Hadde aldri sett for meg hvor brutalt det skulle bli å få barn, flere?

[AnonymBruker]

Alt fra svangerskapet hvor jeg fikk ekstreme bekkensmerter og endte opp i rullestol, til en lang og vond fødsel hvor jeg ikke fikk epidural, også kom ungen med kolikk og ville ha kroppskontakt 24/7 og var kronisk misfornøyd og måtte underholdes.

Ja til nå som barnet har startet i barnehagen og jeg har så og si vært syk siden, og ikke litt forkjølet, men totalt vondt i hele organismen og sengeliggende. Vet ikke om det er svangerskapet eller barnehagestart, har aldri vært så mye syk som etter barnet ble født, og jeg er mer syk en barnet. Med så mye smerter er det vanskelig å ha overskudd og glede. 

Jeg er mildt sagt overrasket over hvor brutalt det var å få barn.

Angrer ikke da, men klamrer meg til håpet om bedre tider❤️

Er det flere med meg, er det dette som er normalt? Da skjønner jeg ikke hvordan folk ender opp med 3+ barn.

Anonymkode: 6f518...222

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Alt fra svangerskapet hvor jeg fikk ekstreme bekkensmerter og endte opp i rullestol, til en lang og vond fødsel hvor jeg ikke fikk epidural, også kom ungen med kolikk og ville ha kroppskontakt 24/7 og var kronisk misfornøyd og måtte underholdes.

Ja til nå som barnet har startet i barnehagen og jeg har så og si vært syk siden, og ikke litt forkjølet, men totalt vondt i hele organismen og sengeliggende. Vet ikke om det er svangerskapet eller barnehagestart, har aldri vært så mye syk som etter barnet ble født, og jeg er mer syk en barnet. Med så mye smerter er det vanskelig å ha overskudd og glede. 

Jeg er mildt sagt overrasket over hvor brutalt det var å få barn.

Angrer ikke da, men klamrer meg til håpet om bedre tider❤️

Er det flere med meg, er det dette som er normalt? Da skjønner jeg ikke hvordan folk ender opp med 3+ barn.

Anonymkode: 6f518...222

Du har nok vært maks uheldig. For de fleste så går det helt fint, med positive opplevelser av barn og svangerskap.

Anonymkode: 71181...502

[AnonymBruker]

Har én, trodde heller ikke det skulle bli sånn. Jeg har slitt psykisk siden før fødsel, det er over fem år siden nå.

Anonymkode: 7a52f...ba1

[AnonymBruker]

Jeg hadde et helt normalt og overlevelig svangerskap, fødsel og barseltid. Har en aktiv og blid gutt på 2 år nå. Er mye alene med ham siden faren jobber turnus i Nordsjøen. 

Det eneste slitsomme er at barnet alltid våkner mellom klokken 4 og 5. Det betyr null alenetid på kveldstid, siden jeg må legge meg mellom klokken 9 og 10 (når jeg er alene). Forstår ikke hvordan aleneforeldre klarer det.

Syns også det virker veldig slitsomt å komme seg ut med flere enn 1 barn, men folk klarer det jo. 

Anonymkode: 4b7c6...b0c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg hadde et helt normalt og overlevelig svangerskap, fødsel og barseltid. Har en aktiv og blid gutt på 2 år nå. Er mye alene med ham siden faren jobber turnus i Nordsjøen. 

Det eneste slitsomme er at barnet alltid våkner mellom klokken 4 og 5. Det betyr null alenetid på kveldstid, siden jeg må legge meg mellom klokken 9 og 10 (når jeg er alene). Forstår ikke hvordan aleneforeldre klarer det.

Syns også det virker veldig slitsomt å komme seg ut med flere enn 1 barn, men folk klarer det jo. 

Anonymkode: 4b7c6...b0c

Jeg har to barn på 2 og snart 1 år. Ikke alene da.

I starten føltes det helt umulig ut å håndtere begge to utenfor huset. Å sette de i en tvillingvogn og trille rundt nabolaget var kanskje det eneste jeg gjorde. Å få begge inn i bilen, ta med vogna og dra på kjøpesenter med to stykker i forskjellige rutiner og med forskjellig behov, tenkte jeg var umulig å gjøre uten flere voksne.

Likevel bare gikk det seg til helt av seg selv, men det har jo vært slitsomt i blant. Det var slitsomt i blant å bare ha én også.

I går satt den eldste på gulvet og lekte "titte bø" med minste så hun skrattlo i 20 minutter mens jeg lagde middag. For et år siden hadde jeg bare én, og hun kunne ha hengt i bena mine eller ønsket å bli båret gjennom hele middagslagingen f.eks.

Anonymkode: e0690...5cc

[AnonymBruker]

Trur du har vært uheldig, hvis man kan si det om en liten baby. Jeg forstår at du har det tøft, men tro meg - det går over en dag.

Jeg hadde hyperemesis, bekkenløsning og kronisk trøtt med førstemann. Sov dårlig etterhvert også.

Da babyen var født så føltes alt helt greit, til og med nattevåk. Jeg tok all nattevåk siden bf trengte sove pga jobb. Han tok en natt i helgene, så jeg kunne sove - noe jeg selvfølgelig ikke klarte.

Trøst deg med at dette vil gå over og prøv å innstill deg på at livet vil være litt ekstremt en stund fremover.

Anonymkode: 017fb...111

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Jeg har to barn på 2 og snart 1 år. Ikke alene da.

I starten føltes det helt umulig ut å håndtere begge to utenfor huset. Å sette de i en tvillingvogn og trille rundt nabolaget var kanskje det eneste jeg gjorde. Å få begge inn i bilen, ta med vogna og dra på kjøpesenter med to stykker i forskjellige rutiner og med forskjellig behov, tenkte jeg var umulig å gjøre uten flere voksne.

Likevel bare gikk det seg til helt av seg selv, men det har jo vært slitsomt i blant. Det var slitsomt i blant å bare ha én også.

I går satt den eldste på gulvet og lekte "titte bø" med minste så hun skrattlo i 20 minutter mens jeg lagde middag. For et år siden hadde jeg bare én, og hun kunne ha hengt i bena mine eller ønsket å bli båret gjennom hele middagslagingen f.eks.

Anonymkode: e0690...5cc

Så godt å høre. Ja, de vokser til og ting blir enklere. Vi blir flinkere til å håndtere situasjoner også, kanskje. Høres ut som om det går seg til, det er veldig bra. 

Anonymkode: 4b7c6...b0c

[AnonymBruker]

Mitt forrige innlegg var litt off topic, men det høres ut som du har vært maks uheldig TS.

Jeg hatet svangerskap, selv uten store plager. Fødslene gikk greit, men jeg har hatt to fødselsdepresjoner, den ene verre enn den andre. Det gikk over, og nå er det "glemt".

Med første opplevde vi ikke så mye sykdom da hun først startet i barnehagen, men før jul var det grusomt. Hun ble syk, minste ble syk, så ble vi voksne syke, også ble eldste syk på nytt. Evig runddans med lite søvn og dårlig for. Også bare gikk det over. Nå er det nesten glemt.

Snart kommer våren, og det verste sykdomsmaset vil gi seg, se frem mot det😊

Anonymkode: e0690...5cc

[Forvirret23]

Det er bare slik for noen. Jeg hadde hyperemesis, kolikk barn i 14 måneder, tøff barnehagestart med masse sykdom. 
Jeg tror derimot at dette gjorde noe med immunforsvaret vårt for det gikk mange år før vi ble syke igjen etter 3 grusomme år i barnehagen. Barnet er nå stor og er den i familien som er mest frisk, og jeg blir ikke like mye syk lenger. Og er det kun smerter i kropp ville jeg sjekket med lege. 
Bare ønsket å gi deg håp, kanskje det blir sånn hos dere også❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Alt fra svangerskapet hvor jeg fikk ekstreme bekkensmerter og endte opp i rullestol, til en lang og vond fødsel hvor jeg ikke fikk epidural, også kom ungen med kolikk og ville ha kroppskontakt 24/7 og var kronisk misfornøyd og måtte underholdes.

Ja til nå som barnet har startet i barnehagen og jeg har så og si vært syk siden, og ikke litt forkjølet, men totalt vondt i hele organismen og sengeliggende. Vet ikke om det er svangerskapet eller barnehagestart, har aldri vært så mye syk som etter barnet ble født, og jeg er mer syk en barnet. Med så mye smerter er det vanskelig å ha overskudd og glede. 

Jeg er mildt sagt overrasket over hvor brutalt det var å få barn.

Angrer ikke da, men klamrer meg til håpet om bedre tider❤️

Er det flere med meg, er det dette som er normalt? Da skjønner jeg ikke hvordan folk ender opp med 3+ barn.

Anonymkode: 6f518...222

Jeg syntes det var helt brutalt å få barn. Men det utløste MS hos meg.

 

Anonymkode: c3f46...39a

[AnonymBruker]

Det var brutalt her og. 

Var ikke så mye fysisk plaget i svangerskapet, men var mye trøtt og bekymret. 

Så kom ungen, fødselen gikk greit, men bekymringene mangedoblet seg. Ungen har vært kronisk dårlig sover og krevd mye kroppskontakt og nærhet hele veien. Ikke sovet gjennom en eneste natt på to år.

Denne uken er jeg sykemeldt fordi ungen dro hjem nok et virus fra barnehagen. Det er første gang på 2 år hvor jeg endelig får en slags pause (ungen er frisk og tilbake i barnehagen). Det er helt merkelig og ufattelig deilig å endelig være med selv litt igjen. Få stillhet, sitte i ro lenger enn 2 minutter, ikke ha ansvar for noe som helst en liten stund. 

Jeg har ligget i ro på sofaen hele dagen, hver dag denne uka, noe jeg kunne gjøre hver helg og hver ferie før barn.

Jeg tror det var flere grunner til at det ble akkurat slik. Fysisk og mentalt utslitt, deprimert og med jevnlig panikkangstanfall før jeg ble gravid. Altså var psyken min ikke helt topp i utgangspunktet. Og at man får et barn som krever ekstra mye og som knapt sover. I tillegg er jeg ekstremt introvert og liker å være alene. Det er jo oppskriften på kaos.

Det er bedre nå, men jeg kjenner meg fortsatt utbrent og tom for energi. Bruker det jeg har av overskudd på barnet, som er i full trass for tiden. På jobb sitter jeg ofte bare og stirrer tomt ut i lufta og lurer på hvordan jeg skal overleve arbeidsdagen. 

Jeg har LYST å nyte dagene mer, men helt ærlig... Det har jeg ikke tid til. Det går i ett, og alt føles som en kamp å gjennomføre. 

Dette ble veldig negativt, jeg elsker barnet mitt. Elsker å tilbringe tid med barnet. Jeg håper bare jeg klarer å få hodet over vannet litt igjen. Jeg savner å ha tid til å være meg selv. 

Anonymkode: d4939...314

[AnonymBruker]

Jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle få så brutale barn. Verbalt brutal og tildels utagerende. Møter barnet på følelser og det går sakte bedre, men jeg er ufattelig sliten. Gikk fint med første barnet, men nummer to...så ikke den komme. 

Anonymkode: fc7c2...571

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg hadde det litt brutalt før jeg fikk barn  ....så overgangen var ikke så stor. Barn ga meg mening og retning, kjærlighet og trygghet. Så jeg var kanskje litt mer deprimert FØR jeg fikk barn. Jeg fikk bekkenløsning da jeg var gravid, og det var irriterende, men det satte meg ikke så mye ut. Det var jo noe som gikk over. Det var mye med baby, men samtidig så var det nå sånn da. 

Nummer 2 fikk kolikk, og det var vanskelig. Men det er jo også en periode. Det går liksom over. 

Det vanskeligste var vel at jeg fikk ganske ung, og ikke hadde noen venninner med barn. Samtidig tror jeg det var enklere fordi jeg var så ung, og trent...og ikke trengte så mye søvn osv. Jeg tenker med gru på hvordan det hadde vært i 30 årene. Eller enda senere!

Jeg fikk alle tre fra 23- 29. Jeg synes det letter veldig når de er 3-11 år. Så kommer ungdomsperioden, og den skal du få gratis hos meg. Men det er jo noe med at jeg anbefaler ikke alle å få 3 stykker. Det er dyrt, det tar hele din tid, og du får veldig lite forståelse eller noe igjen fra samfunnet. Du får arbeid og store kostnader.

Så ja.... Nå flytter de snart ut de siste jentene mine. Jeg ville ikke vært noe foruten, men hadde jeg blitt tryllet tilbake, så hadde jeg ikke greid dette på nytt. Men det trenger jeg jo ikke. Man vet ikke før man har fått og vært mor i 20 år. DA vet du. 

Anonymkode: 967df...47a

[AnonymBruker]

Jeg tror også du har vært veldig uheldig, og det høres tøft ut. 
 

For meg var svangerskap tøffere enn jeg hadde sett for meg, pga kvalme og oppkast hele veien, men jeg hadde ikke bekkenproblemer, raske fødsler og babyer som sov ganske godt og gråt ganske lite. Det er klart at det oppleves på en annen måte da. Min venninnes ene barn hadde kolikk, refluks og søvnproblemer, og jeg har sett på nært hold via henne hvordan det kan være mye hardere. Hun sier at for henne er alt så mye lettere når barna er 5 og 7 år. 

Anonymkode: 5705d...c8b

[fru Alving]

Du har vært uheldig TS, høres ut som om du har fått mye. men vet du nå går det bedre fremover, det blir mindre sykdom også etter hvert som barnet får bedre immunforsvar. Ene barn er helt ok det også, ikke bry deg om hva andre gjør.

Forsøk å glede deg til vår og sommer med mindre sykdom og mindre klær og (mer) tid sammen😂

[fru Alving]

fru Alving skrev (Akkurat nå):

Du har vært uheldig TS, høres ut som om du har fått mye. men vet du nå går det bedre fremover, det blir mindre sykdom også etter hvert som barnet får bedre immunforsvar. Ene barn er helt ok det også, ikke bry deg om hva andre gjør.

Forsøk å glede deg til vår og sommer med mindre sykdom og mindre klær og (mer) tid sammen😂

Og ta deg en ordentlig sjekk hos legen om du er syk og har vondt hele tiden. Det kan være en reaksjon på belastning over tid, eller det kan være noe annet.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Alt fra svangerskapet hvor jeg fikk ekstreme bekkensmerter og endte opp i rullestol, til en lang og vond fødsel hvor jeg ikke fikk epidural, også kom ungen med kolikk og ville ha kroppskontakt 24/7 og var kronisk misfornøyd og måtte underholdes.

Ja til nå som barnet har startet i barnehagen og jeg har så og si vært syk siden, og ikke litt forkjølet, men totalt vondt i hele organismen og sengeliggende. Vet ikke om det er svangerskapet eller barnehagestart, har aldri vært så mye syk som etter barnet ble født, og jeg er mer syk en barnet. Med så mye smerter er det vanskelig å ha overskudd og glede. 

Jeg er mildt sagt overrasket over hvor brutalt det var å få barn.

Angrer ikke da, men klamrer meg til håpet om bedre tider❤️

Er det flere med meg, er det dette som er normalt? Da skjønner jeg ikke hvordan folk ender opp med 3+ barn.

Anonymkode: 6f518...222

Du har nok hatt det ekstra tøft😕 Jeg har 4 barn. Hadde en mamma tilgjengelig for hjelp 24/7. Svangerskapene var normale. Og alle barna var sove og spise barn. Mens jeg selv var kolikk barn og moren min synst babytiden var et helvete😨 

Anonymkode: 8a03b...af5

[AnonymBruker]

Du har kansje vært litt uheldig, men samtidig handler det litt om både å være robust og ikke minst tankemønster.
Av og til er det tanken på ting som gir oss mest stress og uro. Hva med å forsøke en terapaut, de har gode verktøy og ta en «restart»? Vi har med oss mye baggasje hjemmefra som også påvirker oss ulikt.

Jeg har tre barn, siste med kolikk og to kroniske diagnoser. Det er til tider tøft, men vi prioriterer knallhardt på det som er viktig for oss  i livet❤️

Anonymkode: fb2b5...4fb

[AnonymBruker]

Enig i at det har vært brutalt. Jeg slet med store bekkensmerter i begge mine svangerskap. Gikk over etter første, men etter andre har jeg fremdeles store smerter 2 og et halvt år etter fødsel. Sliter med å snu meg i senga om natten. Det gjør vondt å ligge alle veier. Samlivet er blitt vanskelig pga smertene. Orker ikke gå noe særlig tur lenger, da det utløser kraftige smerter som gjør at jeg ikke får sove. Kjenner at jeg noen ganger tenker at jeg burde ha stoppet med ett barn, men så ville jeg ikke vært uten dem begge heller. 

Anonymkode: 0bd55...e43

[AnonymBruker]

Hvis det er noen trøst følte jeg det samme som deg. Jeg fikk en grusom fødselsdepresjon. Nå 5 år senere er alt annerledes og den tiden husker jeg bare som om det var en vond drøm. Det blir bedre!

Anonymkode: 1db77...182