Velger man partner, eller oppdager og utforsker man en partner

[Fremmed fugl]

Ja, jeg valgte gifte meg med min kone, og få barn med henne. Med dette var ikke valg jeg gjorde på et marked, men valg jeg gjorde sammen med kun henne. Var ikke sånn jeg satt og tenkte "skal jeg få barn med Lise, Stine, Astrid eller Eva?".

Syns selv at vi oppdaget hverandre som mulige partnere og så i fellesskap utforsket om det skulle bli oss.

Var helt fra starten ikke noe valg på et marked.

Er jeg sær, eller får begreper som brukes som at man velger partner, markedsverdi, kjønnsmarked og så videre egentligen ikke så mye med virkeligheten å gjøre?

[AnonymBruker]

Kjønnsmarked er jo analytisk og abstrakt. Men det at du møtte noen, kan sies å skje i sosiale sammenheng og kanskje på et kjønnsmarked. Noen kommer jo aldri dit at de får mulighet til å bli kjent. Noen gjør et dårlig "kjøp". 

Anonymkode: 61726...779

[AnonymBruker]

Dette marked/konkurranseorienterte synet på partnervalg har jeg aldri skjønt noe av. Det virker å være veldig preget av hvordan overfladiske personer tenker om status, utseende osv. - ting jeg ikke skjønner hvordan man kan tro at en god relasjon til et annet menneske skal komme an på.

 For min og min kones del handlet det om å skjønne at vi passet sammen som personer, hadde mye felles av verdier og ønsker for et liv sammen osv. Og for vår del startet det med vennskap og å føle sterkt at vi gikk utrolig godt overens som personer. Alt utviklet seg videre derfra for vår del. 

 Ikke at det er noe lettere å finne "den rette" utfra ønskene om å passe sammen personlighetsmessig enn det synes å være å hevde seg i "markedet", men fokuset blir jo et veldig annet. 

 Noen ønsker å finne "den rette" (for seg), mens andre ønsker visst å finne "den mest attraktive man har sjans på", det er jo to himmelvidt ulike ting å tenke.

 De overfladiske mener jo at man har "lave krav" hvis man bare ikke setter krav til de overfladiske egenskapene foran alt annet, og skjønner ikke at man(ge) kan ha høye krav på helt andre områder som de synes er viktige.

Anonymkode: 746d0...964

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Dette marked/konkurranseorienterte synet på partnervalg har jeg aldri skjønt noe av. Det virker å være veldig preget av hvordan overfladiske personer tenker om status, utseende osv. - ting jeg ikke skjønner hvordan man kan tro at en god relasjon til et annet menneske skal komme an på.

 For min og min kones del handlet det om å skjønne at vi passet sammen som personer, hadde mye felles av verdier og ønsker for et liv sammen osv. Og for vår del startet det med vennskap og å føle sterkt at vi gikk utrolig godt overens som personer. Alt utviklet seg videre derfra for vår del. 

 Ikke at det er noe lettere å finne "den rette" utfra ønskene om å passe sammen personlighetsmessig enn det synes å være å hevde seg i "markedet", men fokuset blir jo et veldig annet. 

 Noen ønsker å finne "den rette" (for seg), mens andre ønsker visst å finne "den mest attraktive man har sjans på", det er jo to himmelvidt ulike ting å tenke.

 De overfladiske mener jo at man har "lave krav" hvis man bare ikke setter krav til de overfladiske egenskapene foran alt annet, og skjønner ikke at man(ge) kan ha høye krav på helt andre områder som de synes er viktige.

Anonymkode: 746d0...964

Nettopp. Dere hadde tilgang til vennskapet med motsatt kjønn, noe mange som faller utenfor på kjønnsmarkedet ikke har.

Anonymkode: 61726...779

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Dette marked/konkurranseorienterte synet på partnervalg har jeg aldri skjønt noe av. Det virker å være veldig preget av hvordan overfladiske personer tenker om status, utseende osv. - ting jeg ikke skjønner hvordan man kan tro at en god relasjon til et annet menneske skal komme an på.

 For min og min kones del handlet det om å skjønne at vi passet sammen som personer, hadde mye felles av verdier og ønsker for et liv sammen osv. Og for vår del startet det med vennskap og å føle sterkt at vi gikk utrolig godt overens som personer. Alt utviklet seg videre derfra for vår del. 

 Ikke at det er noe lettere å finne "den rette" utfra ønskene om å passe sammen personlighetsmessig enn det synes å være å hevde seg i "markedet", men fokuset blir jo et veldig annet. 

 Noen ønsker å finne "den rette" (for seg), mens andre ønsker visst å finne "den mest attraktive man har sjans på", det er jo to himmelvidt ulike ting å tenke.

 De overfladiske mener jo at man har "lave krav" hvis man bare ikke setter krav til de overfladiske egenskapene foran alt annet, og skjønner ikke at man(ge) kan ha høye krav på helt andre områder som de synes er viktige.

Anonymkode: 746d0...964

Men du valgte sikkert bort flere før henne. Mulige bekjentskaper. Damer du snakket såvidt med i en eller annen sammenheng, og ikke tenkte mer over. Det er jo det som er å velge. Du VALGTE din kone å bli bedre kjent med. Det er et aktivt valg hele tiden, hvor du velger om du vil bli mer og mer kjent, etterhvert som du finner ut av verdier og holdninger om det passer dine. At vi ikke tenker ordene valg eller muligheter betyr ikke at vi ikke gjør det. Du valgte din kone i et marked, selv om det var ubevisst. Forskjellen nå er at man sier det mer rett ut. 

Anonymkode: 19423...caa

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Nettopp. Dere hadde tilgang til vennskapet med motsatt kjønn, noe mange som faller utenfor på kjønnsmarkedet ikke har.

Anonymkode: 61726...779

 Men vi hadde begge surret rundt med nettdating i noen år allerede på det tidspunktet da vi fant hverandre. Og var ganske drittlei av nettdating begge to faktisk, selv om jeg skjønner at det på mange måter må være mye verre nå enn den gangen. 

 17 år siden dette, og den gangen tror jeg ikke noen av oss (to) tenkte "marked", men om å søke en likesinnet.

"Der ute", ikke i "markedet".

Finne hverandre, ikke "vinne hverandre"...

 Det var egentlig hun som "fant meg", ba meg på en date uten videre etter å ha lest min profiltekst. Vi var i midten av 30-årene begge to, med havarerte forhold bak oss på begge kanter, og tror nok vi begge oppfattet hverandre som ganske modne og voksne.

 Men det måtte begynne med en date for vår del også, poenget mitt var mer at det er en forskjell på å søke en likesinnet (og alt det et godt vennskap og samliv kan bygge på) og det å tenke at man har en "markedsverdi" sånn og sånn basert på utseende og overfladiske egenskaper.

 Hverken hun eller jeg har tenkt eller tenker i de baner hverken om hverandre eller andre, og det er jo fordi vi begge er svært lite overfladiske. Det har ikke kommet i veien for at vi faktisk fant den store kjærligheten sammen. 

 Når nettdating er så mye rigget for å være basert på bilder og utseendemessig "attraktivitet" som det er blitt nå, som utgangspunkt for interesse og å faktisk møtes, skyves jo alt i retning av mer "kjøttmarked" og overfladiskhet, så jeg er helt sikker på at f.eks tinder ikke hadde vært tingen for meg om det hadde fantes den gangen. 

 Jeg la alltid stor innsats i profiltekst den gangen, og for meg ville det vært helt på trynet å evt. skulle bli funnet interessant bare på grunnlag av bilde(r). Selv om jeg er høy og mørk og sikkert ser veldig grei ut, så var/er det som person og menneske jeg ønsker å være interessant for en partner.

 

 

 

Anonymkode: 746d0...964

[herzeleid]

Fremmed fugl skrev (2 timer siden):

Ja, jeg valgte gifte meg med min kone, og få barn med henne. Med dette var ikke valg jeg gjorde på et marked, men valg jeg gjorde sammen med kun henne. Var ikke sånn jeg satt og tenkte "skal jeg få barn med Lise, Stine, Astrid eller Eva?".

Syns selv at vi oppdaget hverandre som mulige partnere og så i fellesskap utforsket om det skulle bli oss.

Var helt fra starten ikke noe valg på et marked.

Er jeg sær, eller får begreper som brukes som at man velger partner, markedsverdi, kjønnsmarked og så videre egentligen ikke så mye med virkeligheten å gjøre?

Jeg tror ikke det ene utellukker det andre. De fleste "velger" i den forstand at den andre personen må fange interessen i utgangspunktet. Så oppdager en hverandre og hvorvidt en har de egenskapene en trenger og ønsker hos en partner og som gjør at en utvikler følelsene som må til. Ofte er det mange som ønsker det samme i en partner. Dermed er det også noen som har flere muligheter og noen som har færre. Dette sammenlignes ofte med markedsmekanismer. 

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker said:

Men du valgte sikkert bort flere før henne. Mulige bekjentskaper. Damer du snakket såvidt med i en eller annen sammenheng, og ikke tenkte mer over. Det er jo det som er å velge. Du VALGTE din kone å bli bedre kjent med. Det er et aktivt valg hele tiden, hvor du velger om du vil bli mer og mer kjent, etterhvert som du finner ut av verdier og holdninger om det passer dine. At vi ikke tenker ordene valg eller muligheter betyr ikke at vi ikke gjør det. Du valgte din kone i et marked, selv om det var ubevisst. Forskjellen nå er at man sier det mer rett ut. 

Anonymkode: 19423...caa

 Jeg datet jo noen før dette i samme single periode, men uten at det var den helt store kjemien. Noen av dem kunne man sikkert si var mer "attraktive" enn henne mitt hjerte til slutt valgte. Jeg ble da også valgt bort av noen, som sikkert skjønte bedre/tidligere enn meg at vi ikke passet så godt sammen. 

 Jeg tror jeg etter hvert kom til at hvis det finnes en "den rette" for meg, kunne jeg slett ikke vite hvordan hun ville se ut, eller ha veldig bestemte krav til akkurat det. 

 Jeg har på følelsen at ganske mange begynner i den andre enden, at det må bero på utseendemessig tiltrekning først, og så får man se hvor godt man passer sammen som personer. Jeg har på en måte vært der selv, opplevd kjærlighet ved første blikk, faktisk. Og det ble veldig romantisk en god stund og et forhold som varte i flere år, men etter hvert måtte vi innse at vi hadde for lite felles og ville for lite av det samme, og det ble en trist slutt på det. For min del fikk det meg til å forstå at forhold kan bli innledet og bli seriøse mens man er litt for blind av forelskelse og romantikk, og faktisk tar for lett på de tingene som blir viktige for et langvarig forhold.

Anonymkode: 746d0...964

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

 Men vi hadde begge surret rundt med nettdating i noen år allerede på det tidspunktet da vi fant hverandre. Og var ganske drittlei av nettdating begge to faktisk, selv om jeg skjønner at det på mange måter må være mye verre nå enn den gangen. 

 17 år siden dette, og den gangen tror jeg ikke noen av oss (to) tenkte "marked", men om å søke en likesinnet.

"Der ute", ikke i "markedet".

Finne hverandre, ikke "vinne hverandre"...

 Det var egentlig hun som "fant meg", ba meg på en date uten videre etter å ha lest min profiltekst. Vi var i midten av 30-årene begge to, med havarerte forhold bak oss på begge kanter, og tror nok vi begge oppfattet hverandre som ganske modne og voksne.

 Men det måtte begynne med en date for vår del også, poenget mitt var mer at det er en forskjell på å søke en likesinnet (og alt det et godt vennskap og samliv kan bygge på) og det å tenke at man har en "markedsverdi" sånn og sånn basert på utseende og overfladiske egenskaper...

Anonymkode: 746d0...964

Ja, dere hadde begge tilgang på og mestret datingmarkedet. Dere var også attraktive for andre partnere tidligere, og hadde erfaring. Du fikk vist fram gode egenskaper og hun ble tiltrukket av det og tok initiativ. Dere gikk på date og utviklet en reaksjon som var både nær og romantisk, og nå er dere gift. 

Tror ikke så mangel sitter og tenker på et partnermarked, men det er ikke feil å kalle det for det. 

Anonymkode: 61726...779

[AnonymBruker]

Det finnes milliarder av kvinner der ute. Det finnes milliarder av menn. Prosessen med at vi inngår årelange (evt livslange) partnerskap med en av dem er en slags sorteringsprosess, sonderingsprosess og modningsprosess.

I femte klasse kunne kan skrive en lapp: «vil du bli kjærester? Vennligst svar innen storefri siden det er mange andre som har lyst». På noen måter tror jeg at voksne ikke har utviklet seg så mye fra det - vi har bare pakket det inn i mer raffinert innpakning (noen har ikke det en gang)

Anonymkode: 68bb5...c00

[SPOCA]

Tenker vel begge deler. Jeg valgte jo min samboer på Tinder fordi han virket som en flott fyr, han imponerte meg med sitt intellekt og hvor godt vi skrev med hverandre. I tillegg var han kjekk, men han fanget meg med sin historiefaglige bakgrunn.

Deretter var vi på første date og utforsket hverandre. Og det har vi fortsatt med. Men jeg visste allerede på første date at vi skulle gifte oss en dag. Det var bare full klaff. Det var ingen kyssing, sex eller holding av hender på første eller andre date, men heller to mennesker som møttes og bare falt pladask. Vi fant at vi var ekstremt like, sjelevenner, og det var rett og slett magisk. Første gang jeg har opplevd at noen klarte å forstå meg på den måten. Det var fantastisk tilfredsstillende å kunne snakke om alt fra politikk og samfunn til brettspill og historiske funfacts. Vi leste dikt for hverandre, han viste meg sin samling av antikvariske bøker, så Macbeth i svart-hvitt på kino og diskuterte filmens virkemidler i flere timer og vi lagde middag sammen. Ingen har før eller siden gjort meg så fascinert, interessert og oppslukt.

Og det har vedvart. Vi elsker å utforske hverandres sinn og intellekt, i tillegg til at han er verdens fineste og flotteste. Det er jo noe helt spesielt, og vi har jo samtidig valgt hverandre.

Endret 10. februar 2024 av SPOCA

[Fremmed fugl]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Men du valgte sikkert bort flere før henne. Mulige bekjentskaper. Damer du snakket såvidt med i en eller annen sammenheng, og ikke tenkte mer over. Det er jo det som er å velge. Du VALGTE din kone å bli bedre kjent med. Det er et aktivt valg hele tiden, hvor du velger om du vil bli mer og mer kjent, etterhvert som du finner ut av verdier og holdninger om det passer dine. At vi ikke tenker ordene valg eller muligheter betyr ikke at vi ikke gjør det. Du valgte din kone i et marked, selv om det var ubevisst. Forskjellen nå er at man sier det mer rett ut. 

Anonymkode: 19423...caa

Ser du ikke forskjellen mellom å velge mellom Gilde og First Price kjøttdeig i kjøledisken, og det å ikke prøve seg på Stine idag men istedenfor gjøre det med Lise som du ikke en gang kjente idag?

[AnonymBruker]

Kvinner velger, menn blir valgt. Stort sett. Unntaket er den lille andelen med veldig attraktive menn, de velger også

Anonymkode: 40acc...e66

[AnonymBruker]

5 hours ago, Fremmed fugl said:

Ja, jeg valgte gifte meg med min kone, og få barn med henne. Med dette var ikke valg jeg gjorde på et marked, men valg jeg gjorde sammen med kun henne. Var ikke sånn jeg satt og tenkte "skal jeg få barn med Lise, Stine, Astrid eller Eva?".

Syns selv at vi oppdaget hverandre som mulige partnere og så i fellesskap utforsket om det skulle bli oss.

Var helt fra starten ikke noe valg på et marked.

Er jeg sær, eller får begreper som brukes som at man velger partner, markedsverdi, kjønnsmarked og så videre egentligen ikke så mye med virkeligheten å gjøre?

Jeg vil jo si at jeg har opplevd det på samme måte og tenker veldig som deg om dette, og vet at det gjør kona også. 

 Aldri noensinne har vi snakket om markedsverdi, nivå, attraktivitet eller noe av alt det der. Det er ikke sånn vi har tenkt eller tenker om hverandre eller partnervalg. Eller mennesker. Det er ord vi aldri bruker.

 For oss har det handlet om å forstå at vi passer bra sammen på mange viktige områder og at vi har akseptert og kommet frem til noen kompromisser der vi matcher litt mindre perfekt. Og om vennskap, kjærlighet og å føle tilhørighet hos hverandre.

 Men det har aldri handlet om å ha fortjent hverandre utfra "nivå"/"liga" eller "markedsverdi", disse forestillingene hadde vi ikke den gangen vi møttes og har dem heller ikke nå. Jo mer folk snakker om partnervalg med disse begrepene, jo tydeligere blir det (for meg) at de IKKE snakker om følelser, forelskelse eller at den du elsker blir den skjønneste du kan tenke deg. De kan jo umulig ha opplevd kjærlighet og forelskelse da, tenker jeg. Det virker bare veldig umodent på meg, men jeg regner med at jeg er en generasjon eldre enn de som tenker sånn. 

 Nei, for i stedet opererer de med poengskalaer der kvinner har høyere score omvendt proposjonalt med alder og kroppsvekt, og den typen tåpeligheter, som går i astronomisk store baner rundt hva personlighet, sjarm, utstråling, vennlighet, felles verdier/interesser osv. kan tenkes å bety. For meg virker det bare sjokkerende overfladisk og overtydelig strippet for livsvisdom og forholdserfaring å tenke sånn. Så hvis det er dette man legger i "markedet", og går med på disse premissene, aksepterer jeg det helt enkelt ikke. 

 Så får jeg heller være en "fremmed fugl", jeg også. 

Anonymkode: 746d0...964

[Jadzia]

Jeg tror det er en kombinasjon… man begynner jo å date fordi noe fanger interessen. Da oppdager man og utforsker på en måte. Også tar man jo et valg på om man vil fortsette.