Mann som sliter psykisk

[AnonymBruker]

Han har vært langt nede, suicidale tanker osv, men blitt gradvis bedre siden i høst. Men noen år med en så psykisk syk mann har gjort meg fysisk syk. Det å være på vakt for selvmord osv har vært tungt. Å ved konflikter eller at livet har buttet litt i mot så har det med en gang vært «trusler» om å ta livet sitt. Det er helt håpløst at vi ikke kan snakke om noe uten at han skal «stikke» og ikke vite om han kommer tilbake osv. Så forventet han at jeg skal løpe etter. Jeg gjorde ikke det sist og han kom hjem til slutt, var da snurt for jeg ikke spurte hvor han hadde vært. 
 
Jeg elsker han, men jeg føler jeg har mistet all livsgnist. Og jeg har null overskudd til meg selv eller barna. Har vurdert å ta en pause, men da begynner han å snakke om å ta livet for han lever liksom kun for meg. Han går til psykolog, men akkurat nå føler jeg det er til ingen nytte. Mine foreldre er bekymret for meg, har gått ned 20kg på et år pga dette.

Råd? 

Anonymkode: eafe1...862

[AnonymBruker]

Ja. Mitt råd er å prioritere deg selv (og barna)! Dra fra mannen din. Du kan jo kanskje advare behandleren hans om at dette kommer til å skje, og at det blir tøft for ham.

Anonymkode: 06c64...907

[jente77]

Ser du skriver at han går til psykolog,men har du nokon du kan snakke med om situasjonen du står i ?

Forstår at det er svært krevende for deg. Med nokon å snakke med tenker eg i første omgang på eksempelvis fastlege. 

[AnonymBruker]

Om han velger å ta livet av seg, er det hans valg og hans ansvar. Ikke ditt. Du er ikke ansvarlig for hans liv. 

Du er ansvarlig for ditt liv, og for dine barns liv. 

Å "true" med å ta livet av seg i situasjoner som er krevende, det er psykisk mishandling. 

Anonymkode: b1ab0...86d

[AnonymBruker]

Har, eller har hatt en likedan mann.
Ga beskjed om at hvis han ikke fikk behehanlig, og var en ressurs for familien, men kun en som tappet meg for energi så orket jeg ikke mer av det. Enkelt og greit. Han forsto situasjonen og alvoret. 

Merkelig hvor mye man kan ta seg sammen.

Krever alltid behandling om han starter opp igjen klagingen til meg, jeg «tar ingen dritt lengere.

Hans liv, hans valg.

Anonymkode: a0102...39f

[AnonymBruker]

Som en som har vært i nesten samme situasjon råder jeg deg til å være litt konsekvent og si ifra at dersom du ikke nå får hjelp, ber om innleggelse for behandling, så kan jeg ikke lenger ta ansvar og støtte opp for jeg har nok med å være den som skjermer og oppdrar barna, dette er et usunt miljø for barn å være i og det er IKKE partner sitt ansvar å håndtere, men helsevesenet. 

Anonymkode: fd155...0cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Han har vært langt nede, suicidale tanker osv, men blitt gradvis bedre siden i høst. Men noen år med en så psykisk syk mann har gjort meg fysisk syk. Det å være på vakt for selvmord osv har vært tungt. Å ved konflikter eller at livet har buttet litt i mot så har det med en gang vært «trusler» om å ta livet sitt. Det er helt håpløst at vi ikke kan snakke om noe uten at han skal «stikke» og ikke vite om han kommer tilbake osv. Så forventet han at jeg skal løpe etter. Jeg gjorde ikke det sist og han kom hjem til slutt, var da snurt for jeg ikke spurte hvor han hadde vært. 
 
Jeg elsker han, men jeg føler jeg har mistet all livsgnist. Og jeg har null overskudd til meg selv eller barna. Har vurdert å ta en pause, men da begynner han å snakke om å ta livet for han lever liksom kun for meg. Han går til psykolog, men akkurat nå føler jeg det er til ingen nytte. Mine foreldre er bekymret for meg, har gått ned 20kg på et år pga dette.

Råd? 

Anonymkode: eafe1...862

Om du ikke har pratet med en psykolog eller en annen behandler, så anbefaler jeg deg virkelig det. Jeg er også pårørende til en som er psykisk syk, han har ptsd, er deprimert og har et veldig selvhat. Det er kjempe tungt å være pårørende. Han har på en måte truet med å ta livet sitt om jeg forlater han, jeg tror ikke det var ment på en måte som å true meg, men mere det at han er desperat etter å enda ha meg i livet sitt. Å jeg vet, at om jeg en dag forlater han, å han tar livet sitt, så var det hans valg, ikke mitt. Vi har barn sammen, så vil jo ikke at han skal bli dårligere om jeg forlater han. Men han vil jo bli dårligere. Så foreløpig prøver jeg å fortsette å være sammen med han, men til syvende og sist må jeg tenke på min egen helse før hans. Så hvis jeg merker at jeg begynner å bli deprimert, så er det vel på tide å forlate han.

Jeg prøver å få mere glede inn i livet mitt. Små hverdagsgleder og litt større gleder. Skal prøve å komme meg litt mere ut, gjøre ting med folk som faktisk liker å gjøre noe annet enn å sitte inne å se på tv/tlf. Jeg har også vært på vakt når det gjelder mannen min, hvis han har vært på jobb og hatt fri, sovet tik langt ut på dag, så har jeg vært bekymret for om han har gjort seg noe. Eller om han har gått ut av rommet og var veldig treg tilbake igjen, så har jeg tenkt mitt. Det tar veldig på psykisk, man er i beredskapsmodus. Har regnet på om jeg ville klart meg økonomisk om han forlot verden. Masse tanker. Nå prater jeg med en behandler gratis via kommunen. For vanlig psykolog får jeg ikke fordi jeg er ikke psykisk syk. Så anbefaler deg å prate med noen om du ikke har gjort det. Dette er min runde nr 2 med en behandler. 

Trening er lurt, det er godt for psyken. Men gjerne prøv å få med deg mannen din på trening. Jeg har mannen min med av og til, men han er ikke glad i trening. Så føler jeg at det å skrive ned litt tanker også kan hjelpe. 

Men om mannen din truer deg med vilje, så er ikke det noe han kan fortsette med. Ta det opp med han enten nå eller neste gang han truer deg. Si at det er skummelt, du blir bekymret og lever i en konstant frykt. At det påvirker helsen din. At han ikke kan fortsette med det. Jeg har forstått det slik at de som ofte truer ikke gjør det. Men selvfølgelig, man vet jo aldri. Ene delen av deg ville jo slappet mere av om det skjedde, men selvfølgelig en stor sorg for deg og barna. Men bare for all del husk å ikke ha dårlig samvittighet om det skulle skje. 

Om det finnes pårørende treff der du bor, så anbefaler jeg deg det. Jeg har ikke vært på det siden vi ikke har det tilbudet her vi bor. 

Kanskje en husmorferie kunne vært noe for deg, eller at du tar med deg barna litt bort uten han. Trenger jo ikke å være langt eller lenge. 

Men tenker det viktigste er kommunikasjon, fortelle litt hvordan du har det oppi alt dette. De som er psykisk syk tror ofte bare at det er de som sliter. Vet jeg av og til prøver å se på det positive, men han kan tolke det jeg sier som noe negativt. 

Anonymkode: 07697...2c5

[AnonymBruker]

Kan du kanskje få være med til psykologen, for å dele din side av saken som pårørende? Da f.eks snakke om at du også blir syk av dette. Hvordan skal du reagere på selvmordstrusler? Hvordan påvirker dette barna? Mulig ikke psykologen ikke vet hvordan det er hjemme hos dere. Jeg tenker at samboeren din sikkert ikke har såpass selvinnsikt at han forteller psykologen hvordan hans psyke påvirker dere hjemme.

Anonymkode: 7531e...462

[AnonymBruker]

Du må komme deg bort fra denne mannen; han manipulerer deg.

Anonymkode: 0d7a8...f51