La ham gå eller forsøke for min egen del?

[omlivetvarlett]

Hei, ønsker gjerne konstruktive råd og også gjerne noe betryggende i en spesiell, men veldig vond situasjon. 

Jeg er i 30 årene, og har vell hatt et mønster av vanskelige forhold hele veien. Har det siste året vært mye i terapi for å skjønne mønsteret jeg stadig havner i, noe må det jo være. Har i utgangspunktet et rikt sosialt liv, med mange hobbyer og mye aktivitet. Hadde et langvarig forhold tidlig i 20 årene fylt av utroskap og vanskelige tider. Brukte mange år på å gå videre, og har nå datet en jeg trodde var verdens tålmodigste. I begynnelsen var han nettopp det, stille, rolig, veldig intens akkurat i begynnelsen. Drømte om unger å hus, og helt ærlig var det kanskje litt "mye" når jeg ser tilbake på det. 

Uansett, det forandret seg fort. Han har et mønster av korte, aggressive relasjoner på alle vis. Ekstremt impulsiv, bytter gjerne bil, bosted, arbeid, hobby flere ganger i løpet av et år, sånn har det alltid vært. Jeg ble også byttet ut og avvist i korte og lengre perioder alt etter humør og annet som skjedde i livet, så like før jul dro jeg for godt, og sitter igjen med lange ufine tekster og diskusjoner nesten ukentlig. Deler av meg er utslitt og vil prøve, da jeg vet at han har et potensiale om han får riktig hjelp. Skal sies at han også driver med ekstremsport, er omtrent manisk i perioder. Det har selvfølgelig vært litt redsel involvert i forbindelse med det også, da sannsynligheten for skade er potensielt stor. Da er det også gjerne skadelig rusbruk involvert. Ingen av de han omgås ser disse sidene, fordi han ofte trekker seg tilbake og sjelden viser det i sosiale sammenhenger. Veldig mye deprimert, vært siden barndommen. Jeg føler meg så dum blant våre felles venner også, så jeg er virkelig langt nede, omtrent under kjelleren. 

Mannen er kjekk, snill og veldig sosialt begavet utad. Har ifølge han selv vært under utredning i flere år, uten at jeg vet mye mer om det. Har selvfølgelig noen teorier om hva det kan være, og deler av meg ønsker å forstå best mulig for å kunne komme meg mentalt ut av det også. Tanken på at han sammen med den "eventuelle rette" kommer seg helt i balanse og er den jeg trodde at han skulle være, river meg i stykker. Det er nemlig også noe han kan finne på å skrive nå i ettertid. 

Jeg skjønner godt hvor mange røde flagg det er som ligger her, jeg er bare så ekstremt sliten, føler meg dratt ned på nøyaktig samme nivå. Og så skal det sies at vi begge er et stykke opp i 30 årene, så jeg ser egentlig bare begrensninger fra min side. 

Er det noen som har vært i lignende situasjon, og vet hvordan man best mulig distanserer seg fra slikt? Jeg er godt voksen og skjemmes nesten av å prøve formidle hvor mye det har gått inn på meg.. eller om jeg skal la det få en sjanse dersom han velger å kommunisere ordentlig? Skal sies at han aldri har vært i et lengre forhold tidligere, og de aller fleste tilfellene har endt i total isfront. Og akkurat det ville jeg gjerne unngått, både følelsesmessig og pga felles venner og aktiviteter.. lei meg..

[Fjompenisse]

21 minutter siden, omlivetvarlett said:

Hei, ønsker gjerne konstruktive råd og også gjerne noe betryggende i en spesiell, men veldig vond situasjon. 

Jeg er i 30 årene, og har vell hatt et mønster av vanskelige forhold hele veien. Har det siste året vært mye i terapi for å skjønne mønsteret jeg stadig havner i, noe må det jo være.

Dersom du ønsker å havne i nok et vanskelig forhold, så er det jo bare å gi det en sjanse.

Dersom du ønsker å bryte ut av det mønsteret du har havnet i og som gjør at du går i terapi, så bør du gå en annen vei.

Nå er jeg bare en enkel mann, men jeg skjønner virkelig ikke hvorfor det er vondt å tenke på at en annen kanskje klarer "å fikse ham". Er han virkelig så unik at det ikke finnes andre som kan matche ham? Og som samtidig ikke sender deg ufine meldinger, ikke er aggresiv og manisk og ikke sliter med rus? 

Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor dette en vanskelig situasjon og jeg beklager at jeg ikke har noen gode konstruktive råd til deg.

 

[anonym78910]

omlivetvarlett skrev (På 2.2.2024 den 14.45):

Hei, ønsker gjerne konstruktive råd og også gjerne noe betryggende i en spesiell, men veldig vond situasjon. 

Jeg er i 30 årene, og har vell hatt et mønster av vanskelige forhold hele veien. Har det siste året vært mye i terapi for å skjønne mønsteret jeg stadig havner i, noe må det jo være. Har i utgangspunktet et rikt sosialt liv, med mange hobbyer og mye aktivitet. Hadde et langvarig forhold tidlig i 20 årene fylt av utroskap og vanskelige tider. Brukte mange år på å gå videre, og har nå datet en jeg trodde var verdens tålmodigste. I begynnelsen var han nettopp det, stille, rolig, veldig intens akkurat i begynnelsen. Drømte om unger å hus, og helt ærlig var det kanskje litt "mye" når jeg ser tilbake på det. 

Uansett, det forandret seg fort. Han har et mønster av korte, aggressive relasjoner på alle vis. Ekstremt impulsiv, bytter gjerne bil, bosted, arbeid, hobby flere ganger i løpet av et år, sånn har det alltid vært. Jeg ble også byttet ut og avvist i korte og lengre perioder alt etter humør og annet som skjedde i livet, så like før jul dro jeg for godt, og sitter igjen med lange ufine tekster og diskusjoner nesten ukentlig. Deler av meg er utslitt og vil prøve, da jeg vet at han har et potensiale om han får riktig hjelp. Skal sies at han også driver med ekstremsport, er omtrent manisk i perioder. Det har selvfølgelig vært litt redsel involvert i forbindelse med det også, da sannsynligheten for skade er potensielt stor. Da er det også gjerne skadelig rusbruk involvert. Ingen av de han omgås ser disse sidene, fordi han ofte trekker seg tilbake og sjelden viser det i sosiale sammenhenger. Veldig mye deprimert, vært siden barndommen. Jeg føler meg så dum blant våre felles venner også, så jeg er virkelig langt nede, omtrent under kjelleren. 

Mannen er kjekk, snill og veldig sosialt begavet utad. Har ifølge han selv vært under utredning i flere år, uten at jeg vet mye mer om det. Har selvfølgelig noen teorier om hva det kan være, og deler av meg ønsker å forstå best mulig for å kunne komme meg mentalt ut av det også. Tanken på at han sammen med den "eventuelle rette" kommer seg helt i balanse og er den jeg trodde at han skulle være, river meg i stykker. Det er nemlig også noe han kan finne på å skrive nå i ettertid. 

Jeg skjønner godt hvor mange røde flagg det er som ligger her, jeg er bare så ekstremt sliten, føler meg dratt ned på nøyaktig samme nivå. Og så skal det sies at vi begge er et stykke opp i 30 årene, så jeg ser egentlig bare begrensninger fra min side. 

Er det noen som har vært i lignende situasjon, og vet hvordan man best mulig distanserer seg fra slikt? Jeg er godt voksen og skjemmes nesten av å prøve formidle hvor mye det har gått inn på meg.. eller om jeg skal la det få en sjanse dersom han velger å kommunisere ordentlig? Skal sies at han aldri har vært i et lengre forhold tidligere, og de aller fleste tilfellene har endt i total isfront. Og akkurat det ville jeg gjerne unngått, både følelsesmessig og pga felles venner og aktiviteter.. lei meg..

Kjære deg det er ingen som klarer å fikse han. Det handler ikke om det. Hvis du blir sammen med han tror jeg ting bare vil eskalere.

det som gjør at det noen ganger ser ut som en person kan fikse en annen tror jeg henger sammen med personlighet.

Du lar deg undertrykke og gjør hva som helst for at han skal elske deg litt. Sånne personer vil helst ha en jente som deg å herske med. Jeg tror derimot hvis han forelsker seg i en dame som ikke finner seg i tull og tøys, vil han muligens oppføre seg annerledes. Da vil det se ut utad som hun har fikset han. Men det tror jeg er blant sjeldenheter.

jeg har vert akkurat der du er nå, stormforelsket i en mann som hvis han bare hadde tatt imot hjelp, ville blitt en omsorgsfull mann. Han har jo så mange fine sider.

jeg var 27 sammen med han i 8 år er 48 nå, og livet er fortsatt ett helvete. Voldsalarm, manipulering av barn for de må jo på samvær selv om far helst ser at mor var død. Nå etter siste runde i retten ble det ikke mer, barna ble trodd. Det er kjempetungt jeg vil anbefale deg å gå mer i terapi og tørre gi en av de gode guttene en sjanse.

jeg var alt for sein med terapi ca 45 men er veldig takknemlig for jeg gjorde det alikevel, bedre seint enn aldri.

 

 

Endret 4. februar 2024 av anonym78910

[ClausSaus]

 

omlivetvarlett skrev (På 2.2.2024 den 14.45):

Jeg er i 30 årene, og har vell hatt et mønster av vanskelige forhold hele veien. Har det siste året vært mye i terapi for å skjønne mønsteret jeg stadig havner i, noe må det jo være.

[..]

jeg er bare så ekstremt sliten, føler meg dratt ned på nøyaktig samme nivå. Og så skal det sies at vi begge er et stykke opp i 30 årene, så jeg ser egentlig bare begrensninger fra min side. 

Du er et produkt av feminismen, og den har ødelagt livet ditt. Du har blitt oppdratt av samfunnet til å tro de feile tingene, og som resultat sitter du nå igjen ulykkelig. Og som så mange andre "moderne" kvinner har du ikke villet lytte til oss som advarte mot konsekvensene av galskapen.

For her sitter du altså, tom innvendig, og lurer på om det kan være en god ide å bli sammen med en fyr som åpenbart er manisk depressiv… for ordens skyld: Svaret er nei, og spørsmålet er helt vanvittig.

I den grad det er noe å hente på det må du komme deg i terapi. Og styr for guds skyld unna alt "progressivt" vås som handler om hvor "strong and independent woman" du egentlig er hvis du bare kjenner etter. For de lyver altså til deg, i tilfelle du fremdeles ikke har forstått det.

Endret 4. februar 2024 av ClausSaus

[AnonymBruker]

TS, la han gå. Du kan ikke fikse han. Finn deg heller en snill fyr som vil spille på lag når dere stifter familie. 

Anonymkode: fc626...000

[jabx]

omlivetvarlett skrev (På 2.2.2024 den 14.45):

Hei, ønsker gjerne konstruktive råd og også gjerne noe betryggende i en spesiell, men veldig vond situasjon. 

Jeg er i 30 årene, og har vell hatt et mønster av vanskelige forhold hele veien. Har det siste året vært mye i terapi for å skjønne mønsteret jeg stadig havner i, noe må det jo være. Har i utgangspunktet et rikt sosialt liv, med mange hobbyer og mye aktivitet. Hadde et langvarig forhold tidlig i 20 årene fylt av utroskap og vanskelige tider. Brukte mange år på å gå videre, og har nå datet en jeg trodde var verdens tålmodigste. I begynnelsen var han nettopp det, stille, rolig, veldig intens akkurat i begynnelsen. Drømte om unger å hus, og helt ærlig var det kanskje litt "mye" når jeg ser tilbake på det. 

Uansett, det forandret seg fort. Han har et mønster av korte, aggressive relasjoner på alle vis. Ekstremt impulsiv, bytter gjerne bil, bosted, arbeid, hobby flere ganger i løpet av et år, sånn har det alltid vært. Jeg ble også byttet ut og avvist i korte og lengre perioder alt etter humør og annet som skjedde i livet, så like før jul dro jeg for godt, og sitter igjen med lange ufine tekster og diskusjoner nesten ukentlig. Deler av meg er utslitt og vil prøve, da jeg vet at han har et potensiale om han får riktig hjelp. Skal sies at han også driver med ekstremsport, er omtrent manisk i perioder. Det har selvfølgelig vært litt redsel involvert i forbindelse med det også, da sannsynligheten for skade er potensielt stor. Da er det også gjerne skadelig rusbruk involvert. Ingen av de han omgås ser disse sidene, fordi han ofte trekker seg tilbake og sjelden viser det i sosiale sammenhenger. Veldig mye deprimert, vært siden barndommen. Jeg føler meg så dum blant våre felles venner også, så jeg er virkelig langt nede, omtrent under kjelleren. 

Mannen er kjekk, snill og veldig sosialt begavet utad. Har ifølge han selv vært under utredning i flere år, uten at jeg vet mye mer om det. Har selvfølgelig noen teorier om hva det kan være, og deler av meg ønsker å forstå best mulig for å kunne komme meg mentalt ut av det også. Tanken på at han sammen med den "eventuelle rette" kommer seg helt i balanse og er den jeg trodde at han skulle være, river meg i stykker. Det er nemlig også noe han kan finne på å skrive nå i ettertid. 

Jeg skjønner godt hvor mange røde flagg det er som ligger her, jeg er bare så ekstremt sliten, føler meg dratt ned på nøyaktig samme nivå. Og så skal det sies at vi begge er et stykke opp i 30 årene, så jeg ser egentlig bare begrensninger fra min side. 

Er det noen som har vært i lignende situasjon, og vet hvordan man best mulig distanserer seg fra slikt? Jeg er godt voksen og skjemmes nesten av å prøve formidle hvor mye det har gått inn på meg.. eller om jeg skal la det få en sjanse dersom han velger å kommunisere ordentlig? Skal sies at han aldri har vært i et lengre forhold tidligere, og de aller fleste tilfellene har endt i total isfront. Og akkurat det ville jeg gjerne unngått, både følelsesmessig og pga felles venner og aktiviteter.. lei meg..

Her er det så mange røde flagg at Maos Kina blir som en dverg i forhold.

Det vil ikke bli bedre. Du kommer bare til å ofre deg selv og få det verre.

[jabx]

ClausSaus skrev (31 minutter siden):

Du er et produkt av feminismen, og den har ødelagt livet ditt. Du har blitt oppdratt av samfunnet til å tro de feile tingene, og som resultat sitter du nå igjen ulykkelig. Og som så mange andre "moderne" kvinner har du ikke villet lytte til oss som advarte mot konsekvensene av galskapen.

For her sitter du altså, tom innvendig, og lurer på om det kan være en god ide å bli sammen med en fyr som åpenbart er manisk depressiv… for ordens skyld: Svaret er nei, og spørsmålet er helt vanvittig.

I den grad det er noe å hente på det må du komme deg i terapi. Og styr for guds skyld unna alt "progressivt" vås som handler om hvor "strong and independent woman" du egentlig er hvis du bare kjenner etter. For de lyver altså til deg, i tilfelle du fremdeles ikke har forstått det.

Hva har dette med feminisme å gjøre? Tro de feile tingene?!

Hæ?

[AnonymBruker]

Dette vil du komme til å slite med resten av livet hvis du velger å gå videre med ham. Du vil slite akkurat som du gjør nå med ham, bare det gjelder kanskje andre ting og situasjoner.

Det er garantert bedre for deg uten en sånn mann å slite med. Beklager å måtte si det. 

Anonymkode: ebad3...042