Andre med ungdom med alvorlig psykisk sykdom. Hvordan gjør dere det?

[AnonymBruker]

Hvordan ivaretar dere dere selv og ungdommen på en gang? Vi har strekt oss langt i lengre tid, og blir skjelt ut av henne og kritisert før det plutselig skifter og så opp og ned og tilbake igjen Ungdommen ser ikke alt (noe) vi gjør for henne og kritisere oss og prøver å sette oss opp mot hverandre. Hun Jan selvsagt ikke klandres for dette.  Hun er så syk at vi begge er på 100 % pleiepenger, og har vært det i et år. Gjør alt for å hjelpe, men føler snart at jeg utsletter meg selv og at dette er en utakknemlig oppgave.

Anonymkode: 285ce...889

[AnonymBruker]

Dytt

Anonymkode: 285ce...889

[AnonymBruker]

Hvilken psykisk sykdom er det snakk om? Spør kun for å vite om jeg har mulighet til å gi relevante råd eller ikke

Anonymkode: 76779...d3b

[AnonymBruker]

Vil være nyttig om du forteller hva slags psykisk sykdom det er snakk om. Psykisk sykdom kan være veldig mye forskjellig. Noen lidelser er medfødt, noen skyldes traumer, noen skyldes rus, osv. osv. Noen lidelser gjør at man er avhengig av riktig medisinering for å fungere, mens andre lidelser ikke har noen medisiner som hjelper, osv. Har hun fått en diagnose?

Anonymkode: 7a173...2b0

[AnonymBruker]

Høres ut som borderline... Vil tro lobotomi vi fungere. 

Håper dere ikke blir drept.

Anonymkode: 01633...2c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Høres ut som borderline... Vil tro lobotomi vi fungere. 

Håper dere ikke blir drept.

Anonymkode: 01633...2c2

Noen ganger bør man bare la vær å kommentere.

Anonymkode: f12d2...fb2

[AnonymBruker]

Jeg ville søkt henne/han inn på en døgnbehandlig som behandler denne sykdommen. Om det ikke finnes i Norge, ville jeg søkt til utlandet.

Jeg hadde solgt huset og bilen for å betale for det.

Det samme ville jeg gjort om det var en fysisk sykdom som sakte tok livet av ungen min.

 

Anonymkode: 9ce3d...2ee

[AnonymBruker]

Det høres veldig tøft ut! Snakk med hjelpeapparatet rundt dere, fortell hvordan dere som foreldre har det, og be om råd. Finnes det muligheter for avlastning? Er det hensiktsmessig med døgnbehandling for denne diagnosen?

Oppleves det vanskelig å sette grenser fordi hun er syk? I så fall bør dere be om veiledning på grensesetting i forhold til diagnosen, hvilke grenser ble dere stå i, hva er det litt å se mellom fingrene med? 

Kan dere sette av en fast tid i uka hver, hvor dere har "fri", slik at det da er den andre forelderen som har alt ansvaret den tiden? Det kan hjelpe for dere å ha en pause å se frem mot. 

Anonymkode: f12d2...fb2

[AnonymBruker]

Har dere fått et behandlingstilbud selv? Kommunen har kanskje lavterskel? Det er svært viktig at dere også får luftet tanker og faktisk hjelp til å stå i dette mentalt. Sette grenser for hva dere tåler av ting, selv fra syke. 

Jeg ville først og fremst startet der, så dere fikk ventilert ørelite grann. Og så kan dere sammen med psykolog (hvis det er det dere får) diskutere hva som skal til for å holde ut. 

 

Anonymkode: 9c6e5...f9b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Høres ut som borderline... Vil tro lobotomi vi fungere. 

Håper dere ikke blir drept.

Anonymkode: 01633...2c2

Når begge har pleiepenger.....  -skal noe til for å få det.

Alt annet er nok utprøvd.

Lukket annstalt ? Lobotomi enten kjemisk eller ved stikk er et mer økonomisk alternativ. 

Anonymkode: 01633...2c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har dere fått et behandlingstilbud selv? Kommunen har kanskje lavterskel? Det er svært viktig at dere også får luftet tanker og faktisk hjelp til å stå i dette mentalt. Sette grenser for hva dere tåler av ting, selv fra syke. 

Jeg ville først og fremst startet der, så dere fikk ventilert ørelite grann. Og så kan dere sammen med psykolog (hvis det er det dere får) diskutere hva som skal til for å holde ut. 

 

Anonymkode: 9c6e5...f9b

Dem har nok gått den runden der da begge har pleiepenger.....

Anonymkode: 01633...2c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det høres veldig tøft ut! Snakk med hjelpeapparatet rundt dere, fortell hvordan dere som foreldre har det, og be om råd. Finnes det muligheter for avlastning? Er det hensiktsmessig med døgnbehandling for denne diagnosen?

Oppleves det vanskelig å sette grenser fordi hun er syk? I så fall bør dere be om veiledning på grensesetting i forhold til diagnosen, hvilke grenser ble dere stå i, hva er det litt å se mellom fingrene med? 

Kan dere sette av en fast tid i uka hver, hvor dere har "fri", slik at det da er den andre forelderen som har alt ansvaret den tiden? Det kan hjelpe for dere å ha en pause å se frem mot. 

Anonymkode: f12d2...fb2

Har nok tatt den runden der da begge får pleiepenger....

Anonymkode: 01633...2c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg ville søkt henne/han inn på en døgnbehandlig som behandler denne sykdommen. Om det ikke finnes i Norge, ville jeg søkt til utlandet.

Jeg hadde solgt huset og bilen for å betale for det.

Det samme ville jeg gjort om det var en fysisk sykdom som sakte tok livet av ungen min.

 

Anonymkode: 9ce3d...2ee

Det har dem nok allerede gjort, nå som begge går på pleiepenger. 

Les innlegget. 

Anonymkode: 01633...2c2

[AnonymBruker]

Vi måtte til slutt la han gå og la kommunen overta omsorgen, mens det ennå var noe igjen av oss. I ettertid ser vi at det var helt riktig å gjøre. Vi burde gjort det før. Vi gjorde vårt barn sykere ved at vi hele tiden feide veien foran når han gikk og plukket opp restene av det kaoset han etterlot seg. Når vi tro tilbake, lot kommunen ta over omsorgen, måtte han til slutt se at hans egne valg fikk konsekvenser og dersom han ønsket å bli bedre, måtte han ta i mot den hjelpen som var mulig å få. 

Anonymkode: 58ce4...750

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Det har dem nok allerede gjort, nå som begge går på pleiepenger. 

Les innlegget. 

Anonymkode: 01633...2c2

Ser ingen steder i innlegget at de har søkt henne inn på behandling i utlandet? 

Alle vet at det psykiske helsevesenet i Norge er drit dårlig. Og værre skal det bli. 

Anonymkode: 9ce3d...2ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Dem har nok gått den runden der da begge har pleiepenger.....

Anonymkode: 01633...2c2

Er det krav om at foreldre må ha egen behandling for å få pleiepenger for sykt barn? 

Jeg mener altså at mor skal få separate psykologtimer for seg selv, og samme med far. Ikke barnet. 

Anonymkode: 9c6e5...f9b

[AnonymBruker]

Ting har gått alt for langt om dere begge har vært på pleiepenger i ett år for å ta dere av henne. Altså hvorfor? Hvis hun er så syk at hun trenger to personer til å ta vare på seg 24/7 kan hun ikke være hjemme. 

Anonymkode: a6d13...92b

[AnonymBruker]

Det var veldig tungt en periode. Vi fikk hjelp først av BUP så kommunen. Vi vurderte å la kommunen ta over, men jeg var skeptisk da det er så mye rus og tyngre psykiatri på deres institusjoner. Plutselig har du flere problemer, ikke færre. Heldigvis er barnet blitt bedre i mellomtiden. Vi har fått koordinator hos kommunen som hjelper oss med oppfølging mot skolen, så kan vi iallefall der klatre litt ned fra barrikadene og få rom til å puste. Skolen vil, men er underfinansiert så stopper litt på kan.

Jeg synes det hjalp å få profesjonell veiledning både for oss og for barnet. Og tid hjalp. Mulig vår diagnose er lettere enn deres da.

Anonymkode: 2f198...f27

[AnonymBruker]

Jeg har ikke erfaring som forelder, men som søsken. Det virker som en umenneskelig situasjon å stå i. Foreldrene mine var selvutslettende i den perioden, og det har preget dem i all tid etterpå. De ble utslitt, utbrent og alt du kan bli. Det ble først bedre da søskenet mitt ble lagt inn og omsider flyttet hjemmefra, men det skjedde for sent. Foreldrene mine har aldri blitt de samme. Jeg var et yngre hjemmeboende søsken, og helt ærlig så var det forferdelig. Det var ikke tid til meg, og at jeg kom meg ut på andre siden er mye takket være foreldre til min bestevenninne. Dette er mange år siden, og før helsevesenet rettet fokus mot søsken til alvorlig syke barn. Hvis foreldrene mine kunne gjort alt på nytt, tror jeg de ville «gitt slipp» litt før, men de trodde dette var en periode, så skulle alt bli normalt. Det ble det aldri. Når det er sagt har jeg et godt forhold til foreldrene mine, og til mitt søsken. Jeg er ikke bitter. Alle forsøkte så godt de kunne, og mitt søsken var og er svært sykt. Jeg tror søskenet mitt er litt bittert for at det måtte flytte hjemmefra, og tror ikke det har evne til å se hvordan alt dette påvirket meg og foreldrene våre. Søskenet så og ser fremdeles mest seg selv, og hvordan ting var og er vanskelig for seg selv. 

Anonymkode: 25edb...c15

[AnonymBruker]

Lot bare vær å gi barnet mitt psykiske lidelser

Anonymkode: 16be3...72c