Finner ingen som er god til å lytte. Jeg er en god lytter selv og et tappet

[AnonymBruker]

Er det flere enn meg som sliter med dette? Føler meg så alene om det. Har bygget opp nettverk og er fornøyd med at jeg klarte det, men har enda til gode å bli kjent med noen som faktisk spørr MEG hvordan ting går og gir meg tid til å svare. Folk pratet i vei om seg og sitt. Og når jeg forteller om noe fra mitt liv, noe som har skjedd i mitt liv og lignende så responderer mange med å dra paralleller til sitt eget liv. Og samtalen dreier seg igjen om de. Jeg tror mange ser på meg som en stor ressurs fordi jeg faktisk bryr meg. Jeg husker på ting som et nevnt tidligere og spør hvordan det går nå. Jeg lytter, anerkjenner og kommer med forslag og råd. Men blir på lang sikt tappet, fordi jeg har jo et ønske om å bli hørt jeg også. Men hvor finner man mennesker som innehar den evnen til å lytte og engasjere seg i MITT liv også?

Anonymkode: 5d2c7...f6e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Er det flere enn meg som sliter med dette? Føler meg så alene om det. Har bygget opp nettverk og er fornøyd med at jeg klarte det, men har enda til gode å bli kjent med noen som faktisk spørr MEG hvordan ting går og gir meg tid til å svare. Folk pratet i vei om seg og sitt. Og når jeg forteller om noe fra mitt liv, noe som har skjedd i mitt liv og lignende så responderer mange med å dra paralleller til sitt eget liv. Og samtalen dreier seg igjen om de. Jeg tror mange ser på meg som en stor ressurs fordi jeg faktisk bryr meg. Jeg husker på ting som et nevnt tidligere og spør hvordan det går nå. Jeg lytter, anerkjenner og kommer med forslag og råd. Men blir på lang sikt tappet, fordi jeg har jo et ønske om å bli hørt jeg også. Men hvor finner man mennesker som innehar den evnen til å lytte og engasjere seg i MITT liv også?

Anonymkode: 5d2c7...f6e

Kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Folk som deg er sjeldne, noe jeg synes er rart, hvordan kan så mange ha så lite innsikt i hvordan de fremtrer med venninner?

Har en venninnegjeng jeg har vært i siden grunnskolen, og jeg ble bare vant ned hvordan sjargongen der var fra start. Jeg spurte ofte de om ting, fulgte opp, men tok mange år før jeg innså at ingen brydde seg tilbake og heller ikke bryr seg om hverandres liv i nevneverdig grad. I blant når jeg er med dem kan det til og med bli litt stille og kleint, likevel kommer ingen på å spørre om hvordan det har gått ned ditt eller datt. F.eks døde min kjære bestemor for en stund siden, møtte dem noen dager etter begravelsen, men ingen som nevnte det med et ord da jeg traff dem face to face. Var på en lang ferietur i høst, minnet dem også diskret på det ved å fortelle noe fra turen. Tror du noen spurte "sant du var der du ja, var det en fin tur?" Nope! Der handler det kun om å ta ordet og fortelle selv, men de får jo fortalt mer siden jeg er der og spør dem. Dette irriterer meg mer nå som jeg er eldre og innser dette, så jeg spør mindre enn før. Har et litt ambivalent forhold til gjengen nå siden dette har begynt å plage meg, men prøver sette pris på de gode tingene, vi har det jo gøy sammen selv om man må kreve sin plass.

Jeg har en god venninne utenfor gjengen og, som oppriktig er nysgjerrig på mitt liv, og jeg på hennes. Det gir en helt annen følelse, og jeg setter skikkelig pris på det. Dessverre er det vanskelig å finne.

Håper du finner en som er mer som deg du også TS!

Anonymkode: f1f89...420

[AnonymBruker]

Du kan ikke endre andre, kun deg selv.

Du kan ikke forvente at andre plutselig vil bli mer lyttende. Du må ta plassen. Og kanskje enda enklere, bryte lyttingen. 

Det er vel ikke slik om du svarer på deres monolog at de fortsetter å snakke på munnen din? 

Anonymkode: 17bd7...645

[AnonymBruker]

Jeg mistet mannen min og to uker etterpå ringte en selvopptatt venninne til meg for å "tømme seg" til meg om problemene i livet sitt.

"Problemene" hennes var at jobben gjøre hadde begynt på to måneder tidligere, var helt annerledes enn hva hun trodde og at kollegene hennes var 19 år og veldig umodne og at hun hadde ingenting til felles med de.

Hun tenkte å si opp pga drepende kjedelig jobb og kollegaer hun hadde ingenting til felles med.

Hun snakket om dette i 40 minutter mens jeg fikk kun sagt et par ord, og hun spurte ikke om hvordan det gikk med meg, snakket kun om seg selv.

Hverdagsproblematikk og selvfølgelig kjedelig, men man holder kjeft om slike bagateller til noen som har mistet sin 37 år gamle mann til ondartet hjernesvulst og sitter igjen alene med to barn på 2 og 4 år.

Hun er en slik person som "bruker" spesifikke venner når hun har det vanskelig, og så hører man nesten ingenting fra henne når hun har det bra 

Anonymkode: edb90...4b5

[AnonymBruker]

Det  er min sterke formening at folk som er "så gode lyttere" er dårlige på å sette grenser og people pleasere. Som eksempelet over. Man avslutter en så ufin samtale før det er gått 40 minutter. 

Hvis du TS snur det, at det er ikke du som er god å lytte, men du som er dårlig på å ta plass, dele uoppfordret o.l. fordi det gjør deg ille til mote, har du brått fått noe å jobbe med. Du kan ikke endre andre, men du kan endre deg selv. 

Og så kommer du til å føle at folk ikke lytter og kanskje de ikke gjør det i førsten, kanskje de ikke er vant til at du tar den rollen, da er mitt tips at du skal si det for å høre på deg selv, spør deg selv og svar deg selv, høyt. Og lytt med varme til det du deler. Gjør du dette i noen måneder vil folk bli mer interessert i å lytte til deg, fordi du viser at du respekterer deg selv og er interessant nok til at du selv lytter til deg. 

Anonymkode: b0918...ade

[AnonymBruker]

Folk flest er selvopptatte. Jeg er så heldig å ha to veninner som jeg kan ha samtaler med; ikke bare være «lytter» til dritkjedelige monologer🥴

Men gud hjelpe meg som jeg sliter med andre relasjoner; må virkelig sette grenser! Noe av det verste som finnes er ureflekterte mennesker-fordi de klarer ikke å sette bremsene på, men heller kjører ned alt på veien😰

Anonymkode: bf726...56e

[AnonymBruker]

Forstår ikke de som mener det er feil å dra paralleller til eget liv. Jeg og mine venninner gjør det hele tiden. Jeg opplever det som en støtte, at jeg ikke er alene om å oppleve forskjellige ting og at man blir forstått. Så fremst man ikke snur det til seg selv og holder samtalen der så klart. Du må jo også klare å styre samtalen tilbake til deg selv, eller si i fra, at du har behov for å snakke litt mer om nevnt tema. Hva forventer du? At noen skal sitte å lytte å si ja og ha? For å validere dine følelser, og ingen andre har lignende opplevelser fordi det du opplever er så unikt? 

Anonymkode: 7bf6e...8f9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Jeg mistet mannen min og to uker etterpå ringte en selvopptatt venninne til meg for å "tømme seg" til meg om problemene i livet sitt.

"Problemene" hennes var at jobben gjøre hadde begynt på to måneder tidligere, var helt annerledes enn hva hun trodde og at kollegene hennes var 19 år og veldig umodne og at hun hadde ingenting til felles med de.

Hun tenkte å si opp pga drepende kjedelig jobb og kollegaer hun hadde ingenting til felles med.

Hun snakket om dette i 40 minutter mens jeg fikk kun sagt et par ord, og hun spurte ikke om hvordan det gikk med meg, snakket kun om seg selv.

Hverdagsproblematikk og selvfølgelig kjedelig, men man holder kjeft om slike bagateller til noen som har mistet sin 37 år gamle mann til ondartet hjernesvulst og sitter igjen alene med to barn på 2 og 4 år.

Hun er en slik person som "bruker" spesifikke venner når hun har det vanskelig, og så hører man nesten ingenting fra henne når hun har det bra 

Anonymkode: edb90...4b5

Du er så klart i en sorg, men det er nok litt hvordan du velger å se på dette. Hun ringer deg om «smått og stort», hun ringte nok ikke kun for å klage på sitt. At hun ikke spurte deg om hvordan det går kan være fordi hun ikke vet om du ønsker å snakke om dette. At man heller har behov for å koble litt ut. At hun skal «holde kjeft» om sine bagateller synes jeg høres brutalt ut, hva skal dere snakke om da, hvis alt er bagateller. Skjønner at du opplever dette slik men du kunne kommunisert dine behov, om det er å snakke om sorgen eller at du trenger å snakke om positive ting. 

Du sier man ikke hører noe fra henne når hun har det bra, er det noe grunn til det da? Føler hun at hun bare kan ringe deg hvis det er noe fordi du er lite tilgjengelig, med mindre det er noe spesifikt? 

Anonymkode: 7bf6e...8f9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.2.2024 den 12.11):

Jeg mistet mannen min og to uker etterpå ringte en selvopptatt venninne til meg for å "tømme seg" til meg om problemene i livet sitt.

"Problemene" hennes var at jobben gjøre hadde begynt på to måneder tidligere, var helt annerledes enn hva hun trodde og at kollegene hennes var 19 år og veldig umodne og at hun hadde ingenting til felles med de.

Hun tenkte å si opp pga drepende kjedelig jobb og kollegaer hun hadde ingenting til felles med.

Hun snakket om dette i 40 minutter mens jeg fikk kun sagt et par ord, og hun spurte ikke om hvordan det gikk med meg, snakket kun om seg selv.

Hverdagsproblematikk og selvfølgelig kjedelig, men man holder kjeft om slike bagateller til noen som har mistet sin 37 år gamle mann til ondartet hjernesvulst og sitter igjen alene med to barn på 2 og 4 år.

Hun er en slik person som "bruker" spesifikke venner når hun har det vanskelig, og så hører man nesten ingenting fra henne når hun har det bra 

Anonymkode: edb90...4b5

Kjenner til typen. Dette er dessverre ikke en venn. 

Anonymkode: 27b58...788

[AnonymBruker]

Det er utroolig slitsomt å være en mental søppelbøtte. Jeg er (dessverre) en empatisk sjel, som føler med andre. Dette har tappet kreftene mine så til de grader. Men det nytter ikke å si noe til de som totalt mangler selvinnsikt. Man må distansere seg. Jeg er kronisk syk og blir helt matt de gangene jeg er i det offentlige rom og blir utsatt for dette🥹De spiser det lille jeg har av krefter🫣

Anonymkode: bf726...56e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Du er så klart i en sorg, men det er nok litt hvordan du velger å se på dette. Hun ringer deg om «smått og stort», hun ringte nok ikke kun for å klage på sitt. At hun ikke spurte deg om hvordan det går kan være fordi hun ikke vet om du ønsker å snakke om dette. At man heller har behov for å koble litt ut. At hun skal «holde kjeft» om sine bagateller synes jeg høres brutalt ut, hva skal dere snakke om da, hvis alt er bagateller. Skjønner at du opplever dette slik men du kunne kommunisert dine behov, om det er å snakke om sorgen eller at du trenger å snakke om positive ting. 

Du sier man ikke hører noe fra henne når hun har det bra, er det noe grunn til det da? Føler hun at hun bare kan ringe deg hvis det er noe fordi du er lite tilgjengelig, med mindre det er noe spesifikt? 

Anonymkode: 7bf6e...8f9

Hun snakket kun om sitt fra første sekund til hun la på, og de få ordene jeg fikk inn var noe sånt som "herlighet", "såpass ja", "helt enig".

Hun sa ikke engang "hei" når jeg svarte, men sa "endelig noen som svarer, jeg har ringt mange men ingen tar telefonen", og så begynte hun å snakke om jobben sin og det gikk på inn og utpust i 40 min helt til jeg sa at jeg måtte avslutte fordi jeg skulle i dusjen.

Grunnen til at jeg avslutte var at jeg var så sliten i hodet at jeg måtte ha fred og ro.

Ts

Anonymkode: edb90...4b5

[AnonymBruker]

Den løsninga jeg har funnet på dette er å ta opp tidlig når jeg blir kjent med nye folk at jeg ofte har funnet meg i en situasjon hvor omtanke ikke går begge veier. Da er vi begge oppmerksomme på dette, uten at jeg har anklaget noen for noe.

Anonymkode: 7544c...e11

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

jeg har ringt mange men ingen tar telefonen

der har du løsningen! Andre har skjønt det - du har også lov til å gjøre det 

Anonymkode: 6eea2...421

[Btw]

6 hours ago, AnonymBruker said:

Forstår ikke de som mener det er feil å dra paralleller til eget liv. Jeg og mine venninner gjør det hele tiden. Jeg opplever det som en støtte, at jeg ikke er alene om å oppleve forskjellige ting og at man blir forstått. Så fremst man ikke snur det til seg selv og holder samtalen der så klart. Du må jo også klare å styre samtalen tilbake til deg selv, eller si i fra, at du har behov for å snakke litt mer om nevnt tema. Hva forventer du? At noen skal sitte å lytte å si ja og ha? For å validere dine følelser, og ingen andre har lignende opplevelser fordi det du opplever er så unikt? 

Anonymkode: 7bf6e...8f9

Du har en merkelig retorikk. Det handler ikke om at ingen andre har liknende opplevelser eller ei eller om man søker etter validering; folk vil i simpelhet fortelle hva som har skjedd i livet deres. La folk gjøre det uten å avbryte dem. 

Når man lytter så holder man jo kjeft og lytter. Det er grunn til man har to ører og kun en munn. Man skal lytte dobbel så mye som man snakker. 

Endret 3. februar 2024 av Btw

[Trolltunge]

Ja dette er vel et ganske vanlig problem for oss som virker sterke og empatiske. Vi blir fort klagemur, men har ikke nødvendigvis noen som stiller opp tilbake når vi trenger det. 

Jeg stilte alltid opp for mine venninner, men opplevde at de trakk seg bort rett og slett da de visste at jeg sto i en fryktelig tung situasjon. Jeg antar at det liksom ikke var min rolle i vennskapene å ha behov for mental støtte. Min rolle var å være klippen de kunne lene seg til, den de kunne få gode råd og støtte av, og annet ble vanskelig. 

Du spør hvor man finner dem som stiller opp for deg. I mitt tilfelle fant hun mer meg. Mens de venninner jeg trodde jeg kunne stole på sluttet med å ta kontakt da de visste at jeg hadde det vondt var det en kvinne jeg kun hadde møtt et par ganger, og virkelig ikke regnet med, som plutselig ringte meg og sa "Jeg har hørt at du står i en veldig vanskelig situasjon. Hvordan går det med deg? Er det noe jeg kan hjelpe deg med?" 

Jeg var så takknemlig og rørt over den telefonen, og hun er den dag i dag min nærmeste venninne og fortrolige. Heldigvis har jeg fått gjøre gjengjeld for hennes fantastiske omtanke og raushet mange ganger opp gjennom årene, og i dag omtaler og tenker vi omtrent på hverandre som familie/søstre. Hun er den jeg deler både gleder og sorger med, mens mine opprinnelige venninner er mer vanlige/ikke så fortrolige vennskap. Vi to stiller alltid opp for hverandre, både mentalt og praktisk. 

Jeg var heldig regner jeg med. Da jeg trengte det som mest var det en bekjent som trådte frem og ble den personen som våget å stå sammen med meg gjennom stormen. En jeg virkelig ikke hadde tenkt på som mulig støttespiller engang. Hun er unik. Fantastisk! ❤️

Jeg er ikke lenger såret over at de andre forduftet. De taklet ikke den situasjonen godt, men vi har likevel en lang historie der de har vært viktige for meg i mye. Tiden og hva de selv var opptatt med den tiden påvirket nok også at det ble som det ble, i tillegg til at det var litt vanskelig å takle for dem at jeg som liksom var så sterk plutselig ikke var den de var vant til. Jeg ble nok nesten som fremmed for dem i at konstruktiv klokhet ble erstattet av en forvirret og rådløs dyp fortvilelse. 

Endret 3. februar 2024 av Trolltunge

[Gjest Hoia]

Det å være passiv lytter trenger ikke å være ensbetydende med å inneha empatiske trekk. Mange splitter seg "på bakrommet" ved at de misunner andres liv, væremåte og misunner andres fremgangsmåte uten å skyve seg selv frem i samtalen. Det blir en dobbelthet som er vanskelig å imøtegå. Empati er i all hovedsak ikke hva en til enhver tid ikke sier eller sier, men hva en gjør. Men når det er sagt, er veldig mange som lytter empatiske.

Et eksempel kan jo være et søkt eksempel der noen har en ulovlig telefon der de følger med vedkommende selv om vedkommende overhodet ikke ønsket å være i en setting med deg. Så som reaksjon gir du beskjed, sier at du ikke ønsker å ha vedkommende der, fordi det er over alle grenser for hva en kan tillate å gjøre overfor et annet menneske (jeg hørte en historie om det). Men vedkommende som satt i andre enden klarte ikke å se det poenget at det overhodet ikke var hjemmel for dem å være der in the first place, så vedkommende ble mer og mer såret på egne vegne, uten å se hele sammenhengen. Det var et gedigent overtramp, men fokus var rettet mot en selv.

 

[Gjest Hoia]

Jeg tenker det er litt relevant at en setter grenser for seg selv i livet. Føler du ikke at det er plass til deg, må du enten ta den plassen eller finne andre du har bedre kjemi med. Dette er litt det samme som disse sakene i media, komme i ettertid med noe som er helt fjernt. En har ikke ansvar for andre, kun for seg selv. Når en beskylder andre for å ha en psyke du ikke har selv, da tenker jeg at en er litt ute å kjøre psykisk. 

[AnonymBruker]

Btw skrev (1 time siden):

Du har en merkelig retorikk. Det handler ikke om at ingen andre har liknende opplevelser eller ei eller om man søker etter validere; folk vil i simpelhet fortelle hva som har skjedd i livet deres. La folk gjøre det uten å avbryte dem. 

Når man lytter så holder man jo kjeft og lytter. Det er grunn til man har to ører og kun en munn. Man skal lytte dobbel så mye som man snakker. 

Der er ikke alle like. Dersom noen sier ja og ha, og bare hører på hva jeg sier så føler ikke jeg at de engasjerer seg. Å det er vel en vesentlig forskjell på en samtale som går begge veier, enn at man ikke hører på den andre personen. 

Anonymkode: 7bf6e...8f9

[Gjest Hoia]

Jeg tror jeg hadde en venninne en gang som led av selektiv mutisme eller noe. Litt sånn gravende taushet. Jeg ble så nervøs av det, at jeg alltid begynte å bable. Det er forskjell på å være lyttende og det å ikke bidra til en samtale. Jeg hadde virkelig sansen for henne, hyggelig og greier, bortsett fra at jeg alltid begynte å bable sånn fordi hun var så stille. På andre siden har jeg en venninne som virkelig er god til å lytte, men hun er aldri sånn gravende stille og bidrar selv også, stiller alltid masse spørsmål.

Endret 3. februar 2024 av Hoia

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Jeg tror dessverre folk flest bare bryr sg om seg selv... Jeg tror også de få som ikke gjør det ofte likevel ender opp som venner til de som bryr seg om seg selv, fordi de andre som er slik holder jo ikke ut/er ikke interessante for de likevel... så det blir jo en slags sirkel av det..

Anonymkode: 2638d...192