Hva har det blitt av meg?

[AnonymBruker]

Vanskelig å skrive dette, sette ord på det, hvor skal jeg begynne? Alt er virrvarr. Men jeg må få det ut ett sted. Vanskelig å holde det kort.

jeg har alltid vært ei «normal» jente, tatt fler utradisjonelle valg gjennom livet og har fått oppleve mye, vært nysgjerrig , livlig, hatt mange venner og bekjente, ting skjer hele tiden, mye latter og glede.fått til alt jeg vil, mestring, alltid veldig selvstendig og sterk. Klart meg selv på alle måter.

nå sitter jeg her 38 år, jeg har flyttet en del, men bodd i denne bygda her nå i snart to år sammen med samboer og hund i snart 3 år. Jeg har enda INGEN venner her, familien min bor langt unna og det er minimalt med kontakt. Forholdet føler jeg blir dårligere og dårligere ( det som var så perfekt ) Hunden har vært skadet i 2 år, så det som skulle være en anskaffelse av kamerat på fjelltur, løping og andre aktiviteter har blitt til ett anstrengt forhold, hvor en blir ekstra bundet. 
 

jeg har jo kollegaer på jobb, men det er kun på jobb vi omgåes noe. Jeg er i 100% jobb. Jeg trives ikke lenger i egen kropp, jeg er umotivert til å gjøre noesomhelst, jeg er utrolig negativ til meg selv blitt. Jeg føler jeg er på vei til å miste det totalt. Hvordan kunne JEG bli SÅNN. Kunne aldri falt meg inn, jeg aner ikke hvordan jeg havnet her engang, oppå det hele føler jeg en ENORM skam for at jeg er slik og dårlig samvittighet for at jeg «oppfører» meg slik. Jeg har på ingen måte grunn for å ha havnet her, jeg vet ærlig talt ikke hvorfor det ble slik. Jeg har hatt 2 ganger ett slags anfall hvor jeg har grått og vært meg over noe jeg ikke forstår meg på, i øyeblikket kjennes det vondt ut og jeg vil bare ut av det, i etterkant er jeg sjokkert og flau

 Etter dette kontaktet jeg for første gang terapeut, (noe som sitter veldig lagt inne for meg) som sendte meg til lege, som sendte meg til dps, hvor jeg har blitt utredet med adhd, og er fortsatt der nå for behandling, det er også en påkjenning å gå igjennom, analysering av seg selv, prøving av medisiner osv. 

Jeg har i 10 mnd prøvd å finne ut hva som skjer med magen min, ekstremt oppblåst, etter mye testing og styr, lavfodmap kur osv vet fortsatt ikke hva det er, jeg har hatt ett dårlig kosthold lenge, opp og ned 20 kg.

jeg har mer og mer indre samtaler med meg selv, jeg holder til tider på å bli gal, søvnproblemer, ting blir ofte verre på natta.  og en helt forferdelig stressfølelse på at jeg ikke er god nok til noe, at jeg ikke lenger er bra kjæreste. Alt det flotte jeg skaffet meg i livet er bare i ferd med å råtne. 

skyldfølelse, jeg burde ikke hatt det sånn, det er så mange der ute som har det mye verre enn meg. 
når jeg en sjelden gang er rundt andre later jeg som jeg er den jenta jeg var for 5 år siden. Men i siste kjenner jeg det blir tyngre å late som, føler jeg er usynlig for andre. 
Jeg kan ikke fortelle dette til noen, det er så mye skam og jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg vet ikke hva det er. Min samboer vet jo diverse ting jeg går igjennom men jeg prøver jo å ha positiv holdning, så jeg holder mye inni meg, jeg vil ikke være så mye, belaste andre. Han har vært pårørende for meg en stund. 
Hvordan i helvette kommer jeg tilbake til meg selv? 

Anonymkode: d8422...103

[AnonymBruker]

Høres ut som om du har endret deg og ikke kjenner deg selv igjen? Har du prøvd å ta det opp med gynekolog for å høre om det kan være overgangsalderrelatert? Det er den følelsen av å miste seg selv og føle seg svak, ikke klare å ta tak i ting på samme måte som tidligere jeg synes er karakteristisk. Det er typisk å bli oppblåst som begynnende tegn, i tillegg til det psykiske. Typisk at det påvirker forholdet også uten av du kan sette finger på akkurat hva. Har du gode og dårlige perioder i løpet av måneden eller føler du deg jevnt i humør? Når det gjelder løpeturene med hund, så tror jeg i dette tilfelle med syk hund at jeg hadde kastet all skam og kjøpt meg joggevogn til å ha hunden i. Så kan han kose seg og få vind i ørene mens du får trent. 

Anonymkode: 7a5bb...0f5

[AnonymBruker]

53 minutter siden, AnonymBruker said:

Høres ut som om du har endret deg og ikke kjenner deg selv igjen? Har du prøvd å ta det opp med gynekolog for å høre om det kan være overgangsalderrelatert? Det er den følelsen av å miste seg selv og føle seg svak, ikke klare å ta tak i ting på samme måte som tidligere jeg synes er karakteristisk. Det er typisk å bli oppblåst som begynnende tegn, i tillegg til det psykiske. Typisk at det påvirker forholdet også uten av du kan sette finger på akkurat hva. Har du gode og dårlige perioder i løpet av måneden eller føler du deg jevnt i humør? Når det gjelder løpeturene med hund, så tror jeg i dette tilfelle med syk hund at jeg hadde kastet all skam og kjøpt meg joggevogn til å ha hunden i. Så kan han kose seg og få vind i ørene mens du får trent. 

Anonymkode: 7a5bb...0f5

Ja, det kan være litt sånn, at jeg ikke er helt på lag med meg selv. Har vært gode og dårlige perioder lenge, men syntes de gode blir mindre og mindre av, at de dårlige tar for stor plass. Og da de tingene er jeg liksom bare litt likegyldig til. Jeg får litt panikk av det. Som om jeg føler jeg mister det gode liv, samtidig som jeg vet det er bare jeg som styrer det klarer jeg ikke å fikse det. Stor skam.

men overgangsalder? I en alder av 38? Er det mulig? Monster man ikke mensen og diverse andre ting da?

Anonymkode: d8422...103

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ja, det kan være litt sånn, at jeg ikke er helt på lag med meg selv. Har vært gode og dårlige perioder lenge, men syntes de gode blir mindre og mindre av, at de dårlige tar for stor plass. Og da de tingene er jeg liksom bare litt likegyldig til. Jeg får litt panikk av det. Som om jeg føler jeg mister det gode liv, samtidig som jeg vet det er bare jeg som styrer det klarer jeg ikke å fikse det. Stor skam.

men overgangsalder? I en alder av 38? Er det mulig? Monster man ikke mensen og diverse andre ting da?

Anonymkode: d8422...103

Søk opp perimenopause og les, samt se «sex, skam og overgangsalder» og «hjernen i overgangsalder» på nrk. 

Anonymkode: 00e6a...ce9

[AnonymBruker]

Høres ut som du er vaksinert....

Anonymkode: e8c18...788

[AnonymBruker]

Du trenget et sceneskifte. Livet har stagnert og du må bryte ut av sirkelen for å søke nye oppturer og utfordringer. Blir du der du er er det snøggvegen til elendighet.

Harde ord, men slik er det. Vært der selv.

Anonymkode: e7183...aee

[AnonymBruker]

Har alle problemene skjedd etter at du flyttet til bygda? 

Anonymkode: 4381c...e9a

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Høres ut som du er vaksinert....

Anonymkode: e8c18...788

Hmm..

Anonymkode: d8422...103

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Har alle problemene skjedd etter at du flyttet til bygda? 

Anonymkode: 4381c...e9a

Vel jeg vet ikke, tror ting kom snikende på litt og litt nesten uten at jeg merket det, selv og dumt det høres ut. Nå er jeg usikker på mye, om jeg har blitt slik pga situasjonene / eller om situasjonene ble til fordi jeg er «slik» 

Anonymkode: d8422...103

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Du trenget et sceneskifte. Livet har stagnert og du må bryte ut av sirkelen for å søke nye oppturer og utfordringer. Blir du der du er er det snøggvegen til elendighet.

Harde ord, men slik er det. Vært der selv.

Anonymkode: e7183...aee

Ja har jo tenkt mye, også det, og det skal sies at vi har planlagt å flytte, legge om livsstilen litt mer lik som før. Håper det ikke er kjørt før da 😅

Anonymkode: d8422...103