Hvordan tilnærme seg barn utsatt for traume?

[AnonymBruker]

Barnet var på samvær hos far og opplevde innbrudd på nattestid. Far var selvsagt hjemme, og er en stor og rørslig kar. «Tyven» var sterkt beruset og far hadde iflg han selv ingen problemer med å håndtere situasjonen. Gjerningsmann ble ført ut av far, men var ganske høylytt og knuste ting osv på veien. Nok til at barnet våknet og fikk med seg «basketaket». Far hadde ingen skader etter hendelsen og ble ikke utsatt for noe i voksnes forstand. 

Problemet er barnet. Barnet er 7 år gammelt og vitnet det meste. Nå er han livredd for å reise til far. Barnet skulle til meg dagen etter og kom hjem som normalt. Problemet kom i etterkant hvor barnet blånekter å reise til far. Han er livredd. Han sier selv at han er redd for å være der. Jeg er barnets største trygghet (far er enig). Så jeg og barnet reiste sammen på «besøk» de første par ukene. Jeg holdt meg i bakgrunnen og lot far og barn gjøre som normalt, men merket at barnet søkte meg ofte - så til at jeg var der osv. Sakte begynte vi med samvær igjen, og barnet mestrer nå fint og være der på dagtid alene (eller med far). Så lenge det er lyst. Men når det blir mørkt kommer panikken. 

Barnet nekter overnatting. Virkelig blånekter. Får helt panikk, skjelver og hyperventilerer bare vi snakker om det. Hos meg sover han bra. I starten kom han inn en del ganger om natta for å sjekke at jeg og stefar var der - men la seg fint igjen etterpå. Siste par mnd har han sovet godt. Men vil absolutt ikke til far. Virker at «resten» (å være trygg hos far, klare seg osv på dagtid) funker fint. Men ikke nettene. Han klarer ikke tanken. Så vi har hatt dagsamvær de siste mnd og han har sovet hos meg. 

Hvordan angriper vi dette? Han må på ett eller annet tidspunkt sove hos far igjen. Det er over 6 mnd siden det skjedde. Han er en engstelig gutt, alt må Skje gradvis. Men vi kommer hit og ikke lenger. Samarbeid mellom meg og far er heldigvis bra, og alle vil guttens beste. Vi har forsøkt å søke hjelp på helsestasjonen, men deres svar er bare at det går seg til. Hva kan vi gjøre?

Anonymkode: 05e99...ac3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Barnet var på samvær hos far og opplevde innbrudd på nattestid. Far var selvsagt hjemme, og er en stor og rørslig kar. «Tyven» var sterkt beruset og far hadde iflg han selv ingen problemer med å håndtere situasjonen. Gjerningsmann ble ført ut av far, men var ganske høylytt og knuste ting osv på veien. Nok til at barnet våknet og fikk med seg «basketaket». Far hadde ingen skader etter hendelsen og ble ikke utsatt for noe i voksnes forstand. 

Problemet er barnet. Barnet er 7 år gammelt og vitnet det meste. Nå er han livredd for å reise til far. Barnet skulle til meg dagen etter og kom hjem som normalt. Problemet kom i etterkant hvor barnet blånekter å reise til far. Han er livredd. Han sier selv at han er redd for å være der. Jeg er barnets største trygghet (far er enig). Så jeg og barnet reiste sammen på «besøk» de første par ukene. Jeg holdt meg i bakgrunnen og lot far og barn gjøre som normalt, men merket at barnet søkte meg ofte - så til at jeg var der osv. Sakte begynte vi med samvær igjen, og barnet mestrer nå fint og være der på dagtid alene (eller med far). Så lenge det er lyst. Men når det blir mørkt kommer panikken. 

Barnet nekter overnatting. Virkelig blånekter. Får helt panikk, skjelver og hyperventilerer bare vi snakker om det. Hos meg sover han bra. I starten kom han inn en del ganger om natta for å sjekke at jeg og stefar var der - men la seg fint igjen etterpå. Siste par mnd har han sovet godt. Men vil absolutt ikke til far. Virker at «resten» (å være trygg hos far, klare seg osv på dagtid) funker fint. Men ikke nettene. Han klarer ikke tanken. Så vi har hatt dagsamvær de siste mnd og han har sovet hos meg. 

Hvordan angriper vi dette? Han må på ett eller annet tidspunkt sove hos far igjen. Det er over 6 mnd siden det skjedde. Han er en engstelig gutt, alt må Skje gradvis. Men vi kommer hit og ikke lenger. Samarbeid mellom meg og far er heldigvis bra, og alle vil guttens beste. Vi har forsøkt å søke hjelp på helsestasjonen, men deres svar er bare at det går seg til. Hva kan vi gjøre?

Anonymkode: 05e99...ac3

Be fastlegen henvise dere til bup. Det er viktig å ta tak i traumer hos barn. Stakkars, jeg forstår han så godt ! Han er nok veldig veldig redd, og det må man jo ta på alvor.
Helsestasjonen har jeg dessverre bare dårlig erfaringer med, de tok ingenting på alvor her… 
 

Både barn og voksne takler ting veldig forskjellig, jeg har et barn som har vært gjennom et traume og vi fikk god hjelp av bup. 
 

Er det like ille på dagtid , eller er det kvelden/natten som er værst? Her var en løsning (av flere ting) å la barnet sove med oss. Vi måtte også trygge veldig mye, på mange ting, men spesielt på natten. Når barnet da lå inntil meg så roet det seg også fortere ved mareritt om natten. Å sove alene når man er redd er det vondeste som finnes. 

Barnet mitt har hatt perioder med redsel for forskjellige ting, plutselig kan det være noe i barnehagen, så kan det være noe hjemme, eller ute, noe på natten, noe man ser, noe man hører, noe man føler osv som trigger. 

Her er det viktig at dere informerer skolen, sånn at de vet tilfelle barnet reagerer på noe når han er der. Det kan f eks være at den episoden han opplevde blir trigget om noen roper, skriker, lekeslåss eller lignende. Ha det litt i bakhodet sånn at dere forstår hvis barnet plutselig reagerer veldig på ting han ikke har reagert på tidligere. 
 

Hos mitt barn har det vært tydelig redsel/frykt, sinne, utagering, gråt, forvirring, usikkerhet i nærheten av nye mennesker, skepsis til nye ansatte i barnehagen og lignende. Mareritt er også vanlig. Frykt og redsel kan vise seg i mange måter, trenger ikke nødvendigvis være tydelig frykt. 
 

Vet ikke hvor nære du og barnefar er, men er det en mulighet for at du kanskje kan sove der med barnet noen netter? 
 

Er det en reel fare for at vedkommende kommer tilbake ? (Tenker på om dette er noen dere kjenner, et familiemedlem eller lignende) eller var dette bare helt tilfeldig at denne mannen kom til dette huset? Hvis det er fare for at denne mannen kan komme tilbake ville jeg ordnet alarm og kamera ved døren, uavhengig av om det er barn i huset eller ikke. 

Anonymkode: 71fc1...0d6

[AnonymBruker]

Ta først kontakt med noe lavterskeltilbud i deres kommune, så dere kommer i gang med hjelp og veiledning raskt. Samtidig som dette kan du be fastlegen henvise til BUP, men det er ofte lange køer for å komme inn til BUP og det er heller ingen garanti for å få plass. Og ofte bare diagnoiserer BUP, og henviser til lavterskeltilbud for behandling. Sannsynligvis vil de kunne tilby noe form for traumebehandling til barnet deres ts, men uansett er det greit å komme i gang med lavterskeltilbud så raskt som mulig. 

Anonymkode: 5096a...3fd

[AnonymBruker]

Hva med å bare kjøre litt hardt nå? Tenker det har gått lang tid nå og dere har prøvd en gradvis tilnærming. 
Hva med at du og far bestemmer dere for at neste gang skal han sove der en natt. Si det til barnet, så han er forberedt, men vær fast bestemt. Men også forståelsesfull selvfølgelig. Ikke gi han et valg på dere, han ska være der en en natt. Barnet vil nok få panikk, men både du og far må trygge barnet på at dette går bra. Er det noe benet tenker vil gjøre han tryggere? En bamse eller at far sover sammen med han? Me han får ikke finne «en vei ut» fra overnatting. 

Kanskje far må sitte våken med barnet hele natten.. men da har han gjennomført! Mestring! Han får SE at det går bra! Ut fra det kan dere se om det er mulig å gjennomføre igjen. 
 

Jeg ville nok ha gjort dette. Selv om han et redd for at noe slik har skjedd, så trenger han vel ikke psykisk hjelp av alle mulige instanser? Det vil jo virkelig problematisere det han har vært gjennom. Han må i stede trygges på at det er helt normalt å bli redd på grunn av noe sånt, det ville svært mange voksne blitt også. Men hva ville du gjort selv? Du ville jo forstått at det er svært lite sannsynlig at det skjer igjen og jobbet deg gjennom redselen. Det er det dere må gjøre med gutten også. Hvis han får valget vil han selvfølgelig unngå det som gjør han redd = sove hos far. Men han må ikke unngå det - han må møte frykten, og dere må hjelpe han gjennom det. 
 

Forstår at det er hardt å pine barnet gjennom dette, men det trekker bare ut hvis barnet skal bestemme selv. 

Anonymkode: ef164...965

[AnonymBruker]

Har far alarm? Jeg opplevde noe lignende som barn, minus styr og bråk, for jeg sov igjennom det- men jeg skjønte det jo da jeg våknet pga knuste gjenstander og skrekken satt lenge i. Jeg gikk en periode til psykolog også. Men mine foreldre satte opp alarm og ekstra låser, og rent psykisk hjalp dette på følelsen av trygghet. 

Anonymkode: 3e627...c75

[AnonymBruker]

Kan barnet og far overnatte et annet sted? På hytta? Hos besteforeldre? Bare denne de første gangene.  

Anonymkode: 15e03...970

[AnonymBruker]

Helsesykepleier på skolen kan henvise til lavterskel psykologhjelp.

Anonymkode: 897bc...86b