Kjæresten er ikke romantisk/vi har veldig ulike kjærlighetsspråk

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med kjæresten i 4 år, vi er snart 30. 

Han er ikke og har egentlig aldri vært romantisk, men i starten tror jeg ikke at jeg tenkte over det fordi vi bare var så nyforelskede. Men nå har det blitt til at jeg ganske ofte ikke føler meg bekreftet eller spesiell. Samtidig så er det et problem at jeg har lett for å sammenligne meg med mine venners kjæresteforhold osv som alltid virker så romantiske. 

Kjæresten min har kjøpt blomster en gang til meg (første valentinsdagen), siden har det aldri skjedd. Han har aldri "overrasket meg" med middag eller noe annet. Han er heller ikke en kosete person, og han uttrykker også veldig sjeldent med ord at jeg er viktig eller at han er glad i meg. Jeg har maaaange ganger påpekt hvor glad jeg blir av en klem litt oftere eller en liten rose, men det skjer egentlig ikke noe forandring. 

En gang spurte jeg han rett ut "synes du egentlig jeg er pen? synes du jeg er flink til *det og det* osv, for du sier jo aldri det til meg". Og da lo han og svarte "selvfølgelig synes jeg det". Jeg tror at han bare tenker at jeg skjønner at "han tenker jo godt om meg siden vi er sammen, ellers hadde han ikke vært sammen med meg." Da jeg spurte han om hva hans kjærlighetsspråk var så sa han tid og intern humor. Altså at når han ikke jobber så er han jo oftest med meg, og det stemmer jo. Og med intern humor mener han "vår sjargong" når vi tuller og prater på en måte som "bare vi skjønner", noe som skjer nesten hver dag. 

Jeg kan skjønne hva han mener, men jeg tror jeg savner noe mer romantisk. Dette har jeg jo egentlig uttrykt tusen ganger og jeg tror egentlig bare jeg må akseptere at han er ikke sånn. Og jeg kan jo ikke forandre han heller. Han har jo aldri vært sånn heller. 

Men hver gang venninnene mine skryter over blomster de har fått, at kjæresten har laget julekalender til dem, overrasket dem med middag eller når jeg ser at kjærestene koser/kysser med dem osv, så ønsker jeg at det var sånn for meg også. 

Det skal sies at kjæresten min og jeg har et veldig godt forhold sånn ellers, vi bor sammen og alt funker ganske greit, vi krangler sjelden og vi har det gøy sammen. Det er bare at noen ganger så føler jeg det er så lite kos eller fine ord at jeg lurer jeg på hva som skiller oss fra å være venner til å være kjærester. 

Jeg føler også at alle vennene mine snakker om "når vi får barn, når vi gifter oss", mens min kjæreste er litt mer sånn "om jeg noen gang blir pappa". Jeg har jo virkelig tatt opp temaet om barn og vært tydelig med giftemål osv, og han vil også gifte seg og få barn, men jeg er 100% sikker på at OM han noen gang skulle fri så hadde det vært 6 år etter at alle andre vennene våre har giftet seg. Og en del av meg hadde bare ønsket å ha en kjæreste som "brenner for oss" og som virkelig var sånn "det er DEG jeg vil ha!". Men min kjæreste er litt mer sånn "jo men det skjønner du vel". 

Jeg har snakket ganske mye om dette med kjæresten og føler at jeg ikke kan mase mer, for jeg kan tenke meg at fra hans side vil det bare bli mer og mer uattraktivt at jeg "maser" om at jeg aldri får nok bekreftelse. Jeg vet jo samtidig at han er glad i meg og jeg vet virkelig at om han ikke hadde ville vært sammen med meg så hadde han gjort det slutt, for han er ingen som bare "henger på det som skjer". Jeg tror bare han er litt den typen "jeg sa jo at jeg elsket deg i 2019, jeg skal si ifra om det endrer seg". 

Jeg vet at vi har veldig forskjellig oppvekst der han kommer fra en familie som ikke bryr seg så mye om bursdager, mens min familie lager stor stas av det, eller at hans familie krangler mye og har en "irritert" tone med hverandre, mens min familie ofte sier at vi er glade i hverandre osv. Og dette gjenspeiler seg veldig i vår relasjon. Kjæresten min sier jo at mamman hans er den viktigste personen i hans liv, men han sier det jo aldri til henne og de har jo en veldig irritert tone med hverandre. 

Jeg vet ikke om det er slike gutter jeg blir tiltrukket av, fordi de to andre kjærestene jeg har hatt i mitt liv har også vært litt sånne typer. 
Og jeg føler at "alle andre" av vennene mine alltid har hatt så mye pasjon og kjærester som er så romantiske. Samtidig kan det jo være at det bare er fordi man alltid tror at gresset er grønnere på den andre siden.

Det skal sies at han gir meg en klem iblant og jeg får et kompliment iblant, det bare virker som det er sykt mye sjeldnere enn "alle andre". 

Er det noen som har vært i en lignende relasjon med veldig ulike kjærlighetsspråk, og fått det til å fungere - i så fall hvordan? 

Jeg føler ikke at det er så ille at jeg vil gjøre det slutt nå, men denne følelsen om å ikke være helt trygg på forholdet kommer oftere og jeg er redd for at det kan ødelegge forholdet til slutt. 

Anonymkode: 563da...9f8

[Gjest WhisperingWind]

Jeg var sånn. For min del var det fordi jeg ikke elsket dem. Men det skjønte jeg i etterkant for jeg ble jo forelsket og glad i dem. Men folk har forskjellig kjærlighetsspråk. Det jeg reagerer på er fremtidsplanene når dere ikke har avklart om dere vil ha barn eller ikke etter 4 år.

Når jeg traff kjæresten ble jeg direkte kvalm😅 Vi er skikkelig kosemose, klengete, kysser, holder hender, kan ligge i sengen i timer å bare holde rundt hverandre, kline og prate.

Vi er så like på viktige ting som verdier, moraler, oppdragelse, kjærlighetsspråk etc. 

Jeg har aldri vært noe romantisk, men med han er jeg det på insane nivå. Jeg bryr meg ikke om blomster da, men tingene han sier og gjør er så nydelig. Han føles som å komme hjem.

Så er spørsmålet om du elsker han høyt nok til å ville leve i et forhold der du konstant kjenner på et savn.