Nr 3?

[AnonymBruker]

Min mann og jeg er begge 30 år og har to barn på 4 og 2 år. Vi synes begge to at baby- og småbarnstiden er intens, og jeg har gått gjennom to fødselsdepresjoner i begge barnas første leveår. Vi er litt tidligere ute enn alle våre venner, og det er ingenting som har gjort meg mer lykkelig enn tanken på at det ikke er jeg som er gravid / ikke er jeg som skal i gang med babytiden nå som de sakte men sikkert starter. Barna våre sover omsider godt og stabilt, og vi er ovenpå.

Til tross for skikkelig kjip babytid x2 - i tillegg til at jeg misliker sterkt å være gravid, har jeg nå begynt å få skikkelig klump i magen av å tenke på at jeg ikke skal få oppleve dette en gang til. Min mann er enig; han har også begynt å tenke på at han kunne tenkt seg en tredje. 

Jeg er så ekstremt rådvill. Jeg vet at jeg har god tid, men jeg er så usikker på hvordan det vil være å leve med denne følelsen. Samtidig er jeg ekstremt redd for å angre, spesielt i selve svangerskapet og det første leveåret, på at vi ga slipp på den fine tilværelsen vi nå så vidt har begynt å få smake på. Det er selvfølgelig en kort tidsperiode sett stort på det, men med nummer to tok det 6 mnd før jeg følte noen form for tilknytning, og dette tærer den dag i dag på samvittigheten min (selv om tilknytningen så til de grader kom - med renter). 

Kan noen dele erfaringer med meg? Var dere sikker på at dere ønsket nr 3? Har dere hatt tilsvarende følelse som meg, og har den evt forsvunnet med tiden? 

Jeg er IKKE et baby/barnemenneske, og hadde noen sagt til meg for 10-5-4-3-2 år siden at jeg skulle ha 3 barn hadde jeg flirt meg halvt i hjel. 

Anonymkode: e034f...0a9

[AnonymBruker]

Jeg tenker det viktigste er at du tenker på hva du orker og ønsker. Jeg kjenner de som kunne aldri vært foruten det tredje barnet, og priser seg lykkelige, og flere som angrer litt. Ikke på barnet i seg selv, men på å ha satt seg selv i den situasjonen med belastningen det medfører. Det er flere av de som har veldig veldig dårlig samvittighet for barna de allerede har. At de får ikke fulgt dem opp like tett, at de ikke får vært like mye med dem. Vi har valgt å ha to selv om vi sterkt vurderte et til. Vi er to voksne og to barn. Det er mer enn nok for oss. Jeg slet mye med å ikke kunne være der for eldste halve graviditeten og deler av barseltiden. For jeg slet selv etter fødsel, så mannen min måtte ta mye. Selv om det er en kort periode på det meste, så er det det i mine øyne den mest verdifulle barnetiden hos barna. 0-6 år. Jeg følte jeg ville miste alt det igjen ved å sette et barn til verden og det orket jeg ikke se tilbake på med slike følelser. 

Anonymkode: ea6f7...073

[AnonymBruker]

Jeg er gravid med nr 3 nå. Veldig ønsket, og veldig planlagt. Men kjenner i hvert fiber i kroppen at dette er siste runde. Kroppen er så mye mer sliten denne gangen. Jeg gruer meg til våkenetter igjen, og gjennom hele babytida. Men er for seint å angre nå. 
for min del så må jeg bare se frem 4-5 år i tid for jeg vet at ting blir bedre! Men det er ikke en god følelse av å egentlig angre på hele graviditeten (IKKE på barnet, men pga slitenhet i kropp og sinn). Og jeg ble veeeldig overrasket og satt ut av at disse følelsene kom
 

du må finne ut om du orker en potensiell ny fødselsdepresjon med to barn allerede i livet ditt. Orker du en ny graviditet og alt det medfører. 

Anonymkode: fbae2...65d

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg kjente likt som deg før vi valgte å få en nr 3. Jeg vil si at den største endringen kom fra 0-1 og kaoset kom når vi gikk fra 1-2. Nr 3 henger i grunn bare på, og det ble ikke noe mer kaos av en til. I hvert fall ikke for vår del.

Nå skal det nevnes at vi heller ikke hadde barn som sov mye de 2 første årene. Nr 3 har derimot hatt et mye bedre sovehjerte. 
 

Jeg har aldri angret på at vi fikk en til. Tvert i mot. Jeg er faktisk litt inne på om en vil ha en til. Og jeg som ikke trodde jeg kunne orke eller ville ha en en gang. Men det er noe kos over det. Å være en stor famile. De ulike båndene søskenen skaper seg i mellom. Så mye kos og kjærlighet. 
 

klart det er stress og styr til tider. Men du må ikke glemme en vesentlig ting her, ditt eldste barn blir stadig større. Nå er min eldste snart 7. men det man ikke vet når man har et barn som er for eks som dine (2 og 4) er hvor selvstendige de etter hvert blir. Det visste ikke jeg heller. 6 åringen klarer seg mye selv, hjelper mye til her hjemme med de andre to og ikke minst er ute med venner å leker osv.  Den lille greien der har faktisk mye å si. Min eldste var 4-4,5 år når nr 3 kom. Da var han ikke kjempe selvstending, men alt forandret seg da han ble 5 år. Og enda mer nå som han har startet på skolen.

Jeg hadde også tøffe graviditeter og sånn sett også permisjonstid. Men bare på de to første. Med nr 3 var alt så annerledes. Roen hadde senket seg mer. Jeg var mer trygg som mamma og hadde mye mer erfaring. Gav litt mer F i alle krav og forventinger. Det var herlig å gå hjemme i ro og fred med den lille og nyte litt tid sammen. Syns også det var kjekt å få enda litt mer tid med de to eldste når jeg gikk i den siste permisjonen. Da var de så pass store at de lekte mye selv, samtidig fikk vi pratet og vært mye mer samme enn hva vi ville gjort om de gikk helt fulle dager i barnehagen.

 

Du må kjenne etter selv hva du ønsker og vil. For min del gikk det i hvert fall ikke over. Kanskje vi fikk nr 3 litt raskt mtp alderen til de andre to. Men ville aldri forandret det nå. De leker godt sammen alle tre, og kan gjøre de samme aktivitetene fordi alle fortsatt er små barn. For eks dra på de samme aktivitene i helgene, eller se den samme peppa gris episodene, eller alle kan leke med duplo osv. bare en sånn ting forenkler veldig mye. Stor aldersforskjell betyr også ulike behov og ønsker. 
 

 

Anonymkode: 57430...cfd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg tenker det viktigste er at du tenker på hva du orker og ønsker. Jeg kjenner de som kunne aldri vært foruten det tredje barnet, og priser seg lykkelige, og flere som angrer litt. Ikke på barnet i seg selv, men på å ha satt seg selv i den situasjonen med belastningen det medfører. Det er flere av de som har veldig veldig dårlig samvittighet for barna de allerede har. At de får ikke fulgt dem opp like tett, at de ikke får vært like mye med dem. Vi har valgt å ha to selv om vi sterkt vurderte et til. Vi er to voksne og to barn. Det er mer enn nok for oss. Jeg slet mye med å ikke kunne være der for eldste halve graviditeten og deler av barseltiden. For jeg slet selv etter fødsel, så mannen min måtte ta mye. Selv om det er en kort periode på det meste, så er det det i mine øyne den mest verdifulle barnetiden hos barna. 0-6 år. Jeg følte jeg ville miste alt det igjen ved å sette et barn til verden og det orket jeg ikke se tilbake på med slike følelser. 

Anonymkode: ea6f7...073

Kjenner meg igjen i det du sier med dårlig samvittighet mtp når det andre barnet kom. Men tror det er noe en kjenner spesielt på når det andre barnet kommer. Det er en omveltning å gå fra å ha 100% tid med barnet sitt, til å skulle dele den tiden med et ekstra barn. Jeg kjente ikke på disse følelsene når jeg hadde fått nr 3. Fordi jeg gav meg selv mindre dårlig samvittighet. I tillegg klarte vi å tilrettelegge litt mer slik at jeg fikk mer tid med de andre to. Jeg var også vandt med å dele tiden min mellom to stykk allerede. Nå deler jeg tiden dem i mellom så de alle får egentid, men har også to og to inni mellom. Så kjenner ikke på dårlig samvittighet for det lenger.   

Anonymkode: 57430...cfd