2åringen blir så sint på meg heeeele tida

[AnonymBruker]

Det er hvertfall 10-20 ganger om dagen at 2-åringen blir skikkelig sint på meg. Halvparten av gangene skjønner jeg ikke hva det dreier seg om, den andre halvparten er det fordi jeg gjorde noe annerledes enn hun så for seg. For eksempel at jeg skrudde på oppvaskmaskinen når hun ville gjøre det, eller at jeg satt meg ned på "feil" måte. I går var det at jeg entret senga fra feil side. Ofte helt absurde ting. 

Det kan komme helt ut av det blå: hun er i topp humør, men så er det plutselig "dumme mamma!", "kan du gå ut!", at hun prøver å slå meg (da stopper jeg henne), at hun brøler i frustrasjon, ligger og brekker seg av sinnegråt på gulvet, osv. Jeg blir såå sliten av de humørsvingingene, og er 100% alene med henne. Noen ganger blir hun bare "fornærmet" og det er lettere å takle. Hun er ikke sånn mot noen andre. Min reaksjon er jo å validere osv, men det føles så fake. "Jeg skjønner at du ble sint" eller "ble det bare feil nå?" klarer jeg bare ikke si med innlevelse den 15. gangen. Og dessuten gråter hun så høyt at hun hører ikke hva jeg sier. Hun blir mye mer rasende om jeg prøver å trøste henne, og vil helst gå på et eget rom. Om jeg prøver å komme inn på rommet, eller gå ut av rommet, eller i det hele tatt beveger meg eller lager en lyd, eskalerer sinnet. Så jeg sitter kanskje musestille for å unngå å gjøre henne sintere, og kjenner at jeg har fått tendenser til å gå på eggeskall. Det syns jeg jo ikke er greit, hun skal jo ikke diktere hva jeg kan gjøre. Men noen av de sinneutbruddene er så voldsomme at hun har endt opp med å sovne av utmattelse på gulvet etter f.eks. 45 minutter med brekke-seg-og-hyperventilere-gråt som jeg ikke får henne ut av (riktignok når hun har vært veldig trøtt.). Smokken er også en veldig stor kilde til sinne (at hun ikke får ha den i munnen 24/7), men også i blant den eneste utveien fra slike anfall hvor jeg ikke får kontakt med henne. (De type "anfallene" har heldigvis blitt sjeldnere etter hun fylte 2). Hun har bra utviklet språk og snakker i fulle setninger. Når hun ikke er i et gråteanfall så kan hun forklare hvorfor hun ble sint. Hun er en litt dramatisk type, og kan sette i med et hyl som låter som at hun blir torturert, hvis jeg for eksempel skulle komme i skade for å synge en annen nattasang enn hun ønska seg. Eller hvis hun får litt vann på magen når hun står ved vasken. 

Skal det virkelig være sånn som dette!? 

Anonymkode: d8118...7db

[AnonymBruker]

Høres ut som du må være litt mer streng med henne. Barn trenger tydelige faste rammer, ikke foreldre som danser etter deres pipe. 

Anonymkode: 40581...ee5

[AnonymBruker]

Er ikke det ganske vanlig? Feil farge på koppen ødelegger hele maten liksom

 

Anonymkode: e6398...2cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Høres ut som du må være litt mer streng med henne. Barn trenger tydelige faste rammer, ikke foreldre som danser etter deres pipe. 

Anonymkode: 40581...ee5

Jeg er ganske streng. Hun blir enda mer sint av det, men jeg holder meg stort sett til det jeg har sagt. Men prøver å "validere" selv om jeg er streng.

Eksempel fra da jeg entret senga fra feil side: hun brøler "gååå ut av senga! Gå der!!" Da blir jeg sittende i senga og sier at mamma bestemmer selv hvordan jeg skal gå inn i senga, men jeg skjønner at det ble helt feil, eller no sånn. Prøver å ikke avvise følelsene, samtidig som jeg ikke lar henne styre.

Ts

Anonymkode: d8118...7db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Er ikke det ganske vanlig? Feil farge på koppen ødelegger hele maten liksom

 

Anonymkode: e6398...2cf

Jo, er vel det. Men er det vanlig at det skjer såå jævla ofte!? 

Ts

Anonymkode: d8118...7db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg er ganske streng. Hun blir enda mer sint av det, men jeg holder meg stort sett til det jeg har sagt. Men prøver å "validere" selv om jeg er streng.

Eksempel fra da jeg entret senga fra feil side: hun brøler "gååå ut av senga! Gå der!!" Da blir jeg sittende i senga og sier at mamma bestemmer selv hvordan jeg skal gå inn i senga, men jeg skjønner at det ble helt feil, eller no sånn. Prøver å ikke avvise følelsene, samtidig som jeg ikke lar henne styre.

Ts

Anonymkode: d8118...7db

Nei, du trenger ikke si at du skjønner at det ble helt feil, for det var ingenting feil med situasjonen. Du kan si at mamma bestemmer selv hvordan jeg skal gå inn i senga, punktum. 

Anonymkode: 40581...ee5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Nei, du trenger ikke si at du skjønner at det ble helt feil, for det var ingenting feil med situasjonen. Du kan si at mamma bestemmer selv hvordan jeg skal gå inn i senga, punktum. 

Anonymkode: 40581...ee5

Det tror jeg ikke ville hjulpet i det hele tatt, på sikt. Jeg tenker at barna bør bli møtt på følelser, men ikke få det som de vil. Det er vel det som blir kommunisert til foreldre utifra den nyeste forskninga på tilknytning og foreldreskap.

Ts

Anonymkode: d8118...7db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Høres ut som du må være litt mer streng med henne. Barn trenger tydelige faste rammer, ikke foreldre som danser etter deres pipe. 

Anonymkode: 40581...ee5

Vil anbefale ts det motsatte. Ikke bli strengere. Datteren din skal lære å regulere følelsene sine, da må hun romme dem, bli kjent med dem og kunne sette ord på dem. Ts, du bør prøve å forstå, være nysgjerrig på hvordan hun har det, hva hun reagerer på, gjett deg gjerne fram og på den måten hjelp henne å sette ord på det. Da vil dere finne ut av hva slags behov hun har også. Det her går seg til over tid. 

Hvis du derimot setter hardt mot hardt, vil jeg anta at det bare forverrer situasjonen, fordi da møter du henne ikke, hun når ikke fram til deg og hun kommer derfor til å utagerer ytterligere. Det vil bli verre jo eldre hun blir. 

Forstå, kom henne imøte. Hvis hun allerede er altfor aktivert, så bare vær tilstede for henne på litt vennlig avstand til hun er mottakelig. 

Anonymkode: b97bc...cf6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Det er hvertfall 10-20 ganger om dagen at 2-åringen blir skikkelig sint på meg. Halvparten av gangene skjønner jeg ikke hva det dreier seg om, den andre halvparten er det fordi jeg gjorde noe annerledes enn hun så for seg. For eksempel at jeg skrudde på oppvaskmaskinen når hun ville gjøre det, eller at jeg satt meg ned på "feil" måte. I går var det at jeg entret senga fra feil side. Ofte helt absurde ting. 

Det kan komme helt ut av det blå: hun er i topp humør, men så er det plutselig "dumme mamma!", "kan du gå ut!", at hun prøver å slå meg (da stopper jeg henne), at hun brøler i frustrasjon, ligger og brekker seg av sinnegråt på gulvet, osv. Jeg blir såå sliten av de humørsvingingene, og er 100% alene med henne. Noen ganger blir hun bare "fornærmet" og det er lettere å takle. Hun er ikke sånn mot noen andre. Min reaksjon er jo å validere osv, men det føles så fake. "Jeg skjønner at du ble sint" eller "ble det bare feil nå?" klarer jeg bare ikke si med innlevelse den 15. gangen. Og dessuten gråter hun så høyt at hun hører ikke hva jeg sier. Hun blir mye mer rasende om jeg prøver å trøste henne, og vil helst gå på et eget rom. Om jeg prøver å komme inn på rommet, eller gå ut av rommet, eller i det hele tatt beveger meg eller lager en lyd, eskalerer sinnet. Så jeg sitter kanskje musestille for å unngå å gjøre henne sintere, og kjenner at jeg har fått tendenser til å gå på eggeskall. Det syns jeg jo ikke er greit, hun skal jo ikke diktere hva jeg kan gjøre. Men noen av de sinneutbruddene er så voldsomme at hun har endt opp med å sovne av utmattelse på gulvet etter f.eks. 45 minutter med brekke-seg-og-hyperventilere-gråt som jeg ikke får henne ut av (riktignok når hun har vært veldig trøtt.). Smokken er også en veldig stor kilde til sinne (at hun ikke får ha den i munnen 24/7), men også i blant den eneste utveien fra slike anfall hvor jeg ikke får kontakt med henne. (De type "anfallene" har heldigvis blitt sjeldnere etter hun fylte 2). Hun har bra utviklet språk og snakker i fulle setninger. Når hun ikke er i et gråteanfall så kan hun forklare hvorfor hun ble sint. Hun er en litt dramatisk type, og kan sette i med et hyl som låter som at hun blir torturert, hvis jeg for eksempel skulle komme i skade for å synge en annen nattasang enn hun ønska seg. Eller hvis hun får litt vann på magen når hun står ved vasken. 

Skal det virkelig være sånn som dette!? 

Anonymkode: d8118...7db

Hvordan har hun det i bhg og er du 100% tilstede uten mobil, uten pc, uten tv og andre distraksjoner?

Anonymkode: 3627e...e43

[AnonymBruker]

Streng men du går på eggeskall? Jeg tenker at du må bare gjør akkurat det du vil gjøre uten å være redd for at hun blir sint. Gå inn i senga slik du vil og om hun blir sint kan du jo spørre hvorfor hun blir sint men ikke si deg enig i at det du gjorde var feil. 

Anonymkode: 40581...ee5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Det er hvertfall 10-20 ganger om dagen at 2-åringen blir skikkelig sint på meg. Halvparten av gangene skjønner jeg ikke hva det dreier seg om, den andre halvparten er det fordi jeg gjorde noe annerledes enn hun så for seg. For eksempel at jeg skrudde på oppvaskmaskinen når hun ville gjøre det, eller at jeg satt meg ned på "feil" måte. I går var det at jeg entret senga fra feil side. Ofte helt absurde ting. 

Det kan komme helt ut av det blå: hun er i topp humør, men så er det plutselig "dumme mamma!", "kan du gå ut!", at hun prøver å slå meg (da stopper jeg henne), at hun brøler i frustrasjon, ligger og brekker seg av sinnegråt på gulvet, osv. Jeg blir såå sliten av de humørsvingingene, og er 100% alene med henne. Noen ganger blir hun bare "fornærmet" og det er lettere å takle. Hun er ikke sånn mot noen andre. Min reaksjon er jo å validere osv, men det føles så fake. "Jeg skjønner at du ble sint" eller "ble det bare feil nå?" klarer jeg bare ikke si med innlevelse den 15. gangen. Og dessuten gråter hun så høyt at hun hører ikke hva jeg sier. Hun blir mye mer rasende om jeg prøver å trøste henne, og vil helst gå på et eget rom. Om jeg prøver å komme inn på rommet, eller gå ut av rommet, eller i det hele tatt beveger meg eller lager en lyd, eskalerer sinnet. Så jeg sitter kanskje musestille for å unngå å gjøre henne sintere, og kjenner at jeg har fått tendenser til å gå på eggeskall. Det syns jeg jo ikke er greit, hun skal jo ikke diktere hva jeg kan gjøre. Men noen av de sinneutbruddene er så voldsomme at hun har endt opp med å sovne av utmattelse på gulvet etter f.eks. 45 minutter med brekke-seg-og-hyperventilere-gråt som jeg ikke får henne ut av (riktignok når hun har vært veldig trøtt.). Smokken er også en veldig stor kilde til sinne (at hun ikke får ha den i munnen 24/7), men også i blant den eneste utveien fra slike anfall hvor jeg ikke får kontakt med henne. (De type "anfallene" har heldigvis blitt sjeldnere etter hun fylte 2). Hun har bra utviklet språk og snakker i fulle setninger. Når hun ikke er i et gråteanfall så kan hun forklare hvorfor hun ble sint. Hun er en litt dramatisk type, og kan sette i med et hyl som låter som at hun blir torturert, hvis jeg for eksempel skulle komme i skade for å synge en annen nattasang enn hun ønska seg. Eller hvis hun får litt vann på magen når hun står ved vasken. 

Skal det virkelig være sånn som dette!? 

Anonymkode: d8118...7db

Det kan være at hun er var for sanseintrykk og har reguleringsvansker.

Jeg ville gått til legen og diskutert dette og bedt om henvisning til BUP.
Det kan være at det kan komme noen gode råd eller noe annet konkret utav det der.

Kanskje har hun startet i bhg siste året?

Det kan være at hun ikke har det godt i bhg eller at hun ikke takler de evige inntrykkene på både lukt, lyd og folk som det innebærer.

Det kan være at hun kan være utsatt for noe i bhg f.eks også.

Uansett så trenger hun deg.

Hvis du pleier benytte noen til barnevakt så ville jeg stoppet med det.

Det kan være det skjer ting som du aldri ville forestilt deg og at det fører til de sterke følelsene. Alarm..

Anonymkode: 3627e...e43

[AnonymBruker]

Sånn var mi også på den alderen. (bortsett fra kommandering, det var jeg streng på).
Nå er hun fem år, og de raserianfallene er et fjernt minne. Enkelte unger har bare veldig store følelser som de trenger hjelp til å forstå og håndtere. 
 

Anonymkode: d9775...24f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det kan være at hun er var for sanseintrykk og har reguleringsvansker.

Jeg ville gått til legen og diskutert dette og bedt om henvisning til BUP.
Det kan være at det kan komme noen gode råd eller noe annet konkret utav det der.

Kanskje har hun startet i bhg siste året?

Det kan være at hun ikke har det godt i bhg eller at hun ikke takler de evige inntrykkene på både lukt, lyd og folk som det innebærer.

Det kan være at hun kan være utsatt for noe i bhg f.eks også.

Uansett så trenger hun deg.

Hvis du pleier benytte noen til barnevakt så ville jeg stoppet med det.

Det kan være det skjer ting som du aldri ville forestilt deg og at det fører til de sterke følelsene. Alarm..

Anonymkode: 3627e...e43

Litt enig i dette 

Anonymkode: 40581...ee5

[AnonymBruker]

Jeg er veldig positiv til validering av følelser, men i din situasjon tror jeg nesten det har gått for langt. Min mening er at noen situasjoner også kan løses med å ikke gi følelsen så mye oppmerksomhet. For eksempel, hvis du har satt på oppvaskmaskinen og barnet ikke ville det sånn kan man for eksempel si «oj, ja nå gjorde jeg det i dag også kan du gjøre det neste gang». Hvis du validerer alle barnets følelser så kan det faktisk bli for mye, barnet må også lære at selv om det er kjipt å ikke få viljen sin så er det sånn livet er. Barn trenger voksne som setter grenser. Og mitt siste tips er at du står i kampene. Ikke gi deg, men vær der for barnet og vis barnet at feil kopp eller at du setter deg i sengen på feil måte ikke er verdens undergang. 

Anonymkode: ad407...260

[TomBombadil]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Høres ut som du må være litt mer streng med henne. Barn trenger tydelige faste rammer, ikke foreldre som danser etter deres pipe. 

Anonymkode: 40581...ee5

For det hjelper skikkelig mye å være streng med en toåring😂

Det eneste du potensielt oppnår ved å være streng nok, er å skape frykt hos barnet.

[AnonymBruker]

8 hours ago, AnonymBruker said:

Høres ut som du må være litt mer streng med henne. Barn trenger tydelige faste rammer, ikke foreldre som danser etter deres pipe. 

Anonymkode: 40581...ee5

Barn på den alderen har masse følelser og vilje, men lite evne til å uttrykke dette utenom rent sinne. Det å «være streng», hva betyr det? Det hjelper jo lite når barnet ikke kan noe for følelsene sine. Det blir som å «være streng» fordi de bæsjer. 

Dette er helt normalt og en viktig del av utviklingen. Det er bare å stå i det. 

Anonymkode: d283c...804

[AnonymBruker]

Du må avlede oftere og gi færre valg i hverdagen. 

Anonymkode: 9f3f1...d09

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg er ganske streng. Hun blir enda mer sint av det, men jeg holder meg stort sett til det jeg har sagt. Men prøver å "validere" selv om jeg er streng.

Eksempel fra da jeg entret senga fra feil side: hun brøler "gååå ut av senga! Gå der!!" Da blir jeg sittende i senga og sier at mamma bestemmer selv hvordan jeg skal gå inn i senga, men jeg skjønner at det ble helt feil, eller no sånn. Prøver å ikke avvise følelsene, samtidig som jeg ikke lar henne styre.

Ts

Anonymkode: d8118...7db

Jeg ville løst dette sånn: store, dramatiske tullebevegelser, tulle med stemmen, kile henne litt og gå inn i sengen på "riktig" side. Jeg ville ikke ha validert følelsene her faktisk. Når vi da lå klar i sengen med boken ville jeg sagt "men det er litt tullete å bli sint for at jeg gikk inn i sengen på feil side, du kan ikke holde på sånn". Spørs jo litt på språket hennes men. Da blir det god stemning, ikke så mye skrik og kjefting og ødelegger relasjonen, og sunn fornuft samtidig. Sunn fornuft over den valideringen heele tiden... 

Anonymkode: 71112...76c

[AnonymBruker]

Synes hun høres helt vanlig ut. Har 2 barn, og vært mye raserianfall. Er en del av å lære seg å regulere følelsen. Jeg bruker ofte ordene «feil» og «vanskelig». Ble det feil for deg at det var blå kopp og ikke rød? Har du det vanskelig nå? Mye validering av følelser, samtidig som det blir som mamma har bestemt. Har 2 barn som nå er større og er trygge sosiale og klarer å ta instrukser på skolen.

Å starte med BUP er å starte på feil nivå. Snakk med helsesøster. I perioder ringte jeg henne flere ganger i mnd. Hør om de har COS kurs på helsestasjonen, jeg hadde stor nytte av det.

Anonymkode: 42ad3...e22

[TomBombadil]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Jeg ville løst dette sånn: store, dramatiske tullebevegelser, tulle med stemmen, kile henne litt og gå inn i sengen på "riktig" side. Jeg ville ikke ha validert følelsene her faktisk. Når vi da lå klar i sengen med boken ville jeg sagt "men det er litt tullete å bli sint for at jeg gikk inn i sengen på feil side, du kan ikke holde på sånn". Spørs jo litt på språket hennes men. Da blir det god stemning, ikke så mye skrik og kjefting og ødelegger relasjonen, og sunn fornuft samtidig. Sunn fornuft over den valideringen heele tiden... 

Anonymkode: 71112...76c

Det du foreslår kan beskrives på denne måten:

Se for deg at du som voksen slår foten i dørkarmen, og blir rasende forbannet. Så kommer det et annet menneske og skal le det bort, gjerne mens det er veldig nærme fjeset ditt og gjør masse grimaser og slikt.

Hadde du likt dette? Nei, det hadde du ikke. Dette er en av grunnene til at man skal validerende følelser, fordi det rett og slett er uhøflig å avlede på denne måten. I tillegg lærer bare avledning barn at «denne måten skal du aldri reagere på». Du lærer barnet at det kun er smil, latter og glede som er «lovlige» følelser å ha, mens tristhet, sinne o.l. skal man gjemme unna. Barn trenger hjelp til å regulere følelsene sine, det er faktisk en av våre viktigste oppgaver som foreldre.