Ekstremt vanskelig med depresjon og være i forhold

[AnonymBruker]

Har aldri opplevd å ha det slikt som nå, jeg finner ikke motivasjon til noe og jeg sliter meg ut ved å prøve, og å være i forhold samtidig er vannskelig, det er SÅ mye dårlig samvittighet i tillegg til alt annet 

noen som her i samme situasjon, hvordan gjør dere det med partner osv, tips /råd ? 
 

 

Anonymkode: e437a...ae2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har aldri opplevd å ha det slikt som nå, jeg finner ikke motivasjon til noe og jeg sliter meg ut ved å prøve, og å være i forhold samtidig er vannskelig, det er SÅ mye dårlig samvittighet i tillegg til alt annet 

noen som her i samme situasjon, hvordan gjør dere det med partner osv, tips /råd ? 
 

 

Anonymkode: e437a...ae2

Psykolog først og fremst.

Jeg sliter med blant annet depresjon grunnet annen diagnose. Prater mye med kjæresten. Han er en støtte hele tiden. Hva mener du at det er vanskelig å ha kjæreste? Han skal jo støtte. Det kan hjelpe deg.

Anonymkode: 3fcda...e1f

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Psykolog først og fremst.

Jeg sliter med blant annet depresjon grunnet annen diagnose. Prater mye med kjæresten. Han er en støtte hele tiden. Hva mener du at det er vanskelig å ha kjæreste? Han skal jo støtte. Det kan hjelpe deg.

Anonymkode: 3fcda...e1f

Takk for svar, jeg går til psykolog også pga annen diagnose. Jeg og prater med kjæresten, men føler ikke så mye omsorg for ting, jeg er også veldig redd for å være for mye, føler fort skam og skyld, liker ikke byrde andre.

det blir tungt når da han skal hele tiden prøve å finne løsninger, som er enkle som jeg føler jeg har prøvd og gjort hele tiden. 
Føler meg utrolig misslykket.

er det noe spesielt du sier eller gjør som gjør at ikke depresjonen preger forholdet?

( jeg er generelt dårlig på kommunikasjon av følelser) 

Anonymkode: e437a...ae2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Takk for svar, jeg går til psykolog også pga annen diagnose. Jeg og prater med kjæresten, men føler ikke så mye omsorg for ting, jeg er også veldig redd for å være for mye, føler fort skam og skyld, liker ikke byrde andre.

det blir tungt når da han skal hele tiden prøve å finne løsninger, som er enkle som jeg føler jeg har prøvd og gjort hele tiden. 
Føler meg utrolig misslykket.

er det noe spesielt du sier eller gjør som gjør at ikke depresjonen preger forholdet?

( jeg er generelt dårlig på kommunikasjon av følelser) 

Anonymkode: e437a...ae2

Jeg skjønner. Viktig å kommunisere at det ikke er så enkelt. Slike løsninger folk kan si. At bare begynn å trene så blir du bedre etc. Det fungerer ikke slikt. Depresjon er heavy shit. Noen orker såvidt gå på do. 

Jeg har egentlig ikke gjort noe. Kjæresten forstår og tar hensyn. Hvis jeg er sliten så er jeg det. Han finner da te til meg eller brus, spør hva han kan gjøre. Støtter meg. Han kan også gi meg tips om å prøve ta meg en dusj, skrive ned tanker....slike ting. Men han forstår det ikke er en easy fiks. Forståelse er nøkkel ordet. Han er verdens beste. 

 

Har ikke vært slik i alle forhold,blitt psykisk mishandlet mye,så da fikk jeg bare beskjed om å skjerpe meg. Sykt.

 

 

Anonymkode: 3fcda...e1f

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg skjønner. Viktig å kommunisere at det ikke er så enkelt. Slike løsninger folk kan si. At bare begynn å trene så blir du bedre etc. Det fungerer ikke slikt. Depresjon er heavy shit. Noen orker såvidt gå på do. 

Jeg har egentlig ikke gjort noe. Kjæresten forstår og tar hensyn. Hvis jeg er sliten så er jeg det. Han finner da te til meg eller brus, spør hva han kan gjøre. Støtter meg. Han kan også gi meg tips om å prøve ta meg en dusj, skrive ned tanker....slike ting. Men han forstår det ikke er en easy fiks. Forståelse er nøkkel ordet. Han er verdens beste. 

 

Har ikke vært slik i alle forhold,blitt psykisk mishandlet mye,så da fikk jeg bare beskjed om å skjerpe meg. Sykt.

 

 

Anonymkode: 3fcda...e1f

Okey, ja det kan nok handle mye om min skam dette her da, på intense følelser av å være til bry, men samtidig virkelig kjenne på ensomhet og trenge noen.

det er nettop slik du sa, kommer med forlag om å begynne å trene, eller gå ut en tur osv. greia er at jeg vet jo det, og jeg har gjort det mange ganger , pushet på. Virker litt og så ikke lenger og nå er det ikke noe igjen. Og når noen foreslår det går jeg helt i kjelleren fordi da føler jeg at jeg at de ser ned på meg , det er jo så enkelt. Jeg får liksom ikke «lov» til å være i det, verken av han eller meg selv. Føler jeg skuffer han.

Jeg har virkelig ikke lyst til å være sånn, min største frykt rundt dette å innrømme at jeg sliter er at folk tror jeg prøver å unnskylde meg eller har lyst til å ha diagnoser osv. jeg er livredd. Aldri vært i nærheten av noe som dette.

må ha vært vondt i ditt forrige forhold, kan relatere litt, da jeg ble mye psykisk «straffet» i oppveksten/ tenårene. Det er veldig vondt, man fryser liksom bare og vet nesten ikke hva en selv er.

Anonymkode: e437a...ae2

[AnonymBruker]

Tenker det samme som deg, TS, at jeg ikke ønsker å være en byrde for kjæresten min. Så jeg trekker meg ofte unna i depressive episoder, og sier det som det er. Forsøker å oppmuntre han til å treffe venner, familie, og hobbyene sine. Orker ikke å risikere å miste han pga. at han får omsorgstretthet og føler seg som behandleren min. Men han støtter virkelig  

Tar det meste hos psykolog, og forsøker å tvinge meg til koselige kvelder/turer sammen med kjæresten når jeg har en OK dag og overskudd til det. 

Anonymkode: 23f19...58e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Takk for svar, jeg går til psykolog også pga annen diagnose. Jeg og prater med kjæresten, men føler ikke så mye omsorg for ting, jeg er også veldig redd for å være for mye, føler fort skam og skyld, liker ikke byrde andre.

det blir tungt når da han skal hele tiden prøve å finne løsninger, som er enkle som jeg føler jeg har prøvd og gjort hele tiden. 
Føler meg utrolig misslykket.

er det noe spesielt du sier eller gjør som gjør at ikke depresjonen preger forholdet?

( jeg er generelt dårlig på kommunikasjon av følelser) 

Anonymkode: e437a...ae2

Kjenner meg så igjen her. Jeg har også kronisk sykdom, og sannsynligvis utviklet depresjon som følge av det. Forholdet mellom meg og samboeren min er ikke bra! Vi har i tillegg barn i barnehage.

Jeg er ofte fortvilet, trist og redd. Men forsøker jeg å dele dette med samboeren min skal han alltid komme med «løsninger». «Begynn å trene» «legg fra deg mobilen» «vær mer sosial med venner». Det jeg trenger mest er en god klem, og at han sier han er der for meg! Er støtte jeg vil ha, ikke løsninger. Det kan vi eventuelt ta når jeg har bedre dager, og er mer mottakelig for tips.

I tillegg føler jeg han forventer at jeg skal fungere relativt normalt. Blir oppgitt hvis jeg ikke orker å ta kveldsstell med barna, rydde, lage middag osv. 

Er så lei av å føle meg pushet samtidig som jeg går med konstant dårlig samvittighet

Anonymkode: b01a0...7ef