Føles ut som jeg 'ramler ut' av virkeligheten av og til

[AnonymBruker]

Vil gjerne høre fra både de med erfaring og ikke om dette er noe man kommer seg ut av. Vet ikke om det er relevant men jeg er diagnosert med PTSD på grunn av traumerespons mtp grov omsorgssvikt under oppveksten. Gikk mange år i terapi, behersker det ganske bra idag. 

Siste 3 årene har vært rare. Jeg er ikke suicidal, men føler som om kroppen min gjør seg klar til å akseptere at man skal slutte å leve. Kan gå helt alminnelig tur og plutselig føle som om ingenting er helt virkelig, samtidig som man opplever lite følelser og er apatisk.

Av og til klyper jeg meg selv for å minne meg selv at jeg er her. Minst en gang i uken tenker jeg hvorfor i alle dager bor jeg der jeg bor, hvorfor er jeg plutselig sammen med kjæresten min (som jeg kommer på at det var en total fremmed bare for to år siden), og virkeligheten føles veldig fjern av og til. Ofte i korte perioder tenker jeg at livet føles som et slags spøk, og alt virker ikke helt virkelig. Ting føles til tider meningsløst, ikke at jeg engang var stor tilhenger at livet må ha en mening. 

Jeg har hatt spontanabort for noen måneder siden, og etter det har disse 'uvirkelighets' følelsene blitt mer og mer tilstedet. Tidligst noen timer siden hadde jeg er akutt følelse at det kommer atombombe i nærområde, realistisk vet jeg at det ikke gjør det - men livet føles så uvirkelig at det av og til føles som det vil 'forsvinne' når som helst. 

Disse følelsene varer ikke så lenge til vanlig, og lever ganske normalt liv. Synes det er plagsomt å ha det slik til tider, men vet ikke hva å gjøre for å gjøre en endring. Tør ikke å snakke med legen om det, fordi det høres så dumt ut, og jeg funker i hverdagen. Tar gjerne imot tips om det finnes noe som kan hjelpe.

Anonymkode: 7f7a1...91b

[Besina]

Høres ut som du opplever dissosiasjon, eller depersonalisering/derealisering. Hodet kobler helt ut rett og slett for å beskytte deg når livet/angsten blir for mye. Jeg sliter med dette selv og opplever det enten når depresjonen eller angsten blir for heftig. Da føles det som jeg lever i en slags drøm eller som at det rundt meg eller jeg ikke er ekte. Det er skikkelig ekkelt! Her er det "grounding" og det å ta tak i hvor angsten kommer fra, som må til. Å unngå problemer løser ingenting dessverre, og man risikerer bare at det blir enda verre om man ikke gjør noe for å løse det. Men jeg er ikke noe god på å ta tak i problemene selv. Å konfrontere traumer gjør slik at det gjerne blir verre før det blir bedre, og man skal jo være klar for å takle det òg. 

Vil bare si lykke til. Det er ikke lett, det her. 

[AnonymBruker]

Besina skrev (12 minutter siden):

Høres ut som du opplever dissosiasjon, eller depersonalisering/derealisering. Hodet kobler helt ut rett og slett for å beskytte deg når livet/angsten blir for mye. Jeg sliter med dette selv og opplever det enten når depresjonen eller angsten blir for heftig. Da føles det som jeg lever i en slags drøm eller som at det rundt meg eller jeg ikke er ekte. Det er skikkelig ekkelt! Her er det "grounding" og det å ta tak i hvor angsten kommer fra, som må til. Å unngå problemer løser ingenting dessverre, og man risikerer bare at det blir enda verre om man ikke gjør noe for å løse det. Men jeg er ikke noe god på å ta tak i problemene selv. Å konfrontere traumer gjør slik at det gjerne blir verre før det blir bedre, og man skal jo være klar for å takle det òg. 

Vil bare si lykke til. Det er ikke lett, det her. 

Takk for god utfyllende svar. Setter pris på det.

Kan undersøke litt grounding teknikker, kanskje spesifikt for dissosiasjon av noe slag. Det som overassker meg mest er at jeg er ikke lenger spesielt deprimert og engstelig som mange år siden, og føles som om jeg lever ganske greit utenom de uvirkelighetsfølelsene som dukker opp. Åpen om følelser, tillate å føle, stå i følelser, og samtidig se framover/leve i nuet.

Forstår ikke hvor dette kommer fra, men kan hende det ligger noe i som du sier med tanke på traumer. Jeg har levd ganske normalt liv siste årene, og traumene føles mer fjernt og absurd. Tror jeg skal holde øye på triggere. Ofte kommer disse når man er ikke like opptatt, for meg selv også videre. 

Ikke at jeg unner noen det, men det er litt godt å høre noen har samme erfaring med slike følelser - har følt meg utrolig alene med disse følelsene. Håper at med tiden blir dette lettere. Veldig nytt for meg, iallefall så ofte siste årene. 

Anonymkode: 7f7a1...91b