Ekstremt mammadalt toåring. Gjør vi noe feil her?

[Gjest Chicchi]

Hun henger etter meg som en (veldig søt) igle og så lenge hun er hjemme, får jeg ikke gjøre noe i fred. Faren hennes prøver sitt beste for å lokke med henne ut i stua for å leke med ham, men hun skal på død og liv være der jeg er. Når jeg lager middag, når jeg sitter i møte (hjemmekontor), når jeg setter på en vask (og skal trykke på ALLE knappene), når jeg er på do.

I starten var det koselig, men nå har det pågått i et halvt år. Jeg tar meg av mye med henne, men noen ganger må vi tvinge henne til å være med faren. Vi bytter på å legge henne, men når han gjør det, banker hun mot døren og skriker etter mamma mens han sitter i sengen hennes med en bok og prøver å få henne til seg med rolig stemme.

Han takler det veldig fint, men synes nok det er litt sårt, selv om han ikke vil innrømme det. Når jeg har hjemmekontor, kommer hun også og banker på døra og jeg hører hun rope "Nei" når faren spør om de heller skal leke ditt og datt.

Jeg forteller henne at hun har verdens beste pappa og at han gjerne vil være med henne også, men til ingen nytte. Hvis jeg og hun synger en sang sammen og han stemmer i, skriker hun at pappa ikke får være med og synge. Da prøver jeg å forklare henne at vi skal inkludere alle, men da begynner hun å hylgråte.

Vi begynner å bli lei. Hver gang faren prøver å si noe til meg, overdøver hun ham med å skrike-synge et eller annet. Han får liksom ikke "ta meg fra henne."

Vi vet ikke våre arme råd. Har noen tips?

[AnonymBruker]

Sånn er det bare noen ganger. Bare fortsett å oppmuntre henne til å være med pappaen, han bør ta henne med bort (om så bare til en park) så de får brukt mere tid sammen. Det er heller ikke uvanlig at et barn blir sjalu på den andre forelderen og helst bare vil ha den ene for seg selv. 

Anonymkode: a0a2c...ed1

[AnonymBruker]

Tenker det beste vil være å stå i det? Si "nå snakker mamma med pappa" og først bare ignorere. Om hun fortsetter så forklare at hun må vente på sin tur eller gå på rommet. Og så følge opp.

Du må vise at far har verdi for deg.

Anonymkode: 6830e...a3d

[Gjest Chicchi]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Tenker det beste vil være å stå i det? Si "nå snakker mamma med pappa" og først bare ignorere. Om hun fortsetter så forklare at hun må vente på sin tur eller gå på rommet. Og så følge opp.

Du må vise at far har verdi for deg.

Anonymkode: 6830e...a3d

Det stemmer at jeg alltid gir henne oppmerksomhet og ber han vente, for han begynner ikke å hylgråte når jeg ber om det 😅 Men har dette kanskje gjort at hun oppfatter faren som mindre "verdifull"?

Og man sender vel ikke en toåring på rommet?

Endret 10. februar 2024 av Chicchi

[AnonymBruker]

Få pappaen til å ta henne med på butikken, i parken osb, slik at hun knytter seg mer til han. Du kan også gå ut og gjøre ærender uten at hun er med.

Anonymkode: 9b70c...977

[AnonymBruker]

Chicchi skrev (20 minutter siden):

Hun henger etter meg som en (veldig søt) igle og så lenge hun er hjemme, får jeg ikke gjøre noe i fred. Faren hennes prøver sitt beste for å lokke med henne ut i stua for å leke med ham, men hun skal på død og liv være der jeg er. Når jeg lager middag, når jeg sitter i møte (hjemmekontor), når jeg setter på en vask (og skal trykke på ALLE knappene), når jeg er på do.

I starten var det koselig, men nå har det pågått i et halvt år. Jeg tar meg av mye med henne, men noen ganger må vi tvinge henne til å være med faren. Vi bytter på å legge henne, men når han gjør det, banker hun mot døren og skriker etter mamma mens han sitter i sengen hennes med en bok og prøver å få henne til seg med rolig stemme.

Han takler det veldig fint, men synes nok det er litt sårt, selv om han ikke vil innrømme det. Når jeg har hjemmekontor, kommer hun også og banker på døra og jeg hører hun rope "Nei" når faren spør om de heller skal leke ditt og datt.

Jeg forteller henne at hun har verdens beste pappa og at han gjerne vil være med henne også, men til ingen nytte. Hvis jeg og hun synger en sang sammen og han stemmer i, skriker hun at pappa ikke får være med og synge. Da prøver jeg å forklare henne at vi skal inkludere alle, men da begynner hun å hylgråte.

Vi begynner å bli lei. Hver gang faren prøver å si noe til meg, overdøver hun ham med å skrike-synge et eller annet. Han får liksom ikke "ta meg fra henne."

Vi vet ikke våre arme råd. Har noen tips?

Hva gjør barn og far sammen da? Hvor mye tid tilbringer de to alene?🤔

Her har vi 2 dager i uken hvor det er bare barn og far i noen timer. Da går de på tur, aker, går på ski (hun er 3 år), går på kafé, leker, hører på musikk, leser bøker osv. 
 

Hvor delaktig er far i hverdagen? Levering/henting i barnehage? Kveldsstell? Lek? 
 

Og hvor mye er du ute av huset? Går du hjemme hele tiden (siden du har hjemmekontor med barn til stede)? 

Anonymkode: 1659e...35c

[Gjest Chicchi]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hva gjør barn og far sammen da? Hvor mye tid tilbringer de to alene?🤔

Her har vi 2 dager i uken hvor det er bare barn og far i noen timer. Da går de på tur, aker, går på ski (hun er 3 år), går på kafé, leker, hører på musikk, leser bøker osv. 
 

Hvor delaktig er far i hverdagen? Levering/henting i barnehage? Kveldsstell? Lek? 
 

Og hvor mye er du ute av huset? Går du hjemme hele tiden (siden du har hjemmekontor med barn til stede)? 

Anonymkode: 1659e...35c

Her ligger jo litt av problemet. Jeg har tryglet ham siden hun ble født om å ta henne med ut et par timer i helgen, men han er utrolig giddalaus på det området. Han mener ikke noe vondt, han er bare ekstremt lat, og det er noe jeg må lære meg å leve med. Enten tar jeg henne med ut selv, eller så går vi ut på familieutflukter (som jeg organiserer). 

Og ja, jeg er mye hjemme. Hvis jeg vil ha alenetid, må jeg gå ut. Men jeg kjenner ikke så mange i området vi bor i og vet ikke helt hvor jeg skal ta veien. Da er det snakk om å sette seg på en kafé alene eller gå i skogen alene.

[Gjest Chicchi]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Få pappaen til å ta henne med på butikken, i parken osb, slik at hun knytter seg mer til han. Du kan også gå ut og gjøre ærender uten at hun er med.

Anonymkode: 9b70c...977

Jeg kan få litt dårlig samvittighet av å gå ut uten henne, for ofte er slike ærender det hun får av frisk luft den dagen. Far tar aldri med henne ut.

[AnonymBruker]

Chicchi skrev (Akkurat nå):

Her ligger jo litt av problemet. Jeg har tryglet ham siden hun ble født om å ta henne med ut et par timer i helgen, men han er utrolig giddalaus på det området. Han mener ikke noe vondt, han er bare ekstremt lat, og det er noe jeg må lære meg å leve med. Enten tar jeg henne med ut selv, eller så går vi ut på familieutflukter (som jeg organiserer). 

Og ja, jeg er mye hjemme. Hvis jeg vil ha alenetid, må jeg gå ut. Men jeg kjenner ikke så mange i området vi bor i og vet ikke helt hvor jeg skal ta veien. Da er det snakk om å sette seg på en kafé alene eller gå i skogen alene.

Greit at man er lat altså men man har også et ansvar for barn. Barnet trenger en god tilknytning til både mor og far, og det er det foreldrene selv som må skape, det kommer ikke av seg selv. I tillegg er det veldig usunt i lengden for et barn å gå oppå en forelder. Barnet må jo sosialiseres og vennes til å være litt uten deg også. 
Går barnet i barnehage? 

Hvorfor er han ikke interessert i å bruke tid og knytte seg til barnet sitt? 
 

Og HVORFOR godtar du at han ikke tar litt ansvar for eget barn?

Anonymkode: 1659e...35c

[Gjest Chicchi]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Greit at man er lat altså men man har også et ansvar for barn. Barnet trenger en god tilknytning til både mor og far, og det er det foreldrene selv som må skape, det kommer ikke av seg selv. I tillegg er det veldig usunt i lengden for et barn å gå oppå en forelder. Barnet må jo sosialiseres og vennes til å være litt uten deg også. 
Går barnet i barnehage? 

Hvorfor er han ikke interessert i å bruke tid og knytte seg til barnet sitt? 
 

Og HVORFOR godtar du at han ikke tar litt ansvar for eget barn?

Anonymkode: 1659e...35c

Han er virkelig en kjempegod og engasjert pappa, men han klarer bare ikke å ta seg ut av huset. Han leker heller inne, rett og slett. Det blir dårlig stemning når jeg maser og jeg kan ikke tvinge ham ut. Han prøver å skape tilknytning med aktiviteter inne, men problemet er at jeg også er der, og da søker hun seg bare til meg, selv om jeg stenger meg inne på et annet rom.

Endret 10. februar 2024 av Chicchi

[AnonymBruker]

Chicchi skrev (2 minutter siden):

Han er virkelig en kjempegod og engasjert pappa, men han klarer bare ikke å ta seg ut av huset. Han leker heller inne, rett og slett. Det blir dårlig stemning når jeg maser og jeg kan ikke tvinge ham ut. Han prøver å skape tilknytning med aktiviteter inne, men problemet er at jeg også er der, og da søker hun seg bare til meg, selv om jeg stenger meg inne på et annet rom.

Dra på trening, besøk noen, gå en lang tur, dra på shopping, ta en spahelg på hotel... Bare ikke vær tilstede hele tiden!

Hun tolker din tilstedeværelse som tilgjengelighet, og da velger hun uansett bort far. Hun vet jo at du er der, selvom du er i et annet rom.

Så du må gjøre deg fysisk utilgjengelig så de to kan bygge en relasjon. 

Anonymkode: ff5e7...758

[Gjest Chicchi]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Dra på trening, besøk noen, gå en lang tur, dra på shopping, ta en spahelg på hotel... Bare ikke vær tilstede hele tiden!

Hun tolker din tilstedeværelse som tilgjengelighet, og da velger hun uansett bort far. Hun vet jo at du er der, selvom du er i et annet rom.

Så du må gjøre deg fysisk utilgjengelig så de to kan bygge en relasjon. 

Anonymkode: ff5e7...758

Det er kanskje ikke så dumt råd. De gangene jeg drar på fysiske møter utenfor hjemmet, forteller faren at hun har spurt etter mamma i de 2-3 timene jeg har vært borte. Jeg får dårlig samvittighet av tanken på at hun savner meg.

[Flymamma]

Hvis det er noen trøst; vi opplevde det samme i to-års alderen. Nå i kveld ble jeg kastet ut fra legging (han er nå 4), fordi han ville at pappa skulle legge han 🤷🏼‍♀️ det varierer, og det meste går over 🥰

[AnonymBruker]

Hvor mye slapp han til alene med babyen det første leveåret? Jeg slutter aldri å la meg fascinere over kvinner som forlanger å få hele foreldrepermisjonen alene og forkynner hvor viktig Mor og Puppen er det første året og hvor lite viktig far er, for så å bli overrasket når de får unger som er håpløse mammadalter.

Anonymkode: a9965...df6