Vanskelig når andre snakker om barn, når man selv prøver å få det til

[AnonymBruker]

Hei! 
Jeg er 26 år og bor sammen med min samboer, mitt bonusbarn på 8år og vår golden retriever på 9mnd🥰 jeg er super glad i bonussønnen min og vi har han annen hver uke 🥰 jeg og samboeren min er forlovet og skal snart gifte oss ❤️ i et år har vi aktivt prøvd og bli gravide uten hell… min samboer har jo et barn fra før og det virker ikke som han stresser så mye med det, han sier «skjer der så skjer det, skjer det ikke er det vell bare sånn det er ment» men han har jo allerede en sønn, jeg har jo ingen… og det som jeg synes er ekstra vanskelig er at hans bestevenn som vi omgås mye sammens med nettopp fikk baby sammen med kjæresten sin som han nettopp hadde møtt 🥺 jeg er så utrolig glad på deres vegne, men det er så urettferdig at vi ikke får det til… jeg har blitt så glad i den lille jenta til bestekompisen hans, men synes det er vanskelig for hver gang vi er der på besøk snakker de jo naturligvis om babyen og hvordan småbarnslivet er, men jeg har ingenting og bidra med… så da sitter de tre der og snakker om hvordan det er og hvordan det var for min samboer som småbarns far… jeg kjenner meg bare så utrolig utenfor samtidig som det er så innmari sårt 🥺 har noen opplevd det samme eller er det jeg som er helt teit?… 🥺 

Anonymkode: 72d6b...9f6

[AnonymBruker]

Jeg har nok ikke opplevd det samme, men kan absolutt forestille meg at det er veldig sårt for deg, og at du føler deg utenfor. Det hadde jeg nok også gjort. Det er helt normalt å føle det sånn, og ingenting å skamme seg over. Ønsker deg lykke til, og håper du får det du ønsker deg 

Anonymkode: 79220...8c8

[AnonymBruker]

Hvis dere har prøvd aktivt i ett år hadde jeg gått til legen for videre utredning. Har du snakket med legen om dette? 

Anonymkode: 2c546...8a5

[AnonymBruker]

Skjønner hvordan du har det. Jeg har vært der selv.  Det som hjalp oss var prøverør. 

Anonymkode: f2146...f8b

[AnonymBruker]

Jeg ville svart det jeg? Altså hvis du er glad i de og trygg på de. "Jeg føler jeg ikke får bidratt så mye i samtalen om barn og baby siden jeg ikke har det selv." Og så snakker dere litt, og så går det an å dele feks kun med kvinnen hvis du er alene med henne at "Vi har prøvd et år alt, og jeg elsker å se dere og barnet deres, samtidig som jeg får bare enda mer lyst selv". 

Altså snakk om det? Trenger ikke være hemmelig at man prøver? 

Jeg og ei venninne ble gravide samtidig en gang, hvor jeg etter tre måneder mistet. Jeg klarte bare ikke fortsette vennskapet. Jeg taklet ikke å se hennes mage vokse mens jeg satt i min sorg. Og jeg delte det, at jeg måtte trekke meg unna for min egen del. 

Anonymkode: 94166...ad6

[AnonymBruker]

Etter ett år så er det greit med legesjekk forresten. Men jeg tror du bør kommunisere bedre med samboeren din, han bagatelliserer jo litt nå? Det er mange veier til barn, og dere er helt i starten. Hvis barn er viktig for deg, så vil du sikkert gå hele veien om hormoner og eventuelt prøverør osv, så det kan jo være greit å ta opp? Så ikke han sitter der og sier pytt pytt, mens du opplever at livet faller i ruiner?

Anonymkode: 94166...ad6