Kan MENN svare? Å gi opp samvær med ungene sine…

[AnonymBruker]

Mannen min og jeg har en fraskilt kompis som har kastet inn håndkleet når det kommer til å se barna sine.

Hans ord: eksen har flådd han emosjonelt og økonomisk, og han merker endring i adferden hos barna fra gang til gang han har dem. Mor vender de mot han.

Han har hatt dem annenhver helg. Må orker han ikke å kjempe mer. Sier det blir som å være barnevakt for eksen, for forholdet til ungene tynnes yt fra gang til gang. 
det virker som han legger opp til å avvikle all samvær.

Er det menn som kan kjenne seg igjen i dette?

Mannen min og meg prøver å støtte han, rådgi han og få han til å forstå at hvis han kutter kontakten med barna, vil han måtte bære en uendelig sorg inni seg for alltid. Og barna også. Konsekvensene er store…

Anonymkode: 209be...45f

[AnonymBruker]

Hvorfor har han de ikke 50/50? Så hadde hun ikke «flådd han økonomisk» 

Anonymkode: eaec1...cb7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvorfor har han de ikke 50/50? Så hadde hun ikke «flådd han økonomisk» 

Anonymkode: eaec1...cb7

Flåingen skjedde under «delingen» av boet. 

Anonymkode: 209be...45f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Flåingen skjedde under «delingen» av boet. 

Anonymkode: 209be...45f

Jaha… spørsmålet gjelder fortsatt. Hvorfor hadde han de så lite? 

Anonymkode: eaec1...cb7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jaha… spørsmålet gjelder fortsatt. Hvorfor hadde han de så lite? 

Anonymkode: eaec1...cb7

På grunn av jobb.

Anonymkode: 209be...45f

[AnonymBruker]

Ja, jeg er i denne situasjonen. En helt gjenkjennelig historie. 

Vi startet med 50/50, og det ble gradvis mindre etterhvert, nå annenhver helg. Konflikten har pågått siden separasjonen, men tiltok etter at jeg traff en ny. 

Barna er store nok til at de begge har egne telefoner og jeg snakker med dem selv om de er hos mor. Jeg kan også stikke innom og si hei i friminutt og etter skolen, før de drar hjem. Så jeg har ikke gitt opp. Men de er negative mot meg hver gang de kommer, og må varmes opp på nytt før vi kan ha det hyggelig. Jeg hører også de bruker mors ord mot meg. Mesteparten av min energi og mine ressurser ligger derfor nå hos min nye familie. 

Denne mannen kjenner sitt eget liv og familie bedre enn du og din mann gjør. Jeg tror ikke dere skal anta at dette er noe han tar lett på, eller at dette er noe dere skal fikse for ham. 

Anonymkode: 129a3...fde

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, jeg er i denne situasjonen. En helt gjenkjennelig historie. 

Vi startet med 50/50, og det ble gradvis mindre etterhvert, nå annenhver helg. Konflikten har pågått siden separasjonen, men tiltok etter at jeg traff en ny. 

Barna er store nok til at de begge har egne telefoner og jeg snakker med dem selv om de er hos mor. Jeg kan også stikke innom og si hei i friminutt og etter skolen, før de drar hjem. Så jeg har ikke gitt opp. Men de er negative mot meg hver gang de kommer, og må varmes opp på nytt før vi kan ha det hyggelig. Jeg hører også de bruker mors ord mot meg. Mesteparten av min energi og mine ressurser ligger derfor nå hos min nye familie. 

Denne mannen kjenner sitt eget liv og familie bedre enn du og din mann gjør. Jeg tror ikke dere skal anta at dette er noe han tar lett på, eller at dette er noe dere skal fikse for ham. 

Anonymkode: 129a3...fde

Jeg er skikkelig satt ut nå. Situasjonen din (ut i fra det du beskriver) så og si identisk!! 
 

Jeg vil gjerne at du deler mer.

Vi skjønner at dette er noe han ikke tar lett på, tvert i mot. Men vi strever allikvel med å forstå han godt nok. Vi lytter og hsr stor respekt for det han kjenner på. Og så sitter vi med den desperate følelsen av at han ødelegger livet sitt og ungene sine.

Dette er IKKE noe vi sier til han, den siste biten der. Men vi strever med å forstå skikkelig hva som skjer i han.

Anonymkode: 209be...45f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg er skikkelig satt ut nå. Situasjonen din (ut i fra det du beskriver) så og si identisk!! 
 

Jeg vil gjerne at du deler mer.

Vi skjønner at dette er noe han ikke tar lett på, tvert i mot. Men vi strever allikvel med å forstå han godt nok. Vi lytter og hsr stor respekt for det han kjenner på. Og så sitter vi med den desperate følelsen av at han ødelegger livet sitt og ungene sine.

Dette er IKKE noe vi sier til han, den siste biten der. Men vi strever med å forstå skikkelig hva som skjer i han.

Anonymkode: 209be...45f

Ødelegger livet sitt, på hvilken måte? Har han ikke truffet en ny? Hvor lenge har de vært skilt?

Barn lider alltid under skilsmisser, noen mer enn andre. Vår skilsmisse var ikke mitt initiativ, selv om jeg ser det var til vårt beste. Ideelt sett burde vi aldri vært gift, da vi er to veldig ulike mennesker. Jeg tror ikke barna våre er "ødelagt", selv om ett av barna har noen ekstra utfordringer og kunne trengt bedre rammer. Men min ekskone gjorde det klart at hun ville gjøre det hun kunne for å "ta" barna dersom jeg etablerte meg på ny, så jeg har hatt begrensede muligheter for påvirkning på det området.

Anonymkode: 129a3...fde

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ødelegger livet sitt, på hvilken måte? Har han ikke truffet en ny? Hvor lenge har de vært skilt?

Barn lider alltid under skilsmisser, noen mer enn andre. Vår skilsmisse var ikke mitt initiativ, selv om jeg ser det var til vårt beste. Ideelt sett burde vi aldri vært gift, da vi er to veldig ulike mennesker. Jeg tror ikke barna våre er "ødelagt", selv om ett av barna har noen ekstra utfordringer og kunne trengt bedre rammer. Men min ekskone gjorde det klart at hun ville gjøre det hun kunne for å "ta" barna dersom jeg etablerte meg på ny, så jeg har hatt begrensede muligheter for påvirkning på det området.

Anonymkode: 129a3...fde

Ødelegge livet sitt ved å avvikle kontakten med ungene sine, mente jeg å si. Han sier han har gitt opp kampen.

Han har, som deg, fått ny partner, og da snørte det seg ekstra til fra eksens side. Han merket det tydelig på barna.

Anonymkode: 209be...45f

[AnonymBruker]

Kjøper ikke historien til disse mennene som er HELT uskyldig i at ungene deres er skeptiske. Og som finner alle mulige unnskyldninger for å hoppe videre til sin nye familie eller prioritere jobb over barna. Hva hadde dere sagt om historien var om en dame og ikke en mann? Det hadde vært meget spesielt om en dame oppførte seg slik - ingen grunn til å stille lavere krav til menn. 

Anonymkode: 09a62...3c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ødelegge livet sitt ved å avvikle kontakten med ungene sine, mente jeg å si. Han sier han har gitt opp kampen.

Han har, som deg, fått ny partner, og da snørte det seg ekstra til fra eksens side. Han merket det tydelig på barna.

Anonymkode: 209be...45f

Å avvikle kontakten høres drastisk ut. Du mener kanskje bare at han slutter å prøve så hardt, forsvare seg selv hele tiden, kjempe om deres gunst?

Jeg ringer fortsatt barna, uavhengig av om de tar telefonen. Jeg vet at min ekskone iblant tar telefonene deres eller skrur dem av. Så får jeg en skyllebøtte fra ett av barna om at jeg ikke bryr meg nok til å ringe. Hvordan oppklarer jeg situasjonen, uten å hive min ekskone under bussen? Jeg har jo lovet å ikke snakke negativt om henne overfor barna (og hun om meg, selv om jeg vet det ikke blir overholdt). Jeg gidder ikke lenger å ligge i en skyttergravskrig med henne. Barna får tenke det de tenker, og det er kanskje noe annet når de en dag blir voksne. 

Anonymkode: 129a3...fde

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker said:

Mannen min og jeg har en fraskilt kompis som har kastet inn håndkleet når det kommer til å se barna sine.

Hans ord: eksen har flådd han emosjonelt og økonomisk, og han merker endring i adferden hos barna fra gang til gang han har dem. Mor vender de mot han.

Han har hatt dem annenhver helg. Må orker han ikke å kjempe mer. Sier det blir som å være barnevakt for eksen, for forholdet til ungene tynnes yt fra gang til gang. 
det virker som han legger opp til å avvikle all samvær.

 

Anonymkode: 209be...45f

Det er ikke rart forholdet til barna går fyken, dersom han ser på det å være sammen med sine egne barn som å gjøre mor en tjeneste... En tjeneste han ikke har lyst til å gjøre henne fordi han er bitter...

Anonymkode: 02793...b8a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Å avvikle kontakten høres drastisk ut. Du mener kanskje bare at han slutter å prøve så hardt, forsvare seg selv hele tiden, kjempe om deres gunst?

Jeg ringer fortsatt barna, uavhengig av om de tar telefonen. Jeg vet at min ekskone iblant tar telefonene deres eller skrur dem av. Så får jeg en skyllebøtte fra ett av barna om at jeg ikke bryr meg nok til å ringe. Hvordan oppklarer jeg situasjonen, uten å hive min ekskone under bussen? Jeg har jo lovet å ikke snakke negativt om henne overfor barna (og hun om meg, selv om jeg vet det ikke blir overholdt). Jeg gidder ikke lenger å ligge i en skyttergravskrig med henne. Barna får tenke det de tenker, og det er kanskje noe annet når de en dag blir voksne. 

Anonymkode: 129a3...fde

Han har sagt at han ikke orker mer. Nå er det 6 uker siden han så dem sist. 
men vet også han mener at han ikke lenger orker å kjempe om gunsten deres. Historien din er veldig, veldig lik hans. Hva ville du ha ønsket av oss om du var vår venn med tanke på støtte og innspill? 

Anonymkode: 209be...45f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er ikke rart forholdet til barna går fyken, dersom han ser på det å være sammen med sine egne barn som å gjøre mor en tjeneste... En tjeneste han ikke har lyst til å gjøre henne fordi han er bitter...

Anonymkode: 02793...b8a

Ja opplever nok at det er bitterhet hos han dessverre. Det kommer ingen tilgode, g barna blir tapere.

Anonymkode: 209be...45f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Kjøper ikke historien til disse mennene som er HELT uskyldig i at ungene deres er skeptiske. Og som finner alle mulige unnskyldninger for å hoppe videre til sin nye familie eller prioritere jobb over barna. Hva hadde dere sagt om historien var om en dame og ikke en mann? Det hadde vært meget spesielt om en dame oppførte seg slik - ingen grunn til å stille lavere krav til menn. 

Anonymkode: 09a62...3c5

Helt enig! Jeg var barnet i sånn type situasjonen. Og for å si det sånn; hans oppførsel var det som førte til at jeg fikk mer og mer motstand til å dra til han. Jeg aner ikke fullt ut hva hans versjon om hvorfor vi ikke har kontakt lengre, men det er noe lignende som det disse mennene forteller. Han mener selvsagt at alt var mamma sin feil (og min feil også selvsagt), mens han selv ikke gjorde noe galt. 

Anonymkode: 02783...4e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Helt enig! Jeg var barnet i sånn type situasjonen. Og for å si det sånn; hans oppførsel var det som førte til at jeg fikk mer og mer motstand til å dra til han. Jeg aner ikke fullt ut hva hans versjon om hvorfor vi ikke har kontakt lengre, men det er noe lignende som det disse mennene forteller. Han mener selvsagt at alt var mamma sin feil (og min feil også selvsagt), mens han selv ikke gjorde noe galt. 

Anonymkode: 02783...4e1

Hvordan merket du dette? Vil du dele litt?

Anonymkode: 209be...45f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Han har sagt at han ikke orker mer. Nå er det 6 uker siden han så dem sist. 
men vet også han mener at han ikke lenger orker å kjempe om gunsten deres. Historien din er veldig, veldig lik hans. Hva ville du ha ønsket av oss om du var vår venn med tanke på støtte og innspill? 

Anonymkode: 209be...45f

Jeg går utifra at dere er gamle omgangsvenner av ham og hans ekskone. Kanskje er hans nye kone yngre enn dere begge? Og  dere har selv barn på samme alder som hans første kull? 

Starter man på ny, så starter man på ny. Det gjøres jo med en viss bismak, om ikke annet fordi jeg gjerne skulle gjort ting annerledes og gjerne skulle møtt min nåværende kone tidligere. Mine gamle venner har heldigvis tatt henne godt imot, men samtalen dreier seg ofte over på mitt første kull og hvordan det står til med eksen, temaer som vi begge er lei av. Jeg kan ikke bare bebreide dem, for det er det "meg" de kjenner best. Men det er ikke det jeg ønsker å fokusere på nå.

For par som ikke er skilt, er det umulig å sette seg fullstendig inn i situasjonen. De forstår ikke at personen de er gift med ville blitt en helt annen. De klarer ikke å se for seg at deres egne barn ville fått halvsøsken. De kan ikke fatte hvor dypt noen kan synke i en bitter konflikt. Og tanken om å se barna halvparten av tiden er forferdelig - mindre enn det er utålelig. Det var det også for meg, men det endrer seg. Når du skilles, ser du ikke lenger på 30% samvær sammenliknet med 100%, men med 50%, for 50% er din nye 100. Tomrommet fra din gamle familie fylles gradvis med en ny. Dette er kanskje en sannhet for menn mer enn for kvinner, men slik er det nå. Jeg elsker alle mine barn, men morsrollen og farsrollen er to ulike ting. 

Anonymkode: 129a3...fde

[AnonymBruker]

Jeg er den "nye", og har opplevd dette tett på kroppen. Min man måtte gå til retten, vant på alle punkter, MEN hun sabotere hele samværet. Og det har null konsekvens. Hun begynte å bruke barnet som våpen, snakket stygt, ringte hele tiden under samværet for å si at hun savnet ham slik, fortalte ham at alt vi gjorde med han var farlig (som å lære å sykle, svømme mm). Det ble rett og slett bare en vond krig hvor barnet ble involvert, og mannen valgte å telle seg ut fordi han så hvor mye barnet led. Selv kom han i en dyp depresjon som varte et par år. Fremdeles r dette er veldig tungt tema, og det skal ikke mye til før jeg ser at han går med mørkere tanker. 

Jeg tror en del mødre får et eierskap til sine barn, og ikke egentlig skjønner at faren valgte de da barnet bør laget. Og ut fra det må man bare gjøre det beste. 

Anonymkode: ec649...146

[AnonymBruker]

Man må investering i forholdet til barna. Ikke i kroner og øre, men i tid. En far som stadig er mindre med barna, havner i en ond sirkel. Jeg ser det selv (er mor), der vi i utgangspunktet har delt omsorg 50/50. Med stadig flere forespørsel om jeg kan ha barna ekstra, og tiden med ham i stor grad består av hverdagens hamsterhjul ispedd å underholde seg selv (mens far får klemt inn så mye jobbtid som mulig), ser jeg at deres forhold svekkes. Jeg har aldri omtalt deres far med et vondt ord, men de utvikler stadig sterkere preferanser på hvor de foretrekker å være. Poenget mitt er, han kan meget vel ha vært med på å trigge denne situasjonen der han nå er i ferd med å resignere ift relasjonsbygging med barna. Ikke en påstand, men en en mulighet. 

Anonymkode: 5436c...60a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

På grunn av jobb.

Anonymkode: 209be...45f

Så han prioriterer jobb foran barna, som så mange andre menn. Da er det ikke veldig synd på ham, dama kan han i hvert fall ikke skylde på for det.

Anonymkode: bb326...571