Hvorfor vil han ikke bo med meg?

[AnonymBruker]

Typen min (29år) vil ikke at vi skal flytte sammen. Jeg (26år) leier en leilighet som er i skikkelig dårlig stand, mugg og råte overalt, periodevis er jeg helt uten strøm og varme, leier den sammen med en venn. Vi har vært sammen 2 år, og jeg har nevnt det å flytte sammen i ca 1 år nå. Vi datet i 1-2 år før vi ble kjærester. Har sagt ifra at det er den veien jeg ønsker forholdet skal gå, og det er han enig i, han ønsker også at vi skal gifte oss og få barn en dag, og har et løst tidsbegrep om «noen år», uten å være mer spesifikk enn det. Jeg er i hans leilighet kanskje annenhver dag, sover der hver gang jeg er der, har en del ting stående hos han, og tannbørste og øredobber liggende på badet sammen med hans ting. Bodde hos han hele julen og over nyttår. Jeg får invitere venninner/familie over til han, og han drar ut og finner på noe annet i mellomtiden, og hjelper meg med å rydde når han kommer hjem etterpå. Aner ikke hva jeg skal si lenger når venninner spør hvorfor vi ikke bor sammen, og jeg syns det er litt småflaut, fordi de vet alle hva jeg ønsker.

Samtaleemnet er såpass oppbrukt at han blir opprørt når jeg tar det opp, og mener han må få lov å bo alene i leiligheten sin så lenge han ønsker det før vi blir samboere, og at forholdet vårt kommer til å endres såpass mye, og at han «mister friheten sin» den dagen jeg flytter inn.. Foreldrene hans elsker meg, og er veldig insisterende mot han til at vi skal bo sammen, noe jeg føler virker mot sin hensikt.
Han har nevnt et par ting om dette med mangel på frihet, at han ikke flyttet hjemmefra før for 1 år siden, og vil gjerne føle på å ha bodd alene litt lenger. 

Vet ikke hvordan jeg skal få han til å forstå at livet og forholdet ikke er over/endret til det negative bare fordi vi flytter sammen. Har noen tips? 

Anonymkode: 39fc7...a2d

[AnonymBruker]

La han få alene en stund til. La temaet ligge. Har han kun bodd ett år alene. Finn deg heller en bedre leilighet selv.

Anonymkode: 58ce1...b1c

[AnonymBruker]

Hvordan tror du det blir, hvis du og hans foreldre får trumpet igjennom deres ønsker ? Skal ikke han få bli hørt ang hva han ønsker ?  Det virker som han trives som særboer og ønsker å fortsette med det inntil videre.

Skal du innføre et tvangsopplegg, så tror jeg at forholdet er kjapt over.

Anonymkode: f754f...bdb

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg, men støtter ham. Det er godt å bo alene en periode, og få en oversikt over ansvar som ligger i en egen husholdning.  Siden jeg elsker de få gangene jeg har huset helt for meg selv, skjønner jeg også hans ønske om å ha en egen leilighet. 

Gi ham tid, finn deg et bedre sted å bo. Så kan dere lage en plan for når dere skal flytte sammen, og finne en felles bolig.

Anonymkode: 99f92...dba

[AnonymBruker]

Han bodde hos mamma og pappa til han var 28?! Jeg tror ikke du skal mase om samboerskap med det første. Få deg en bedre hybel selv og la ham kjenne litt på selvstendigheten. Ingen burde flytte rett fra mamma og sammen med en dame som vil ha barn straks. 

Anonymkode: f5f8a...c23

[AnonymBruker]

Du må flytte til et sted du liker. At standarden der du bor nå er elendig er ikke et argument for å bli samboere.

Mulig han nå føler du prøver å bruke han som snarvei til bedre bolig. Og det er ikke noen fin følelse.

 

Anonymkode: 6a8bc...c90

[AnonymBruker]

Eier han leiligheten? 

Anonymkode: 664f7...775

[AnonymBruker]

Ihvertfall ikke mas mere... 

Finn deg en ny hybel, kanskje i et bofelleskap med flere gutter i ? 

Why not ? 

Og virk happy og fornøyd med nye hybelen etc.. Ja, det er helt greit med litt spill i et forhold. 

Anonymkode: ec062...d87

[AnonymBruker]

Har han kun bodd alene ett år forstår jwg ham godt (fatter ikke at noen orker å bo hjemme så lenge, men det er en annen diskusjon). Jeg elsker å bo alene. Har vært samboer tre ganger fra 16-33 (1, 2 og 5 år) og trives definitivt best alene. 9 år siden siste samboer flyttet ut.

Han sier jo at han ønsker det samme, men ville gitt ham 1-2 år til minst, da har dere fortsatt greit med tid mtp. barn. At du har en kjip leilighet er jo ikke hans feil, da må du nesten finne noe annet frem til han er klar.

Anonymkode: 2b6d4...3bd

[Blåttvann]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Typen min (29år) vil ikke at vi skal flytte sammen. Jeg (26år) leier en leilighet som er i skikkelig dårlig stand, mugg og råte overalt, periodevis er jeg helt uten strøm og varme, leier den sammen med en venn. Vi har vært sammen 2 år, og jeg har nevnt det å flytte sammen i ca 1 år nå. Vi datet i 1-2 år før vi ble kjærester. Har sagt ifra at det er den veien jeg ønsker forholdet skal gå, og det er han enig i, han ønsker også at vi skal gifte oss og få barn en dag, og har et løst tidsbegrep om «noen år», uten å være mer spesifikk enn det. Jeg er i hans leilighet kanskje annenhver dag, sover der hver gang jeg er der, har en del ting stående hos han, og tannbørste og øredobber liggende på badet sammen med hans ting. Bodde hos han hele julen og over nyttår. Jeg får invitere venninner/familie over til han, og han drar ut og finner på noe annet i mellomtiden, og hjelper meg med å rydde når han kommer hjem etterpå. Aner ikke hva jeg skal si lenger når venninner spør hvorfor vi ikke bor sammen, og jeg syns det er litt småflaut, fordi de vet alle hva jeg ønsker.

Samtaleemnet er såpass oppbrukt at han blir opprørt når jeg tar det opp, og mener han må få lov å bo alene i leiligheten sin så lenge han ønsker det før vi blir samboere, og at forholdet vårt kommer til å endres såpass mye, og at han «mister friheten sin» den dagen jeg flytter inn.. Foreldrene hans elsker meg, og er veldig insisterende mot han til at vi skal bo sammen, noe jeg føler virker mot sin hensikt.
Han har nevnt et par ting om dette med mangel på frihet, at han ikke flyttet hjemmefra før for 1 år siden, og vil gjerne føle på å ha bodd alene litt lenger. 

Vet ikke hvordan jeg skal få han til å forstå at livet og forholdet ikke er over/endret til det negative bare fordi vi flytter sammen. Har noen tips? 

Anonymkode: 39fc7...a2d

Jeg skjønner han godt.

Men dere burde snakke sammen om forventninger når dere flytter sammen. Kanskje han er redd for at du alltid skal være hjemme? Eller at du alltid vil bli med ut når han går ut av leiligheten? Eller kanskje han er redd for at du skal være helt oppi han når dere er hjemme samtidig? Jeg blir kvelt av sånt og har opplevd sånne folk.

Han har bare bodd alene et år, jeg tror han vil kjenne på friheten han nå har fordi du sier dere har snakket om barn og dette blir den siste frihetsperioden han har i kanskje resten av sitt liv.

[AnonymBruker]

Av erfaring kan "noen år" bety 4-5-6 år. Dere er godt voksne og samboerskap er et naturlig neste steg dersom dere begge ønsker at forholdet skal vare. At han føler han kommer til å "miste" friheten sin om du flytter inn er et dårlig tegn. Han ser altså på samboerskap som noe negativt, ikke positivt.

Han er selvfølgelig i sin fulle rett til å ikke ønske å gå videre med forholdet nå. Det er helt greit. Men om du ønsker at forholdet skal gå videre, er dere jo ikke kompatible. 

For meg er det viktig å være sammen med en som har lyst til å bo med meg, gifte seg med meg, få barn med meg. Han kan ikke bli sint når vi snakker om dette, han må bli glad. Det betyr ikke at det må skje i morgen, men tanken må være positiv, ikke negativ. I hans tilfelle frister jo tydeligvis ikke framtiden med deg så mye. Eller så tenker han at den kan bli fristende om noen år, og holder deg på vent.

Om du synes dette er nok blir du i forholdet. Om du vil ha mer forlater du forholdet. Da skjer en av to ting: enten skjønner han hva han går glipp av, og angrer. Han vil flytte sammen og bygge på forholdet. Eller så skjer ingenting, og da får du bekreftet at bruddet var en god ting.

Lykke til, uansett hva du velger!

Anonymkode: 5b38f...a15

[MariaIsabel]

Ja, han må få lov til å bo alene lenger om han ønsker det, men samtidig er 2 år lenge å være i et forhold uten å bo sammen, og om jeg var deg, ville jeg krevd at han gir noe mer konkret tidspunkt for samboerskap, bryllup og barn enn bare "om noen år". Om han ikke kan det, ville jeg gått. 

Jeg synes også det er sært av en mann på snart 30 å tenke at han "mister friheten" fordi han flytter sammen med dama. Han virker litt umoden, men det er kanskje fordi han bodde så sinnsykt lenge hjemme ...

[AnonymBruker]

For deg blir det en oppgradering i levestandard, for han blir det omvendt. Så enkelt er det.

Anonymkode: 56d3c...72d

[Andro]

Hans ønske om å bo alene er like gyldig og godt som ditt ønske om å flytte inn.
Det går helt fint å finne seg en bedre bolig for deg, slik at du kan trives hos deg selv.
Jo mer påtrengende du er, jo større er risikoen for at dere ikke forblir kjærester.

Vis at du er voksen, selvstendig og klarer deg selv. Ikke la ham føle seg som en far som låner ut stua si og rydder opp etter at vesla har hatt besøk.

Det er ikke alle som ønsker samboerskap med kjæresten, og noen av dem jatter med om ekteskap for at kjærestelivet skal vare til de finner den de skal dele livet med... Ikke legg alle dine håp i denne hatten. Dere har neppe samme mål.
Når det folk sier ikke stemmer overens med det de gjør så blir du manipulert. 
Hadde han ønsket seg familie så hadde han satsa nå, når han har best forutsetninger.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Eier han leiligheten? 

Anonymkode: 664f7...775

Ja, han eier den.
 

Jeg får forresten lov å bruke det ene rommet som kontoret mitt, men må liksom spørre først dersom jeg skal anskaffe noe som mangler av større møbler eller henge opp bilder eller lignende 

 

ts

Anonymkode: 39fc7...a2d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Hvordan tror du det blir, hvis du og hans foreldre får trumpet igjennom deres ønsker ? Skal ikke han få bli hørt ang hva han ønsker ?  Det virker som han trives som særboer og ønsker å fortsette med det inntil videre.

Skal du innføre et tvangsopplegg, så tror jeg at forholdet er kjapt over.

Anonymkode: f754f...bdb

Prøver jo ikke å tvinge han jeg, selvfølgelig, men føler jo kanskje det blir litt dumt å ikke ta det naturlige neste steget.. Er i hvertfall naturlig for meg.

Anonymkode: 39fc7...a2d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ja, han eier den.
 

Jeg får forresten lov å bruke det ene rommet som kontoret mitt, men må liksom spørre først dersom jeg skal anskaffe noe som mangler av større møbler eller henge opp bilder eller lignende 

 

ts

Anonymkode: 39fc7...a2d

Det høres ut som om du er en datter på samvær om jeg skal være ærlig.

Anonymkode: 56d3c...72d

[AnonymBruker]

38 minutter siden, AnonymBruker said:

Vet ikke hvordan jeg skal få han til å forstå at livet og forholdet ikke er over/endret til det negative bare fordi vi flytter sammen.

Få han til å forstå noe som ikke er sant i 99% av tilfeller? Lykke til med det. Å flytte sammen er begynnelsen på slutten for mannens del. 

Anonymkode: f859e...1f9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Få han til å forstå noe som ikke er sant i 99% av tilfeller? Lykke til med det. Å flytte sammen er begynnelsen på slutten for mannens del. 

Anonymkode: f859e...1f9

Han har aldri bodd med noen før (annet enn sine foreldre) så han kan jo ikke vite at det skal gå «galt»?

 

ts

Anonymkode: 39fc7...a2d

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Han har aldri bodd med noen før (annet enn sine foreldre) så han kan jo ikke vite at det skal gå «galt»?

 

ts

Anonymkode: 39fc7...a2d

Tro meg, vi menn snakker åpent om slike ting med hverandre. Og rådet fra gifte og samboende menn er nesten alltid det samme: Ikke gjør det.

Anonymkode: f859e...1f9