Uro

[Gjest Uro]

Jeg har slitt med angst og depresjoner så lenge jeg klarer å huske. Men for ca. et år siden så merker jeg at jeg har fått kraftig uro og enda mere nervøs. Jeg klarer ikke å sitte stille. Akkurat som masse dyr under huden kryper. Og beina de er så rastløse. Jeg har spurt legen om hvorfor og han visste ikke, også har jeg spurt terapauten og han visste det heller ikke hvorfor jeg plutselig hadde fått sånn kraftig uro og nervøsitet. Jeg har hatt masse uro og vært nervøs før dette også, men ikke sånn som jeg er nå. Jeg tror jeg er desperat etter å bli frisk. At jeg ser at livet går fra meg og at jeg går glipp av livet pga. angsten som hemmer meg til å leve. Kan det være derfor jeg har blitt mere uro og nervøs? At jeg blir desperat etter livet. At jeg blir eldre og eldre og jeg blir jo urolig for det? Fordi jeg ikke merker noe bedring? Det kribler jo sånn. Og uroen er ikke til å holde ut.

[Tiit]

Det er du som kjenner deg selv best, og du har jo mange tanker om hva som gjør at du har fått økt uro og fysiske symptomer på det den senere tiden.

Jeg er ingen ekspert på noe måte i forhold til dette, men har bare noen få tanker.

Jeg tror at kureringstanken (behovet for at problemet skal fjernes og alt skal bli bra ) i mange tilfeller er til hinder for at folk som strever med mer eller mindre kroniske tilstander skal ha et bra liv, og god livskvalitet.

Jeg vet jo på ingen måte om dette er tilfellet for deg. Det er mulig å bli frisk i forhold til angst og depresjon.

Men for mange er det en lang vei å akseptere at man ikke blir frisk. Og ofte er det klare forventing i omgivelsene at man skal "bli frisk" og at alle problemer en gang må bli borte.

For mange er det som skal til for å få god livkvalitet, trivsel i hverdagen og mulighet til å utvikle seg som menneske at både en selv og omgivelsene aksepterer begrensningene som fins, akseterer at folk er ulike, og at noen strever mer enn andre. Det er svært urovekkende for mange å oppleve at en ikke blir akseptert for den personen som man faktisk er, og at man opplever å aldri være bra nok.

Det er viktig at en selv og omgivelsene aksepterer at man er den man er. Da kommer man det nødvendige skrittet videre i forhold til å tilrettelegge hverdagen slik at man kan ha det best mulig.

Som sagt; vet ikke om dette passer til din situasjon, men det er noen tanker som jeg har hatt i det siste i forhold til andre forhold.

Jeg håper for din del at du får mer ro i sinnet og kroppen. Sitt ikke alene med det vanskelige, men snakk med de du har rundt deg, enten det er lege/psykolog eller familie/venner. Lykke til!

Endret 1. februar 2006 av Tiit