Forskjellig oppfatning av babytiden

[AnonymBruker]

Mannen min og jeg har vidt forskjellig oppfatning av hvordan babytiden med vårt eneste barn var. Han husker tilbake på den tiden som utrolig slitsom og krevende, og vil definitivt ikke oppleve det igjen. Jeg er enig i at den til tider var krevende: babyer krever mye og det var vårt første barn så alt var nytt for oss. Men, det var ikke så ille at jeg ikke ønsker å gjøre det igjen. Barnet vårt var relativt normal baby, ingen plager som kolikk eller lignende. Sammenlignet med andre rundt oss føler jeg at vi har sluppet ganske billig unna. Nå er barnet snart ferdig i barnehagen, og jeg føler vi (han) burde hatt nok tid til å komme over «den krevende babytiden».
 

En tanke som slo meg her var at han kanskje har hatt en barseldepresjon eller fått en psykisk reaksjon på det å bli far for første gang? Han har en historie med psykisk sykdom som har blitt behandlet i varierende grad (som regel kun medikamentelt). Har noen erfaring med noe lignende? Hvordan kan jeg hjelpe han med å finne hjelp hvis det er dette som er årsaken til at han tenker så mørkt om de første leveårene til barnet vårt?

 

Anonymkode: 5d89d...a0e

[AnonymBruker]

Men rosemaler du babytiden fordi du ønsker et nytt barn og dette vil ikke han? Og derfor må du få han til å se og kjenne det samme som deg? Det blir litt manipulerende i så fall 

Må dere begge se babytiden helt likt da? Dere er jo forskjellige mennesker og har en ulik formening om denne tiden og det tenker jeg det blr være rom for uten at du på noen måter skal tvinge han til å være enig med deg om hvordan denne tiden var for han eller omvendt

Anonymkode: f7c8c...ba7

[AnonymBruker]

Man, må være litt forsiktig med å tilegge andre, egne tolkninger. 

Han vil ikke ha et til barn, slik jeg forstår deg, for han syntes det var så krevende med den første ? 

Om du begynner å snakke om deprisjoner etc, så tror jeg han vil føle seg avfeid. Snakk heller med han om det han sier er problematisk. 

Det å få barn nr 2 kan egentlig ikke sammenlignes, det er så mye lettere. Selvom det såklart er mye jobb, for det er jo det. Men, det er riktig at det vil føles lettere. 

Anonymkode: 38e3a...d0d

[Virrevirrevapp]

Han har lov til å ha ulik oppfatning enn deg.

Husk at han ikke har født eller ammet barnet, og fysisk stått litt på sidelinja, så det ville egentlig vært rart om dere hadde identiske opplevelser. 

[AnonymBruker]

Virrevirrevapp skrev (Akkurat nå):

Han har lov til å ha ulik oppfatning enn deg.

Husk at han ikke har født eller ammet barnet, og fysisk stått litt på sidelinja, så det ville egentlig vært rart om dere hadde identiske opplevelser. 

Dermed rart at han opplever tiden som så krevende når den andre som går gjennom alt.., 

Anonymkode: 07590...c73

[AnonymBruker]

Jeg føler ikke at jeg rosemaler babytiden, tvert imot. Det er flere grunner til at jeg tror det kan ligge depresjon bak hans oppfatning av den som jeg ikke beskrev i det første innlegget. 

Jeg håper at vi på sikt begge to kan ønske oss et barn til. Det er ikke aktuelt å presse fram mitt ønske om nr. 2 uten at vi begge er enige. Derfor vil jeg vil gjerne forstå hvorfor han har disse tankene og hva som faktisk har trigget dem.

Anonymkode: 5d89d...a0e

[Virrevirrevapp]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Dermed rart at han opplever tiden som så krevende når den andre som går gjennom alt.., 

Anonymkode: 07590...c73

Det å bo i hus med en baby er ikke for pyser, selv de helt normale og sunne gråter mye, og krever mye generelt uansett hvem av foreldrene man er. Men nå har jo ikke han sagt at noen av dem hadde det værst, han har sagt at HANS opplevelse var at det var ei krevende tid og at han ikke umiddelbart ønsker ny baby - som vel denne saka dreier seg om. 

[Virrevirrevapp]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg føler ikke at jeg rosemaler babytiden, tvert imot. Det er flere grunner til at jeg tror det kan ligge depresjon bak hans oppfatning av den som jeg ikke beskrev i det første innlegget. 

Jeg håper at vi på sikt begge to kan ønske oss et barn til. Det er ikke aktuelt å presse fram mitt ønske om nr. 2 uten at vi begge er enige. Derfor vil jeg vil gjerne forstå hvorfor han har disse tankene og hva som faktisk har trigget dem.

Anonymkode: 5d89d...a0e

Hvis han faktisk er deprimert, er det i seg selv god grunn til å utsette hele diskusjonen om barn og når. For nummer 2 blir jo ikke lettere om dere også har et lite barn og deprimert mann i hus. Dessuten tar behandling tid og krefter.

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Dermed rart at han opplever tiden som så krevende når den andre som går gjennom alt.., 

Anonymkode: 07590...c73

Nettopp. Jeg tok meg av det meste når barnet var lite. Våkenettene slapp han som regel unna.

Anonymkode: 5d89d...a0e

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Virrevirrevapp said:

Hvis han faktisk er deprimert, er det i seg selv god grunn til å utsette hele diskusjonen om barn og når. For nummer 2 blir jo ikke lettere om dere også har et lite barn og deprimert mann i hus. Dessuten tar behandling tid og krefter.

Hvis han faktisk er deprimert har han definitivt behov for hjelp. 

Hadde vært fint å høre om andre som har vært i lignende situasjon og hvordan veien videre har vært for dem.

Anonymkode: 5d89d...a0e

[Gjest WhisperingWind]

Babytiden var slitsom og jeg ønsker ikke flere barn. Skjønner han godt jeg👀

[AnonymBruker]

Man har ulik oppfatning. Det jeg reagerer på er at du mener at din oppfatning er den riktige og at han må komme seg over sin tolkning. Jeg mener du kan like så godt ha rosemalt alt fordi du nå ønsker et barn til, og har glemt hvor slit det var. Det er ofte slik hjernen vår fungerer. Jeg ville rådet til å snakke sammen, uten at du er være anklagende og ha noen mening om hans versjon, eller at han må ha vært deprimert fordi det var så annerledes for deg. Han har fullt rett til å syns det var kjipt, akkurat som du har til å føle det ikke var det. Hvorfor må han tenke annerledes om den første tiden om det er akkurat slik han føler det? Jeg merker meg også du skriver «det var ikke så ille at jeg ikke vil gjøre det igjen». Med andre ord, du syns ikke det var så fantastisk heller. 

Anonymkode: a382f...483

[AnonymBruker]

Quote

Hvordan kan jeg hjelpe han med å finne hjelp hvis det er dette som er årsaken til at han tenker så mørkt om de første leveårene til barnet vårt?

Lol. Du er jo ikke ute etter å "hjelpe ham". Du er ute etter at han skal være enig med deg i at det ikke var så ille at dere ikke kan gjøre det igjen. 

Hvis du vil "hjelpe ham" kan du starte med å slutte å manipulere, og istedet akseptere at det var akkurat sånn for ham som han beskriver det. 

Du vil jo bare ha en ny unge. Temmelig åpenbart at det er det dette handler om. 

Anonymkode: 11174...086

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Mannen min og jeg har vidt forskjellig oppfatning av hvordan babytiden med vårt eneste barn var. Han husker tilbake på den tiden som utrolig slitsom og krevende, og vil definitivt ikke oppleve det igjen. Jeg er enig i at den til tider var krevende: babyer krever mye og det var vårt første barn så alt var nytt for oss. Men, det var ikke så ille at jeg ikke ønsker å gjøre det igjen. Barnet vårt var relativt normal baby, ingen plager som kolikk eller lignende. Sammenlignet med andre rundt oss føler jeg at vi har sluppet ganske billig unna. Nå er barnet snart ferdig i barnehagen, og jeg føler vi (han) burde hatt nok tid til å komme over «den krevende babytiden».
 

En tanke som slo meg her var at han kanskje har hatt en barseldepresjon eller fått en psykisk reaksjon på det å bli far for første gang? Han har en historie med psykisk sykdom som har blitt behandlet i varierende grad (som regel kun medikamentelt). Har noen erfaring med noe lignende? Hvordan kan jeg hjelpe han med å finne hjelp hvis det er dette som er årsaken til at han tenker så mørkt om de første leveårene til barnet vårt?

 

Anonymkode: 5d89d...a0e

Det som er med psykisk sykdom er at det som oppleves litt stressende for deg er toppet og over maks stressende for han. Slik er forskjellen på meg og samboer, han sliter med psyken så alt oppleves sterkere og mer for han enn for meg. Nå i trassalderen så føler han at barnet vårt har raserianfall daglig. Men det stemmer ikke, jeg har sett 2 raserianfall på et år. 

Anonymkode: e1ba6...088

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Nettopp. Jeg tok meg av det meste når barnet var lite. Våkenettene slapp han som regel unna.

Anonymkode: 5d89d...a0e

Den dagen du forstår at dere opplever ting totalt forskjellig og godtar det så er du i stand til å hjelpe han. 

Anonymkode: e1ba6...088

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Det som er med psykisk sykdom er at det som oppleves litt stressende for deg er toppet og over maks stressende for han. Slik er forskjellen på meg og samboer, han sliter med psyken så alt oppleves sterkere og mer for han enn for meg. Nå i trassalderen så føler han at barnet vårt har raserianfall daglig. Men det stemmer ikke, jeg har sett 2 raserianfall på et år. 

Anonymkode: e1ba6...088

TS her. Takk for et konstruktivt og ærlig svar!  Synes det beskriver godt hvordan det er mellom meg og mannen og.

Har dere en dialog om disse forskjellene?
Hvordan håndterer dere dette i hverdagen?

 

Anonymkode: 5d89d...a0e

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker said:

Lol. Du er jo ikke ute etter å "hjelpe ham". Du er ute etter at han skal være enig med deg i at det ikke var så ille at dere ikke kan gjøre det igjen. 

Hvis du vil "hjelpe ham" kan du starte med å slutte å manipulere, og istedet akseptere at det var akkurat sånn for ham som han beskriver det. 

Du vil jo bare ha en ny unge. Temmelig åpenbart at det er det dette handler om. 

Anonymkode: 11174...086

Jeg er ikke uærlig om at jeg ønsker et barn til. Hvis du leser noen andre svar skjønner du også at jeg ikke ønsker det for enhver pris.

Anonymkode: 5d89d...a0e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg er ikke uærlig om at jeg ønsker et barn til. 

Anonymkode: 5d89d...a0e

Han er også ærlig om at det ønsker ikke han. Der står dere. 

Anonymkode: 1feb3...a2e

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Han er også ærlig om at det ønsker ikke han. Der står dere. 

Anonymkode: 1feb3...a2e

No shit, Sherlock! Ikke det jeg spurte om her. 

Anonymkode: 5d89d...a0e

[AnonymBruker]

Vi mennesker er veldig forskjellig, og opplever samme opplevelser helt ulikt. Feks kan en person synes at berg- og dalbaner er kjempemorsom, mens andre hater dem. Alt er ikke en psykisk lidelse, mye handler om at vi bare er forskjellig. Med andre ord; han kan fint ha synes at babytiden var utrolig slitsom og ikke ha noe ønske om en ny baby, selv om du ikke er av samme oppfattelse. 

Anonymkode: eeb1d...5c6