Sier du fra om ting som plager deg med en gang eller venter du litt til du har tenkt igjennom det og hva du vil si?

[AnonymBruker]

Kjæresten min sier ting rett ut der og da. Noe som kan se litt spesielt ut om det skjer i et travelt fotgjengerfelt (tuller ikke)! Jeg er litt mer sånn at jeg må tenke igjennom ting og si i fra senere, kanskje etter et par dager. Om vi har besøk eller er på besøk må det vente. 
 

Hvordan er dere slik? Er du og partneren  din like når det gjelder slike ting?

Anonymkode: 452f9...0fc

[Ebbeliten]

Jeg venter ofte til dagen etter om det ikke er noe viktig som haster. 

For om jeg sover på det viser det seg i 99% av tilfellene at jeg allerede er ferdig med det og ikke engang gidder å ta det opp dagen etterpå. Da har det bare vært bagatellmessig fjas 

[Virrevirrevapp]

Jeg venter ofte. Han er mer impulsiv enn meg men har vent seg til at det lønner seg å forberede noen ting. 

[Frida]

Jeg sier fra med en gang, folk vet hvor de har meg. Jeg blir også fort ferdig med ting, går ikke og ruger på ting i flere dager. 

[AnonymBruker]

Jeg sier ifra så fort jeg kommer på det, hvis jeg kan si det sånn.

Det er ikke alltid det går opp for meg at det plaget og/eller irriterte meg noe før det kan gå en god stund.

Det er som om det bruker en evighet på å komme til overflaten, og da må jeg få sagt noe om det så fort som mulig.

Jeg skulle ønske jeg var i stand til å registrere og gi beskjed med en gang, for det er nok ganske rart som jeg gjør det.

Anonymkode: 4189a...640

[AnonymBruker]

Jeg har nettopp måtte reflektere over dette, og har kommet frem til at jeg tydeligvis er ulik med ulike menn.

Kjæresten min er veldig rolig, liker ikke styr, og finnes ikke noe vondt i han. Men han er så trygg på at det er meg og han for alltid at han kan komme i skade for å ta meg for gitt av og til. Han kan også legge planer på vegne av oss, hvordan tiden vår skal disponeres sammen/hver for oss, men glemme å fortelle meg om det 🙈 

Jeg har nettopp tatt opp med han for et par uker siden hvordan dette får meg til å føle meg, og at det oppstår en slags distanse mellom oss som jeg ikke liker. Sååå forståelsesfull og dette må vi gjøre noe mer. 

Så er helgen her igjen. Og her sitter jeg alene igjen, fordi han har tenkt slik og slik om morgendagen og neste tirsdag og overnatting onsdag osv, derfor ble ting sånn i dag.  Men ikke ett ord til meg om dette.

Jeg valgte å bare holde litt avstand. Kjente at jeg ikke hadde overskudd til å late som at jeg var happydappy og valgte bort å snakke i telefonen i kveld.  Jeg gikk mange runder med meg selv om jeg skulle si noe, for jeg kjente at jeg var litt emosjonell. Jeg valgte å ikke gjøre det. Vi fikk en god prat uansett. Og nå skal jeg legge meg og la tankene få modnes.

Meg for 5 år siden hadde konfrontert. Kanskje til og med bedt om en pause så vi begge fikk tenkt oss godt igjennom hva vi Egentlig vil...

Anonymkode: 50589...8b0

[AnonymBruker]

Jeg kan gå å gnage på ting. Klarer ikke alltid si fra der og da, også går jeg inn i en grublefase der jeg både forstørrer og forminsker problemet som oppstod. Forstørrer fordi tankekverna går og går og lager problemet større, og forminsker i neste øyeblikk fordi jeg er redd partneren tenker det er bagateller hvis jeg tar det opp. Har noen ganger sagt fra, både der og da, og litt senere, men han har aldri en reaksjon som får meg til å føle meg bra, så dessverre har jeg funnet ut at det ikke er vits å si noe. Det funker jo ikke i lengden, såklart, så nå går jeg og kvinner meg opp til å ta opp temaet kommunikasjon, hvordan kan vi snakke bedre sammen. Han er vanskelig å prate med, og det bekymrer meg veldig. Han er snill og rolig, svarer et eller annet kort og avsluttende hvis jeg tar opp noe, og jeg sitter alltid igjen med følelsen av å ikke bli forstått, og ikke støttet i den aktuelle situasjonen. Han mener det bare vel, det er bare sånn han er, men det funker ikke for meg. 
 

Forskjellen på meg nå, og tidligere i livet, er at jeg innser at det er meg selv jeg må jobbe med hvis jeg føler på visse vonde følelser som oppstår, i kommunikasjon med andre. Andre kan trigge gamle følelser i meg, og det er det jeg tror skjer her. Det er ikke behagelig å kjenne på, men kanskje det er meningen. Men spørsmålet er; er det meningen man skal bli værende i et forhold hvor man til stadighet føler en dårlig følelse?

Anonymkode: 2f1a6...4b7