Livet MITT er ikke verdt å leve!

[Amy]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ikke steng tråden, vennligst. Har bare skrevet at livet ikke er verdt å leve.

Da snakker jeg om mitt liv. Kan skjønne at andres liv er verdt å leve. De som er normale, med velfungerende hjerner. Som utvikler seg og går gjennom alle livets faser som den naturligste ting. Går skole, tar god utdannelse, får jobb med god inntekt. finner kjærligheten, kjøper hus og får barn.

Jeg har ikke utsiktene for noe av dette. Jeg nærmer meg stygt 40, og jeg får noen ganger panikkanfall av å se hvor jeg er i livet. Har en jobb jeg virkelig misliker og inntekten er lav. Få muligheter til å ta mer utdannelse fordi jeg har store issues med å fokusere- tror jeg kan ha autisme eller en annen forstyrrelse. Jeg har heller aldri en sterk mening om noe eller klarer finne noe som er interessant nok til å diskutere i 2 minutter.

Det kan gå et halvt år mellom hver gang jeg treffer venner. Det er vel mer blitt bekjente med årene. Har heller ingen nære relasjoner uten foreldre og søsken.

Klarer ikke se at det er en mening med mitt liv. Er overbevist om at livet mitt aldri kan bli bra. Har aldri blitt likt av noen, og uansett hvilket valg jeg tar så viser det seg å være feil. Hver gang jeg tar et valg på jobb, så finner jeg ut av sjefen vil det motsatte.

Har jo statistisk sett levd halve livet allerede. Hvor ligger da håpet?

Anonymkode: d74e0...3dc

Kjenner meg veldig igjen.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ikke steng tråden, vennligst. Har bare skrevet at livet ikke er verdt å leve.

Da snakker jeg om mitt liv. Kan skjønne at andres liv er verdt å leve. De som er normale, med velfungerende hjerner. Som utvikler seg og går gjennom alle livets faser som den naturligste ting. Går skole, tar god utdannelse, får jobb med god inntekt. finner kjærligheten, kjøper hus og får barn.

Jeg har ikke utsiktene for noe av dette. Jeg nærmer meg stygt 40, og jeg får noen ganger panikkanfall av å se hvor jeg er i livet. Har en jobb jeg virkelig misliker og inntekten er lav. Få muligheter til å ta mer utdannelse fordi jeg har store issues med å fokusere- tror jeg kan ha autisme eller en annen forstyrrelse. Jeg har heller aldri en sterk mening om noe eller klarer finne noe som er interessant nok til å diskutere i 2 minutter.

Det kan gå et halvt år mellom hver gang jeg treffer venner. Det er vel mer blitt bekjente med årene. Har heller ingen nære relasjoner uten foreldre og søsken.

Klarer ikke se at det er en mening med mitt liv. Er overbevist om at livet mitt aldri kan bli bra. Har aldri blitt likt av noen, og uansett hvilket valg jeg tar så viser det seg å være feil. Hver gang jeg tar et valg på jobb, så finner jeg ut av sjefen vil det motsatte.

Har jo statistisk sett levd halve livet allerede. Hvor ligger da håpet?

Anonymkode: d74e0...3dc

 

Hannah80 skrev (2 minutter siden):

Du skrev jo ikke hva du ønsker.. Du skrev at du ikke hadde kontakt med venner mer enn èn gang i halvåret. Du skrev ikke at du ønsket noe mer utover det:)

Såklart tror jeg på deg:)

Det ligger vel litt mellom linjene her, i alle fall.

Anonymkode: d74e0...3dc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg er snart 40, så tenker jeg vet hva jeg ønsker. Føler dere prøver å presse egne meninger over på meg her.. Det er litt rart å ikke bli trodd på hva man ønsker.

Anonymkode: d74e0...3dc

Det er nok en del med f.eks. autisme som tenker at de ønsker seg et familieliv lik "alle andres", men så er egentlig ikke et stressende, slitsomt og uforutsigbart liv med små barn forenelig med deres tilstand. Ingen prøver å presse meninger på deg, bare stille spørsmål i forsøk på å hjelpe. Nå har du avkreftet det, så da er den saken klar.

Anonymkode: 3292e...39a

[AnonymBruker]

Er du avhengig av disse trådene du skriver 2-3 ganger i året? Så får du påfyll av oppmuntring og håp og så varer det litt til du bare trenger noe neste gang? 

Du er dessverre ikke det ene unikummet i verden som er verdiløs. Det er ingenting spesielt med deg. Det er veldig leit at du har det så vondt. Jeg holder et håp for deg og alle i din situasjon. ❤️

Anonymkode: 65366...b9c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Er du avhengig av disse trådene du skriver 2-3 ganger i året? Så får du påfyll av oppmuntring og håp og så varer det litt til du bare trenger noe neste gang? 

Du er dessverre ikke det ene unikummet i verden som er verdiløs. Det er ingenting spesielt med deg. Det er veldig leit at du har det så vondt. Jeg holder et håp for deg og alle i din situasjon. ❤️

Anonymkode: 65366...b9c

Kan det tenkes at det er flere mennesker rundt 40 i den vide verden som sliter?

Anonymkode: 38a20...6d2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Kan det tenkes at det er flere mennesker rundt 40 i den vide verden som sliter?

Anonymkode: 38a20...6d2

Absolutt, det ser vi jo av tråden. Men at dette er samme person er tydelig for meg og mange på forumet. Det må det vel være lov å si? 

Anonymkode: 65366...b9c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det er nok en del med f.eks. autisme som tenker at de ønsker seg et familieliv lik "alle andres", men så er egentlig ikke et stressende, slitsomt og uforutsigbart liv med små barn forenelig med deres tilstand. Ingen prøver å presse meninger på deg, bare stille spørsmål i forsøk på å hjelpe. Nå har du avkreftet det, så da er den saken klar.

Anonymkode: 3292e...39a

Jeg vet ikke om jeg har autisme. Syns det er vanskelig å henge med i samtaler. Jeg må virkelig konsentrere meg, for jeg syns folk er utydelige. I jobbmøter så kan jeg falle ut og jeg har sjeldent noe å si. Mye lyd og bråk går veldig inn på meg.

Det som taler imot autisme er at jeg har mye omtanke og har ikke noe problem med å vise følelser. Hadde normal utvikling frem til ungdomsalder. Hadde venner og fikk til det sosiale samspillet. Aldri hatt problemer med verbal eller non-verbal kommunikasjon.

Har også tatt noen tester på nett som ikke indikerer tegn på autisme.

Om det er slik at jeg ikke kan ha et vanlig liv med partner og barn; ja, da vil jeg ikke være i live. Det er for meg fullstendig meningsløst.

Anonymkode: d74e0...3dc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Absolutt, det ser vi jo av tråden. Men at dette er samme person er tydelig for meg og mange på forumet. Det må det vel være lov å si? 

Anonymkode: 65366...b9c

Men det blir vel brukerdebatt, og hva er det konstruktive i det?

Anonymkode: 38a20...6d2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Men det blir vel brukerdebatt, og hva er det konstruktive i det?

Anonymkode: 38a20...6d2

Hvordan blir det brukerdebatt? Jeg spør TS et spørsmål som jeg tenker er nyttig å finne ut av. Om han er avhengig av det, hva det gir ham. Kanskje hvis han finner ut av det, så kanskje han også kan finne andre måter å få det på. For siden det gjentas 2-3 ganger i året og alt fremdeles er like ille så fungerer det gjerne ikke så bra, eller? 

Anonymkode: 65366...b9c

[AnonymBruker]

Jeg tror du hadde hatt godt av å bare komme deg bort fra det vanlige livet ditt en stund. Reis til et sted det er varmt og solen skinner, alt føles så mye bedre med litt lys og varme i forhold til den mørke vinteren. Ta noen uker fri og reis på ferie, det er mange som reiser alene. Kanskje du kommer til å føle deg mindre ensom når du kommer deg bort og får litt nye impulser. Slik er det i hvert fall for meg 🙂

Anonymkode: f59a4...05b

[AnonymBruker]

Kunne det være aktuelt å finne kjærligheten i et annet land?😊

Anonymkode: f3f43...4fa

[AnonymBruker]

Har det vell mye på samme måte som deg, der jeg nå må fikse utdanningen min osv

Sjefene er nok ikke fornøyde med meg, har ingen venner. Men! Jeg har fortsatt mine ting jeg liker, og prøver å kose meg og se positivt på livet uansett hva som skjer. Er mye glad uansett, selv om det blir ensomt til tider

Anonymkode: 0871c...e18

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hva gjør du for å få det bedre?

Anonymkode: b8c7c...9bc

Men hva er et normalt liv? Jeg har adhd, ptsd, ymse kroniske sykdommer og sliter med angst og depresjon i perioder. I 20-årene var jeg i et ti år langt forhold som var voldelig og helt kokos. Alt jeg ønsket meg var et normalt liv. Og jeg slet ned mye av de samme tankene du har.

så fant jeg en mann som ga meg akkurat hva jeg ønsket. Helt til vi fikk barn. Da forandret han seg til en tyrrann. I dag er jeg i midten av 40-årene. Skilt, 100% omsorg for to barn med adhd, autisme og dysleksi. Jeg har ingen familie som stiller opp da de ikke takler ungene, en mormor og mamma som sliter psykisk som jeg må ivareta…

jeg ville ikke byttet ut ungene mine. Men «et normalt liv» er ikke alltid det man tror det er. Og det eneste du kan gjøre hvis du ikke er fornøyd, er å ta grep. Tror du at du har en diagnose? Ja så be om utredning! Sliter du med vonde tanker, så be om terapi. Gjør noe. Ta tak i deg selv. Jeg var 39 da jeg fikk adhd diagnosen. Det er faktisk aldri for sent! 

Anonymkode: 416a9...d52

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Det er nok en del med f.eks. autisme som tenker at de ønsker seg et familieliv lik "alle andres", men så er egentlig ikke et stressende, slitsomt og uforutsigbart liv med små barn forenelig med deres tilstand. Ingen prøver å presse meninger på deg, bare stille spørsmål i forsøk på å hjelpe. Nå har du avkreftet det, så da er den saken klar.

Anonymkode: 3292e...39a

Det er ikke bare de med autisme heller som opplever at et normalt liv ikke gjør dem lykkelige. TS eier opplevelsen av det livet han har nå, men det spesielle er skråsikkerheten om at bare han får familie blir alt bra. Det er en situasjon han faktisk ikke har prøvd. Når man er nesten 40 og opplever alt som helt håpløst år etter år, så er det mulig at det er innstillingen til livet det er noe galt med.

Anonymkode: 45a8c...b0f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Hva hvis alt det man føler gir mening i livet ikke er mulig å oppnå lenger?

Da må du finne andre ting, sier du kanskje.

Men hva hvis det som gir meg mening, det jeg faktisk ønsker, ikke er mulig å få til? Da hjelper det jo ikke å «finne på» noe annet, det vil jo alltid være å «late som», og man blir aldri lykkelig eller tilfreds.

Anonymkode: dce3c...a7e

Som jeg sa så må må jo finne noe som passer med ens forutsetninger. Det er ikke alle som kan blir foreldre/får drømmejobben eller en kjæreste sånn er det bare, da må de finne noe annet som gjør deg lykkelig. 

Hvis man bare vil sitte å klage over alt man har gått glipp av og ikke får til så kommer man ingen vei uansett omstendigheter.

Anonymkode: b3109...181

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er ikke bare de med autisme heller som opplever at et normalt liv ikke gjør dem lykkelige. TS eier opplevelsen av det livet han har nå, men det spesielle er skråsikkerheten om at bare han får familie blir alt bra. Det er en situasjon han faktisk ikke har prøvd. Når man er nesten 40 og opplever alt som helt håpløst år etter år, så er det mulig at det er innstillingen til livet det er noe galt med.

Anonymkode: 45a8c...b0f

Men innimellom vet man at man blir lykkelig med noe man mangler 🤷‍♀️ Jeg har hatt samboer og var lykkelig, nå har jeg ikke det og er ulykkelig. Lite som kan gjøres i for eksempel terapi da. 

Anonymkode: e9ff3...a65

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Men innimellom vet man at man blir lykkelig med noe man mangler 🤷‍♀️ Jeg har hatt samboer og var lykkelig, nå har jeg ikke det og er ulykkelig. Lite som kan gjøres i for eksempel terapi da. 

Anonymkode: e9ff3...a65

Det er mye som kan gjøres med det i terapi. Du kan få hjelp til å takle situasjonen bedre, råd og støtte til hvordan å endre situasjonen, medisiner hvis du behøver det og så videre. Nå mener ikke jeg at man trenger å gå i terapi pga at man er singel, det er jo ikke noen diagnose. Men hvis man blir tilnærmet suicidal og mener at grunnen er at man er singel så finnes det hjelp å få, ja.

Anonymkode: 3292e...39a

[Bombasi]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Ikke steng tråden, vennligst. Har bare skrevet at livet ikke er verdt å leve.

Da snakker jeg om mitt liv. Kan skjønne at andres liv er verdt å leve. De som er normale, med velfungerende hjerner. Som utvikler seg og går gjennom alle livets faser som den naturligste ting. Går skole, tar god utdannelse, får jobb med god inntekt. finner kjærligheten, kjøper hus og får barn.

Jeg har ikke utsiktene for noe av dette. Jeg nærmer meg stygt 40, og jeg får noen ganger panikkanfall av å se hvor jeg er i livet. Har en jobb jeg virkelig misliker og inntekten er lav. Få muligheter til å ta mer utdannelse fordi jeg har store issues med å fokusere- tror jeg kan ha autisme eller en annen forstyrrelse. Jeg har heller aldri en sterk mening om noe eller klarer finne noe som er interessant nok til å diskutere i 2 minutter.

Det kan gå et halvt år mellom hver gang jeg treffer venner. Det er vel mer blitt bekjente med årene. Har heller ingen nære relasjoner uten foreldre og søsken.

Klarer ikke se at det er en mening med mitt liv. Er overbevist om at livet mitt aldri kan bli bra. Har aldri blitt likt av noen, og uansett hvilket valg jeg tar så viser det seg å være feil. Hver gang jeg tar et valg på jobb, så finner jeg ut av sjefen vil det motsatte.

Har jo statistisk sett levd halve livet allerede. Hvor ligger da håpet?

Anonymkode: d74e0...3dc

Du snakker og føler om ditt liv, men du ser mot og sammenligner deg mot andre. 

Det er det som bryter deg ned. Sorgen over at du ikke har fått til det samme som andre virker å prege deg helt og holdent. 

Du trenger ikke en god utdanning, god inntekt, kjærlighet, eget hus og barn for at livet ditt skal være meningsfullt og verdifullt.

Så legg bort alle krav du har lagt på deg selv, da med sammenligning mot andre, og prøv å bli glad i det du har og kan gjøre. Og let etter ting som du har mulighet til å endre i livet ditt, slik at du får det til det bedre. Vær realistisk opp mot deg selv, og ikke se mot andre. 

Håpet ligger i hvordan du velger å "ta" livet ditt. Dette kan du endre. Og gjør du små forbedringer i tillegg, som f.eks finner deg en jobb som du kan like og får deg en utredning for antatt autisme, så er du godt i gang.

Men hva er egentlig meningen med livet? Det er hva du gjør det til selv. Du trenger strengt tatt ikke meninger i det hele tatt. Det å kose seg med en fin serie alene i en leilighet kan være mening nok med livet hvis du ellers bare setter pris på det. Men samme handling blir meningsløs hvis du ser ut igjennom vinduet og drømmer deg bort i naboen som har kjæreste, barn og et splitter nytt selveid hus. 

Den gode nyheten er at du har mulighet til å endre, forbedre og styre livet selv. Så hvorfor "gi opp" nå? Du har tross alt halve livet på deg til å få det bedre.

Endret 9. februar 2024 av Bombasi

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er mye som kan gjøres med det i terapi. Du kan få hjelp til å takle situasjonen bedre, råd og støtte til hvordan å endre situasjonen, medisiner hvis du behøver det og så videre. Nå mener ikke jeg at man trenger å gå i terapi pga at man er singel, det er jo ikke noen diagnose. Men hvis man blir tilnærmet suicidal og mener at grunnen er at man er singel så finnes det hjelp å få, ja.

Anonymkode: 3292e...39a

Har gått til psykolog i tre år og prøvd fem forskjellige medisiner 🤷‍♀️

Anonymkode: e9ff3...a65

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Har gått til psykolog i tre år og prøvd fem forskjellige medisiner 🤷‍♀️

Anonymkode: e9ff3...a65

Jeg svarte selvfølgelig på et generelt grunnlag, siden jeg ikke visste noen ting om din unike situasjon. Leit å høre at du ikke har fått noen lindring! Det ville jo vært en stor fordel for din fremtidige partner også, da det kan være en svært tung bør å bære ansvaret for en annens lykke og psykiske helse.

Anonymkode: 3292e...39a