Mange som får avslag på uføretrygd?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.2.2024 den 14.52):

Det kan jeg ikke svare på, men det har lenge vært snakk om at det er for mange som blir ufør i ung alder, å at de må hjelpes til å komme ut i arbeid. Men synes det kan virke som at det nå er en øking av de som får avslag på ufør. 

Det har bl.a blitt strammet inn på AAP for de under 25 år. De får nå veldig lite utbetalt - noe som vistnok skal motivere de til å komme seg i jobb. Men de er jo syke, så skjønner ikke den helt, samt at det koster da for de under 25 å leve også. Å ingen velger når de blir syke. 

Anonymkode: 176ae...1be

...Få dere en jobb da vel....Eller som en kompis av meg sier..."Ta fra dem trygda, da begynner de å jobbe !!!!...Så sant som det er sagt !

Anonymkode: ba26b...ae7

[Cervus]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Du får satse på at du selv ikke blir syk en gang.

Anonymkode: b6cb0...61f

Alle kan jobbe noe. Jeg er født og oppvokst med hard arbeidsmoral. 

[Cervus]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

...Få dere en jobb da vel....Eller som en kompis av meg sier..."Ta fra dem trygda, da begynner de å jobbe !!!!...Så sant som det er sagt !

Anonymkode: ba26b...ae7

Somaliere er den dårligst integrerte innvandrergruppa i Norge. Med lavest arbeidsgrad og mest sosialhjelp. I USA , hvor de har mye dårligere sosialt nettverk,  er de best integrert og sysselsatt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

OK. Da kan vi gjøre som Sverige - redusere utbetalingene til pensjonistene og de syke, men pøse ut penger i en innvandringspolitikk som for lengst har kommet ut av kontroll.

Siden det er dette du tydeligvis foretrekker ...?

Merkelig logikk du har.

Anonymkode: db0b6...0af

Lokikken din kan iallefall trekkes i tvil, som drar inn innvandring her.

Anonymkode: ff766...12f

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Cervus said:

Alle kan jobbe noe. Jeg er født og oppvokst med hard arbeidsmoral. 

Alle kan ikke nødvendigvis jobbe. Det finnes ikke flust av småstillinger til folk med dårlig helse.

Anonymkode: b6cb0...61f

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Cervus said:

Somaliere er den dårligst integrerte innvandrergruppa i Norge. Med lavest arbeidsgrad og mest sosialhjelp. I USA , hvor de har mye dårligere sosialt nettverk,  er de best integrert og sysselsatt.

Det har noe å gjøre hvilke innvandrere en tar inn. 

Anonymkode: b6cb0...61f

[Cervus]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Det har noe å gjøre hvilke innvandrere en tar inn. 

Anonymkode: b6cb0...61f

Nei. Les hva jeg skriver.  Vårt system er for raust.

[Cervus]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Alle kan ikke nødvendigvis jobbe. Det finnes ikke flust av småstillinger til folk med dårlig helse.

Anonymkode: b6cb0...61f

Alle kan gjøre noe, og ingen burde bli ufør på livstid. Ihvertfall ikke unge.

[AnonymBruker]

Cervus skrev (6 timer siden):

Får håpe det. Antall uføre er skremmende høyt, og ødelegger Norge.

I 2023 var det i alderen 18-30 år i underkant av 22 000 uføretrygdede. Samme år var det 3,1 millioner arbeidsplasser i Norge. Heldigvis står og faller ikke Norges økonomi på at disse syke ungdommene ikke makter å stå i jobb. 

Den største andelen uføretrygdede er eldre mennesker, rett og slett fordi vi blir sykere med alderen. 
Om det blir stadig flere blir syke i Norge, bør vi se nærmere på årsakene til sykdomsveksten, ikke bruke krefter på å utrede hvorfor syke ikke jobber.  Det er temmelig opplagt, for de som er kronisk syke, medfødte skader eller syndromer, eller har alvorlig og livstruende sykdom. 

Det er utopia å skulle ha en befolkning uten sykdom, men noen kloke hoder for en del år tilbake fant ut at menneskeverdet i seg selv er så betydelig, at vi kan unne oss å gi alle innbyggerne i landet vårt et verdig liv, også om arbeidsevnen faller bort som følge av alder eller sykdom. Om vi fjerner uføretrygden får vi ikke færre syke mennesker, men den økonomiske belastningen legges på nær familie og/eller sosialtjenesten, dette vil på sikt bli en større belastning for samfunnet, og løser absolutt ingen problemer. 

De aller fleste skatteytere betaler mindre i skatt enn hva de selv koster staten gjennom et liv, og det er ikke DE som drar lasset for andre, det er det inntektene til staten som står for. På sikt blir det mindre oljeinntekter, og derfor bør man ha en plan B, men å utrydde sykdom tror jeg er et noe hårete mål. Å redusere og fjerne trygden løser ikke problemet med sviktende befolkningsvekst, og at det er stadig færre ungdommer og uforholdsmessig mange pensjonister. Paradoksalt nok er i tillegg de  jobbene som er mest samfunnsnødvendige ofte dårligst betalt, og urovekkende mange ser ut til å ha glemt at penger er et byttemiddel og ikke har noen varig verdi i seg selv, noe vi smertelig vil erkjenne om stadig mer av det vi kan kjøpe for de forsvinner. Enten det er varer eller tjenester. Det er skremmende mange bullshitjobber i Norge btw, som antagelig ryker med når AI kommer for fullt om 4-5 år. Blir spennende å se hva det fører til, når en rekke friske, høyt utdannede mennesker plutselig ikke kan jobbe med det de har lyst til lenger. 

Tilbake til i dag. De som får penger av staten betaler avgifter på like linje med alle andre, så det meste de får på konto fra NAV, går til staten, eller til banker og private næringsdrivende. Det er bra for samfunnet at folk flest har penger å bruke, rett og slett. Å kutte i ytelser vil kun redusere kjøpekraften, samt legge et ytterligere press på helsevesenet. Om ytelser fjernes eller legges så lavt at syke mennesker ikke er i stand til å ta vare på helsen sin, f.eks ikke har nok mat, bor i dårlige boliger de ikke har råd til å varme opp, så blir de sykere, og det koster staten mer gjennom f.eks økt bruk av offentlige tjenester og helsevesen. Samt de har mindre penger til rådighet som ellers ville vært i omløp i lokale næringer. 

Over tjue prosent av utgiftsposten i statsbudsjettet som går til uføretrygd, går rett tilbake til der pengene kom fra, som skatt. Det er en viktig post i statsbudsjettet, ikke fordi den er størst, men den sier en hel del om hvordan det står til med menneskesynet i landet vårt. 

Det er ikke et stort problem at for mange lengter etter å leve på trygd, men det ER et stort problem at vi ikke får bukt med sykdom og psykiske lidelser. Jeg tenker også det er et problem at ufattelig mange friske mennesker virker å ha begrenset med kunnskap og en sviktende evne til å se sammenhenger og det store bildet. Om noe, er det antagelig de som får Norge til å bukke under, ikke syke mennesker som ingen vil ansette. 

Anonymkode: 05f16...17e

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker said:

Lokikken din kan iallefall trekkes i tvil, som drar inn innvandring her.

Anonymkode: ff766...12f

Grunnen til at trygdeutbetalingene er som de er i Sverige idag, er jo nettopp at potten med penger ikke er ubegrenset, og må fordeles på andre områder.

Så størrelsen på utbetalingene er i aller høyeste grad avhengig av hvor mange den blir fordelt på, noe som i dagens samfunn har sammenheng med innvandring; i land med stor innvandring, som Sverige eller Tyskland, er utbetalingene deretter. Det samme vil skje i Norge etter hvert.

Anonymkode: db0b6...0af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Grunnen til at trygdeutbetalingene er som de er i Sverige idag, er jo nettopp at potten med penger ikke er ubegrenset, og må fordeles på andre områder.

Så størrelsen på utbetalingene er i aller høyeste grad avhengig av hvor mange den blir fordelt på, noe som i dagens samfunn har sammenheng med innvandring; i land med stor innvandring, som Sverige eller Tyskland, er utbetalingene deretter. Det samme vil skje i Norge etter hvert.

Anonymkode: db0b6...0af

Det forandrer det ikke faktum at du tilla den du siterte disse meningene.

Anonymkode: ff766...12f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

...Få dere en jobb da vel....Eller som en kompis av meg sier..."Ta fra dem trygda, da begynner de å jobbe !!!!...Så sant som det er sagt !

Anonymkode: ba26b...ae7

Det var jo det forrige regjering gjorde da de innførte karensåret fra 2018 for syke på AAP som ikke var ferdig avklart innen fristen. Da stoppet utbetalingene med forverret helse og fattigdom for syke.

Anonymkode: aab09...14e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

I 2023 var det i alderen 18-30 år i underkant av 22 000 uføretrygdede. Samme år var det 3,1 millioner arbeidsplasser i Norge. Heldigvis står og faller ikke Norges økonomi på at disse syke ungdommene ikke makter å stå i jobb. 

Den største andelen uføretrygdede er eldre mennesker, rett og slett fordi vi blir sykere med alderen. 
Om det blir stadig flere blir syke i Norge, bør vi se nærmere på årsakene til sykdomsveksten, ikke bruke krefter på å utrede hvorfor syke ikke jobber.  Det er temmelig opplagt, for de som er kronisk syke, medfødte skader eller syndromer, eller har alvorlig og livstruende sykdom. 

Det er utopia å skulle ha en befolkning uten sykdom, men noen kloke hoder for en del år tilbake fant ut at menneskeverdet i seg selv er så betydelig, at vi kan unne oss å gi alle innbyggerne i landet vårt et verdig liv, også om arbeidsevnen faller bort som følge av alder eller sykdom. Om vi fjerner uføretrygden får vi ikke færre syke mennesker, men den økonomiske belastningen legges på nær familie og/eller sosialtjenesten, dette vil på sikt bli en større belastning for samfunnet, og løser absolutt ingen problemer. 

De aller fleste skatteytere betaler mindre i skatt enn hva de selv koster staten gjennom et liv, og det er ikke DE som drar lasset for andre, det er det inntektene til staten som står for. På sikt blir det mindre oljeinntekter, og derfor bør man ha en plan B, men å utrydde sykdom tror jeg er et noe hårete mål. Å redusere og fjerne trygden løser ikke problemet med sviktende befolkningsvekst, og at det er stadig færre ungdommer og uforholdsmessig mange pensjonister. Paradoksalt nok er i tillegg de  jobbene som er mest samfunnsnødvendige ofte dårligst betalt, og urovekkende mange ser ut til å ha glemt at penger er et byttemiddel og ikke har noen varig verdi i seg selv, noe vi smertelig vil erkjenne om stadig mer av det vi kan kjøpe for de forsvinner. Enten det er varer eller tjenester. Det er skremmende mange bullshitjobber i Norge btw, som antagelig ryker med når AI kommer for fullt om 4-5 år. Blir spennende å se hva det fører til, når en rekke friske, høyt utdannede mennesker plutselig ikke kan jobbe med det de har lyst til lenger. 

Tilbake til i dag. De som får penger av staten betaler avgifter på like linje med alle andre, så det meste de får på konto fra NAV, går til staten, eller til banker og private næringsdrivende. Det er bra for samfunnet at folk flest har penger å bruke, rett og slett. Å kutte i ytelser vil kun redusere kjøpekraften, samt legge et ytterligere press på helsevesenet. Om ytelser fjernes eller legges så lavt at syke mennesker ikke er i stand til å ta vare på helsen sin, f.eks ikke har nok mat, bor i dårlige boliger de ikke har råd til å varme opp, så blir de sykere, og det koster staten mer gjennom f.eks økt bruk av offentlige tjenester og helsevesen. Samt de har mindre penger til rådighet som ellers ville vært i omløp i lokale næringer. 

Over tjue prosent av utgiftsposten i statsbudsjettet som går til uføretrygd, går rett tilbake til der pengene kom fra, som skatt. Det er en viktig post i statsbudsjettet, ikke fordi den er størst, men den sier en hel del om hvordan det står til med menneskesynet i landet vårt. 

Det er ikke et stort problem at for mange lengter etter å leve på trygd, men det ER et stort problem at vi ikke får bukt med sykdom og psykiske lidelser. Jeg tenker også det er et problem at ufattelig mange friske mennesker virker å ha begrenset med kunnskap og en sviktende evne til å se sammenhenger og det store bildet. Om noe, er det antagelig de som får Norge til å bukke under, ikke syke mennesker som ingen vil ansette. 

Anonymkode: 05f16...17e

Og så er spørsmålet; Hva er et sykt menneske da? Glem folk med kreft og nevrologiske sykdommer, fokuser på alle andre som er «for syke» til å jobbe. Som «ikke vet om de kommer seg opp om morgenen», og derfor ikke kan jobbe, mener de selv.

Tror man at alle arbeidsføre bare spretter opp om morgenen, egentlig?

Jeg tror vi lager et kunstig nivå for å være syk i dette landet. Har man angst og plattfot om 20-åring så skal man aldri da jobbe mer? Er jo helt vilt. Har man fibromyalgi og er kraftig overvektig kan det kanskje være at fibroen bedrer seg betraktelig hvis man går ned 40 kg. En tung kropp er en vond kropp. 
Det er for mye diagnoser. Synd at unge mennesker får høre at de har engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse og angst på DPS. Det skulle vært mye mer fokus på at Sånn er du og sånn er det, istedet for at du er SYK og du har DIAGNOSE.

Anonymkode: 68092...e3c

[AnonymBruker]

… fortsetter; mer fokus på «hva er du flink til», «hva drømmer du om». Se på ressursene istedet for personens engstelige og unnvikende personlighetsforstyrrelse.

Anonymkode: 68092...e3c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Og så er spørsmålet; Hva er et sykt menneske da? Glem folk med kreft og nevrologiske sykdommer, fokuser på alle andre som er «for syke» til å jobbe. Som «ikke vet om de kommer seg opp om morgenen», og derfor ikke kan jobbe, mener de selv.

Tror man at alle arbeidsføre bare spretter opp om morgenen, egentlig?

Jeg tror vi lager et kunstig nivå for å være syk i dette landet. Har man angst og plattfot om 20-åring så skal man aldri da jobbe mer? Er jo helt vilt. Har man fibromyalgi og er kraftig overvektig kan det kanskje være at fibroen bedrer seg betraktelig hvis man går ned 40 kg. En tung kropp er en vond kropp. 
Det er for mye diagnoser. Synd at unge mennesker får høre at de har engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse og angst på DPS. Det skulle vært mye mer fokus på at Sånn er du og sånn er det, istedet for at du er SYK og du har DIAGNOSE.

Anonymkode: 68092...e3c

Jeg er enig i at helsevesenet burde i større grad være rettet mot forebygging, og at det er en uting at det rigide regelrytteriet i NAV og helsevesen har gjort diagnoser dørgende nødvendig for å få tilgang til helsetjenester eller økonomisk hjelp. Så kan man jo spørre seg, hvorfor trenger stadig flere hjelp fra helsevesenet og nav? Er det fordi folk er mer sarte i dag? Bortskjemte? Eller kan det være helt andre elementer som ligger til grunn for den tilsynelatende store økningen av sykelighet? 

Vi kommer ikke unna å se det store bildet, om vi skal forsøke å finne årsakene til økningen av sykdom blant unge mennesker. Barn og ungdom vokser ikke opp i et vakuum, men er et "produkt" av hjemmemiljø og de sosiale strømningene i samfunnet de vokser opp i. Økende forskjeller i samfunnet har alltid lagt mer press på sårbare grupperinger, dvs økende fattigdom blant lavinntektsfamilier, økende rusproblematikk (som ikke handler om valg, btw), økende omfang av livsstilssykdommer (som handler om at folk som er stresset tar dårligere avgjørelser, ikke at de nødvendigvis er dummere enn de som er under mindre press). I tillegg vil en sviktende tillit til styresmaktene (og andre mennesker generelt) gi grobunn for mer meningsløshet, ensomhet og fremmedfrykt, og langt mindre fellesskap og solidaritet i samfunnet. Dette får igjen STORE konsekvenser for oss alle, om det får sette seg og utvikle seg. 

Om barn og unge vokser opp i samfunn som har stadig flere regler og strengere føringer for pliktløpet mot arbeidslivet, der det er stadig vanskeligere å få jobb uten utdannelse, vil de som har stor arbeidskapasitet men dårligere akademiske forutsetninger ha svært liten valgfrihet, og risikerer å falle ut og ende opp som navere, enten de vil eller ei. Allerede i 1.klasse blir det tydelig at de ikke passer inn, ikke mestrer og holder tritt, og så  blir man enten bare glemt (rolige barn) eller sykeliggjort (utagerende barn). Diagnoser er det som utløser rettigheter knyttet til "funksjonssvikt, så på ungdomsskolen og vgs ramler det inn av de "rolige" på BUP, fordi de er blitt skolevegrere eller har utviklet angst og depresjoner fordi de helt klart er utilstrekkelige og føler seg evneveike og uten noen fremtidsmuligheter, siden de ikke klarer å få gode karakterer eller passe inn sosialt. 

Det er egentlig ikke noe galt med mange av disse barna og ungdommene, men de BLIR syke over tid av systemet de tvinges inn i og malene de ikke klarer å matche, men i stedet for å endre systemene så setter  man diagnoser på barna. Det er i tillegg en  klar forskjell på forutsetningene for å mestre skole mellom de som blir født inn i familier med utdannede og økonomisk velstående foreldre (øvre middelklasse) og de som blir født inn i lavinntektsfamilier med foreldre i jobber mye og har lite til overs, i stillinger som gir mye stress og dårlig uttelling økonomisk. Foreldrene har mindre kapasitet til å følge opp barna både fordi de selv er mer stresset og slitne etter arbeidsdagen, men dårlig økonomi gir også mindre frihet og færre muligheter for barna til fritidsaktiviteter, som er en viktig del av barns sosiale tilhørighet og inkludering i vennegrupper. I tillegg blir det sosiale skillet mellom de "fattige" og resten stadig mer merkbart i ungdomsskole og vgs, det påvirker selvfølelse og identitet, så vel som fremtidshåp og tro på egne evner og muligheter, som igjen kan trigge en medfødt og genetisk sårbarhet for psykiske plager og lidelser. Barn av "velstående" mennesker får også psykiske plager, men mange av disse foreldrene fungerer som curlingforeldre og helikopterforeldre, så barna deres blir enten "reddet" av dyre terapeuter eller utvikler narsissistiske trekk. Svært mange barn av høyt utdannede foreldre får også selv høy utdannelse, som igjen gir bedre inntekt og vanligvis er mindre belastende enn lavinntektsyrkene, så de har generelt sett mindre stress og press på seg, utover det de selv påfører seg gjennom indre forestillinger om hva de "burde" mestre, være og eie. Som peker tilbake på idealer i samfunnet, og per i dag er direkte ødeleggende for psyken til alle med en viss medfødt sårbarhet. De som ikke har denne sårbarheten, og er dårlig utstyr med empati, er ofte svært nedlatende og arrogante i møte med utfordringene de selv ikke har, og forstår heller ikke at ingen mann er en øy alene (for å sitere et klokt hode) og at vi ha alle mye å vinne på at de fleste i samfunnet har det noenlunde greit. Desto flere i samfunnet som strever, desto verre blir det også for de som per i dag har det ganske greit. Vi har alt å vinne, på å løfte de som ramler tilbake på beina, i stedet for å piske de mens de ligger nede og klage fordi sveklingene ødelegger for resten. 

Hovedfokuset i samfunnet i dag synes for urovekkende mange å være nesetippen og navlegropen, det er meg, meg, meg og mitt som er mantraet, og fellesskapet står på sviktende grunn, storfamilien er historie og velferdssamfunnet begynner å smuldre, ikke først og fremst pga økonomien ned nedadgående, men pga verdiene endrer seg, og systemene justeres deretter. Individualismen har gått så  langt som den kan før den begynner å tære på seg selv, og den eneste grunnen til at vi har klart oss så bra så lenge, er at Norge har hatt en stor middelklasse med god råd og en svært liten underklasse, mye takket være arbeiderbevegelsen i etterkrigstiden, og valgene de gjorde som skapte større økonomisk likhet. De fikk kvinner i arbeid, bedre betingelser for sykelønn og foreldrepenger, og hevet lønningene til "folket på gulvet", som det var flest av i lang tid. Lite klasseforskjeller, høy tillit til styresmakter og til hverandre, samt en gjennomsnittlig god kjøpekraft er en fantastisk oppskrift for økonomisk vekst og sosial stabilitet i et samfunn. Nå er det ikke slik lenger.

Før kunne ungdommer som ikke klarte skolen noe særlig bra, jobbe i stedet fra relativt ung alder, og det var muligheter for å jobbe seg oppover og oppnå en viss respekt og sosial anerkjennelse i yrker uten bachelor eller master. I dag stiller akademiske grader foran reell arbeidskompetanse i jobbsøkerbunken, også i yrker der det ikke har noen nytteverdi med en bachelor i whatever. Siste tiden har det jo blitt klart at juksing er utbredt, selv blant statsråder, og det er fint mulig å kjøpe seg en grad, om man har penger til det (er de som jobber med å skrive bachelor- og masteroppgrader for andre). I et slikt system, der de som ikke har verken akademiske evner eller penger til å kjøpe seg en grad eller flere, blir man låst fast på bunnen i et lønnings- og statushierarki, og at folk da bare gir opp, blir kriminelle eller utvikler psykiske lidelser, er faktisk ikke så rart. Dette har vi sett i mange land, at desto mindre frihet og færre muligheter til å bevege seg ut av fattigdom og lavstatusyrker, desto mer sosial uro blir det. 

Det absurde i Norge, er at vi har en rekke ungdommer som HAR f.eks akademiske ressurser og kommer fra familier med ok inntekt, som strever med psykisk sykdom i til dels alvorlig grad. Jeg tenker det handler om en kombinasjon av måten vi har oppdratt generasjon z, kombinert med at det er blitt ett økende press på individet, samtidig som tryggheten i fellesskapet, og betydningen av å bidra i det,  har blitt faset ut. 

Barn leker mindre enn noen gang, dette får alvorlige følger for sosial utvikling, fysisk helse, problemløsningsferdigheter og grunnlaget for å danne en generell psykisk robusthet. På ungdomsskolen blir det mer fokus på å prestere enn å lære, og de som mestrer skolekravene slik de er utformet gjør det best,  og får dermed best karakterer, uavhengig av reelle evner og kunnskapsnivå, og det er temmelig tilfeldig hvordan lærere setter karakterer ift hverandre, noe som kan få stor uttellig på veien videre. Elever vet dette, og de som er skolesterke går all inn for å mestre spillet, få de rette poengene så de vinner racet, og de som er skolesvake jobber hardt for dårlige resultater (på bekostning av evner og ferdighet de måtte ha utenfor skolesettingen), utvikler angstsymptomer,  gir blanke F og skulker, eller gjør skoledagen til et helvete for medelever og lærere. Systemet er blodig urettferdig, og læreryrket blir stadig mindre attraktivt å søke mot, i takt med at stadig flere elever utvikler skolevegring, som igjen øker sjansen for diagnoser og uførhet på sikt. Enkeltmennesker blir i ung alder pålagt ansvar for å manøvrerer og mestre et system som fra begynnelsen av utelukker at alle kan lykkes, der de med ressurssterke foreldre sitter på trumfkort, er de som fødes inn i dårligere stilte kår ofte påtvunget svarteper, om  man er en av de som faller utenom normen i evner og modningsgrad. 

Det er mye fremtidsfrykt blant unge mennesker, fordi det oppleves så viktig å ikke trø feil. Ramler man  utenfor føles det som man har tapt, og like gjerne kan gi opp. Denne forestillingen om at alt er så sjukt viktig så tidlig kommer fra samfunnet og systemene vi støtter oss til, og vi kan redusere mye angst og mismot ved å justere disse begrensende overbevisningene, og det er opp til oss foreldre, og andre voksne i lederstillinger eller på stortinget og i regjering. Skal vi ha flere ungdommer ut av køene til bup og dps, må vi gi de konkrete erfaringer med at det er ikke krise om de kommer skjevt ut på ungdomsskolen, eller at de strever med å holde følge på vgs, at det ER muligheter for å kunne jobbe og ha det  greit selv om de ikke har høyere utdannelse når de er 23 år.

Det må legges til rette for at de ungdommene som ikke er klare for utdannelse kan jobbe til de er det, og de som ønsker utdannelse seinere lett kan kombinere det med arbeid. Sånn sett kan en del ungdommer som i dag får diagnoser, jobbe til frontallappen er klar for høyere utdannelse, samt noe av presset på å prestere på skolen kan dempes hos de som har en medfødt sårbarhet for pyskiske lidelser, da det er alternativer til karakterjag og prestasjonspress,  som setter ungdommen i virksomhet og åpner for læring på andre måter enn i skolerommet. Likehetsskolen var en fin tanke, men har vist seg å fungere mot sin hensikt i praksis. Skole og utdannelse ER viktig, men alle lærer ikke i samme tempo på samme måte på samme alder, og derfor blir evalueringen urettferdig, og fordi utfallet av karakterer blir så viktig øker også faren for et dårlig skolemiljø og frafall av elever. 

For at endringene skal skje,  må vi justere holdningene som er innprentet i oss om at uten utdannelse kommer du ingen vei, og skulle du få jobb uten det, så er det i "drittjobber" med lav lønn. Det er svært mange jobber som er dønn nødvendige i samfunnet, som det ikke trengs en bachelor eller master for å gjøre med god kvalitet og høy standard,  yrkesrettede fagutdanninger, kursing og personlig egnethet holder i massevis. Vi har i mange år kunne importere billig arbeidskraft for å gjøre nødvendige og mindre attraktive jobber (for nordmenn), så vi har ikke merket så stort til hva det vil si om ingen gjør disse oppgavene og tilbyr tjenestene, men når den norske krona faller i verdi og den importerte arbeidskraften rynker på nesa og drar heller til land med bedre inntjeningsmuligheter, samt de norske ungdommene nekter å jobbe i lavstatusyrker med dårlig lønn, vil vi etter hvert merke det godt. 

Det har vært en villet politikk at de som ikke klarer å ta en utdannelse, ofte som følge av "funksjonssvikt", sykdom eller sosiale årsaker, skal loses inn i lavinntektsyrker, fordi vi trenger folk der, og de som har alternativer vil ikke dit. For å unngå at disse som ikke klarer pliktløpet inn i høyere utdannelse ikke ender opp med å gå på trygdeytelser i stedet for å jobbe, legges trygden så lavt som mulig for de som åpenbart har kommet mest skjevt ut, dvs de på minsteytelser, eller ungdom på aap. Problemet er at generasjon z ikke ser noen grunn til å ofre seg for fellesskapet, fordi de opplever et utenforskap, og en økende mistillit til styresmakter og systemene de er tvunget inn i. Det var annerledes før, da sikringsnettet var forbeholdt de som virkelig slet, og arbeidskontoret hjalp folk ut i jobb. I  dag er det ikke særlig med ok jobber for de som ikke har arbeidserfaring, utdannelse eller et godt sosialt nettverk (som kan åpne dører), om noe er det deltidsstillinger i yrker som ikke fører noen vei, men holder folk fastlåst i fattigdom og et kronisk økonomisk overlevelsesmodus. Kommer du på Nav sender de deg på jobbsøkerkurs som i praksis er en vits og kun et sysselsettingstiltak som koster flesk uten nevneverdig med uttelling for brukeren, og har du ingen kompetanse eller utdannelse vil ikke NAV hjelpe deg i jobb, så fremt du selv ikke klarer å rote frem en arbeidsgiver som vil ha litt gratisarbeid mens du får "lønn" av Nav. Når lønnstilskuddet forsvinner, forsvinner også vanligvis jobben, og du er tilbake på scratch. 

Det er ikke rart at ungdom sliter med psyken, en ting er at vi er mer passive og stillesittende enn noen gang før, at kostholdet er søppel for de fleste (og det er MYE billigere med drittmat enn sunn mat, og krever en del kunnskap og tid å lage ting fra bunnen, og folk som jobber mye for luselønn, eller syke mennesker, har på det jevne ikke krefter til å tilegne seg ferdigheter og gi rom for tiden det tar), men i tillegg så inkluderes barn og unge for lite i driften av familie AS, så de har ingen konkret funksjon i et fellesskap, men er  redusert til mottagere av tjenester og varer. En bjørnetjeneste som gjør at barnet har en klar forestilling om egne rettigheter, men liten erfaring med verdien av plikter, og den gode følelse av å ha en betydning i et fellesskap. Det er lett å peke på ungdommene og si at det er noe feil med de, men som nevnt før, de ble ikke slik i et vakuum, og skal vi endre måten de er på, må vi endre måten vi møter de på. Det å plutselig tre masse krav ned over ørene deres, etter et liv med service, vil ikke på et magisk vis fjerne alle issuesene de strever med, men tvert i mot forsterke utfordringene, og forsinker prosessen ved å modnes inn i voksentilværelsen, der de tåler livssmerte, håndterer motgang og kjenner en trygghet i egne ressurser og troen på evnen til å skape seg gode liv. 

Skal vi gjøre ungdommer mental friskere, må vi gi de håp for fremtiden , vi må bevisstgjøre de om egne ressurser og oppleve gleden ved å bidra,  og vi må gi de konkrete muligheter til å jobbe fra de er ferdige med grunnskolen. Legge til rette for at de kan utdanne seg når de er klar for det, og ikke ut fra alderen. Arbeidsgivere må åpne dørene for ungdommer, og det må skapes muligheter for å kunne jobbe seg oppover i lønn og/eller få kursing for å øke kompetansen, uten at alle skal drilles gjennom samme løpet for å få samme mulighetene.  Vi må innse at barn og ungdom modnes i ulikt tempo, f.eks adhd ble først et stort problem da nevrodivergente på død og liv skulle presses gjennom samme skoleløpet som nevrotypiske, selv om det er kjent sak at frontallappen deres utvikler seg saktere. De er ikke dummere, men de bruker lenger tid på å mestre sånt som å sitte i ro og være fokusert på skolearbeid, og de er mindre mottagelige for læring på den standardiserte måten, så de henger etter, faller av og presterer dårligere enn de reelle evnene skulle tilsi. Tiltak i regi av skoleetaten med en egen avdeling for arbeidskompetanse og yrkesfaglig utdannelse burde fremstilles som jobbtilbud og ikke en arbeidsplikt,  der ungdommene får en opplevelse av å lære og øke ferdighetene sine, da dette øker motivasjonen og meningen i det de gjør, som igjen avler ansvarsfølelse og mer respekt for arbeidet de utfører.

Den politiske vrangforestillingen, som jeg ofte ser her inne også,  altså ideen om at folk flest ikke vil jobbe, er konstruert, eller dukker opp i kjølevannet av jobber som gir liten mening (har lav lønn og liten innflytelse på egen arbeidsdag og arbeidsoppgaver, med små muligheter for økning av lønn eller å  på sikt kunne få mer givende arbeidsdager). Det at ungdommer virker arbeidssky i dag, handler om at det er så stor lønnsforskjell mellom de som jobber på kontor med administrative oppgaver med en bachelor og de som jobber som ufaglærte i butikk. Joda, det SKAL være forskjell mellom de med utdannelse og de ikke, men det er ikke bare lønnen som skiller, arbeidsvilkårene for ungdommer i butikkjobber er horrible, dette avdekker arbeidstilsynet år etter år, og er ikke kun basert på anekdoter og "noen jeg kjenner". De får ofte kun små deltidsstillinger på 10-20%, sjelden vaktplan før den siste i mnd så det er vanskelig å kombinere flere arbeidsforhold, sjefene utnytter kunnskapsløsheten hos ungdommene til det maksimale, og driver rovkjør til luselønn, ofte uten tillegg for ugunstig arbeidstid fordi de jobber for liten prosent til å ha rett på det. De fleste voksne mennesker ville ikke stått i flere deltidsstillinger med lav lønn og ugunstig arbeidstider over tid,  i stillinger som er mer fysisk og psykisk belastende pga økt stress og uforutsigbarhet, men aldri tjene NOK til å klare utgiftene, som øker betraktelig raskere enn nivået på inntektene. 

Det er temmelig arrogant av friske folk i trygg og godt betalt jobb å mene særlig mye om hvordan syke folk med dårligere forutsetninger skal håndtere utfordringene sine. Eller for godt voksne å sammenligne sin egen situasjon for 20-30 år siden med ungdommer av i dag sin situasjon, og mene at det er samme greia, bare mer udugelige og late folk nå. 

I dag har akademiske bakgrunner fått for mye å si for yrkesdeltakelse, og i stedet for å prøve pushe alle inn i høyere utdannelse, bør man se nærmere på hvorfor de med lav  eller manglende utdannelse er mer syke, og har større fare for å ende på uføretrygd. Kanskje er årsaken slett ikke det Høyre og Ap mener, at folk uten utdannelse heller vil være på trygd enn å jobbe, men tvert i  mot at yrker som ufaglærte jobber i har dårligere arbeidsvilkår, dårligere lønn og arbeidstakerne generelt sett strever med å ha nok penger til tak over hodet og mat på bordet, i  tillegg til å ha en lav sosial status og begrensede muligheter til å endre situasjonen sin, gjør folk sykere. 

Siden vi lever i et samfunn der det å prestere og være perfekt og fungere optimalt på alle områder er idealet, vil traumeproblematikk lettere sette seg i kropp og sinn og bli kroniske, fordi idealene i grotesk kontrast til realitetene til de det gjelder, og forestillinger som "jeg er ødelagt, jeg er utilstrekkelig, jeg har ingen mening, jeg er en byrde, ingen liker meg eller bryr seg om meg" setter mennesker i konstant overlevelsesmodus.  De uten alvorlige traumer opplever ikke den samme katastrofereaksjonen i kroppen, og kan ha vanskelig for å forstå hvorfor de som har traumer reagerer som de gjør, eller "tåler så lite". Grunnen til at vi så mindre av dette før, var at det som vi VET kan lindre traumer og begrense psykiske lidelser er forsvunnet i stor grad, nære, trygge relasjoner som en del av  storfamilien og/eller opplevelsen av å være viktig i et fellsskap og ha en betydning (tross skavanker og feil). Å ikke være på topp var ikke noe krise i "gamle dager", i dag er det forventet, du skal i alle fall late som det, og klare deg selv.  Folk i større grad overlatt til seg selv, og foreldre har ikke tid til å være foreldre, de er så opptatt av å være servicearbeidere for ungene, samt jobbe NOK til å ha råd til å eie og gjøre det de vil. Barna får mindre tid og rom til frilek og bekymringsløs utforsking av omverdenen, og får stadig tidligere malen om normal dratt ned over hodet, med krav om å passe inn og  holde tritt og score poeng. Sårbare barn blir sett på som syke barn, og siden vi blir det folk forteller oss av vi er (kjent sak innen psykologien), ender mange opp med å identifisere seg med diagnoser, i stedet for positive rollemodeller som mestrer det de selv strever med.  

Jeg kunne skrevet og skrevet om dette,  mener det er banalt og kunnskapsløst å si at vi må redusere omfanget av uføretrygdede mennesker, uten å se på årsakene til sykdom, og årsakene til at syke mennesker med restarbeidsevne ikke får brukt den. Det er garantert noen snyltere i rekkene, men jeg vil tro at de kommer fra tidligere generasjoner da det var lattere å få uføretrygd, og det store flertallet er for syke til å jobbe, eller får ikke innpass hos arbeidsgivere. Det at så mange legger hele ansvaret for Norges fremtid på enkeltmennesker som er syke, er for meg absurd, og kan neppe være noe annet enn en strategisk vinkling med politisk signatur, eller uttalelser fra folk som ikke har tenkt så mye på saken, men drar kjappe konklusjoner på sviktende kunnskapsgrunnlag. Ikke alt som høres fornuftig ut, er det. Noen ganger trenger vi mer informasjon for å kunne faktisk løse problemer, men det er kanskje ikke målet for mange. 






 

Anonymkode: 05f16...17e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Jeg er enig i at helsevesenet burde i større grad være rettet mot forebygging, og at det er en uting at det rigide regelrytteriet i NAV og helsevesen har gjort diagnoser dørgende nødvendig for å få tilgang til helsetjenester eller økonomisk hjelp. Så kan man jo spørre seg, hvorfor trenger stadig flere hjelp fra helsevesenet og nav? Er det fordi folk er mer sarte i dag? Bortskjemte? Eller kan det være helt andre elementer som ligger til grunn for den tilsynelatende store økningen av sykelighet? 

Vi kommer ikke unna å se det store bildet, om vi skal forsøke å finne årsakene til økningen av sykdom blant unge mennesker. Barn og ungdom vokser ikke opp i et vakuum, men er et "produkt" av hjemmemiljø og de sosiale strømningene i samfunnet de vokser opp i. Økende forskjeller i samfunnet har alltid lagt mer press på sårbare grupperinger, dvs økende fattigdom blant lavinntektsfamilier, økende rusproblematikk (som ikke handler om valg, btw), økende omfang av livsstilssykdommer (som handler om at folk som er stresset tar dårligere avgjørelser, ikke at de nødvendigvis er dummere enn de som er under mindre press). I tillegg vil en sviktende tillit til styresmaktene (og andre mennesker generelt) gi grobunn for mer meningsløshet, ensomhet og fremmedfrykt, og langt mindre fellesskap og solidaritet i samfunnet. Dette får igjen STORE konsekvenser for oss alle, om det får sette seg og utvikle seg. 

Om barn og unge vokser opp i samfunn som har stadig flere regler og strengere føringer for pliktløpet mot arbeidslivet, der det er stadig vanskeligere å få jobb uten utdannelse, vil de som har stor arbeidskapasitet men dårligere akademiske forutsetninger ha svært liten valgfrihet, og risikerer å falle ut og ende opp som navere, enten de vil eller ei. Allerede i 1.klasse blir det tydelig at de ikke passer inn, ikke mestrer og holder tritt, og så  blir man enten bare glemt (rolige barn) eller sykeliggjort (utagerende barn). Diagnoser er det som utløser rettigheter knyttet til "funksjonssvikt, så på ungdomsskolen og vgs ramler det inn av de "rolige" på BUP, fordi de er blitt skolevegrere eller har utviklet angst og depresjoner fordi de helt klart er utilstrekkelige og føler seg evneveike og uten noen fremtidsmuligheter, siden de ikke klarer å få gode karakterer eller passe inn sosialt. 

Det er egentlig ikke noe galt med mange av disse barna og ungdommene, men de BLIR syke over tid av systemet de tvinges inn i og malene de ikke klarer å matche, men i stedet for å endre systemene så setter  man diagnoser på barna. Det er i tillegg en  klar forskjell på forutsetningene for å mestre skole mellom de som blir født inn i familier med utdannede og økonomisk velstående foreldre (øvre middelklasse) og de som blir født inn i lavinntektsfamilier med foreldre i jobber mye og har lite til overs, i stillinger som gir mye stress og dårlig uttelling økonomisk. Foreldrene har mindre kapasitet til å følge opp barna både fordi de selv er mer stresset og slitne etter arbeidsdagen, men dårlig økonomi gir også mindre frihet og færre muligheter for barna til fritidsaktiviteter, som er en viktig del av barns sosiale tilhørighet og inkludering i vennegrupper. I tillegg blir det sosiale skillet mellom de "fattige" og resten stadig mer merkbart i ungdomsskole og vgs, det påvirker selvfølelse og identitet, så vel som fremtidshåp og tro på egne evner og muligheter, som igjen kan trigge en medfødt og genetisk sårbarhet for psykiske plager og lidelser. Barn av "velstående" mennesker får også psykiske plager, men mange av disse foreldrene fungerer som curlingforeldre og helikopterforeldre, så barna deres blir enten "reddet" av dyre terapeuter eller utvikler narsissistiske trekk. Svært mange barn av høyt utdannede foreldre får også selv høy utdannelse, som igjen gir bedre inntekt og vanligvis er mindre belastende enn lavinntektsyrkene, så de har generelt sett mindre stress og press på seg, utover det de selv påfører seg gjennom indre forestillinger om hva de "burde" mestre, være og eie. Som peker tilbake på idealer i samfunnet, og per i dag er direkte ødeleggende for psyken til alle med en viss medfødt sårbarhet. De som ikke har denne sårbarheten, og er dårlig utstyr med empati, er ofte svært nedlatende og arrogante i møte med utfordringene de selv ikke har, og forstår heller ikke at ingen mann er en øy alene (for å sitere et klokt hode) og at vi ha alle mye å vinne på at de fleste i samfunnet har det noenlunde greit. Desto flere i samfunnet som strever, desto verre blir det også for de som per i dag har det ganske greit. Vi har alt å vinne, på å løfte de som ramler tilbake på beina, i stedet for å piske de mens de ligger nede og klage fordi sveklingene ødelegger for resten. 

Hovedfokuset i samfunnet i dag synes for urovekkende mange å være nesetippen og navlegropen, det er meg, meg, meg og mitt som er mantraet, og fellesskapet står på sviktende grunn, storfamilien er historie og velferdssamfunnet begynner å smuldre, ikke først og fremst pga økonomien ned nedadgående, men pga verdiene endrer seg, og systemene justeres deretter. Individualismen har gått så  langt som den kan før den begynner å tære på seg selv, og den eneste grunnen til at vi har klart oss så bra så lenge, er at Norge har hatt en stor middelklasse med god råd og en svært liten underklasse, mye takket være arbeiderbevegelsen i etterkrigstiden, og valgene de gjorde som skapte større økonomisk likhet. De fikk kvinner i arbeid, bedre betingelser for sykelønn og foreldrepenger, og hevet lønningene til "folket på gulvet", som det var flest av i lang tid. Lite klasseforskjeller, høy tillit til styresmakter og til hverandre, samt en gjennomsnittlig god kjøpekraft er en fantastisk oppskrift for økonomisk vekst og sosial stabilitet i et samfunn. Nå er det ikke slik lenger.

Før kunne ungdommer som ikke klarte skolen noe særlig bra, jobbe i stedet fra relativt ung alder, og det var muligheter for å jobbe seg oppover og oppnå en viss respekt og sosial anerkjennelse i yrker uten bachelor eller master. I dag stiller akademiske grader foran reell arbeidskompetanse i jobbsøkerbunken, også i yrker der det ikke har noen nytteverdi med en bachelor i whatever. Siste tiden har det jo blitt klart at juksing er utbredt, selv blant statsråder, og det er fint mulig å kjøpe seg en grad, om man har penger til det (er de som jobber med å skrive bachelor- og masteroppgrader for andre). I et slikt system, der de som ikke har verken akademiske evner eller penger til å kjøpe seg en grad eller flere, blir man låst fast på bunnen i et lønnings- og statushierarki, og at folk da bare gir opp, blir kriminelle eller utvikler psykiske lidelser, er faktisk ikke så rart. Dette har vi sett i mange land, at desto mindre frihet og færre muligheter til å bevege seg ut av fattigdom og lavstatusyrker, desto mer sosial uro blir det. 

Det absurde i Norge, er at vi har en rekke ungdommer som HAR f.eks akademiske ressurser og kommer fra familier med ok inntekt, som strever med psykisk sykdom i til dels alvorlig grad. Jeg tenker det handler om en kombinasjon av måten vi har oppdratt generasjon z, kombinert med at det er blitt ett økende press på individet, samtidig som tryggheten i fellesskapet, og betydningen av å bidra i det,  har blitt faset ut. 

Barn leker mindre enn noen gang, dette får alvorlige følger for sosial utvikling, fysisk helse, problemløsningsferdigheter og grunnlaget for å danne en generell psykisk robusthet. På ungdomsskolen blir det mer fokus på å prestere enn å lære, og de som mestrer skolekravene slik de er utformet gjør det best,  og får dermed best karakterer, uavhengig av reelle evner og kunnskapsnivå, og det er temmelig tilfeldig hvordan lærere setter karakterer ift hverandre, noe som kan få stor uttellig på veien videre. Elever vet dette, og de som er skolesterke går all inn for å mestre spillet, få de rette poengene så de vinner racet, og de som er skolesvake jobber hardt for dårlige resultater (på bekostning av evner og ferdighet de måtte ha utenfor skolesettingen), utvikler angstsymptomer,  gir blanke F og skulker, eller gjør skoledagen til et helvete for medelever og lærere. Systemet er blodig urettferdig, og læreryrket blir stadig mindre attraktivt å søke mot, i takt med at stadig flere elever utvikler skolevegring, som igjen øker sjansen for diagnoser og uførhet på sikt. Enkeltmennesker blir i ung alder pålagt ansvar for å manøvrerer og mestre et system som fra begynnelsen av utelukker at alle kan lykkes, der de med ressurssterke foreldre sitter på trumfkort, er de som fødes inn i dårligere stilte kår ofte påtvunget svarteper, om  man er en av de som faller utenom normen i evner og modningsgrad. 

Det er mye fremtidsfrykt blant unge mennesker, fordi det oppleves så viktig å ikke trø feil. Ramler man  utenfor føles det som man har tapt, og like gjerne kan gi opp. Denne forestillingen om at alt er så sjukt viktig så tidlig kommer fra samfunnet og systemene vi støtter oss til, og vi kan redusere mye angst og mismot ved å justere disse begrensende overbevisningene, og det er opp til oss foreldre, og andre voksne i lederstillinger eller på stortinget og i regjering. Skal vi ha flere ungdommer ut av køene til bup og dps, må vi gi de konkrete erfaringer med at det er ikke krise om de kommer skjevt ut på ungdomsskolen, eller at de strever med å holde følge på vgs, at det ER muligheter for å kunne jobbe og ha det  greit selv om de ikke har høyere utdannelse når de er 23 år.

Det må legges til rette for at de ungdommene som ikke er klare for utdannelse kan jobbe til de er det, og de som ønsker utdannelse seinere lett kan kombinere det med arbeid. Sånn sett kan en del ungdommer som i dag får diagnoser, jobbe til frontallappen er klar for høyere utdannelse, samt noe av presset på å prestere på skolen kan dempes hos de som har en medfødt sårbarhet for pyskiske lidelser, da det er alternativer til karakterjag og prestasjonspress,  som setter ungdommen i virksomhet og åpner for læring på andre måter enn i skolerommet. Likehetsskolen var en fin tanke, men har vist seg å fungere mot sin hensikt i praksis. Skole og utdannelse ER viktig, men alle lærer ikke i samme tempo på samme måte på samme alder, og derfor blir evalueringen urettferdig, og fordi utfallet av karakterer blir så viktig øker også faren for et dårlig skolemiljø og frafall av elever. 

For at endringene skal skje,  må vi justere holdningene som er innprentet i oss om at uten utdannelse kommer du ingen vei, og skulle du få jobb uten det, så er det i "drittjobber" med lav lønn. Det er svært mange jobber som er dønn nødvendige i samfunnet, som det ikke trengs en bachelor eller master for å gjøre med god kvalitet og høy standard,  yrkesrettede fagutdanninger, kursing og personlig egnethet holder i massevis. Vi har i mange år kunne importere billig arbeidskraft for å gjøre nødvendige og mindre attraktive jobber (for nordmenn), så vi har ikke merket så stort til hva det vil si om ingen gjør disse oppgavene og tilbyr tjenestene, men når den norske krona faller i verdi og den importerte arbeidskraften rynker på nesa og drar heller til land med bedre inntjeningsmuligheter, samt de norske ungdommene nekter å jobbe i lavstatusyrker med dårlig lønn, vil vi etter hvert merke det godt. 

Det har vært en villet politikk at de som ikke klarer å ta en utdannelse, ofte som følge av "funksjonssvikt", sykdom eller sosiale årsaker, skal loses inn i lavinntektsyrker, fordi vi trenger folk der, og de som har alternativer vil ikke dit. For å unngå at disse som ikke klarer pliktløpet inn i høyere utdannelse ikke ender opp med å gå på trygdeytelser i stedet for å jobbe, legges trygden så lavt som mulig for de som åpenbart har kommet mest skjevt ut, dvs de på minsteytelser, eller ungdom på aap. Problemet er at generasjon z ikke ser noen grunn til å ofre seg for fellesskapet, fordi de opplever et utenforskap, og en økende mistillit til styresmakter og systemene de er tvunget inn i. Det var annerledes før, da sikringsnettet var forbeholdt de som virkelig slet, og arbeidskontoret hjalp folk ut i jobb. I  dag er det ikke særlig med ok jobber for de som ikke har arbeidserfaring, utdannelse eller et godt sosialt nettverk (som kan åpne dører), om noe er det deltidsstillinger i yrker som ikke fører noen vei, men holder folk fastlåst i fattigdom og et kronisk økonomisk overlevelsesmodus. Kommer du på Nav sender de deg på jobbsøkerkurs som i praksis er en vits og kun et sysselsettingstiltak som koster flesk uten nevneverdig med uttelling for brukeren, og har du ingen kompetanse eller utdannelse vil ikke NAV hjelpe deg i jobb, så fremt du selv ikke klarer å rote frem en arbeidsgiver som vil ha litt gratisarbeid mens du får "lønn" av Nav. Når lønnstilskuddet forsvinner, forsvinner også vanligvis jobben, og du er tilbake på scratch. 

Det er ikke rart at ungdom sliter med psyken, en ting er at vi er mer passive og stillesittende enn noen gang før, at kostholdet er søppel for de fleste (og det er MYE billigere med drittmat enn sunn mat, og krever en del kunnskap og tid å lage ting fra bunnen, og folk som jobber mye for luselønn, eller syke mennesker, har på det jevne ikke krefter til å tilegne seg ferdigheter og gi rom for tiden det tar), men i tillegg så inkluderes barn og unge for lite i driften av familie AS, så de har ingen konkret funksjon i et fellesskap, men er  redusert til mottagere av tjenester og varer. En bjørnetjeneste som gjør at barnet har en klar forestilling om egne rettigheter, men liten erfaring med verdien av plikter, og den gode følelse av å ha en betydning i et fellesskap. Det er lett å peke på ungdommene og si at det er noe feil med de, men som nevnt før, de ble ikke slik i et vakuum, og skal vi endre måten de er på, må vi endre måten vi møter de på. Det å plutselig tre masse krav ned over ørene deres, etter et liv med service, vil ikke på et magisk vis fjerne alle issuesene de strever med, men tvert i mot forsterke utfordringene, og forsinker prosessen ved å modnes inn i voksentilværelsen, der de tåler livssmerte, håndterer motgang og kjenner en trygghet i egne ressurser og troen på evnen til å skape seg gode liv. 

Skal vi gjøre ungdommer mental friskere, må vi gi de håp for fremtiden , vi må bevisstgjøre de om egne ressurser og oppleve gleden ved å bidra,  og vi må gi de konkrete muligheter til å jobbe fra de er ferdige med grunnskolen. Legge til rette for at de kan utdanne seg når de er klar for det, og ikke ut fra alderen. Arbeidsgivere må åpne dørene for ungdommer, og det må skapes muligheter for å kunne jobbe seg oppover i lønn og/eller få kursing for å øke kompetansen, uten at alle skal drilles gjennom samme løpet for å få samme mulighetene.  Vi må innse at barn og ungdom modnes i ulikt tempo, f.eks adhd ble først et stort problem da nevrodivergente på død og liv skulle presses gjennom samme skoleløpet som nevrotypiske, selv om det er kjent sak at frontallappen deres utvikler seg saktere. De er ikke dummere, men de bruker lenger tid på å mestre sånt som å sitte i ro og være fokusert på skolearbeid, og de er mindre mottagelige for læring på den standardiserte måten, så de henger etter, faller av og presterer dårligere enn de reelle evnene skulle tilsi. Tiltak i regi av skoleetaten med en egen avdeling for arbeidskompetanse og yrkesfaglig utdannelse burde fremstilles som jobbtilbud og ikke en arbeidsplikt,  der ungdommene får en opplevelse av å lære og øke ferdighetene sine, da dette øker motivasjonen og meningen i det de gjør, som igjen avler ansvarsfølelse og mer respekt for arbeidet de utfører.

Den politiske vrangforestillingen, som jeg ofte ser her inne også,  altså ideen om at folk flest ikke vil jobbe, er konstruert, eller dukker opp i kjølevannet av jobber som gir liten mening (har lav lønn og liten innflytelse på egen arbeidsdag og arbeidsoppgaver, med små muligheter for økning av lønn eller å  på sikt kunne få mer givende arbeidsdager). Det at ungdommer virker arbeidssky i dag, handler om at det er så stor lønnsforskjell mellom de som jobber på kontor med administrative oppgaver med en bachelor og de som jobber som ufaglærte i butikk. Joda, det SKAL være forskjell mellom de med utdannelse og de ikke, men det er ikke bare lønnen som skiller, arbeidsvilkårene for ungdommer i butikkjobber er horrible, dette avdekker arbeidstilsynet år etter år, og er ikke kun basert på anekdoter og "noen jeg kjenner". De får ofte kun små deltidsstillinger på 10-20%, sjelden vaktplan før den siste i mnd så det er vanskelig å kombinere flere arbeidsforhold, sjefene utnytter kunnskapsløsheten hos ungdommene til det maksimale, og driver rovkjør til luselønn, ofte uten tillegg for ugunstig arbeidstid fordi de jobber for liten prosent til å ha rett på det. De fleste voksne mennesker ville ikke stått i flere deltidsstillinger med lav lønn og ugunstig arbeidstider over tid,  i stillinger som er mer fysisk og psykisk belastende pga økt stress og uforutsigbarhet, men aldri tjene NOK til å klare utgiftene, som øker betraktelig raskere enn nivået på inntektene. 

Det er temmelig arrogant av friske folk i trygg og godt betalt jobb å mene særlig mye om hvordan syke folk med dårligere forutsetninger skal håndtere utfordringene sine. Eller for godt voksne å sammenligne sin egen situasjon for 20-30 år siden med ungdommer av i dag sin situasjon, og mene at det er samme greia, bare mer udugelige og late folk nå. 

I dag har akademiske bakgrunner fått for mye å si for yrkesdeltakelse, og i stedet for å prøve pushe alle inn i høyere utdannelse, bør man se nærmere på hvorfor de med lav  eller manglende utdannelse er mer syke, og har større fare for å ende på uføretrygd. Kanskje er årsaken slett ikke det Høyre og Ap mener, at folk uten utdannelse heller vil være på trygd enn å jobbe, men tvert i  mot at yrker som ufaglærte jobber i har dårligere arbeidsvilkår, dårligere lønn og arbeidstakerne generelt sett strever med å ha nok penger til tak over hodet og mat på bordet, i  tillegg til å ha en lav sosial status og begrensede muligheter til å endre situasjonen sin, gjør folk sykere. 

Siden vi lever i et samfunn der det å prestere og være perfekt og fungere optimalt på alle områder er idealet, vil traumeproblematikk lettere sette seg i kropp og sinn og bli kroniske, fordi idealene i grotesk kontrast til realitetene til de det gjelder, og forestillinger som "jeg er ødelagt, jeg er utilstrekkelig, jeg har ingen mening, jeg er en byrde, ingen liker meg eller bryr seg om meg" setter mennesker i konstant overlevelsesmodus.  De uten alvorlige traumer opplever ikke den samme katastrofereaksjonen i kroppen, og kan ha vanskelig for å forstå hvorfor de som har traumer reagerer som de gjør, eller "tåler så lite". Grunnen til at vi så mindre av dette før, var at det som vi VET kan lindre traumer og begrense psykiske lidelser er forsvunnet i stor grad, nære, trygge relasjoner som en del av  storfamilien og/eller opplevelsen av å være viktig i et fellsskap og ha en betydning (tross skavanker og feil). Å ikke være på topp var ikke noe krise i "gamle dager", i dag er det forventet, du skal i alle fall late som det, og klare deg selv.  Folk i større grad overlatt til seg selv, og foreldre har ikke tid til å være foreldre, de er så opptatt av å være servicearbeidere for ungene, samt jobbe NOK til å ha råd til å eie og gjøre det de vil. Barna får mindre tid og rom til frilek og bekymringsløs utforsking av omverdenen, og får stadig tidligere malen om normal dratt ned over hodet, med krav om å passe inn og  holde tritt og score poeng. Sårbare barn blir sett på som syke barn, og siden vi blir det folk forteller oss av vi er (kjent sak innen psykologien), ender mange opp med å identifisere seg med diagnoser, i stedet for positive rollemodeller som mestrer det de selv strever med.  

Jeg kunne skrevet og skrevet om dette,  mener det er banalt og kunnskapsløst å si at vi må redusere omfanget av uføretrygdede mennesker, uten å se på årsakene til sykdom, og årsakene til at syke mennesker med restarbeidsevne ikke får brukt den. Det er garantert noen snyltere i rekkene, men jeg vil tro at de kommer fra tidligere generasjoner da det var lattere å få uføretrygd, og det store flertallet er for syke til å jobbe, eller får ikke innpass hos arbeidsgivere. Det at så mange legger hele ansvaret for Norges fremtid på enkeltmennesker som er syke, er for meg absurd, og kan neppe være noe annet enn en strategisk vinkling med politisk signatur, eller uttalelser fra folk som ikke har tenkt så mye på saken, men drar kjappe konklusjoner på sviktende kunnskapsgrunnlag. Ikke alt som høres fornuftig ut, er det. Noen ganger trenger vi mer informasjon for å kunne faktisk løse problemer, men det er kanskje ikke målet for mange. 






 

Anonymkode: 05f16...17e

Du verden.

Men helt korrekt.

Anonymkode: ff766...12f

[AnonymBruker]

Cervus skrev (18 timer siden):

Tull.

Assistent barnehage, skole, pleie og omsorg. 

Sjåfør, lastebil, buss, budbil

Badevakt 

Osv

Herregud så kverulerende du er.

Anonymkode: 98457...6b3

[AnonymBruker]

Cervus skrev (19 timer siden):

Alle kan gjøre noe, og ingen burde bli ufør på livstid. Ihvertfall ikke unge.

Jeg er enig at mange av de uføre ikke trenger å være det  100% på livstid. Men det er dessverre ikke flust av stillinger for folk med nedsatt arbeidsevne. I mange jobber kreves det at man må yte 100% hele tiden, det har blitt et tøffere arbeidsliv Mange omstillinger, mange  ledere som ikke har en helsefremmende lederstil og som gjør ansatte syke, og de som har en ekstra sårbarhet fordi de er delvis uføre er ekstra utsatt. Så alt henger sammen med alt. Hvis vi skal få bukt med at så mange blir syke og uføre, må det gjøres enklere for dem å komme ut i arbeid som har en helsebringende effekt. 

Anonymkode: 2598f...602

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Og så er spørsmålet; Hva er et sykt menneske da? Glem folk med kreft og nevrologiske sykdommer, fokuser på alle andre som er «for syke» til å jobbe. Som «ikke vet om de kommer seg opp om morgenen», og derfor ikke kan jobbe, mener de selv.

Tror man at alle arbeidsføre bare spretter opp om morgenen, egentlig?

Jeg tror vi lager et kunstig nivå for å være syk i dette landet. Har man angst og plattfot om 20-åring så skal man aldri da jobbe mer? Er jo helt vilt. Har man fibromyalgi og er kraftig overvektig kan det kanskje være at fibroen bedrer seg betraktelig hvis man går ned 40 kg. En tung kropp er en vond kropp. 
Det er for mye diagnoser. Synd at unge mennesker får høre at de har engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse og angst på DPS. Det skulle vært mye mer fokus på at Sånn er du og sånn er det, istedet for at du er SYK og du har DIAGNOSE.

Anonymkode: 68092...e3c

Ja for så enkelt er det å få uføretrygd🤦🏼‍♀️

Anonymkode: 62663...906

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja for så enkelt er det å få uføretrygd🤦🏼‍♀️

Anonymkode: 62663...906

Ja? Det kommer ikke på plass etter fjorten dager, nei. Men tydeligvis bare å ikke gi seg.

Anonymkode: 68092...e3c