Livet MITT er ikke verdt å leve!

[AnonymBruker]

Ikke steng tråden, vennligst. Har bare skrevet at livet ikke er verdt å leve.

Da snakker jeg om mitt liv. Kan skjønne at andres liv er verdt å leve. De som er normale, med velfungerende hjerner. Som utvikler seg og går gjennom alle livets faser som den naturligste ting. Går skole, tar god utdannelse, får jobb med god inntekt. finner kjærligheten, kjøper hus og får barn.

Jeg har ikke utsiktene for noe av dette. Jeg nærmer meg stygt 40, og jeg får noen ganger panikkanfall av å se hvor jeg er i livet. Har en jobb jeg virkelig misliker og inntekten er lav. Få muligheter til å ta mer utdannelse fordi jeg har store issues med å fokusere- tror jeg kan ha autisme eller en annen forstyrrelse. Jeg har heller aldri en sterk mening om noe eller klarer finne noe som er interessant nok til å diskutere i 2 minutter.

Det kan gå et halvt år mellom hver gang jeg treffer venner. Det er vel mer blitt bekjente med årene. Har heller ingen nære relasjoner uten foreldre og søsken.

Klarer ikke se at det er en mening med mitt liv. Er overbevist om at livet mitt aldri kan bli bra. Har aldri blitt likt av noen, og uansett hvilket valg jeg tar så viser det seg å være feil. Hver gang jeg tar et valg på jobb, så finner jeg ut av sjefen vil det motsatte.

Har jo statistisk sett levd halve livet allerede. Hvor ligger da håpet?

Anonymkode: d74e0...3dc

[AnonymBruker]

Du er nødt til å søke hjelp 💙

Det er håp, men det er også forståelig at du ikke klarer å se det når du er så langt nede. 

Anonymkode: 8ec19...4e3

[AnonymBruker]

Ikke mitt heller, det er helt meningsløst. 

Anonymkode: e9ff3...a65

[AnonymBruker]

Ønsker du det «normale a4 livet» så må du nesten bare begynne en plass. Kanskje du bør starte med å finne deg en jobb hvor du trives? 

Anonymkode: b7c84...e3e

[endo]

Du har rett. Du kjenner deg selv best. Livet ditt er nok ikke verdt leve. Så skap deg et nytt. Søk hjelp. Prøv skaff deg venner. Finn hobbyer. Vis for deg selv at du er sterk. Ta dine valg og stå opp for de mot sjefen. Ja..  bli en sjef... du klarer få et nytt bedre og rikere liv.. det viser du her med innlegget ditt. Du prøver få hjelp til og forandre det. Og det kommer du til å klare 1 steg av gangen. 

[DoorKnob]

Er du sikker på at du ønsker alle disse tingene du lister opp, da?

Eller er det bare fordi du føler du må?

Jeg er en enslig raring som også nærmer meg 40, men jeg trives ganske godt med det.

 

[AnonymBruker]

Skal jeg beskrive mitt liv for deg også kan vi sammenlikne hvem som har mest og minst? Jeg synes mitt liv er verdt å leve - hva er forskjellen mellom deg og meg?

Hvis du faktisk har autisme så kan det hjelpe deg å få en diagnose slik at du kan forstå deg selv bedre og legge opp livet ditt slik at du får det bedre. Min venn med autisme hadde veldig lav livskvalitet og var godt på vei til å bli alkoholiker, det som hjalp han var å snakke med noen jevnlig (miljøarbeider) og Cipralex.

Men det å sammenlikne seg med andre, det er virkelig en lykkedreper. Hvis man driver med det så kan man aldri bli glad, noen sinne. Det er alltid noen som fremstår mer lykkelig og vellykket, man kan ikke vinne. Det ironiske er jo at de som på overflaten fremstår å ha det bedre ikke behøver å ha det bedre enn deg inni seg.

Du tenker at livet ditt aldri kan bli bra, men hvorfor egentlig? Det er ikke logisk i alle fall. Så lenge man lever er det håp og muligheter.

Dette minner meg om en jeg snakket med en gang som var så misfornøyd med at han bare var vikar og ikke fast ansatt. Til slutt fikk han fast jobb og da flyttet fokus seg med en gang. Tror ikke han var glad for det i et minutt engang, for da var det lønnen som var feil og at han følte seg så inkompetent. Det er liksom alltid negativt, uansett hva han får til og uansett hvor mange penger som står på konto så er det aldri bra nok eller verdt noe. 

Hva kan det komme av at noen tenker slik, tror du? Og at andre synes de har et godt liv i liknende eller dårligere situasjoner?

Anonymkode: 3292e...39a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Ikke steng tråden, vennligst. Har bare skrevet at livet ikke er verdt å leve.

Da snakker jeg om mitt liv. Kan skjønne at andres liv er verdt å leve. De som er normale, med velfungerende hjerner. Som utvikler seg og går gjennom alle livets faser som den naturligste ting. Går skole, tar god utdannelse, får jobb med god inntekt. finner kjærligheten, kjøper hus og får barn.

Jeg har ikke utsiktene for noe av dette. Jeg nærmer meg stygt 40, og jeg får noen ganger panikkanfall av å se hvor jeg er i livet. Har en jobb jeg virkelig misliker og inntekten er lav. Få muligheter til å ta mer utdannelse fordi jeg har store issues med å fokusere- tror jeg kan ha autisme eller en annen forstyrrelse. Jeg har heller aldri en sterk mening om noe eller klarer finne noe som er interessant nok til å diskutere i 2 minutter.

Det kan gå et halvt år mellom hver gang jeg treffer venner. Det er vel mer blitt bekjente med årene. Har heller ingen nære relasjoner uten foreldre og søsken.

Klarer ikke se at det er en mening med mitt liv. Er overbevist om at livet mitt aldri kan bli bra. Har aldri blitt likt av noen, og uansett hvilket valg jeg tar så viser det seg å være feil. Hver gang jeg tar et valg på jobb, så finner jeg ut av sjefen vil det motsatte.

Har jo statistisk sett levd halve livet allerede. Hvor ligger da håpet?

Anonymkode: d74e0...3dc

Jeg har mye større traumer enn deg,og jeg vet og forstår. Men du er vel som meg? Man holder ut. Gir ikke opp håpet??💝er 40 nettopp selv.

Anonymkode: 3a48d...e8a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har mye større traumer enn deg,og jeg vet og forstår. Men du er vel som meg? Man holder ut. Gir ikke opp håpet??💝er 40 nettopp selv.

Anonymkode: 3a48d...e8a

Søk psykolog du og. Jeg går hver uke. Klem

Anonymkode: 3a48d...e8a

[Hannah80]

DoorKnob skrev (2 minutter siden):

Er du sikker på at du ønsker alle disse tingene du lister opp, da?

Eller er det bare fordi du føler du må?

Jeg er en enslig raring som også nærmer meg 40, men jeg trives ganske godt med det.

 

Noe å tenke på, syns jeg. Et godt innspill:)

[AnonymBruker]

DoorKnob skrev (1 minutt siden):

Er du sikker på at du ønsker alle disse tingene du lister opp, da?

Eller er det bare fordi du føler du må?

Jeg er en enslig raring som også nærmer meg 40, men jeg trives ganske godt med det.

 

Hele poenget her er vel at jeg ikke trives. Vil ha et normalt liv.

Anonymkode: d74e0...3dc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hele poenget her er vel at jeg ikke trives. Vil ha et normalt liv.

Anonymkode: d74e0...3dc

Hva gjør du for å få det bedre?

Anonymkode: b8c7c...9bc

[AnonymBruker]

Du må finne en mening i livet slik at det blir verdt å leve. Om det er jobb, barn eller frimerkesamling spiller ingen rolle men du må finne meningen selv innenfor dine forutsetninger. 

Anonymkode: b3109...181

[AnonymBruker]

DoorKnob skrev (26 minutter siden):

Er du sikker på at du ønsker alle disse tingene du lister opp, da?

Eller er det bare fordi du føler du må?

Jeg er en enslig raring som også nærmer meg 40, men jeg trives ganske godt med det.

 

Det er ikke så uvanlig å ønske disse tingene? Jeg er ikke TS, men er ensom og trist. Jeg vet livet hadde vært bedre med en partner, jeg blir aldri lykkelig uten. 

Anonymkode: e9ff3...a65

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Du må finne en mening i livet slik at det blir verdt å leve. Om det er jobb, barn eller frimerkesamling spiller ingen rolle men du må finne meningen selv innenfor dine forutsetninger. 

Anonymkode: b3109...181

Hva hvis alt det man føler gir mening i livet ikke er mulig å oppnå lenger?

Da må du finne andre ting, sier du kanskje.

Men hva hvis det som gir meg mening, det jeg faktisk ønsker, ikke er mulig å få til? Da hjelper det jo ikke å «finne på» noe annet, det vil jo alltid være å «late som», og man blir aldri lykkelig eller tilfreds.

Anonymkode: dce3c...a7e

[AnonymBruker]

Hvis man virkelig ønsker seg noe, så får man det til. Det kreves derimot noe av deg, og det kan være brutalt hardt. Kanskje må du ofte noe. Husk på at ingenting kommer gratis.

Jeg kjenner flere som har gått fra ingenting til å bli lykkelig i 50-60 årene, så skjønner ikke hvorfor du hevder at ditt liv ikke kan bli som du ønsker deg.

Du skal fortsatt leve i 40-50 år til, og du kan utrede mye på den tiden.

Anonymkode: 6be35...e7a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Hva hvis alt det man føler gir mening i livet ikke er mulig å oppnå lenger?

Da må du finne andre ting, sier du kanskje.

Men hva hvis det som gir meg mening, det jeg faktisk ønsker, ikke er mulig å få til? Da hjelper det jo ikke å «finne på» noe annet, det vil jo alltid være å «late som», og man blir aldri lykkelig eller tilfreds.

Anonymkode: dce3c...a7e

Det er nok en god del som opplever dette. For eksempel folk som blir utsatt for ulykker, får sykdommer som endrer dem, mister noen av deres næreste, finner kanskje ut at de ikke kan få barna de ønsket seg likevel. De må starte fra nytt og finne seg nye mål i livet. Det gjør nok de fleste -uten at det betyr at de later som. Man sørger over det som er tapt og så ser man etterhvert fremover, finner nye muligheter og nye mål.

Anonymkode: 3292e...39a

[AnonymBruker]

Hannah80 skrev (1 time siden):

Noe å tenke på, syns jeg. Et godt innspill:)

Jeg er snart 40, så tenker jeg vet hva jeg ønsker. Føler dere prøver å presse egne meninger over på meg her.. Det er litt rart å ikke bli trodd på hva man ønsker.

Anonymkode: d74e0...3dc

[Hannah80]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg er snart 40, så tenker jeg vet hva jeg ønsker. Føler dere prøver å presse egne meninger over på meg her.. Det er litt rart å ikke bli trodd på hva man ønsker.

Anonymkode: d74e0...3dc

Du skrev jo ikke hva du ønsker.. Du skrev at du ikke hadde kontakt med venner mer enn èn gang i halvåret. Du skrev ikke at du ønsket noe mer utover det:)

Såklart tror jeg på deg:)

[Tradegy]