Hjelpe og gjøre bra ting for andre for å få det bedre med seg selv

[AnonymBruker]

In helping others,

we shall help ourselves 

for whatever good we give out 

completes the circkle and

comes back to us

 

Jeg lurer på om dette er riktig? Selv har jeg hatt år med depresjoner og meningsløshet. Vært veldig selvsentrert kan jeg si... I behandlingsprosessen ble jeg oppmuntret til å flytte fokus fra meg selv over til andre. Kjenne på hvordan det føltes inni meg  å gjøre noe positivt og noe godt for andre. I begynnelsen likte jeg det litt, det ga positive følelser. 

Under opplæring ble det sagt at jeg først som sist må lære meg at man ikke alltid blir møtt med takknemlighet. Man kan møte på frekkhet og likegyldighet. Og andre negative ting. Man vil stadig oppleve at man ikke alltid vil oppleve å få et takk. Det forstår jeg.

 

I hele fjor begynte jeg å kjenne at det gikk mer og mer inn på meg. Episoder jeg børstet lett av meg i starten ble jeg nå lei meg for og irritert. Det er greit at man ikke alltid kan forvente takknemlighet, men ble noen leie episoder hvor enkelte jeg hadde hjulpet veldig mye krevde mer, og ble sint når jeg sa nei. Og jeg opplevde andre ting, begynte å gjennomskue mennesker som utnytter systemet og frivillighet, og som ikke er i behov for det i det hele tatt. Mennesker som gjør at ærlige trengende stiller lenger bak, for eksempel småbarnsfamilier. Jeg kunne ikke gjøre noe med det.

Pluss en del andre ting. Merker nå jeg bare blir ordentlig sur innvendig når vi hjelper og det blir ikke satt pris på litt en gang. Nå føler jeg nesten depresjonene er tilbake og at det å ha fokus på andre og hjelpe andre har nådd sin grense hos meg. Behandleren min spør meg om jeg er sikker på dette. Og spør meg, hva om du senker forventningene ytterligere? Men jeg føler hele poenget er at jeg har sett bakdelen av å hjelpe og mener det også er vel så viktig å sette grenser.

Så jeg bare lurer..er dette virkelig nøkkelen til sinnsro og tilfredshet i livet? Å hjelpe der det trengs for å slutte tenke så mye på egen depresjon og misnøye?  

 

-Randi.

 

Anonymkode: 9830b...49b

[AnonymBruker]

Jeg føler du holder på å krysse grensen til medavhengighet, det er mer info om det på engelsk og heter codependency. 

Å hjelpe og støtte andre skal komme av en overflod du har, om du skjønner, du skal ikke hjelpe andre for å glemme din depresjon og helse, eller h som målnå få bekreftelse eller anerkjennelse ut av. Så jeg synes psykologen din er litt spesiell som oppfordrer deg til å prøve.

Det er viktig å være del av felleskap, bidra og få fra andre, men hvis du egentlig ikke har overskudd og ressursene selv så kan det fort bli usunt. Grense er alfa og omega, kanskje det er det du skal øve på? Bli kjent med dine behov og grenser?

Anonymkode: 9f156...e06

[AnonymBruker]

Om du uselvisk gjør gode ting for andre, så utløser dette noen lykkehormoner.

Anonymkode: 56055...078

[AnonymBruker]

Ok, men nå har du prøvd én ting, som tydeligvis er noe i retning av utdeling av matposer. Prøv noe mer personlig kanskje? Være støttekontakt, besøksvenn via Røde Kors, leksehjelp? Bli med i Røde Kors hjelpekorps? Engasjer deg i frivillighetssentral? Bli med i skiforeningen, lokal velforening, noen som f eks rydder stier/løyper og fjerner invasive plantearter? 

Anonymkode: 7c286...bf6

[Mt3]

Om den måten du nå hjelper til på gjør deg deprimert igjen fordi du oppdager at enkelte utnytter systemet så bør du finne enklere eller andre måter å hjelpe på.

Du merket jo selv at det nyttet å ikke være så selvsentrert, så da må en bare prøve å finne ut hvor grensen går. Det er ikke uten grunn at noen velger å gjøre så enkle ting som å mate duer/ender (det gir de umiddelbar glede å se at noen setter pris på maten de deler ut)

[AnonymBruker]

Prøv en annen organisasjon. Kanskje noe med dyr? De er ikke så utspekulerte.

Anonymkode: 7656d...607

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.2.2024 den 6.38):

In helping others,

we shall help ourselves 

for whatever good we give out 

completes the circkle and

comes back to us

 

Jeg lurer på om dette er riktig? Selv har jeg hatt år med depresjoner og meningsløshet. Vært veldig selvsentrert kan jeg si... I behandlingsprosessen ble jeg oppmuntret til å flytte fokus fra meg selv over til andre. Kjenne på hvordan det føltes inni meg  å gjøre noe positivt og noe godt for andre. I begynnelsen likte jeg det litt, det ga positive følelser. 

Under opplæring ble det sagt at jeg først som sist må lære meg at man ikke alltid blir møtt med takknemlighet. Man kan møte på frekkhet og likegyldighet. Og andre negative ting. Man vil stadig oppleve at man ikke alltid vil oppleve å få et takk. Det forstår jeg.

 

I hele fjor begynte jeg å kjenne at det gikk mer og mer inn på meg. Episoder jeg børstet lett av meg i starten ble jeg nå lei meg for og irritert. Det er greit at man ikke alltid kan forvente takknemlighet, men ble noen leie episoder hvor enkelte jeg hadde hjulpet veldig mye krevde mer, og ble sint når jeg sa nei. Og jeg opplevde andre ting, begynte å gjennomskue mennesker som utnytter systemet og frivillighet, og som ikke er i behov for det i det hele tatt. Mennesker som gjør at ærlige trengende stiller lenger bak, for eksempel småbarnsfamilier. Jeg kunne ikke gjøre noe med det.

Pluss en del andre ting. Merker nå jeg bare blir ordentlig sur innvendig når vi hjelper og det blir ikke satt pris på litt en gang. Nå føler jeg nesten depresjonene er tilbake og at det å ha fokus på andre og hjelpe andre har nådd sin grense hos meg. Behandleren min spør meg om jeg er sikker på dette. Og spør meg, hva om du senker forventningene ytterligere? Men jeg føler hele poenget er at jeg har sett bakdelen av å hjelpe og mener det også er vel så viktig å sette grenser.

Så jeg bare lurer..er dette virkelig nøkkelen til sinnsro og tilfredshet i livet? Å hjelpe der det trengs for å slutte tenke så mye på egen depresjon og misnøye?  

 

-Randi.

 

Anonymkode: 9830b...49b

Eg har ingen erfaring med hjelpearbeid, men med depresjon. Enig med behandlaren din om at det er fint å flytte fokuset bort frå deg sjølv, og vil tipse deg om at ein måte å gjere det på er å bli med i kor. Ja, det høyrest kanskje litt rart ut, men i dei 2 timane ei øving varer så opplevde eg at all fokus vart flytta vekk frå meg sjølv og til felleskapet. Det er noko med å arbeide for at alle skal klinge i samspel. Samtidig er det masse latter og glede (og ofte lite sjølvhøgtideleghet) i det å bli med i kor, så endorfinane får verkeleg kjørt seg! 

Og viss det er takknemlighet du er ute etter å få, så blir alle kor takknemlige for å få nye medlem  

Anonymkode: b23ea...fbb