Slutt pga uenighet om boforhold?

[AnonymBruker]

Må bare få lufte noe, og håper på å få noen konstruktive tilbakemeldinger. 

Jeg og kjæresten har vært sammen i 2,5 år. Vi er begge rundt 50, og har tenåringer i begge leire. Han har barna annenhver helg.

Nå henger forholdet i en tynn tråd fordi jeg ikke ønsker at vi skal flytte sammen. Dvs, hadde det bare vært meg og ham, så hadde jeg hatt lyst, men en ny runde med stebarn/stefar-problematikk ønsker jeg ikke. Har levd i et langt forhold tidligere hvor dette var et evig dilemma. Nå er mine "barn" så store at de ikke ønsker en ny mann i huset, og de har heller ikke fått noe forhold til hans barn. De er ulike som natt og dag, så det er ikke realistisk at de vil komme til å få det heller.

Jeg eier min leilighet, han leier. Han har ingen egenkapital, men en historikk med å flytte inn til damene sine. Nå må han snart flytte ut av leiligheten han bor i, og "truer" med brudd når jeg sier jeg ikke synes det er noen god idé å flytte sammen ennå. Han sier da at han vil flytte et stykke unna meg, og at vi kun skal treffes når ingen av oss har barn. Da står vi igjen med 4 dager i måneden...

Jeg forstår godt at det er frustrerende for ham å ikke ha en fast bopel, og at han vil at vi skal bo sammen. Men er det riktig å skulle true seg til samboerskap på denne måten? Jeg er veldig glad i ham, men vil også respektere mine barns ønsker om å vente med samboerskap. 

Jeg blir så i tvil om jeg egentlig bare er en "boligmulighet", eller om det er jeg som er vrang når jeg ønsker å vente? 

Er det andre som har opplevd lignende? Skal jeg la det bli brudd pga dette? Burde jeg egentlig ignorere mine barns (og egentlig mine egne) ønsker om å vente med samboerskap? Jeg ønsker jo ikke brudd, men vil heller ikke "tvinges" til samboerskap

Anonymkode: 02b15...d2c

[AnonymBruker]

Veldig rødt flagg 🚩

Anonymkode: c809e...ce8

[sirenas]

Selvfølgelig skal du ikke gå med på dette. Han forsøker jo å manipulere seg inn i hjemmet ditt for egen vinning.

Jeg hadde revurdert hele forholdet om jeg var deg!

[AnonymBruker]

Hadde jeg vært i din situasjon, så hadde jeg avsluttet med en gang! 
Han manipulerer deg! 

Anonymkode: 7649a...c0f

[AnonymBruker]

Nå har jeg ikke stått i lik situaskon selv, men for meg sier det seg selv at man setter barna sine høyere enn kjæreste. Dersom barna ikke ønsker en stefar i huset, bør de få slippe. Barnas hjem skal være trygt og godt, og de bør slippe å måtte ha en "fremmed" mann i huset.

Dessuten virker det som om denne kjæresten din prøver å manipulere deg, ts. 

Anonymkode: eade7...35a

[Traktor]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Må bare få lufte noe, og håper på å få noen konstruktive tilbakemeldinger. 

Jeg og kjæresten har vært sammen i 2,5 år. Vi er begge rundt 50, og har tenåringer i begge leire. Han har barna annenhver helg.

Nå henger forholdet i en tynn tråd fordi jeg ikke ønsker at vi skal flytte sammen. Dvs, hadde det bare vært meg og ham, så hadde jeg hatt lyst, men en ny runde med stebarn/stefar-problematikk ønsker jeg ikke. Har levd i et langt forhold tidligere hvor dette var et evig dilemma. Nå er mine "barn" så store at de ikke ønsker en ny mann i huset, og de har heller ikke fått noe forhold til hans barn. De er ulike som natt og dag, så det er ikke realistisk at de vil komme til å få det heller.

Jeg eier min leilighet, han leier. Han har ingen egenkapital, men en historikk med å flytte inn til damene sine. Nå må han snart flytte ut av leiligheten han bor i, og "truer" med brudd når jeg sier jeg ikke synes det er noen god idé å flytte sammen ennå. Han sier da at han vil flytte et stykke unna meg, og at vi kun skal treffes når ingen av oss har barn. Da står vi igjen med 4 dager i måneden...

Jeg forstår godt at det er frustrerende for ham å ikke ha en fast bopel, og at han vil at vi skal bo sammen. Men er det riktig å skulle true seg til samboerskap på denne måten? Jeg er veldig glad i ham, men vil også respektere mine barns ønsker om å vente med samboerskap. 

Jeg blir så i tvil om jeg egentlig bare er en "boligmulighet", eller om det er jeg som er vrang når jeg ønsker å vente? 

Er det andre som har opplevd lignende? Skal jeg la det bli brudd pga dette? Burde jeg egentlig ignorere mine barns (og egentlig mine egne) ønsker om å vente med samboerskap? Jeg ønsker jo ikke brudd, men vil heller ikke "tvinges" til samboerskap

Anonymkode: 02b15...d2c

Ikke la han presse deg slik. 

[AnonymBruker]

Nei, nei, nei. Nope. Ikke la deg presse til å godta en bosituasjon du og barna ikke ønsker. 

Anonymkode: 4673e...9fd

[AnonymBruker]

Dersom forholdet betyr så lite for han at det blir brudd med mindre du stiller med gratis bolig og som kokk, barnepike og hushjelp så er det kanskje sistnevnte han har behov for, og ikke en kjæreste? 

Anonymkode: b1b1a...10f

[AnonymBruker]

Hvis du gir etter kommer du til å angre! Vi var i samme situasjon og var sammen i 7 år før barna var ute og vi flyttet sammen. Vel verdt det. Er ikke ditt ansvar at han ikke har sikret seg boligmessig. 

Anonymkode: 9499f...b25

[Miaiai]

Om han truer med brudd, så er han ikke noe og satse på. Ikke gå på akkord med deg selv. For meg virker det som en mann man ikke vil ha inn i huset sitt, tenker at du raskt kan bli hushjelpen hans. Det er lov og gjøre det slutt med en sånn man. 

[imagineme]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Må bare få lufte noe, og håper på å få noen konstruktive tilbakemeldinger. 

Jeg og kjæresten har vært sammen i 2,5 år. Vi er begge rundt 50, og har tenåringer i begge leire. Han har barna annenhver helg.

Nå henger forholdet i en tynn tråd fordi jeg ikke ønsker at vi skal flytte sammen. Dvs, hadde det bare vært meg og ham, så hadde jeg hatt lyst, men en ny runde med stebarn/stefar-problematikk ønsker jeg ikke. Har levd i et langt forhold tidligere hvor dette var et evig dilemma. Nå er mine "barn" så store at de ikke ønsker en ny mann i huset, og de har heller ikke fått noe forhold til hans barn. De er ulike som natt og dag, så det er ikke realistisk at de vil komme til å få det heller.

Jeg eier min leilighet, han leier. Han har ingen egenkapital, men en historikk med å flytte inn til damene sine. Nå må han snart flytte ut av leiligheten han bor i, og "truer" med brudd når jeg sier jeg ikke synes det er noen god idé å flytte sammen ennå. Han sier da at han vil flytte et stykke unna meg, og at vi kun skal treffes når ingen av oss har barn. Da står vi igjen med 4 dager i måneden...

Jeg forstår godt at det er frustrerende for ham å ikke ha en fast bopel, og at han vil at vi skal bo sammen. Men er det riktig å skulle true seg til samboerskap på denne måten? Jeg er veldig glad i ham, men vil også respektere mine barns ønsker om å vente med samboerskap. 

Jeg blir så i tvil om jeg egentlig bare er en "boligmulighet", eller om det er jeg som er vrang når jeg ønsker å vente? 

Er det andre som har opplevd lignende? Skal jeg la det bli brudd pga dette? Burde jeg egentlig ignorere mine barns (og egentlig mine egne) ønsker om å vente med samboerskap? Jeg ønsker jo ikke brudd, men vil heller ikke "tvinges" til samboerskap

Anonymkode: 02b15...d2c

Er vel et par ting jeg stusser på her. At han har barna sine annenhver helg. Han kunne kanskje ha forsvart det med at han jobber ekstremt mye fordi han har mye lån på hus/leilighet. Men, han har aldri eid eget sted.

Det er ikke noe galt i å leie. Noen synes det er bedre, men kombinasjonen av at han leier, har barna sine annenhver helg (minst mulig samvær) OG truer med brudd hvis han ikke får flyttet inn til deg, samt den historikken han har med at han flytter inn til de damene han har vært sammen med burde ringe noen bjeller - og da snakker vi bjellene i Domkirken.

[AnonymBruker]

Du setter barna først, og dropper folk som prøver å TRUE seg inn i ditt og barnas hjem!!

Anonymkode: cd172...c1f

[AnonymBruker]

Uenighet om å være særboer eller samboer hørtes ut om en helt normal grunn til å bryte opp. Vil man ikke det samme i framtiden, skal vel ikke en person gå på akkord med seg selv. Uansett årsak og hvordan partneren legger det fram.

La han gå når dere vil forskjellig ting. 

Anonymkode: fcacb...b4b

[PM75]

Stå på ditt angående bosituasjonen! Og dersom han velger å bryte grunnet dette, så får han stå for det. 

[AnonymBruker]

Jeg har vært i samme situasjon, og jeg valgte å gjøre det slutt med han. Synes ikke noe om å sette ultimatum. Her og så hadde vi begge tenåringer, som var veldig forskjellige. Så jeg synes jo de skulle slippe å bo sammen, og at han og jeg kunne flytte sammen, da barna flyttet hjemmefra. Her og så leide han, mens jeg eier enebolig. Og noen ganger følte jeg at han valgte meg, fordi jeg eide en stor nok bolig til at han og barnet kunne ha flyttet inn. 

Og her så fikk han seg ny dame 2 mnd etterpå, og hans tenåring bodde fulltid hos han, hadde gjort det fra barnet var 5 år. Men han flyttet sammen med den nye dama, og hennes 3 små barn med en gang. Da flyttet hans barn til besteforeldrene sine. 

Så jeg gjorde jo helt klart det rette.

Anonymkode: 7c05d...7f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Må bare få lufte noe, og håper på å få noen konstruktive tilbakemeldinger. 

Jeg og kjæresten har vært sammen i 2,5 år. Vi er begge rundt 50, og har tenåringer i begge leire. Han har barna annenhver helg.

Nå henger forholdet i en tynn tråd fordi jeg ikke ønsker at vi skal flytte sammen. Dvs, hadde det bare vært meg og ham, så hadde jeg hatt lyst, men en ny runde med stebarn/stefar-problematikk ønsker jeg ikke. Har levd i et langt forhold tidligere hvor dette var et evig dilemma. Nå er mine "barn" så store at de ikke ønsker en ny mann i huset, og de har heller ikke fått noe forhold til hans barn. De er ulike som natt og dag, så det er ikke realistisk at de vil komme til å få det heller.

Jeg eier min leilighet, han leier. Han har ingen egenkapital, men en historikk med å flytte inn til damene sine. Nå må han snart flytte ut av leiligheten han bor i, og "truer" med brudd når jeg sier jeg ikke synes det er noen god idé å flytte sammen ennå. Han sier da at han vil flytte et stykke unna meg, og at vi kun skal treffes når ingen av oss har barn. Da står vi igjen med 4 dager i måneden...

Jeg forstår godt at det er frustrerende for ham å ikke ha en fast bopel, og at han vil at vi skal bo sammen. Men er det riktig å skulle true seg til samboerskap på denne måten? Jeg er veldig glad i ham, men vil også respektere mine barns ønsker om å vente med samboerskap. 

Jeg blir så i tvil om jeg egentlig bare er en "boligmulighet", eller om det er jeg som er vrang når jeg ønsker å vente? 

Er det andre som har opplevd lignende? Skal jeg la det bli brudd pga dette? Burde jeg egentlig ignorere mine barns (og egentlig mine egne) ønsker om å vente med samboerskap? Jeg ønsker jo ikke brudd, men vil heller ikke "tvinges" til samboerskap

Anonymkode: 02b15...d2c

Hadde latt han gå, han er en snylter og forsøker utpressing.. Lite tilltalende personlighetstrekk. 

Anonymkode: 8530f...11f

[AnonymBruker]

imagineme skrev (4 timer siden):

... burde ringe noen bjeller - og da snakker vi bjellene i Domkirken.

Nettopp 

Anonymkode: 53fcc...8b7

[AnonymBruker]

Jaaaa, jeg har opplevd dette. Sier bare IKKE GJØR DET! Vi hadde det superfint da vi "bodde" litt hos hverandre, men da vi kjøpte sammen så ble det en helt annen verden. Han tålte plutselig ikke trynet på mine barn og var skikkelig ufin. Han ble kontrollerende og grinete. Kjente ikke mannen igjen. Jeg holdt ikke ut lenge før vi gikk fra hverandre. Mye styr med å selge m.m.

Anonymkode: 525cb...d80

[AnonymBruker]

En mann i 50-årene helt uten midler er det største røde flagget her. Hjelp.

Anonymkode: 980da...d8c

[AnonymBruker]

Tenker kanskje det er like godt å bare la forholdet forsvinne om han holder på sånn. Det er jo ikke bare dere 2,men også barn på hver sin kant 

Anonymkode: da69f...fb4