Følelser og arv, hjelp meg!

[AnonymBruker]

Jeg legger denne under barn og familie, med spesielt fokus på familie delen, selv om jeg jo er "barnet" i denne sammenheng. Det ble litt langt og kanskje litt intetsigende, men håper dere har tid til å lese likevel. 

Det handler om arv, men ikke om pengene, om man kan si det sånn. 

Hele mitt liv har jeg visst at jeg ikke kom til å arve noe. Min mor var gift med min stefar, og han arvet alt da hun døde for et par år tilbake. Det var jo ikke så mye å arve. Jeg er takknemlig overfor ham - fordi han tross alt sørget for at vi hadde et ordentlig sted å bo, og betalte for mat og klær. Han ga oss også mer omsorg enn vår egen mor gjorde. Han har en felles datter med min avdøde mor. Det blir ikke all verdens til overs til henne den dagen min stefar dør, men 2-3 millioner kroner. Jeg tenker det er naturlig at hun arver sin far, vi andre har jo tross alt vår egen. 

Så er det min biologiske far da, som valgte å skrive alt av eiendommer over på sin nye kone, kort tid etter at de ble gift. Nå eier ikke han nåla i veggen, men bor greit og har det greit. Det er jeg glad for. Huset står på henne, bilen står på henne. Han er over 80, hun er fremdeles under 70, så jeg skjønner jo godt at hun er nødt til å sikre seg selv den dagen han går bort. 

Jeg skjønner jo min stefar, jeg skjønner min biologiske far. De vil sikre sine egne. Og min stefar har vel alltid tenkt at han "gjorde nok", da vi vokste opp. Han tok et ansvar som ikke var hans. Og jeg er takknemlig. Vi hadde hatt det så veldig mye verre uten han. 

Jeg er ikke ute etter å ta ham, eller min biologiske far, men håper at noen kan støtte tankene mine, kanskje noen kan hjelpe meg å kjenne det ordentlig inni meg - at tross alt så "skylder" ingen meg noe som helst? Kjærligheten fra min stefar er fremdeles virkelig tilstede, han elsker oss. Min stemor er verdens vakreste menneske, og hun inkluderer oss der hun kan og krever ingenting. Men jeg føler likevel på det, at ingen har tenkt på at de vil inkludere meg, sikre meg, sørge for at jeg også får en farsarv. Og jeg vil ikke føle det sånn. Skjønner dere, tankene mine og følelsene mine samsvarer ikke, og jeg har så dårlig samvittighet - jeg er snart 35 år gammel og burde ha kontroll over følelsene mine. 

Anonymkode: 38d1c...859

[AnonymBruker]

1. Du skulle ha fått pliktdelsarv da moren din døde. Fikk du ikke det? 

2. Du må snakke med faren din om farsarven. Han er jo helt urimelig. 

Anonymkode: 648f7...09a

[ennivk]

Arver din stefar alt fra din mor eller sitter han i uskiftet bo? 

Har du snakket med de involverte slil at du er sikker på at du har rikitg informasjon? 

Greit nok at du forstår at dine foreldre har "sikret" sine egne, men du er også en av deres egne.

Man kan ikke kontrollere følelsene sine, og man blir ikke mer voksen av å forsøke å skyve følelser bort og undertrykke dem. Jeg tror de fleste ville kjent på skuffelse og en opplevelse av å ikke ha verdi om all arv endte opp hos stesøsken og man selv stod igjen uten en krone. Hvorfor skal du ha dårlig samvittighet? Er du oppdratt på en slik måte at du ikke skal forvente å bety like mye som andre og du får dårlig samvittighet om du skal tenke at lik fordeling og rettferdighet gjør deg grådig? 

 

[AnonymBruker]

Skjønnee dette godt.  Sitter på andre siden og er usikker på løsning ang  bonus. Jeg vil at det skal være en rettferdig  fordeling. Men etter hennes far blir det delt på 3. En del til felles en del til meg og en del til henne.  Huset står på meg og er en del av min arv, så den har hun ikke noe rett på. 

Dog er jeg ufør og har dårlig råd. Og kan ikke kjøpe ut noen. Hennes far eier forsåvidt lite. Så jeg vet ikke om jeg kommer til å bli møbel løs den dagen gan går bort. 

Også tenker jeg på da, om hun skal settes opp på arv fra meg.  Først skal hun ha en større del av vårt felles. Også skal hun arve etter sin mor. Og da evnt avre en del av det våre felles skal arve om heg setter henne opp etter meg. Litt usikker på om om jeg også syntes det er rett iht dem. De arver ikke mye. Men alt jeg har er iallefall betalt. 

Da jeg arvet penger så ga jeg lik sum til alle tre barna. 

Me hvordan fordele likt har jeg ikke helt funnet ut av ennå. Mrn må vel finne en løsning via advokat snart. Min mann har hatt alvorlig kreft, og kanskje ikke så lang levetid. Selv om han har klart seg bedre enn normalt foreløpig.  Men ut fra prognosene blir gan kanskje her i ca 10år til

Anonymkode: bb1ec...273

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal gi deg selv lov til å føle det du føler. 

Jeg synes du har rett til å være skuffet over din far, for han har gjort aktive valg for at du ikke skal arve noe fra ham. Ingen har krav på arv, men de fleste foreldre ønsker jo å støtte og hjelpe sine barn, selv når de er voksne. Din far har jo valgt dere bort.

Din stefar derimot, har jo vært en god og støttende person for deg, men at du ikke er arving her er fullt forståelig og etter loven. Vær glad for at du fortsatt har ham i livet ditt.

Anonymkode: 88fa9...641

[ennivk]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Din stefar derimot, har jo vært en god og støttende person for deg, men at du ikke er arving her er fullt forståelig og etter loven. Vær glad for at du fortsatt har ham i livet ditt.

Etter loven skulle hun ha arvet sin mor. Men TS har kanskje skrevet under på at stefar kan sitte i uskiftet bo? Eller moren har gjort som faren og gitt bort alt til sin ektemann før hun døde? En virkelig støttende stefar ville sikret at stebarnet fikk sin del av arven. 

[AnonymBruker]

Hvordan kan stefaren din ha arvet alt etter din mor? Man kan ikke gjøre barn arveløse så det du skriver kan ikke være sant.

At din far valgte å skrive alle eiendeler over på din stemor høres rart ut. Det er ikke noe man gjør uten å ha et bevisst forhold til det. Her kan det ligge mye bak som du enten ikke forteller oss eller som du ikke selv vet. F.eks. kan det være at din far med god grunn ikke ønsker at du skal arve noe, men årsaken setter deg i et så negativt lys at du ikke forteller det til oss og heller framstiller det som du er et uskyldig offer. Det kan også skyldes din fars økonomiske situasjon. Hvis han står i fare for å miste sin formue og eiendom av ulike grunner kan han ønske å sikre dette ved å føre det over på din stemor. Det får da også den konsekvens at du ikke arver ham (så fremt ikke de har sikret deg ved at din stemor har deg i sitt testamente, og det kan godt tenkes at de har selv om de ikke har fortalt deg det), men det kan være de synes det er en liten pris å betale (du er tross alt voksen) mot å ikke miste alt han eier. Hvis det virkelig er slik at du ikke har gitt din biologiske far grunn til å ville frata deg arven og hvis dere har et godt forhold så snakk med ham. Kanskje har han en god grunn eller kanskje tenkte han bare ikke på hva det ville bety for deg eller kanskje har han sikret deg på annet vis allerede.

Anonymkode: 16ecc...38c

[Pippi Lotta]

Er du siker på at stefaren di arbetar alt? Han sitter ikke i uskiftet bo? Eller kan det være moren din hadde mer lån en verdier? Om hun hadde verdier, så skulle du ha arvet din del av det! 

Og har du sakt til faren din hvordan det følles? Det han har gjort høres veldig slemt ut, og jeg forstår veldig gått at det er sårt! 

Du har al rett til å være lei deg for dette. Er det samt at stefaren din arvet alt av moren din så er du jo blit svindlet. På den andre side så kan folk være kortenkte og selvsentrert uten at de ønsker å være slem. Så de kan jo være veldig glad i deg, selvom de gjør feil her. Kansje ville de bli takknemlige for å høre h orden du følte det?

[AnonymBruker]

ennivk skrev (1 minutt siden):

Etter loven skulle hun ha arvet sin mor. Men TS har kanskje skrevet under på at stefar kan sitte i uskiftet bo? Eller moren har gjort som faren og gitt bort alt til sin ektemann før hun døde? En virkelig støttende stefar ville sikret at stebarnet fikk sin del av arven. 

 Det har ikke noe å si om stefar sitter i uskiftet bo. Han kan ikke frata TS sin morsarv og han kan heller ikke sløse den bort. Det er strenge regler for hva man får gjøre med det man eier når man sitter i uskiftet bo. 

Anonymkode: 16ecc...38c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

1. Du skulle ha fått pliktdelsarv da moren din døde. Fikk du ikke det? 

2. Du må snakke med faren din om farsarven. Han er jo helt urimelig. 

Anonymkode: 648f7...09a

Hun skriver at det var lite å arve fra moren, og ektefelles pliktdel går foran barnas pliktdel.

Anonymkode: 88fa9...641

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

 Det har ikke noe å si om stefar sitter i uskiftet bo. Han kan ikke frata TS sin morsarv og han kan heller ikke sløse den bort. Det er strenge regler for hva man får gjøre med det man eier når man sitter i uskiftet bo. 

Anonymkode: 16ecc...38c

Kan folk slutte å uttale seg om ting de ikke har greie på?

Det finnes regler om minstearv for gjenværende ektefelle som går foran pliktarven til barn

https://jusinfo.no/arverett/ektefelles-og-samboers-arverett/ektefellens-minstearv/

Anonymkode: cfa1f...7c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

 Det har ikke noe å si om stefar sitter i uskiftet bo. Han kan ikke frata TS sin morsarv og han kan heller ikke sløse den bort. Det er strenge regler for hva man får gjøre med det man eier når man sitter i uskiftet bo. 

Anonymkode: 16ecc...38c

Det kommer jo an på om morsarven var av en viss størrelse. Jeg oppfatter innlegget til TS som at den var så liten at det ikke ble noe til barna. Pliktdelen til ektefelle går foran pliktdelen til barn.

Anonymkode: 88fa9...641

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Jeg skjønner jo min stefar, jeg skjønner min biologiske far. De vil sikre sine egne. Og min stefar har vel alltid tenkt at han "gjorde nok", da vi vokste opp. Han tok et ansvar som ikke var hans. Og jeg er takknemlig. Vi hadde hatt det så veldig mye verre uten han. 

Jeg er ikke ute etter å ta ham, eller min biologiske far, men håper at noen kan støtte tankene mine, kanskje noen kan hjelpe meg å kjenne det ordentlig inni meg - at tross alt så "skylder" ingen meg noe som helst? Kjærligheten fra min stefar er fremdeles virkelig tilstede, han elsker oss. Min stemor er verdens vakreste menneske, og hun inkluderer oss der hun kan og krever ingenting. Men jeg føler likevel på det, at ingen har tenkt på at de vil inkludere meg, sikre meg, sørge for at jeg også får en farsarv. Og jeg vil ikke føle det sånn. Skjønner dere, tankene mine og følelsene mine samsvarer ikke, og jeg har så dårlig samvittighet - jeg er snart 35 år gammel og burde ha kontroll over følelsene mine. 

Anonymkode: 38d1c...859

Det er to ting som jeg synes du kan gi deg selv litt mer slack på

1. Din biologiske far "De vil sikre sine egne". Mener du at du ikke er hans egen? Jeg hadde aldri i livet gjort det faren din gjør. Hadde du gjort det? Det er lov til å tenke at det der er for dårlig. Men det har ingen hensikt å ta det opp, saken er død.

2. At stefaren din tok et ansvar som ikke var hans, er jeg ikke enig i. Han giftet seg med en person som hadde et mindreårig barn som ikke hadde noe særlig kontakt med faren sin. Da tok han på seg det ansvaret. Jeg synes det er grenser for hvor ydmyk du skal være her. At loven er slik den er, er det derimot ikke noe å gjøre med.

Du kan ikke gjøre noe med situasjonen. Men du kan tenke at dette løser du på en annen måte selv når det blir din tur.

Anonymkode: cfa1f...7c3

[AnonymBruker]

Har din stemor egne barn? Eller kan du komme til å arve henne når hun går bort? Kan du komme til å arve et mindre beløp fra din stefar?

Jeg synes du høres utrolig raus ut som lar kjærligheten til steforeldre overstråle tanker om arv. De fleste ville vært rasende, bitre, og kanskje kuttet kontakt over å bli forbigått på den måten. Du har lov til å fortelle om følelsene dine, så lenge du også viser at du er glad i dem uansett. Det kan være at de har glemt deg litt, men det kan også være at det er planer som du ikke vet om. 

Anonymkode: 1a849...96b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Jeg synes du skal gi deg selv lov til å føle det du føler. 

Jeg synes du har rett til å være skuffet over din far, for han har gjort aktive valg for at du ikke skal arve noe fra ham. Ingen har krav på arv, men de fleste foreldre ønsker jo å støtte og hjelpe sine barn, selv når de er voksne. Din far har jo valgt dere bort.

Din stefar derimot, har jo vært en god og støttende person for deg, men at du ikke er arving her er fullt forståelig og etter loven. Vær glad for at du fortsatt har ham i livet ditt.

Anonymkode: 88fa9...641

Men det fører ingen vei, jeg vil ikke bli bitter den dagen noen av dem dør. Jeg kaller min stefar for pappa, det er fordi min biologiske far valgte å ikke kjempe for oss den gangen for så mange år siden, jeg var bare ett år gammel. Jeg tror han sørget lenge etter at mamma gikk. Vi fikk kontakt igjen da jeg var 12. Da hadde han giftet seg og var igjen glad ❤️

Jeg er veldig glad for å fortsatt ha pappa i livet mitt, og båndet er sterkt ❤️

Anonymkode: 38d1c...859

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Det er to ting som jeg synes du kan gi deg selv litt mer slack på

1. Din biologiske far "De vil sikre sine egne". Mener du at du ikke er hans egen? Jeg hadde aldri i livet gjort det faren din gjør. Hadde du gjort det? Det er lov til å tenke at det der er for dårlig. Men det har ingen hensikt å ta det opp, saken er død.

2. At stefaren din tok et ansvar som ikke var hans, er jeg ikke enig i. Han giftet seg med en person som hadde et mindreårig barn som ikke hadde noe særlig kontakt med faren sin. Da tok han på seg det ansvaret. Jeg synes det er grenser for hvor ydmyk du skal være her. At loven er slik den er, er det derimot ikke noe å gjøre med.

Du kan ikke gjøre noe med situasjonen. Men du kan tenke at dette løser du på en annen måte selv når det blir din tur.

Anonymkode: cfa1f...7c3

Nei, jeg vil ikke ta det opp. Du har rett, saken er død.  Og den siste setningen din festet jeg meg ved. Jeg skal ta det med meg, lære av det og vite at denne skal jeg løse på en annen måte den gangen det blir min tur. Takk. 

Anonymkode: 38d1c...859

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Hvordan kan stefaren din ha arvet alt etter din mor? Man kan ikke gjøre barn arveløse så det du skriver kan ikke være sant.

At din far valgte å skrive alle eiendeler over på din stemor høres rart ut. Det er ikke noe man gjør uten å ha et bevisst forhold til det. Her kan det ligge mye bak som du enten ikke forteller oss eller som du ikke selv vet. F.eks. kan det være at din far med god grunn ikke ønsker at du skal arve noe, men årsaken setter deg i et så negativt lys at du ikke forteller det til oss og heller framstiller det som du er et uskyldig offer. Det kan også skyldes din fars økonomiske situasjon. Hvis han står i fare for å miste sin formue og eiendom av ulike grunner kan han ønske å sikre dette ved å føre det over på din stemor. Det får da også den konsekvens at du ikke arver ham (så fremt ikke de har sikret deg ved at din stemor har deg i sitt testamente, og det kan godt tenkes at de har selv om de ikke har fortalt deg det), men det kan være de synes det er en liten pris å betale (du er tross alt voksen) mot å ikke miste alt han eier. Hvis det virkelig er slik at du ikke har gitt din biologiske far grunn til å ville frata deg arven og hvis dere har et godt forhold så snakk med ham. Kanskje har han en god grunn eller kanskje tenkte han bare ikke på hva det ville bety for deg eller kanskje har han sikret deg på annet vis allerede.

Anonymkode: 16ecc...38c

Jeg kommenterer ikke annet på det første enn at min mor hadde få verdier. Det er rart at du går ut i fra at jeg lyver. 

Jeg var 14-15 år den gangen min far skrev alt over på sin kone. Jeg hadde ikke noe usnakket med ham,

Anonymkode: 38d1c...859

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Har din stemor egne barn? Eller kan du komme til å arve henne når hun går bort? Kan du komme til å arve et mindre beløp fra din stefar?

Jeg synes du høres utrolig raus ut som lar kjærligheten til steforeldre overstråle tanker om arv. De fleste ville vært rasende, bitre, og kanskje kuttet kontakt over å bli forbigått på den måten. Du har lov til å fortelle om følelsene dine, så lenge du også viser at du er glad i dem uansett. Det kan være at de har glemt deg litt, men det kan også være at det er planer som du ikke vet om. 

Anonymkode: 1a849...96b

Ja, hun har flere andre barn. Jeg arver nok ingenting fra min stefar, og det forventer jeg jo heller ikke. Min søster skal ha de pengene. 

Jeg tror ikke jeg kan fortelle om mine følelser. Jeg snakket med min stemor en gang om at jeg håper vi fikk mulighet til å bruke hytta min søster en gang skal arve. Hun skjønte ikke hvorfor ikke vi ikke skulle eie hver vår del av hytta og ble veldig sint (gikk i forsvar) når jeg rolig nevnte at jeg ikke kom til å arve den fordi hun skal arve sin far. Ikke klandrer jeg henne, og vi ordnet opp med en gang, jeg forsikret henne om at jeg støttet deres valg i å sikre henne. Noe annet kunne jeg ikke gjort i den situasjonen. 

Jeg er absolutt ikke bitter, men jeg er redd for å bli det. Jeg ønsker så sterkt å bare slippe det, men følelsene rundt dette siver innom når det minst passer. Jeg brydde meg aldri om dette før mamma døde, og visste veldig godt at jeg aldri kom til å få ei krone noen steder. Men etter hennes dødsfall kommer følelsene snikende med ujevne mellomrom. Og det er de jeg vil ha unna, og heller fokusere på at de er fine folk som jeg er glad for å ha i livet mitt 💜

Anonymkode: 38d1c...859

[fru Alving]

Forstår jeg det rett at din mor etterlot seg verdier som din stefar arvet? Da må det ha vært mindre enn ektefellen sin pliktarv ellers så skulle du arvet henne. Men i et mindre bo kan ektefellen ende opp med å arve alt.

Jeg synes du skal ta dette opp med både din stefar og din biologiske far. Du ender kanskje opp med å ikke arve noen av dine foreldre fordi du faller mellom to stoler. Det er ikke rett ovenfor deg.

Det er ikke sikkert at de en gang har tenkt på det.

Endret 10. februar 2024 av fru Alving

[ennivk]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Ja, hun har flere andre barn. Jeg arver nok ingenting fra min stefar, og det forventer jeg jo heller ikke. Min søster skal ha de pengene. 

Jeg tror ikke jeg kan fortelle om mine følelser. Jeg snakket med min stemor en gang om at jeg håper vi fikk mulighet til å bruke hytta min søster en gang skal arve. Hun skjønte ikke hvorfor ikke vi ikke skulle eie hver vår del av hytta og ble veldig sint (gikk i forsvar) når jeg rolig nevnte at jeg ikke kom til å arve den fordi hun skal arve sin far. Ikke klandrer jeg henne, og vi ordnet opp med en gang, jeg forsikret henne om at jeg støttet deres valg i å sikre henne. Noe annet kunne jeg ikke gjort i den situasjonen. 

Jeg er absolutt ikke bitter, men jeg er redd for å bli det. Jeg ønsker så sterkt å bare slippe det, men følelsene rundt dette siver innom når det minst passer. Jeg brydde meg aldri om dette før mamma døde, og visste veldig godt at jeg aldri kom til å få ei krone noen steder. Men etter hennes dødsfall kommer følelsene snikende med ujevne mellomrom. Og det er de jeg vil ha unna, og heller fokusere på at de er fine folk som jeg er glad for å ha i livet mitt 💜

Anonymkode: 38d1c...859

Følelsene dine forsøker å fortelle deg at dette ikke er rettferdig. Du kan si til deg selv og din stemor at du støtter deres valg om å sikre din stemor sine barn fremfor deg, men kroppen og følelsene dine vet at dette ikke er rettferdig. Følelsene dine klandrer din stemor selv om du sier at du ikke gjør det, men du tillater deg ikke å kjenne ordentlig på følelsene av misunnelse og urettferdighet. Istedenfor undertrykker du følelsene dine og skammer deg for å føle disse negative følelsene. Følelsene går ikke bort av seg selv, men de vil bli større etter hvert som du forsøker å undertrykke dem. 

Du kan forsøke å fokusere så mye du vil på at de er fine folk som du er glad i, men det er en del av deg som vet at de ikke prioriterer deg. Du har lov til å se at disse menneskene ikke behandler deg rettferdig.