Jeg er redd for å få barn

[AnonymBruker]

Forloveren har snakket om å få barn, men med måten han har sagt det har jeg ikke vært sikker på om det er noe som er et krav for han, eller om han hadde vært like lykkelig om han ikke fikk et. 
Vi skal snakke mer om det når vi treffes igjen. Vi har vært sammen i 4 år.

Jeg er litt redd for å få barn. Det er jo en enorm forandring for kroppen og jeg vil aldri bli den samme. Jeg er redd for alt det involverer.
 

Jeg liker barn veldig godt. Små barn blir av en eller annen grunn veldig opptatt av meg, til og med fremmede barn kommer ofte til meg selvom det er en gruppe av flere mennesker. Jeg prater jo med de og tror kanskje jeg er flink med de slik, og det har kjæresten sett. Han har sagt at han tror jeg ville blitt en god mor. 
Jeg er ikke så sikker selv. Det er enkelt nok å tulle og leke litt med barn, noe helt annet å ha ansvaret for de.  Jeg hadde selv en rar barndom med en far som var en dårlig far. Overgrep men også festing og ga meg ikke nok å spise etc. 

Jeg lurer på om det at jeg har blitt utsatt for ovegrep som liten har noe med frykten min å gjøre. Liksom det å ikke ha kontroll på kroppen.

 

Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg vil med innlegget. Kanskje har noen hatt slike følelser og likevel fått barn. Er det normalt å føle slik? Er det bedre at jeg ikke får et? 

Anonymkode: 2b61b...209

[AnonymBruker]

Jeg syns ikke det forandret meg så mye hverken fysisk eller psykisk. Jeg var redd for å miste meg selv på alle måter. Mest meg som person. For jeg har sett på kloss hold hvor annerledes enkelte blir. Jeg vil heller si jeg har utviklet meg, og fått et annet perspektiv på ting, men jeg er fremdeles den samme gamle meg, og jeg får gjøre det samme gamle, hobbyer og interesser, venner og reise, med et lite tilskudd til familien vår som bringer mye glede og bekymringer. Det er ganske normalt å være redd for endringer. Redd for det ukjente. Jeg ville ikke ha barn først, jeg var frivillig barnløs i mange mange år. Men det var ting som endret det på veien, ikke rent et ønske om barn, men jeg ville aldri vært foruten menneskene jeg har fått nå. Jeg tror likevel, om man velger et liv uten barn, at det er like meningsfullt og verdifullt. Jeg hadde levd et kjempefint liv uten også, det hadde bare vært litt annerledes enn akkurat nå  

Anonymkode: 86298...bc4

[Rowan]

Ikke så mye om selve graviditeten, men det er viktig å diskutere med forloveden hvordan dere vil oppdra potensielle barn. Veldig vanskelig hvis dere vil gjøre det på helt forskjellige måter og blir gående og "motarbeide" hverandre. 

Synes det høres helt vanlig å være nervøs/redd for å få barn. Det er jo en veldig lang og til tider vanskelig prosess for kroppen. 

Jeg har også inntrykk av at de som reflekterer rundt om de blir gode foreldre eller ikke som regel blir det.

Har dessverre ingen personlige erfaringer - jeg har ikke barn. 

[Marvels]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Forloveren har snakket om å få barn, men med måten han har sagt det har jeg ikke vært sikker på om det er noe som er et krav for han, eller om han hadde vært like lykkelig om han ikke fikk et. 
Vi skal snakke mer om det når vi treffes igjen. Vi har vært sammen i 4 år.

Jeg er litt redd for å få barn. Det er jo en enorm forandring for kroppen og jeg vil aldri bli den samme. Jeg er redd for alt det involverer.
 

Jeg liker barn veldig godt. Små barn blir av en eller annen grunn veldig opptatt av meg, til og med fremmede barn kommer ofte til meg selvom det er en gruppe av flere mennesker. Jeg prater jo med de og tror kanskje jeg er flink med de slik, og det har kjæresten sett. Han har sagt at han tror jeg ville blitt en god mor. 
Jeg er ikke så sikker selv. Det er enkelt nok å tulle og leke litt med barn, noe helt annet å ha ansvaret for de.  Jeg hadde selv en rar barndom med en far som var en dårlig far. Overgrep men også festing og ga meg ikke nok å spise etc. 

Jeg lurer på om det at jeg har blitt utsatt for ovegrep som liten har noe med frykten min å gjøre. Liksom det å ikke ha kontroll på kroppen.

 

Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg vil med innlegget. Kanskje har noen hatt slike følelser og likevel fått barn. Er det normalt å føle slik? Er det bedre at jeg ikke får et? 

Anonymkode: 2b61b...209

Jeg har to barn, gutt og jente  jeg var godt trent før svangerskapene, trente regelmessig underveis i svangerskapene, og startet opp med lett trening igjen to-tre uker etter fødel. Jeg spiste sunt under hele svangerskapet (noe nedsatt lyst i begynnelsen av begge svangerskap pga voldsom kvalme og oppkast). Jeg hadde bekkenløsning under begge, men jeg brukte øvelser som ikke gjorde vondt, og byttet ut løping med spinning  (jeg nevner dette fordi det kan være variabler til hvordan kroppen reagerer på svangerskap, fødsel og barsel). 

Jeg brukte kun noen få måeneder på å komme tilbake i form igjen (løpingen tok litt lenger tid). Utseende messig var kroppen tilbake kun ett par uker etterpå (magen var rett, men fortsatt myk). Så når jeg hører alle uttalelser om at man aldri får tilbake samme kropp igjen, blir jeg rett og slett lei meg, for det er ikke sant.
Vi er forskjellige, og opplever svangerskap, fødsel og barsel forskjellig, men det er ikke sant at alle mister "den gamle" kroppen sin! For noen tar det litt lenger tid, noen sliter med ettervirkninger/sykdommer etc (mange variabler spiller en rolle), andre ting kan også skje underveis, men man kan faktisk få tilbake kroppen sin igjen  Det meste som endret seg hos meg var tenkegang og psyken ❤️ av og til tviler man på seg selv, men da er det godt å snakke med noen.

Vi er flotte uansett  det viktigste er at vi tar vare på oss selv, og ikke blir for strenge ❤️ det er så mange forventninger og ganske mye press man kan kjenne på fra utsiden. Men som oftest løse de fleste problemer seg bare ved å puste og senke kravene til seg selv ❤️

Endret 2. februar 2024 av Marvels

[AnonymBruker]

Det ville heller vært rart om en ikke hadde vært redd for å få barn. 

En går til noe som er helt ukjent og som en ikke på noen måte kan forberede seg helt på. 

For å si det enkelt, det blir som å hoppe fra 10-meteren uten å se vannet, fryktelig skummelt, potensielt vondt, men muligens absolutt verdt hoppet.

K47 med to barn

Anonymkode: 007a0...35e

[AnonymBruker]

Hei du. Det vil alltid være noen som kommer med "jeg er akkurat som før jeg, fikk bare noen små strekkmerker og ellers er aaalt som før". Og det er jo finfint for dem, selvfølgelig. 

Men realiteten er at de aller, aller fleste får noen permanente kroppslige endringer. Noen ubetydelige og kun kosmetiske, andre kan få skader som får stor innvirkning på helse og livskvalitet. Det er sannheten, så kjipt det enn er. Man vet ikke og man har ingen garantier. Jeg mener at det er best å gå inn i det med åpne øyne og ikke bli helt tatt på senga dersom det skulle bli en skade eller endring.

 

Ellers så høres det ut som om du kunne hatt utnytte av å snakke med noen ang. barndommen. Et svangerskap, fødsel og det nye livet som foreldre kan ofte gjøre at gammelt grums kommer frem igjen. Det med å være redd for å miste kontrollen er det ganske mange som sliter med i forbindelse med fødsel. Du kan jo ta kontakt med helsestasjonen der du bor og høre om det er kapasitet til å få en samtale med jordmor? Ang. den bekymringen.

Anonymkode: c8470...9dd

[AnonymBruker]

Jeg ble utsatt for grovt seksuelt misbruk av min far, og min mor utsatte meg for mye fælt og. Så jeg bestemte meg, for at jeg aldri skulle få barn, var livredd for at jeg skulle ha noe av de i meg.

Men jeg ble gravid på p-pillen, tok abort, og jeg fikk en psykisk knekk etterpå. Det var mye tøffere enn jeg trodde. Så ble jeg gravid igjen på p-pillen 5 år senere, da har jeg samboer, og han ønsket barn. Så velger og beholde. Jeg var tidlig åpen med fastlegen min, om frykt for fødsel, og at jeg hadde opplevd misbruk. Jeg fikk da gå i samtaler på sykehuset, noe som hjalp meg enormt mye, fikk og flere turer på føden, prate med leger og jordmødre. Og jeg fikk skrive et fødsels brev, som de fikk beskjed om at var ekstra viktig at de fulgte. Og da fødselen startet, så følte jeg meg så godt tatt vare på. Jeg fikk og komme inn med en gang. Og fødselen var tøff, men jeg følte meg trygg og godt tatt vare på.

Fikk 1 barn til noen år senere. Og det å være mor har vært helt fantastisk. Og jeg har overhodet ikke noe av mine foreldre i meg. Og det er den tingen i livet jeg er mest stolt av, er hvor god mor jeg har vært. 

Og kroppen endrer seg litt, men jeg syntes ikke den endret seg mye. Med første barnet så brukte jeg de gamle jeansene 2 uker etter fødsel. Og følte da kroppen var så og si tilbake til normalen.

Anonymkode: e2c09...9d1

[AnonymBruker]

Jeg var redd for å få barn, delvis på grunn av den fysiske påkjenningen av graviditet og fødsel, men også fordi jeg var usikker på om jeg ville trives med å ha barn, da jeg aldri har vært særlig giret på barn. 

Min erfaring er at graviditet og sånn kan være kjipt, men fullt overkommelig (og til og med trivelig!) for de fleste. Fødsel var dritvondt, men man kommer seg gjennom det også, og varer jo heller ikke så lenge.

Det som er den store utfordringen med barn, er det som kommer ETTER fødsel, alt annet blekner i forhold. Som sagt, jeg har aldri vært begeistret for barn, og er det fortsatt ikke. Syns det er kjedelig å leke og underholde barnet mitt, selv om jeg elsker hen. 

Sånn jeg tolker innlegget ditt virker du glad i barn, og trives med å være sammen med barn, så da tenker jeg at du bare skal go for it! Graviditet og fødsel er forbigående, og de fleste jeg kjenner har endret seg svært lite kropssmessig. Selv er jeg kanskje 2-3 kg mer før jeg ble gravid, men ellers ingen store synlige forskjeller. De siste kg er der fordi jeg er for glad i mat og for lite glad i trening 😆

Tror du kommer til å takle dette helt fint, TS. Og du får god oppfølging av helsesøster, og evt psykolog om du har behov. Jeg snakket med psykolog bla fordi jeg hadde fødselsangst, men også fordi jeg var redd for barseltiden. Det var utrolig nyttig!

Anonymkode: 2e3e1...629

[AnonymBruker]

Jeg henger meg litt opp i at du sier at dere skal snakke mer om det neste gang dere treffes, er dere forlovet uten å bo sammen? For det er veldig lurt å bo sammen før man får barn😊

Anonymkode: 40447...1b2