Foreldre som har opplevd vold og krangling i barndommen, hvordan blir de som foreldre?

[AnonymBruker]

Jeg har hatt en oppvekst som var ganske tøff, mye krangling, vold som slag og spark. Verst var min far som gikk fra 0-100 på sekunder før det smalt, da var det slag og spark selv om jeg ropte stopp, blitt dyttet ned trappa, sparket i hode og kropp. 
Min mor var bedre, men hun tok hardt i armen og brukte "ris" på rompa. 
Nå har jeg barn, jeg har flere av de og en av de er veldig lik meg. Dette har gjort at jeg har sett meg selv i døra mye, og jeg har fått rippet opp minner jeg har lagt helt lokk på. 
Jeg ser at min første reaksjon på stress, krangling er å bli sint, jeg går fort opp og blir til å heve stemmen. (Jeg har aldri tydd til vold) Dette har jeg fått forklart at den reaksjonen sitter i "ryggraden" min og kommer fra hva som har blitt lært. 
Det å få barn har gjort at jeg må granske meg selv litt, og jeg sitter med en sorg over at mine foreldre faktisk ikke var de beste og at de faktisk har ødelagt meg litt. 
Jeg jobber med reparasjon, jeg ønsker ikke at barna skal tenke jeg ødela de. 
Så dere som har vært igjennom barndom som har vært litt tøff, hvordan er foreldrerollen deres? Har dere klart å ikke ta med slike reaksjoner inn i rollen som foreldre? 
Og har dere noen tips når stresset, kaoset og barn som ikke hører på hva som blir gitt beskjed om hvordan jeg hindrer meg selv å reagerer feil?

Anonymkode: ba3e5...36b

[AnonymBruker]

Jeg har også hatt en tøff oppvekst med verbal og fysisk vold. Jeg heller mer mot at jeg nå vet hva mine barn ikke skal oppleve, så jeg er veldig var på situasjoner hvor jeg kjenner at jeg blir veldig frustrert/irritert. Jeg kjenner innimellom at begeret blir fullt og da tar jeg meg selv en timeout, teller til ti, puster godt og tar et par sekunder før jeg fortsetter. Det har også hendt at jeg har fjernet meg selv helt fra situasjonen om feks far er tilstede og kan ta over et øyeblikk. 

Anonymkode: f170e...e2e

[AnonymBruker]

Det samme som personen over her. Er veldig klar på hvilken mor jeg vil være for mitt barn. Men, i de tøffeste øyeblikkene så kan det fort bikke over. Jeg blir veldig lett overstimulert, så når barnet er i dårlig humør, mannen snakker i ett sett og tven står å suser i bakgrunnen så blir jeg veldig aktivert.. løsningen er å finne strategier for å håndtere følelsene som kommer. Følelsene kan man ikke gjøre noe med, men man kan gjøre noe med reaksjonen. Det tar tid og krever øving og repetering. Det er helt innafor å feks si: nå kjenner jeg at jeg blir veldig sliten i hodet, mamma trenger 5 minutters pause. Så går du et annet sted i huset. Så fremt far eller noen andre er der til å være med barnet selfølgelig.

noen ganger bikker det over. Det viktigste du kan gjøre da er å reparere etterpå. Bare det at du tenker over dette sier meg at du er en god mor for dine barn💕

Anonymkode: a9235...0d3

[kjærring]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har hatt en oppvekst som var ganske tøff, mye krangling, vold som slag og spark. Verst var min far som gikk fra 0-100 på sekunder før det smalt, da var det slag og spark selv om jeg ropte stopp, blitt dyttet ned trappa, sparket i hode og kropp. 
Min mor var bedre, men hun tok hardt i armen og brukte "ris" på rompa. 
Nå har jeg barn, jeg har flere av de og en av de er veldig lik meg. Dette har gjort at jeg har sett meg selv i døra mye, og jeg har fått rippet opp minner jeg har lagt helt lokk på. 
Jeg ser at min første reaksjon på stress, krangling er å bli sint, jeg går fort opp og blir til å heve stemmen. (Jeg har aldri tydd til vold) Dette har jeg fått forklart at den reaksjonen sitter i "ryggraden" min og kommer fra hva som har blitt lært. 
Det å få barn har gjort at jeg må granske meg selv litt, og jeg sitter med en sorg over at mine foreldre faktisk ikke var de beste og at de faktisk har ødelagt meg litt. 
Jeg jobber med reparasjon, jeg ønsker ikke at barna skal tenke jeg ødela de. 
Så dere som har vært igjennom barndom som har vært litt tøff, hvordan er foreldrerollen deres? Har dere klart å ikke ta med slike reaksjoner inn i rollen som foreldre? 
Og har dere noen tips når stresset, kaoset og barn som ikke hører på hva som blir gitt beskjed om hvordan jeg hindrer meg selv å reagerer feil?

Anonymkode: ba3e5...36b

Jeg er nok streng og konsekvent, men med mye kjærlighet. Reagerer dårlig på stress men har lært meg å puste med magen. Det som har hjulpet meg mest er at jeg gikk barn og ungdom , og har lest så utrolig mange studier og på forskning i forhold til barn og unge. Jeg har også bearbeidet min barndom selv om jeg noen ganger kjenner på en sorg over det barnet jeg aldri fikk være, men som mitt barn får. Mitt barn får oppleve små gleder i hverdagen som jeg hele veien har savnet. 

 

Barnet mitt vet også hva jeg tolerer og ikke, og hen vet hvor grensen min går. Hen er et selvsikkert barn med mye selvtillit og høy selvfølelse og et hinsides temperament 🙈jeg kan bli litt utålmodig noen ganger men da setter jeg en timeput for oss begge. Vi er utrolig like så vi kræsjer litt 😂 men timotei hvor vi vegge kan puste, for deretter å prate sammen, si unnskyld for at vi ble utålmodig eller sinte har hjulpet så mye. Det viktigste er at man faktisk ser det selv og kan si unnskyld til ungene og forklare at nå ble mamma litt sint og det var ikke greit, eller at mamma ble sint nå og hevet stemmen og det var ikke greit, unnskyld. 

Jeg har en regel om at man sier unnskyld og gir en klem. 

[AnonymBruker]

Har opplevd grov omsorgssvikt i barndommen. Blant annet psykisk og svært mye fysisk vold (og mye annet...). Jeg ønsket ikke å få barn selv fordi jeg var redd for å bli lik mine foreldre. Det ble jeg heldigvis ikke.

Jeg har utdannet meg til å bli lærer, og de rundt meg sier jeg er den mest tålmodige personen de kjenner. Ungene mine får ikke kjeft, jeg roper/skriker ikke til dem og det går fint an å ha en oppdragelse uten skriking, kjefting, roping, smelling med dører osv. Jeg er tydelig, har klare forventninger og krav til dem (i form av husarbeid, lekser, folkeskikk osv). 

Anonymkode: 41982...10a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.2.2024 den 23.08):

Jeg har hatt en oppvekst som var ganske tøff, mye krangling, vold som slag og spark. Verst var min far som gikk fra 0-100 på sekunder før det smalt, da var det slag og spark selv om jeg ropte stopp, blitt dyttet ned trappa, sparket i hode og kropp. 
Min mor var bedre, men hun tok hardt i armen og brukte "ris" på rompa. 
Nå har jeg barn, jeg har flere av de og en av de er veldig lik meg. Dette har gjort at jeg har sett meg selv i døra mye, og jeg har fått rippet opp minner jeg har lagt helt lokk på. 
Jeg ser at min første reaksjon på stress, krangling er å bli sint, jeg går fort opp og blir til å heve stemmen. (Jeg har aldri tydd til vold) Dette har jeg fått forklart at den reaksjonen sitter i "ryggraden" min og kommer fra hva som har blitt lært. 
Det å få barn har gjort at jeg må granske meg selv litt, og jeg sitter med en sorg over at mine foreldre faktisk ikke var de beste og at de faktisk har ødelagt meg litt. 
Jeg jobber med reparasjon, jeg ønsker ikke at barna skal tenke jeg ødela de. 
Så dere som har vært igjennom barndom som har vært litt tøff, hvordan er foreldrerollen deres? Har dere klart å ikke ta med slike reaksjoner inn i rollen som foreldre? 
Og har dere noen tips når stresset, kaoset og barn som ikke hører på hva som blir gitt beskjed om hvordan jeg hindrer meg selv å reagerer feil?

Anonymkode: ba3e5...36b

Vær rolig  så OFTE du kan...du vet....lead by example....da får du roligere barn....

Anonymkode: 1f582...583

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Vær rolig  så OFTE du kan...du vet....lead by example....da får du roligere barn....

Anonymkode: 1f582...583

Dessuten- ta den rolige praten når situasjonen er rolig.......f.eks.: om du ikke tar på lue. Ja da blir du syk.....gjenta......til det sitter hhhhh

Anonymkode: 1f582...583

[AnonymBruker]

Er sammen med en som opplevde mye vold i oppveksten, men gir utelukkende fantastisk omsorg til barna våre 🥰

Anonymkode: 93ffe...773

[AnonymBruker]

Har hatt god erfaring med bøker av Hedvig Montgomery for tips/råd ❤️

Anonymkode: 006a1...066

[AnonymBruker]

Mange kommer tilbyr foreldreveiledningskurset" Bryt voldarven" for foreldre som har opplevd vold i egen oppvekst. Det er et forebyggende kurs for foreldre son er opptatt av at deres barn ikke skal oppleve det samme og hva man skal være bevisst på, for å unngå dette. Kurset går over tre dager. Anbefales på det varmeste.

Anonymkode: 7f29a...291

[AnonymBruker]

Ja, og første steg for å bryte den vonde sirkelen er å være bevisst det. Og det er du😊 De som er oppvokst med vold og mye kjefting uten å reflektere over det og hvordan det påvirker dem som foreldre, har lettere for å bli lik egne foreldre.  Du kommer nok til å gå på noen smeller, det gjør vi alle, uavhengig av bakgrunn og egen oppvekst. 

Det kan være godt å få bearbeidet minner fra egen oppvekst, og få hjelp til å dra paralleller fra egen oppvekst og hvordan man er som forelder nå. 

Anonymkode: f3043...b7d

[AnonymBruker]

Jeg ble utsatt for seksuelt misbruk, fysisk og psykisk vold av begge mine foreldre, fra jeg var baby til jeg var 16 år.

Og jeg ville ikke ha barn, grunnet min barndom, var jo livredd for å ha noe av foreldrene mine i meg. Og jeg var et stabeist og en hissigpropp. Men jeg ble gravid på prevensjon 2 ganger, første gang tok jeg abort, andre gangen klarte jeg ikke. Og Første barnet var en tro kopi av meg, så har møtt meg selv i døra mange ganger. Men jeg har vært en fantastisk mor, jeg har vært rolig, ikke kjeftet, gitt de tonnevis med kjærlighet, omsorg, trygghet og tro på seg selv. I dag er de 17 og 22 år, og de er helt fantastiske mennesker, begge har et stort hjerte, og bryr seg om de rundt. Og min stolthet her i livet, er at jeg klarte å være en så god mor, med min barndom. Jeg endte og opp 100% alene med barna fra minste var 1 år. 

Anonymkode: 0815c...9e2

[AnonymBruker]

Min strategi er vel å gjøre motsatt av alt det jeg mislikte i min egen oppvekst. Hadde en mor som var glad i alkohol, lot meg være alene på natta, så henne full mange ganger, hadde kort lunte og lite tålmodighet, mye kjefting.

Jeg streber etter å være motsatt av alt det. Men jeg er nok mer ettergivende som mor. Jeg velger mine kamper, prøver å kommunisere mer enn å krangle/kjefte  setter barnet foran meg selv. Når min mor prøver å gi meg råd om oppdragelse nå idag, avfeier jeg det meste hun sier, da jeg ikke tror på at kjefting og krangling lærer barna noe. Man må ta ting med fatning.

Anonymkode: 49f6f...245