Lei av all negativiteten, alene med barn

[AnonymBruker]

Hei. Jeg og barnas far gikk fra hverandre for halvannet år siden, så jeg er alene med de to barna våre og de er hos pappaen annenhver helg. 

Men jeg kjenner jeg har et savn etter koselige stunder, som faktisk er veldig hyggelige.

Jeg har kjent på det lenge, jeg steller istand middag, dekker på og prøver å få i gang en samtale med eldste. De er bare syv og tre, så veldig mye kan man ikke forvente.. 

Men idag feks.. jeg hadde laget tacomiddag, dekt på til sultne barn og de satte seg rundt bordet . Det første som skjer er krangling. Yngste putter mat i vannglasset og får raserianfall fordi jeg ikke godtar det. Hva som blir gjort og hva som skjer er ikke egentlig problemet her, - sånt skjer - jeg stopper ikke opp av den grunn.

Videre blir eldste sint på meg fordi jeg hadde tatt den siste sjokoladebiten i skåla og snakket ikke til meg på en hel time, hun sa jeg var den verste mammaen i verden som bare tok ting fra dem for den sjokoladen jeg hadde kjøpt til kvelden var ikke den samme .. 

Jeg rigget til med popcorn og sjokolade - det ville ikke eldste ha fordi hun fortsatt var sint, og yngste koste seg. 

Idag har vi stått opp tidlig, spist frokost, dro på biblioteket, kjøpte noe lunsj, dro hjem og spiste, lekte, så litt på tv, lagde middag og så skulle vi se film. I butikken fikk de til og med en liten ting hver. 

Men alt blir bare grin, krangling og at jeg er så fæl og kjip. Kjenner jeg blir lei meg og lei av den utakknemmeligheten. Jeg gjør så godt jeg kan, og føler meg udugelig. 

Har tatt en liten alvorsprat med eldste og sagt at man i det minste kan si takk om man får noe leke .. 

Og dette er sikkert normalt og noe mange opplever, men jeg kjenner at jeg er skikkelig lei av all negativiteten og kjenner at den optimistmen jeg står opp med hver morgen stadig blir mer og mer skjør 😅

Jeg trenger litt råd til hva jeg kan gjøre for p takle dette bedre ❤️

Anonymkode: 205a2...fe2

[AnonymBruker]

Du er en helt fantastisk mamma. Du gjør en god jobb. Jeg synes du skal unne deg litt egenpleie først og fremst, pleie det som er slitent.

Anonymkode: d9dcd...02f

[AnonymBruker]

Det er litt sånn det er å oppdra disse små menneskene dessverre, jeg har det også sånn, hver dag 😅 de har ikke samme perspektivet som oss. Men det kommer mer og mer med alderen opplever jeg. Min eldste er 9 nå og et helt annet sted enn da han var 7. Opplever at han setter pris på meg og det jeg gjør for dem (selv om jeg fortsatt kan få høre at jeg er såå teit). 

Anonymkode: e02fd...ff3

[AnonymBruker]

Tok far mer ansvar da dere var sammen, siden du blir så sliten av det nå? Jeg er selv "alenemor" i et forhold (åpenbart et dårlig forhold, men prøver å strekke meg langt for barna) og jeg kunne bare drømt om fri annenhver helg. Mine barn holder også på sånn og jeg er utslitt til enhver tid. Man blir mer lei seg og frustrert når man er sliten. Jeg har bare bestemt meg for å mer eller mindre ignorere dårlig oppførsel. Hvis barnet mitt hadde vært sur for en bagatell i timesvis, så hadde jeg rett og slett ikke brydd meg. Hadde bare sagt at dette ikke var noe å være sur for og så styrt med andre ting til det gikk over. For det går jo over, det er barn. 

Anonymkode: 6e072...7fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Du er en helt fantastisk mamma. Du gjør en god jobb. Jeg synes du skal unne deg litt egenpleie først og fremst, pleie det som er slitent.

Anonymkode: d9dcd...02f

Takk ❤️ har vurdert å gjøre noe greit neste helg , hele meg et sliten 😅

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er litt sånn det er å oppdra disse små menneskene dessverre, jeg har det også sånn, hver dag 😅 de har ikke samme perspektivet som oss. Men det kommer mer og mer med alderen opplever jeg. Min eldste er 9 nå og et helt annet sted enn da han var 7. Opplever at han setter pris på meg og det jeg gjør for dem (selv om jeg fortsatt kan få høre at jeg er såå teit). 

Anonymkode: e02fd...ff3

Det er fint å lese, mulig de får et annet perspektiv når de har gått en stund på skolen og hører fra litt flere mennesker. Jeg håper jo at de etterhvert vil lære å vise takknemlighet og føle på det når jeg kaster fjerde middagen i søpla ..... 🙃 

Jeg skal innrømme at jeg har hatt det litt tøft, jeg går på antidepressiva så jeg har det veldig fint nå, så jeg lar det ikke gå noe særlig inn på meg. Idag hadde jeg gått tom for paracet og eldste ropte, men yngste gråt for fjerde gang og jeg kjente hodepinen kom snikende og da følte jeg skikkelig på at jeg er en shitty mamma som trenger paracet for å takle hverdagen 😅

Anonymkode: 205a2...fe2

[Gjest Dufus1]

Hmm, virker som at kvinnfolk aldri er fornøyd. Først klage på mannen, så ungan, hva er det neste. Skjerp dokker

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Tok far mer ansvar da dere var sammen, siden du blir så sliten av det nå? Jeg er selv "alenemor" i et forhold (åpenbart et dårlig forhold, men prøver å strekke meg langt for barna) og jeg kunne bare drømt om fri annenhver helg. Mine barn holder også på sånn og jeg er utslitt til enhver tid. Man blir mer lei seg og frustrert når man er sliten. Jeg har bare bestemt meg for å mer eller mindre ignorere dårlig oppførsel. Hvis barnet mitt hadde vært sur for en bagatell i timesvis, så hadde jeg rett og slett ikke brydd meg. Hadde bare sagt at dette ikke var noe å være sur for og så styrt med andre ting til det gikk over. For det går jo over, det er barn. 

Anonymkode: 6e072...7fa

Han tok ansvar ja, så jeg merker jo forskjell sånn sett at jeg er alene. Jeg er ganske ensom mtp voksenpersoner rundt meg og jeg må egentlig takle alt alene. Og er egentlig ikke sliten av barna, for det går jo bra egentlig - men de kjefter og griner ekstremt mye om dagen og jeg VET at det er normalt, og jeg kjenner at jeg begynner å tvile på meg selv igjen . Begynner å føle på situasjonen vår og at det jeg gjør for barna ikke er bra nok.

Anonymkode: 205a2...fe2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Han tok ansvar ja, så jeg merker jo forskjell sånn sett at jeg er alene. Jeg er ganske ensom mtp voksenpersoner rundt meg og jeg må egentlig takle alt alene. Og er egentlig ikke sliten av barna, for det går jo bra egentlig - men de kjefter og griner ekstremt mye om dagen og jeg VET at det er normalt, og jeg kjenner at jeg begynner å tvile på meg selv igjen . Begynner å føle på situasjonen vår og at det jeg gjør for barna ikke er bra nok.

Anonymkode: 205a2...fe2

Hvorfor kan ikke far ha mer samvær da? Oppegård fedre ønsker vel å ha barna 50%?

Anonymkode: 6e072...7fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvorfor kan ikke far ha mer samvær da? Oppegård fedre ønsker vel å ha barna 50%?

Anonymkode: 6e072...7fa

*Oppegående. 😅

Anonymkode: 6e072...7fa

[AnonymBruker]

Yngste er nok for liten til at du kan snakke ordentlig med ham, men eldste ville jeg fulgt opp tett når det gjelder takknemlighet. Våre er 8 og 4 og det blir ofte slik du forteller, men vi er beinharde på takknemlighet og høflighet. Saftige konsekvenser når de bare sutrer, klager og er utakknemlige. For eksempel ville jeg ALDRI latt eldste få sjokolade og popcorn ETTER at hun ble rasende på deg fordi du tok den siste sjokoladebiten. Hun trenger å lære å omgås andre barn og voksne og slike ting må man plukke av dem fortløpende.

Anonymkode: 1aff1...b5c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvorfor kan ikke far ha mer samvær da? Oppegård fedre ønsker vel å ha barna 50%?

Anonymkode: 6e072...7fa

Han sliter økonomisk og bestemte seg for å leke en ettroms for å fikse opp i det. Han ville at jeg skulle flytte til byen med familie i for å ha et greit nettverk, men jeg ser jo hvem som er familie nå og ikke. Så vi bor litt for langt unna hverandre til at det går an .

Anonymkode: 205a2...fe2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Hei. Jeg og barnas far gikk fra hverandre for halvannet år siden, så jeg er alene med de to barna våre og de er hos pappaen annenhver helg. 

Men jeg kjenner jeg har et savn etter koselige stunder, som faktisk er veldig hyggelige.

Jeg har kjent på det lenge, jeg steller istand middag, dekker på og prøver å få i gang en samtale med eldste. De er bare syv og tre, så veldig mye kan man ikke forvente.. 

Men idag feks.. jeg hadde laget tacomiddag, dekt på til sultne barn og de satte seg rundt bordet . Det første som skjer er krangling. Yngste putter mat i vannglasset og får raserianfall fordi jeg ikke godtar det. Hva som blir gjort og hva som skjer er ikke egentlig problemet her, - sånt skjer - jeg stopper ikke opp av den grunn.

Videre blir eldste sint på meg fordi jeg hadde tatt den siste sjokoladebiten i skåla og snakket ikke til meg på en hel time, hun sa jeg var den verste mammaen i verden som bare tok ting fra dem for den sjokoladen jeg hadde kjøpt til kvelden var ikke den samme .. 

Jeg rigget til med popcorn og sjokolade - det ville ikke eldste ha fordi hun fortsatt var sint, og yngste koste seg. 

Idag har vi stått opp tidlig, spist frokost, dro på biblioteket, kjøpte noe lunsj, dro hjem og spiste, lekte, så litt på tv, lagde middag og så skulle vi se film. I butikken fikk de til og med en liten ting hver. 

Men alt blir bare grin, krangling og at jeg er så fæl og kjip. Kjenner jeg blir lei meg og lei av den utakknemmeligheten. Jeg gjør så godt jeg kan, og føler meg udugelig. 

Har tatt en liten alvorsprat med eldste og sagt at man i det minste kan si takk om man får noe leke .. 

Og dette er sikkert normalt og noe mange opplever, men jeg kjenner at jeg er skikkelig lei av all negativiteten og kjenner at den optimistmen jeg står opp med hver morgen stadig blir mer og mer skjør 😅

Jeg trenger litt råd til hva jeg kan gjøre for p takle dette bedre ❤️

Anonymkode: 205a2...fe2

Bli voksen bare! Barn på 3 og 7 trenger ikke vite hva du føler. Dvs de skal ikke vite hva du føler bare hvordan du vil ha ting. 

Anonymkode: 0f7da...a87

[AnonymBruker]

Det er derfor man bør være to om oppdragelsen. Fars deltakelse er gjennom flere tiår systematisk undervurdert og underminert.

Anonymkode: faac2...688

[AnonymBruker]

Vurderer å prøve å bli gravid i år, men blir så usikker av sånne tråder. Er 40 om fire år, så kan nesten ikke vurdere det så mye lengre. God mann, fint forhold, vært gift siden 2021❤️

Anonymkode: 14ef5...c5a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Bli voksen bare! Barn på 3 og 7 trenger ikke vite hva du føler. Dvs de skal ikke vite hva du føler bare hvordan du vil ha ting. 

Anonymkode: 0f7da...a87

Hehe hvorfor tror du jeg deler følelsene mine til barna ? 

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er derfor man bør være to om oppdragelsen. Fars deltakelse er gjennom flere tiår systematisk undervurdert og underminert.

Anonymkode: faac2...688

Jeg er tradisjonell og er helt enig. Dessverre er det ikke alltid et ekteskap kan holde. Jeg hadde ganske høy terskel for skilsmisse, så dette er jo ikke akkurat noe jeg er stolt av. Og ja, jeg vurderer å gå tilbake til pappaen så barna skal slippe dette tullet. Men da er det en del ting jeg bare må finne meg i.

Anonymkode: 205a2...fe2

[AnonymBruker]

Synes du høres ut som en fantastisk mamma❤️ 

jeg føler virkelig med deg og kjenner meg  veldig igjen. 
 

Er selv alene med 4 barn 50/50 (yngste hadde jeg alene fra hun var 3 måneder og økte opp til 50/50 når hun var 2,5 år). Mine er 3, 7, 9 og 14. 

i dag var vi i akebakken og skulle grille pølser og drikke brus. 7 og 14 åringen begynte å kaste snø på hverandre og alt ble bare styr. Så skulle vi spille spill når vi kom hjem, så ble det også bare krangling og suring mellom barna pga ueningheter om reglene (pga hvem som vant), 

blir så lei av «unødvendig» suring og krangling😅 4 og 9 åringen er de «letteste» her i hus😆
 

mitt beste tips er å velge dine kamper. For meg er det ikke så farlig om 3 åringen rører med bestikket i vannglasset så lenge hun spiser pent. 
jeg har bare grunnleggende husregler her. Sitte pent med bordet, ta av bordet etter seg og ta ut matbokser av sekkene. Så rydder vi huset sammen på søndager.

så prøver jeg å inkludere de i helgeplaner. Ikke at jeg bare bestemmer hva vi skal gjøre

Anonymkode: a591a...f47

[AnonymBruker]

Jeg får litt inntrykk av at eldstemann kanskje sliter litt med å håndtere egne følelser og lett blir overveldet av følelsene sine. H*n hadde forventninger om å skulle spise den siste sjokoladebiten og klarte ikke håndtere skuffelsen da de forventningene ikke ble oppfylt. Og så klarte h*n ikke komme seg ut av følelsesstormen, så da ble det surmuling resten av kvelden. 

Anonymkode: 3c70b...0a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Yngste er nok for liten til at du kan snakke ordentlig med ham, men eldste ville jeg fulgt opp tett når det gjelder takknemlighet. Våre er 8 og 4 og det blir ofte slik du forteller, men vi er beinharde på takknemlighet og høflighet. Saftige konsekvenser når de bare sutrer, klager og er utakknemlige. For eksempel ville jeg ALDRI latt eldste få sjokolade og popcorn ETTER at hun ble rasende på deg fordi du tok den siste sjokoladebiten. Hun trenger å lære å omgås andre barn og voksne og slike ting må man plukke av dem fortløpende.

Anonymkode: 1aff1...b5c

Enig i det, selvom han er litt liten enda, er han den mest takknemlige her , veldig empatisk liten type 😅❤️ jeg synes dette med konsekvenser er viktig ja, men føler jeg kaster ild på bålet om jeg skal være beinhard med henne også for jeg vil bare at de skal ha det bra og at vi skal ha det fint sammen.. når hun er på besøk hos klassevenninner og familie etc så er hun den høfligste i verden og et englebarn. Ifølge læreren er hun den i klassen som er veldig fornuftig og alltid hører på beskjeder. Men her hjemme... Hehe.. ja. 

Anonymkode: 205a2...fe2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg får litt inntrykk av at eldstemann kanskje sliter litt med å håndtere egne følelser og lett blir overveldet av følelsene sine. H*n hadde forventninger om å skulle spise den siste sjokoladebiten og klarte ikke håndtere skuffelsen da de forventningene ikke ble oppfylt. Og så klarte h*n ikke komme seg ut av følelsesstormen, så da ble det surmuling resten av kvelden. 

Anonymkode: 3c70b...0a6

Synes hun taklet det fint, hun gikk bare inn på rommet og så på iPad, men ville ikke snakke med meg på en time, fordi hun var sint som hun sa, noe som egentlig var greit, men at hun kjeftet på meg . De hadde jo spist alt, så skulle ikke jeg få EN LITEN bit ? 

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Synes du høres ut som en fantastisk mamma❤️ 

jeg føler virkelig med deg og kjenner meg  veldig igjen. 
 

Er selv alene med 4 barn 50/50 (yngste hadde jeg alene fra hun var 3 måneder og økte opp til 50/50 når hun var 2,5 år). Mine er 3, 7, 9 og 14. 

i dag var vi i akebakken og skulle grille pølser og drikke brus. 7 og 14 åringen begynte å kaste snø på hverandre og alt ble bare styr. Så skulle vi spille spill når vi kom hjem, så ble det også bare krangling og suring mellom barna pga ueningheter om reglene (pga hvem som vant), 

blir så lei av «unødvendig» suring og krangling😅 4 og 9 åringen er de «letteste» her i hus😆
 

mitt beste tips er å velge dine kamper. For meg er det ikke så farlig om 3 åringen rører med bestikket i vannglasset så lenge hun spiser pent. 
jeg har bare grunnleggende husregler her. Sitte pent med bordet, ta av bordet etter seg og ta ut matbokser av sekkene. Så rydder vi huset sammen på søndager.

så prøver jeg å inkludere de i helgeplaner. Ikke at jeg bare bestemmer hva vi skal gjøre

Anonymkode: a591a...f47

Her har vi også regler som at de må rydde etter seg, og ikke rope så mye fordi vi bor i blokk. Prøver alltid å velge mine kamper, så beskjedene som blir gitt blir som regel fulgt - men idag ble det så mye gris og jeg går å rydder konstant etter "Ali tok på den leken så den skal ikke jeg rydde" etc.. 

Inkluderer dem alltid i ting de kan velge, og ser hvor det lønner seg at de ikke blir med feks. 

Har hatt en lang periode nå med at de ikke får noen ting i butikken, så nå har de sluttet å mase, for jeg handler alene etter jobb 😅 

Men fy å mye sutring og grining og sladring og navnkalling og jeg blir gal. Så jeg har begynt å lokke ørene litt og heller ta tak i det som er viktig..

Bare kjenner at den sutringen trigger meg litt og jeg får ikke lyst til å gjøre noe hyggelig liksom fordi det blir ikke hyggelig likevel 😅

Anonymkode: 205a2...fe2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Synes hun taklet det fint, hun gikk bare inn på rommet og så på iPad, men ville ikke snakke med meg på en time, fordi hun var sint som hun sa, noe som egentlig var greit, men at hun kjeftet på meg .

Så hun bruker skjerm-rus som distraksjon fra følelsene sine. Ikke sunt. Du må lære henne å håndtere egne følelser. Du må veilede henne. 

Anonymkode: 3c70b...0a6