Hjertesukk:Skamfulle følelser mot samboers familie

[AnonymBruker]

Kort fortalt bor jeg og vi i samboers hjemby på vestlandet. Min hjemby er på andre siden av landet, nærmere bestemt nord - norge, så ikke bare bare å dra dit. Flyttet rett fær pandemien, og selv om jeg har en del bekjente, og noen få nære venner, fæler jeg ikke helt at jeg har røttene mine her. Vi er i en alder hvor det ikke lenger er naturlig å flytte mye rundt, så føler at jeg er litt stuck her nå.. Snakker om barn osv, og da vil jeg jo være enda mer låst. Jeg har tidligere tenkt at det vil hjelpe å vøre tett på samboers familie. Men nå viser set seg at det er tvert imot. Skammer meg så mye over disse følelsene. Vi bor i samme nabolag som flere av dem, og foreldre bor ikke langt unna. Tidligere bodde vi et lite stykke unna, men etter at vi flyttet hit til samme nabolag føler jeg meg litt kvelt. De er veldig ofte involvert. Samboer vil veldig ofte ha dem med på ting. Gjør vi noe hyggelig, er det ikke sjelden at han vil invitere familien sin til å joine oss. Evt hvis vi gjør noe hyggelig sier han ofte at "neste gang tar vi med hele familien!". Ikke alltid det passer meg, men synes det er vanskelig å si imot.. Føler bare at de er så nærværende i livet vårt, og at jeg mister meg selv litt. Samboer er også lillebror, og den rollen kommer veldig tydelig fram når vi er sammen med dem. Og jeg føler at jeg ikke helt finner min plass. I tillegg får jeg ofte veldig dårlig samvittighet for å ha forlatt min egen familie og "erstattet" dem.. Dette har gjort til at jeg i det siste liker mindre og mindre å være sammen med dem, selv om jeg i utgangspunktet liker dem godt...Føler de alltid skal være med på våre greier, og at de avtaler ting uten meg. Kjenner på sjalusi for at de kan møtes såpass ofte. Synes dette er en skikkelig fæl følelse, og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Har bestemt meg for å reise enda mer hjem til egen hjemby for å forhindre følelsen av å miste meg selv mer. Pga pandemi osv kom jeg inn i et dårlig spor der. 
Dette ble veldig rotete ser jeg, men lurer på om noen kan kjenne seg igjen, evt har noen råd? 

Anonymkode: aac5d...3b6

[Virrevirrevapp]

Synes du skal både reise oftere hjem, og ta med ham hjem.

[AnonymBruker]

Ikke få barn med han før du har sortert disse følelsene! Da er du virkelig stuck! 

Anonymkode: 66201...901

[AnonymBruker]

Det første du bør gjøre er å snakke med ham om det. Han vil jo ditt beste ❤️ 

Anonymkode: 4b3fa...4e4

[AnonymBruker]

Jeg hadde det akkurat sånn med eksen. Vi bodde et godt stykke unna min familie, og 5 min unna hans. Han også inviterte de med på nesten alt vi skulle. Jeg kunne glede meg til at vi endelig skulle gjøre noe bare vi to, men så sa han i siste liten at mor skulle bli med.. 

Løsningen for oss ble å flytte 1 time unna dem. Sier ikke det er løsningen for deg, men det kan anbefales..

Anonymkode: 9ace6...42a

[AnonymBruker]

Har ikke opplevd det selv, men en nær venn av meg er stuck for livet (eller hvertfall 18 år), fordi han fikk barn etter å ha bosatt seg i hjembyen til dama. Nå er det også slutt mellom de, men han kan ikke flytte pga ungene. Så han sitter der alene, uten venner (de var felles) og familie (10 timer unna)… Barna har han annenhver uke, men de er jo opptatt med skole, fritidsaktiviteter og venner. De ukene han har barnefri er han stort sett alene… 

 

Tenker at når du føler på dette allerede nå, så er det veldig lite smart å få barn sammen. Du trives ikke, dårlig utgangspunkt for å starte en familie. Det kan også bli enda vanskeligere for deg når du har fått egne barn og innser at besteforeldre og resten av familie er langt vekke, ikke får deltatt i det daglige livet deres og at du ikke har noen nære du kan støtte deg på når ting er vanskelig. Å få barn er en omveltning, noen takler det helt supert både i parforholdet og familielivet, andre gjør ikke det… 

Anonymkode: f7b84...9c2

[AnonymBruker]

Altså dere har ikke fått barn enda, så mest sannsynlig ikke eldre enn 30-åra i alle fall, og så er dere for gamle til å flytte mener du? Hørtes veldig rart ut. 

Jeg tenker så lenge man flytter før barna begynner på skolen så går det bra. 

Anonymkode: d0e53...c60

[AnonymBruker]

Sånn til det andre. Jeg bodde med samboeren min i nabohuset til svigers. Jeg holdt på å gå på veggene. Det forstår jeg innmari godt, du føler ikke at du har ditt eget liv. Jeg følte det litt som at jeg var et slags barn igjen. Kan dere ikke flytte litt lenger vekk? Eller sette bedre grenser, få mer egentid. 

Jeg sa til slutt at jeg var ulykkelig der vi bodde, og vi flyttet til en annen by noen timer unna. Beste vi har gjort for forholdet synes jeg, og også for mitt forhold til svigers. 

Anonymkode: d0e53...c60

[AnonymBruker]

Helt legitime følelser. 

Du er sammen med en partner som aldri har kuttet navlestrengen til sine foreldre. 

Men du må selv åpne munnen og si fra når det er noe du ikke har lyst til. Bli hjemme, ikke bli med, hele tiden. 

Eller innse han ikke er rett person for deg. 

 

Anonymkode: dce54...344