Mobbing, utfrysning og det å «passe inn», dobbeltmoralsk samfunn

[AnonymBruker]

Helt siden jeg var liten, fikk jeg alltid høre fra voksne rundt meg at når man skal henge med andre, så skal man ikke fryse noen ut. Man skal være inkluderende, og man skal gi folk minst en sjanse før man kan eventuelt dømme dem. Dette lærer vi barna våre. Vi skal være gode rollemodeller for dem. Ta gode valg og lære dem hva son er lurt og riktig å gjøre i situasjoner, spesielt med andre. På skolen hadde vi anti-mobbe program. Sang sanger sammen og lærte at å utestenge og mobbe er fy fy.

Nå som jeg er voksen, har jeg bare innsett mer og mer hvordan mange «voksne» egentlig oppfører seg.. Skal ikke dra alle under en kam. Er mange snille og gode mennesker der ute også, men jeg har dessverre sett alt for mye dårlig oppførsel og nedlatende mennesker i samfunnet. Gjennom livet har jeg opplevd utestenging og mobbing. Jeg er en rolig, snill og grei jente, snill med alle rundt meg, inkluderende, morsom og er alltid opptatt med å være tilstede for andre. Mobbingen jeg har opplevd er mest i form av utfrysning. Jenter kunne bevisst overse meg i en sosial situasjon, snakke bak ryggen min, få andre til å trekke seg vekk fra meg, slike ting. Tenkte det ville bli bedre når vi ble voksen, men der tok jeg feil. Startet på en ny arbeidsplass for 2 år siden og dette er min første skikkelige jobb. Til og med folk i 40-50 årene kan drive å utfryse og snakke stygt om andre. Ren mobbing.

Hvorfor er det slik at vi lærer barna våre at mobbing ikke er greit, når det er haugevis av voksne som gjør det?! Hvilken dobbeltmoral er det de voksne sender ut, når mange barn blir prentet inn at det ikke er ok å mobbe, så gjør de voksne det selv? Ja det kan jo hjelpe mange barn med å se lyst på verden og håpe at mobbing ikke rammer dem. Men likevell.

Jeg selv har opplevd (i voksen alder) at KLESSTIL og hvordan du ser ut, har tydligvis mye å si for om folk vil ha noe med deg å gjøre eller ikke. Jeg var nylig i en vennegjeng, der de trodde at så lenge du gikk i trange kjoler som klistrer seg til kroppen og dukkesminke, så var du deilig og pen. Jeg kledde meg slik jeg ville, går som oftest i vanlige klær (hettegensere, jeans, vanlige bukser liksom), sminket meg og, og hva skjedde? Jo de sluttet plutselig å invitere meg på ting. Jeg ble utfryst. Eneste gangene jeg føler jeg har blitt invitert skikkelig på ting er når en lærer på skolen hang seg opp i at jeg alltid sto alene i friminuttene. At de andre med vilje snudde ryggen til meg (bokstavelig talt) når de så meg. Læreren tvang på en måte de andre til å godta meg, selvom det var tydlig at jeg ikke ble godtatt.

Nå er jeg 26 år snart, og har egentlig gitt opp vennskap helt. Jeg er en som stortrives i eget selskap og har egentlig ikke så veldig mye behov for sosialkontakt. Har en kjæreste heldigvis, og får nok av sosial kontakt den veien.Men er bare et ekstremt merkelig samfunn vi lever i. Mobbing SKAL ikke godtas, men samtidig er det godtatt hos mange. Ser det her inne også. Folk som forsvarer mobbing. «Alle må få lov til å velge selv hvem de vil være med!». Ja selvfølgelig, men det er måten det blir gjort på. Er man i en gjeng og det bare er en som ikke får komme i bursdagsselskap, så er det utfrysning, uansett hvor mye man prøver å snu og vende på det. Om man sier klart ifra til personen eller personen oppfører seg dårlig er det en annen sak. Men man burde være voksen nok til å isåfall ta en prat med vedkommende det gjelder å prøve å finne en eventuell løsning /prate om hva det gjelder.

Måtte bare skrive dette ned et sted. Dette er tanker som jeg har hatt lenge, egentlig helt siden ungdomskolen. «Voksne» folk er ikke så voksne likevell tydligvis.

Anonymkode: c1870...053

[Mangmoom]

Husker for 20 år siden så hadde regjeringen (Bondevik-regjeringen) et hårreisende mål om å utrydde mobbing i skolen i løpet av to år. I fjor kom det noen tall om at mobbingen på alle skoletrinn hadde økt mer enn noensinne. 15 % av alle 5. klassingene oppgir å ha blitt mobbet. 
Barn er ikke dumme. De tar etter foreldrene. Du trenger ikke være rakettforsker for å skjønne om mor og far sitter å snakker dritt om andre ved middagsbordet så plukker barna opp denne oppførselen. 

[Portia Catonis]

Sikkert ikke det du vil høre, mne du er bare 26 år gammel.

Jeg trodde også jeg var voksen da jeg var 26, og forventet at alle rundt meg skulle oppføre seg "voksent", men dengang ei. Studietiden var en berg- og dalbane av drama og hormonelle folk i 20- årene, og vennskap oppsto og forsvant på løpende bånd. Jeg jobbet deltid og senere heltid på flere arbeidsplasser med mye intriger, baksnakking og regelrett mobbing. Mye av den barnslige oppførselen henger (dessverre) sammen med lavt utdanningsnivå.

Nå som jeg er i 40-årene og jobber på en arbeidsplass med folk i alle aldre, men mest 40 og 50-åringer, så må jeg si at mobbing er et fremmedord. Folk er mest opptatt av seg selv, og plager ikke andre. Jeg har ikke mange venner på privaten, men det er av eget ønske da jeg synes det krever for mye. Venninner og venninnegjenger er noe som tilhører skoledagene.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Helt siden jeg var liten, fikk jeg alltid høre fra voksne rundt meg at når man skal henge med andre, så skal man ikke fryse noen ut. Man skal være inkluderende, og man skal gi folk minst en sjanse før man kan eventuelt dømme dem. Dette lærer vi barna våre. Vi skal være gode rollemodeller for dem. Ta gode valg og lære dem hva son er lurt og riktig å gjøre i situasjoner, spesielt med andre. På skolen hadde vi anti-mobbe program. Sang sanger sammen og lærte at å utestenge og mobbe er fy fy.

Nå som jeg er voksen, har jeg bare innsett mer og mer hvordan mange «voksne» egentlig oppfører seg.. Skal ikke dra alle under en kam. Er mange snille og gode mennesker der ute også, men jeg har dessverre sett alt for mye dårlig oppførsel og nedlatende mennesker i samfunnet. Gjennom livet har jeg opplevd utestenging og mobbing. Jeg er en rolig, snill og grei jente, snill med alle rundt meg, inkluderende, morsom og er alltid opptatt med å være tilstede for andre. Mobbingen jeg har opplevd er mest i form av utfrysning. Jenter kunne bevisst overse meg i en sosial situasjon, snakke bak ryggen min, få andre til å trekke seg vekk fra meg, slike ting. Tenkte det ville bli bedre når vi ble voksen, men der tok jeg feil. Startet på en ny arbeidsplass for 2 år siden og dette er min første skikkelige jobb. Til og med folk i 40-50 årene kan drive å utfryse og snakke stygt om andre. Ren mobbing.

Hvorfor er det slik at vi lærer barna våre at mobbing ikke er greit, når det er haugevis av voksne som gjør det?! Hvilken dobbeltmoral er det de voksne sender ut, når mange barn blir prentet inn at det ikke er ok å mobbe, så gjør de voksne det selv? Ja det kan jo hjelpe mange barn med å se lyst på verden og håpe at mobbing ikke rammer dem. Men likevell.

Jeg selv har opplevd (i voksen alder) at KLESSTIL og hvordan du ser ut, har tydligvis mye å si for om folk vil ha noe med deg å gjøre eller ikke. Jeg var nylig i en vennegjeng, der de trodde at så lenge du gikk i trange kjoler som klistrer seg til kroppen og dukkesminke, så var du deilig og pen. Jeg kledde meg slik jeg ville, går som oftest i vanlige klær (hettegensere, jeans, vanlige bukser liksom), sminket meg og, og hva skjedde? Jo de sluttet plutselig å invitere meg på ting. Jeg ble utfryst. Eneste gangene jeg føler jeg har blitt invitert skikkelig på ting er når en lærer på skolen hang seg opp i at jeg alltid sto alene i friminuttene. At de andre med vilje snudde ryggen til meg (bokstavelig talt) når de så meg. Læreren tvang på en måte de andre til å godta meg, selvom det var tydlig at jeg ikke ble godtatt.

Nå er jeg 26 år snart, og har egentlig gitt opp vennskap helt. Jeg er en som stortrives i eget selskap og har egentlig ikke så veldig mye behov for sosialkontakt. Har en kjæreste heldigvis, og får nok av sosial kontakt den veien.Men er bare et ekstremt merkelig samfunn vi lever i. Mobbing SKAL ikke godtas, men samtidig er det godtatt hos mange. Ser det her inne også. Folk som forsvarer mobbing. «Alle må få lov til å velge selv hvem de vil være med!». Ja selvfølgelig, men det er måten det blir gjort på. Er man i en gjeng og det bare er en som ikke får komme i bursdagsselskap, så er det utfrysning, uansett hvor mye man prøver å snu og vende på det. Om man sier klart ifra til personen eller personen oppfører seg dårlig er det en annen sak. Men man burde være voksen nok til å isåfall ta en prat med vedkommende det gjelder å prøve å finne en eventuell løsning /prate om hva det gjelder.

Måtte bare skrive dette ned et sted. Dette er tanker som jeg har hatt lenge, egentlig helt siden ungdomskolen. «Voksne» folk er ikke så voksne likevell tydligvis.

Anonymkode: c1870...053

Spørs om du skilte deg litt for mye ut. Jeg trives best med venner som jeg deler interesser med. Sånn har det alltid vært. Trange kjoler og sminke var supergøy som 26-åring. Hadde nok vært litt usikker sammen med deg. 
 

I dag er den tid forbi og jeg går best sammen med de som er i lignende livssituasjon både mtp familie, jobb og økonomi. Dvs helt normale folk. 
 

Også er det slik at hvis man ikke passer inn noe sted, så kan man prøve å tilpasse seg litt. Se hvordan andre er og gjør. Og hvis man ikke ønsker det, så er det et valg man tar. Enkelt og greit. 
 

Likevel, jeg har absolutt følt på ensomhet og utenforskap. Det er kjipt, men sånn er det. Er ikke nødvendigvis mobbing men mer at man ikke passer inn 

Anonymkode: 6136a...995

[AnonymBruker]

Mobbing vil dessverre alltid eksistere. Det finnes jo krig her i verden. Folk er idioter, og ofte er det slemme folk som kommer langt. De trykker andre ned i gjørma for sin egen vinning, og det fungerer fordi det er ingen som stopper dem. Jeg syns også nesten det er litt dobbeltmoralskt at vi lærer barna at mobbing ikke er ok, samtidig som de får lære om all elendigheten her i verden og om hvor kjipe folk faktisk er med hverandre. 

Anonymkode: 85c30...7bc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Mobbing vil dessverre alltid eksistere. Det finnes jo krig her i verden. Folk er idioter, og ofte er det slemme folk som kommer langt. De trykker andre ned i gjørma for sin egen vinning, og det fungerer fordi det er ingen som stopper dem. Jeg syns også nesten det er litt dobbeltmoralskt at vi lærer barna at mobbing ikke er ok, samtidig som de får lære om all elendigheten her i verden og om hvor kjipe folk faktisk er med hverandre. 

Anonymkode: 85c30...7bc

Jeg er enig, folk suger stort sett og det er de dominerende drittsekkene som kommer seg opp og frem på andres bekostning!
Veldig merkelig at vi lærer barna det er nulltoleranse for mobbing, alle skal få komme i bursdager, men så når man er voksen er det frikort til å være en idiot.
 

Det er jo ingen som kan regulere dette selvsagt, men jeg tror virkelig at noen kulturer er bedre/verre på dette enn andre.

Jeg skjønner ts godt, kan kjenne meg igjen. Jeg har venner heldigvis, men har opplevd så mye utfrysing, baksnakking og dritt blant «venninner» at jeg er uhyre skeptisk til mennesker. Dette har merket meg veldig som person og har ødelagt mye for meg. Det er på ingen måte uskyldig å behandle andre som du vil, bare fordi du tror du fortjener det. Men mange går rundt her med gedigne egoer. Det er kjempe vanskelig å treffe noen som faktisk behandler andre bra og er oppriktige. Helt utrolig.

Anonymkode: 19f92...f92

[AnonymBruker]

Synes det er viktig og skille mellom mobbing og utestenging. Med dette så mener jeg at mobbing er i større grad objektivt (det kan ytterst sjelden misforstås når noen er stygg mot noen gjentatte ganger) , mens utestenging kan være så mangt og kan være subjektivt (en opplevelse man har). 

Det er som TS skriver en illusjon foreldre og voksne skaper for barn. Rettere sagt en livsløgn. Det er ikke tilfellet at voksne oppfører seg så mye bedre bare fordi de er voksne. Derfor synes jeg det er veldig rart at vi ennå oppdrar barn med den illusjonen om at alle må/skal inkludere alle uansett. Barn lærer at alle skal forstås og unnskyldes hvis de gjør noe negativt, og de skal inkludere alle uansett hva. Det er jo en svært dårlig læring og forberedelse på voksenlivet. 
Tror det hadde vært mye mer nyttig og lære barn at det er helt ok å ikke like noen, men at man skal oppføre seg adekvat likevel (høflig og respektfullt). 
En ting som også hadde vært nyttig er om barn hadde lært seg å sette grenser for seg selv, stå opp for de, og ikke minst gjøre det samme for andre. 
 

Gjør hva du vil med rådet mitt TS, men det kommer fra et godt sted:

Fortsett med å bli kjent med nye mennesker, vær nysgjerrig og åpen.
By på deg selv, og vær deg selv.
Du vil ha nære venner, noen få du kan være trygg på og som aksepterer deg som du er. Da er det dumt om du viser en fasade, noe du ikke er. Da tiltrekker du deg bare feil folk som vil skuffe deg (og du skuffer de). 
Ofte finner man de beste vennene blant mennesker som man ikke skulle tro man skulle ha noe som helst felles med. Ikke døm eller vær skeptisk ift første inntrykk, gi folk en sjanse, du vil vel helst at andre gir deg en sjanse også. Kanskje finner du en ny god venn i et nytt miljø, i en annen aldersgruppe, med helt andre interesser, annet utseende, eller kjønn.
Du kommer til å bli avvist, møte kjipe folk, føle deg sårbar, og 100% sikkert møte flere drittsekker underveis. Sånn er det bare, for oss alle, get used to it. Det behøver ikke ha noe som helst med deg å gjøre, du vil ikke ha disse menneskene i livet ditt uansett, drit i det og gå videre. Men, det fine er, at du kommer en sjelden gang til å møte på "ditt menneske", noe som du trives med, du kan snakke med om alt, le med, finne på ting sammen, føle deg trygg på. Det er disse du må ta vare på og aktivt søke etter. De kommer ikke av seg selv, kan ikke bestilles, og havner i postkassen. Det krever litt effort, men med tiden så får du din lille flokk med venner du blir glad i, og de blir glad i de, men dette tar tid. Vær tålmodig. De aller fleste får ikke riktig gode venner før i voksen alder (der du er nå), så reisen har akkurat startet for deg. De færreste har mange gode venner og de færreste har flere venner fra barneskole/ungdomsskole/videregående/høyskole. De etableres etterhvert. 
Legg vekt på gode verdier og holdninger hos folk, og dine fremtidige nye venner, det er disse menneskene du vil ha i livet ditt og som du kommer til å beholde. Noen vil du miste underveis av ulike grunner, det skjer alle, men  en ting er sikkert, du får ingenting med en lukket hånd. 
Mvh en godt voksen dame. 
 

Anonymkode: 3a2cf...1ec