Er det noe igjen å redde i dette forholdet med barn?

[AnonymBruker]

Vi har pleid å ha det veldig bra sammen. Etter  vi fikk barn har jeg merket at vi har kommet lengre fra hverandre på noen områder. Her om dagen toppet det seg da mannen mistet fatningen og skremte meg. Ikke noe fysisk, men det ble brukt ord og truende kroppsspråk. Jeg har vært i tenkeboksen en liten stund, men etter denne hendelsen tenker jeg nå enda mer.

Jeg prøver å se for meg å bo alene og ha delt samvær med barnet vårt. Prøver å se for meg den hverdagen. På en side så er det vondt å tenke på at barnet ikke vil ha like mye tilgang på oss som foreldre hvis vi er skilt kontra når vi bor under samme tak. Barnet utviser stor livsglede og smiler og ler mye med både mamma og pappa. Det gjør vondt i hjertet å frata barnet dette.
På den annen side så tenker vi at hvis vi først skal gå fra hverandre så bør det gjøres nå, før barnet blir stort nok til å skjønne hva at mamma og pappa skal skille seg. 

Synes såklart også at det er synd, da vi har pleid å ha det utrolig fint og morsomt sammen. Har aldri møtt en mann før hvor kjemien klaffet med en gang og det var kjærlighet ved første blikk. Vi har pleid å le masse sammen og se for oss framtiden sammen. Mannen elsker meg fremdeles og vil helst ikke gå fra hverandre, og jeg tror jeg elsker han innerst inne også - men vet ikke om det er for sent å klare å gå tilbake der vi var. For min del har hverdagen vært monoton for lenge og jeg føler ikke livet var som det pleide lengre. En del av meg sier at det er på grunn av at jeg føler meg fastlåst av å leve i A4-livet, og spesielt i et forhold. Jeg kan fint være alene med barnet uten å føle meg kvalt fordi jeg elsker barnet betingelsesløst - og samtidig kan dyrke mitt eget liv og betingelsene rundt det uten å være avhengig av en mann. 

Men jeg merker det er en liten stemme i bakhodet som sier at jeg ikke bør ta så forhastet beslutning enda. At det kanskje er noe å redde. Men den er samtidig vanskelig å høre på da jeg som sagt ikke ønsker at barnet skal være stort nok til å forstå skilsmissen - og dermed tikker klokka.

Noen som har noen råd? 

Anonymkode: f1988...9f9

[AnonymBruker]

Ja. Så og si alle opplever at forholdet blir dårligere etter å ha fått barn. Få hjelp på familievernkontoret til å bedre dialogen. Og ikke minst så bør du gjøre en liten realitetsorientering rundt hva du kan forvente å føle når alles hovedfokus er flyttet over på barnet.

Jeg er også helt uenig med deg i at man skal skille seg før barnet husker noe. Tvert imot,  gi barnet gleden av å være i kjernefamilien lengst mulig!

 

Jeg er forøvrig skilt. Forholdet var på det absolutte nullpunkt etter barn 1, og gikk i bølger til det bare gikk rett utfor på et tidspunkt. Og DA var det ikke tvil om at skilsmisse var eneste løsning. Ungene var større og vi var enige om at vi ikke ønsket det samme ut av resten av livet. 

Men dere? Dere må jo i det minste gjøre en innsats? Det er virkelig ikke sånn at livet på den andre siden av en skilsmisse er toppen av lykke. Du skal i hvert fall være sikker på at du har prøvd alt før du går.

Anonymkode: 1c760...bee

[AnonymBruker]

Hvor gammel er barnet deres ? 

Synes du putter veldig mye press og stress på deg selv, iforhold til å at du "må" bestemme deg før barnet har en forståelse angående skilsmisse? 

Du har nok god tid. Det er ikke før barna er godt inn i barneskole alder at de begynner å få skikkelige vegringer iforhold til skilsmisser. (min erfaring). Så, pust litt med magen, bestill time til FVK. Også, tar du det steg for steg. 

Barn, tåler skilsmisse godt, greit at det er fint at slikt skjer når de er unge, men det er ikke nødvendig for at det skal gå bra. 

Anonymkode: 4a88f...883