Omsorgsfull person som sliter med å motta omsorg

[Gammelsmurfen]

Kjæresten min er den mest omsorgsfulle personen jeg noen gang har møtt. Hun vokste opp i et par fosterfamilier etter at faren flyttet utenlands, og moren satt igjen med tre barn. Moren mestret ikke dette, og barna vokste delvis opp hos andre familier. Utfordringen er at hun er vant til å takle ting og tang alene, og mestrer dårlig dette med å dele med sine nærmeste (meg i allefall), når ting går i oppoverbakke. Noen som kjenner seg igjen? 

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Gammelsmurfen said:

Kjæresten min er den mest omsorgsfulle personen jeg noen gang har møtt. Hun vokste opp i et par fosterfamilier etter at faren flyttet utenlands, og moren satt igjen med tre barn. Moren mestret ikke dette, og barna vokste delvis opp hos andre familier. Utfordringen er at hun er vant til å takle ting og tang alene, og mestrer dårlig dette med å dele med sine nærmeste (meg i allefall), når ting går i oppoverbakke. Noen som kjenner seg igjen? 

Ja, jeg kjenner meg igjen. 😅

Anonymkode: 6329b...d27

[AnonymBruker]

Sånn er jeg også. Tåler dårlig omsorg, tårene kommer hvis noen viser meg ekte omsorg. 

Anonymkode: cd032...605

[AnonymBruker]

Ja kjenner meg igjen. Fordi 100% av gangene jeg overlater ting til andre så blir det mye ekstra arbeid på meg. Så hjelp, føles mer som en byrde.

Feks noe så enkelt som å finne en liten bolle med sjokoladepudding av min mann. Han drukner alt i vaniljesaus,  jeg takler ikke det, og sier fra at jeg ikke skal ha på mer enn litt på toppen. Og det hjelper ikke, man ser ikke sjokolade pudfingen under. Så må jeg sitte å smile å vose at jeg er fornøyd,  mens jeg egentlig er irritert fordi han ikke hører. Jeg syntes det ikke er noe godt,  når alt da smaker vaniljesaus,  syntes det er kvalmt. 

En gang fikk jeg sjokoladekake druknet i vaniljesaus, på bursdagen min. Han ble dypt fornærmet,  når jeg sa fra at det klinet der det klarer jeg ikke spise. 

Såååå ikke hjelp meg. Bare la meg styre som jeg vil

Anonymkode: 0a743...f18

[AnonymBruker]

Jeg er slik. Har alltid måttet klare meg selv fra jeg var få år gammel med ustabile voksne. . Mannen min og barna mine har aldri sett meg gråte eller miste fatningen. Jeg ordner og fikser for andre hele tiden. Vi snakker om det ofte fordi både mannen min og de voksne barna våre er varme følelsesmennesker. Jeg er gjestfri og blid og positiv, men stikker til skogs når jeg har følelser som er krevende. Trives egentlig best med den lette omgjengelige avstanden til andre. Det går jo ikke med nær familie. Så jeg må til pers av og til og det er veldig ubehagelig! Men jeg skjønner at det er viktig for de andre å kjenne meg på ekte vis. 

Anonymkode: 2255e...c33

[Gammelsmurfen]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ja kjenner meg igjen. Fordi 100% av gangene jeg overlater ting til andre så blir det mye ekstra arbeid på meg. Så hjelp, føles mer som en byrde.

Feks noe så enkelt som å finne en liten bolle med sjokoladepudding av min mann. Han drukner alt i vaniljesaus,  jeg takler ikke det, og sier fra at jeg ikke skal ha på mer enn litt på toppen. Og det hjelper ikke, man ser ikke sjokolade pudfingen under. Så må jeg sitte å smile å vose at jeg er fornøyd,  mens jeg egentlig er irritert fordi han ikke hører. Jeg syntes det ikke er noe godt,  når alt da smaker vaniljesaus,  syntes det er kvalmt. 

En gang fikk jeg sjokoladekake druknet i vaniljesaus, på bursdagen min. Han ble dypt fornærmet,  når jeg sa fra at det klinet der det klarer jeg ikke spise. 

Såååå ikke hjelp meg. Bare la meg styre som jeg vil

Anonymkode: 0a743...f18

Du missforstår. Hun trenger ikke hjelp med det praktiske.....

[Gammelsmurfen]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Sånn er jeg også. Tåler dårlig omsorg, tårene kommer hvis noen viser meg ekte omsorg. 

Anonymkode: cd032...605

Jeg elsker henne herfra til månen, noe hun vet. Utfordringen er at hun ikke deler de vanskelige, mørke øyeblikkene... 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Sånn er jeg også. Tåler dårlig omsorg, tårene kommer hvis noen viser meg ekte omsorg. 

Anonymkode: cd032...605

Jeg har alltid lurt på hva ekte omsorg er. Jeg får panikk når noen er snille med meg (ikke at jeg opplever det så ofte), fordi jeg vet alltid hva som kommer etterpå. "Ja, men.. jeg gir deg tak over hodet, så nå må du tåle at jeg slår deg nå.".. "Ja, men jeg ga deg mat på bordet, så du må stille som hobbypsykolog som meg og høre på hvordan jeg har lyst til å ta livet av dere alle sammen fordi du får faktisk spise." Det føles bare falskt, sånn hvorfor vil noen hjelpe meg? 

Anonymkode: 6329b...d27

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Gammelsmurfen said:

Jeg elsker henne herfra til månen, noe hun vet. Utfordringen er at hun ikke deler de vanskelige, mørke øyeblikkene... 

Hvor lenge har dere vært sammen? 

Anonymkode: 6329b...d27

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har alltid lurt på hva ekte omsorg er. Jeg får panikk når noen er snille med meg (ikke at jeg opplever det så ofte), fordi jeg vet alltid hva som kommer etterpå. "Ja, men.. jeg gir deg tak over hodet, så nå må du tåle at jeg slår deg nå.".. "Ja, men jeg ga deg mat på bordet, så du må stille som hobbypsykolog som meg og høre på hvordan jeg har lyst til å ta livet av dere alle sammen fordi du får faktisk spise." Det føles bare falskt, sånn hvorfor vil noen hjelpe meg? 

Anonymkode: 6329b...d27

For meg betyr ekte omsorg at noen virkelig bryr seg om hvordan jeg har det.  Har opplevd det hos en enestående tannlege, og hos én lege.  Ellers er jeg den typen «som klarer meg selv» 

Anonymkode: cd032...605

[AnonymBruker]

  

Gammelsmurfen skrev (2 minutter siden):

Jeg elsker henne herfra til månen, noe hun vet. Utfordringen er at hun ikke deler de vanskelige, mørke øyeblikkene... 

Hvis hun ikke kan eller vil snakke med deg, kan du kanskje hjelpe henne  med å finne noen hun kan eller vil snakke med. Eller støtte/motivere henne til å finne selv noen hun vil snakke med. Trenger ikke nødvendigvis å være psykolog. Kan også være en coach eller et kurs eller noe annet som er nyttig for henne og som føles bra for henne. 

Anonymkode: d42ba...323

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker said:

For meg betyr ekte omsorg at noen virkelig bryr seg om hvordan jeg har det.  Har opplevd det hos en enestående tannlege, og hos én lege.  Ellers er jeg den typen «som klarer meg selv» 

Anonymkode: cd032...605

Jeg og. Jeg isolerer meg når ting er vanskelig, og stenger av. Jeg har prøvd å åpne meg noen ganger, men opplever bare negativitet. 

Anonymkode: 6329b...d27

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Ja kjenner meg igjen. Fordi 100% av gangene jeg overlater ting til andre så blir det mye ekstra arbeid på meg. Så hjelp, føles mer som en byrde.

Feks noe så enkelt som å finne en liten bolle med sjokoladepudding av min mann. Han drukner alt i vaniljesaus,  jeg takler ikke det, og sier fra at jeg ikke skal ha på mer enn litt på toppen. Og det hjelper ikke, man ser ikke sjokolade pudfingen under. Så må jeg sitte å smile å vose at jeg er fornøyd,  mens jeg egentlig er irritert fordi han ikke hører. Jeg syntes det ikke er noe godt,  når alt da smaker vaniljesaus,  syntes det er kvalmt. 

En gang fikk jeg sjokoladekake druknet i vaniljesaus, på bursdagen min. Han ble dypt fornærmet,  når jeg sa fra at det klinet der det klarer jeg ikke spise. 

Såååå ikke hjelp meg. Bare la meg styre som jeg vil

Anonymkode: 0a743...f18

Er det kriser det du henviser til ? Det er jo heller et tegn på overstyring og kontroll 

Anonymkode: 1ef5d...425

[AnonymBruker]

Hyper-independence is when an individual is extremely self-reliant and avoids going to other people for support or help. It can also stem from a stress response in individuals with trauma.

 

Hun høres hyperselvsteendig ut. Sånn går det når man er vokst opp uten å ha støtte rundt seg og har måtte klare alt selv alltid.

Anonymkode: 78366...c7f

[Gammelsmurfen]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

  

Hvis hun ikke kan eller vil snakke med deg, kan du kanskje hjelpe henne  med å finne noen hun kan eller vil snakke med. Eller støtte/motivere henne til å finne selv noen hun vil snakke med. Trenger ikke nødvendigvis å være psykolog. Kan også være en coach eller et kurs eller noe annet som er nyttig for henne og som føles bra for henne. 

Anonymkode: d42ba...323

Hun har en svært nær veninne, men usikker på om hun deler absolutt alt med henne. Er nok en del stolthet når det gjelder enkelte temaer. 

[Gammelsmurfen]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Hyper-independence is when an individual is extremely self-reliant and avoids going to other people for support or help. It can also stem from a stress response in individuals with trauma.

 

Hun høres hyperselvsteendig ut. Sånn går det når man er vokst opp uten å ha støtte rundt seg og har måtte klare alt selv alltid.

Anonymkode: 78366...c7f

Om hun er DER vet jeg ikke, men rimelig "klare deg selv" mentalitet. 

[AnonymBruker]

19 hours ago, AnonymBruker said:

Sånn er jeg også. Tåler dårlig omsorg, tårene kommer hvis noen viser meg ekte omsorg. 

Anonymkode: cd032...605

Jeg også.

For noen år siden møtte jeg en mann som gav slik omsorg, for meg. Etterhvert klarte jeg å bli vant til det, tro på det. Og var så takknemlige for å ha funnet den mannen.

Men nå ble det akkurat slutt med den mannen. Så da mister jeg den éne, som jeg trodde skulle være der for meg når jeg trengte det.

Det kjennes ikke som at jeg vil bli i stand til å gjøre det på nytt.

Anonymkode: 7aaa8...837

[Gjest WhisperingWind]

Jupp. Var sånn da jeg var yngre. Har jobbet mye med meg selv. Jeg vet jo at det er viktig for de som er glad i meg at de kan få lov å dra lasset, gi meg omsorg og kjærlighet.

Men det er utfordrende når du har levd hele livet i survival mode og vant med å klare alt alene. Har alltid vært ekstremt uavhengig og selvstendig. Ikke tatt imot hjelp eller spurt om noe. Til og med at noen spanderte på meg fikk det til å knytte seg i magen.

Men så har jeg møtt flotte mennesker på veien som har hjulpet meg å slippe litt og litt. 
 

Nå har jeg den fineste kjæresten som jeg bare har underkastet meg til mht å la han få vise meg kjærlighet og omsorg. Og det er vanvittig deilig og befriende. Det handler jo også om å slippe ned guarden, rive ned muren og bare la det som skjer skje.

Men det krever at en bevisst jobber med seg selv og den biten har tatt sin tid🤭