Hva gjør det med et barn og aldri bli satt på plass eller alltid få trøst?

[AnonymBruker]

«Misforstå meg rett», hvordan vil barnet utvikle seg og klare å samspillet med andre når foreldrene behandler det slikt?

Eksempel: Om barnet på 3 år går fra kjøkkenbenken med påsmurt skive til kjøkkenbordet, og mister skiven i gulvet. Barnet begynner å gråte, fordi skiva havnet i gulvet. Foreldrene trøster barnet som gråter høylydt, nesten utrøstelig og blir sint og er fortvilet i flere minutter uten å vite hva det skal gjøre. Foreldrene blir også i tvil hva de skal gjøre og gir barnet mange alternativ. Men ettersom barnet ikke bestemmer seg, blir de sittende på gulvet rundt barnet å trøste til barnet gir opp til slutt.

Jeg kan bare se det fra mitt perspektiv, og det er ingen fasit i det. Slik jeg ser det er det foreldrene som må komme raskt på banen i slike situasjoner å si noe som «slik kan skje, men vi lager bare en ny en. Vent litt, så smører vi på en ny også får du spise den». Slik at barnet forstår at dette ikke var barnets skyld og at det ikke skal ha noe negativ opplevelse med det, at dette var en liten bagatell som straks har blitt ordnet opp i.

At så små barn skal kunne bryte ut i voldsom gråt og føle så sterk skyldfølelse og fortvilelse at foreldrene nærmest må ta en time-out på mange minutter for å sammen med barnet skal finne en løsning virker skummelt. Dette er hendelser som kan skje flere ganger i løpet av en dag med en treåring. Søl på skjorten, uheldig med å ikke rekke toalettet i tide, perlebrettet som uheldigvis blir skumpet til, en leke som en venn i barnehagen tar forran øyene på den, osv osv. Når det reageres slik på dette nivået, hvordan vil barnet takle virkelig tøffe motganger senere i livet? 

Anonymkode: 974e2...a14

[AnonymBruker]

Det er ikke negativt med sinne, gråt etc. i seg selv. Barn har godt av å kunne stå i slike følelser også uten at vi skal avlede de hele tiden. Det gjør de robuste på sikt og i stand til å kjenne igjen disse følelsene. Er vel anbefalt å anerkjenne følelsene også vise de en vei videre. Men forstår det som du er bekymret for tiden det tar fra noe oppstår til en prøver å veilede videre.

Alle foreldre gjør noen feil, det meste går seg til på sikt. Om det blir et problem er det ikke forseint å gjøre noe med det sel. Om barnet skulle bli litt endre.

Anonymkode: 21163...a0c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er ikke negativt med sinne, gråt etc. i seg selv. Barn har godt av å kunne stå i slike følelser også uten at vi skal avlede de hele tiden. Det gjør de robuste på sikt og i stand til å kjenne igjen disse følelsene. Er vel anbefalt å anerkjenne følelsene også vise de en vei videre. Men forstår det som du er bekymret for tiden det tar fra noe oppstår til en prøver å veilede videre.

Alle foreldre gjør noen feil, det meste går seg til på sikt. Om det blir et problem er det ikke forseint å gjøre noe med det senere  når barnet skulle bli litt eldre.

Anonymkode: 21163...a0c

Blei mye kluss med tasting på mobilen der på slutten, har oppdatert siste avsnitt

Anonymkode: 21163...a0c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

«Misforstå meg rett», hvordan vil barnet utvikle seg og klare å samspillet med andre når foreldrene behandler det slikt?

Eksempel: Om barnet på 3 år går fra kjøkkenbenken med påsmurt skive til kjøkkenbordet, og mister skiven i gulvet. Barnet begynner å gråte, fordi skiva havnet i gulvet. Foreldrene trøster barnet som gråter høylydt, nesten utrøstelig og blir sint og er fortvilet i flere minutter uten å vite hva det skal gjøre. Foreldrene blir også i tvil hva de skal gjøre og gir barnet mange alternativ. Men ettersom barnet ikke bestemmer seg, blir de sittende på gulvet rundt barnet å trøste til barnet gir opp til slutt.

Jeg kan bare se det fra mitt perspektiv, og det er ingen fasit i det. Slik jeg ser det er det foreldrene som må komme raskt på banen i slike situasjoner å si noe som «slik kan skje, men vi lager bare en ny en. Vent litt, så smører vi på en ny også får du spise den». Slik at barnet forstår at dette ikke var barnets skyld og at det ikke skal ha noe negativ opplevelse med det, at dette var en liten bagatell som straks har blitt ordnet opp i.

At så små barn skal kunne bryte ut i voldsom gråt og føle så sterk skyldfølelse og fortvilelse at foreldrene nærmest må ta en time-out på mange minutter for å sammen med barnet skal finne en løsning virker skummelt. Dette er hendelser som kan skje flere ganger i løpet av en dag med en treåring. Søl på skjorten, uheldig med å ikke rekke toalettet i tide, perlebrettet som uheldigvis blir skumpet til, en leke som en venn i barnehagen tar forran øyene på den, osv osv. Når det reageres slik på dette nivået, hvordan vil barnet takle virkelig tøffe motganger senere i livet? 

Anonymkode: 974e2...a14

Det blir folk ut av denne også skal du se

Anonymkode: 98020...de0

[AnonymBruker]

Trøst er vel og bra, men at en treåring skal finne løsninger på problemer er å forvente litt mye. 

Vi skal selvsagt lære barna våre å tenke selv, men vi skal også vise vei. Det å være veiviser for barna tror jeg mange foreldre har glemt. 

Anonymkode: 13ab1...218

[AnonymBruker]

Det er noen barn som har slike voldsomme reaksjoner uten at det handler om hva foreldrene gjør, og treårsalderen er typisk for det. Også når disse barna har foreldre som blir veldig stresset og ikke vet hva de skal gjøre i situasjonen, er det vanskelig å si hva som kommer av hva. Altså hva som er arv og hva som er miljø. 

Jeg er enig med deg i at barnet trenger at foreldrene tar litt styringen i situasjonen når det selv er å så opprørt at de ikke er i stand til det, og f.eks. smører ny brødskive samtidig som de validerer at det bare ble helt feil for barnet som kanskje er skuffet, lei seg eller sint pga. den andre brødskiven og ikke syns at det hjelper med en ny, og at de bare står i det. Men som andre har sagt over, alle foreldre gjør et eller annet som blir litt feil for barnet sitt. Vi er bare mennesker, med vår egen bagasje med oss. Og dette høres ut som noe som vil kunne gå seg fint til. 

Anonymkode: c129f...af8

[AnonymBruker]

Denne treåringen er en gutt ikke sant. Dette går nå greit, jeg har selv en slik. Voldsomme reaksjoner. Heldigvis over nå, han er 9 år gammel nå.

Anonymkode: 1f16f...cef