Fødseldepresjon

[AnonymBruker]

For dere som har opplevd dette..

Hvordan opplevde du det, og hvordan kom du deg ut av det? Lettet ting av seg selv, eller fikk du hjelp? 

 

Anonymkode: 03eb5...ced

[AnonymBruker]

Hei! Jeg fikk ukentlig oppfølging hos jordmor og lege, og var på lavterskeltilbud hos DPS. Hos meg hadde jeg fødselsdepresjon i svangerskap. Jeg visste ikke dette var mulig, rett og slett pga navnet i seg selv «fødselsdepresjon».
For meg hjalp det med støttesamtaler, gå gjennom følelsene (eller ikke følelsene, jeg var jo likegyldig til alt). Jeg lå også for det meste på et mørkt rom, så fikk «enkle» oppgaver til meg selv feks at jeg skulle gå en tur ute når det var dagslys feks, og lagde en type plan med fastlegen min. Mål/delmål for å kunne få det bedre.

Anonymkode: 19546...84c

[AnonymBruker]

Suppl info: for meg ble det faktisk bedre ved 3 trimester, og etter barnet var født. Jeg tror det har med den gode oppfølgingen jeg fikk 🙂

Anonymkode: 19546...84c

[AnonymBruker]

Fikk passive selvmordstanker, tenkte at far og barn hadde hatt det bedre uten meg. Angret på hele greia. Klarte ikke knytte meg til barnet på en stund, tror hun var 4mnd før jeg kjente et blaff av varme følelser og godt over året før jeg kjente at jeg var mer glad i henne enn i bikkja. Var på samme tid likegyldig til alt og livredd for å dø eller at noe skulle skje med barnet. 

Gikk til psykolog men det var ikke så mye nytte i for meg dessverre. Hadde ingen kjemi med helsesykepleieren vi gikk til med første så sa ingenting, men hun vi har nå med nr.2 tror jeg kunne hjulpet meg bedre om vi hadde hatt henne da.

Det som hjalp var tid, (mye) avlastning fra far og å begynne deltid på jobb igjen. Komme meg ut, ikke bare være stuck hjemme med babyen men rekke å savne henne. 

Anonymkode: c07c2...15b

[AnonymBruker]

Datteren min er snart ett år, og merker at det er vanskelig å svare på hvordan jeg opplevde det, for det føles som et annet liv allerede😅

Jeg har to barn, ganske tette, og var nok deprimert med første også uten helt å skjønne det. Det var nok såpass overkommelig at det gikk greit uten hjelp, men jeg husker det som at jeg hatet 0-6 måneder selv om babyen var sovebaby og superenkel.

Dette ble med i neste svangerskap som kom tett på, og jeg skulle ønske jeg skjønte da at følelsene rundt denne graviditeten var annerledes, men jeg regnet med at det var fordi jeg var sliten av å allerede ha en baby.

Etter fødsel så kom de berømte barselstårene, men denne gangen kom de med en klump i brystet, og de sluttet liksom aldri. Jeg følte aldri noe direkte vondt ovenfor babyen min, jeg elsket henne, men jeg kjente at jeg hadde "fått nok" av henne i sekundet hun våknet og jeg måtte være mamma. Energien og lysten til noe som helst forsvant, og det ble bare mørkere og mørkere. Hvis hun gråt så trigget det veldig, og jeg kjente at jeg ble sint, og måtte mentalt holde meg igjen fra å skrike til henne eller slenge henne i veggen. Når det roet seg så kom skyldfølelsen og spiste meg opp.

Det er vanskelig å forklare. Det var mørkt, jeg følte at jeg druknet, og drømte om at jeg bare skulle få slippe å våkne opp. Jeg ønsket ikke å aktivt gjøre slutt på meg selv, men ønsket likevel ikke å leve. Mange av følelsene kjente jeg igjen fra sist, bare at de nå var mye sterkere og tyngre å bære.

Ved 6 uker så tenkte jeg at dette ikke kunne fortsette, så jeg dro til legen. Jeg ble sykemeldt og mannen tok permisjon. Legen henviste meg, og ba også om lov til å kontakte helsestasjonen. Det tok ikke lang tid fra henvisningen, men i mellomtiden hadde helsestasjonen et tilbud med psykolog og helsesykepleier som jobbet med tilknytning og depresjon. Senere tok et familieteam under DPS over behandlingen. Jeg er veldig fornøyd med tilbudene jeg fikk.

Det viktigste for meg var at far tok over. Jeg kunne bidra og jobbe med å knytte bånd, men jeg kunne også trekke meg helt ut ved behov og bruke tid utenfor hjemmet. Vi bygget det sakte men sikkert opp igjen, selv om veien ut går i bølger, og ikke rett opp. Til slutt kunne jeg ta over permisjonen igjen, selv om "etterdønningene" av depresjonen hang igjen. Jeg ble fortere sliten, kaos var en trigger osv, men det var overkommelig.

Nå ser jeg tilbake på de første 3-4 månedene med begge barna mine som to sorte hull. Jeg husker egentlig lite, det er bare borte. Det er en liten sorg, men samboeren min har vært flink til å notere og ta bilder og filme, så jeg "husker" gjennom det.

 

 

Anonymkode: dc13d...151