Borderline og "episoder"

[AnonymBruker]

Jeg ønsker å høre hvordan personer med borderline opplever såkalte "episoder". Hva føler du på, hvor lenge varer de og ikke minst hvordan kommer du deg ut av disse?

Jeg ønsker altså å høre folks egne erfaringer og opplevelser med dette, ikke personer rundt sine. Jeg håper at dette respekteres,

Anonymkode: 7d295...5e3

[AnonymBruker]

Hva mener du med "episoder"? At man blir sint tenker du?

Hvis jeg blir sint på andre, går det vanligvis raskt over i alle vanlige, litt distanserte relasjoner. Jeg hisser meg gjerne opp, stikker, og sier unnskyld innen neste dag og er ferdig med det.

Hvis jeg blir sint på noen nær meg er det verre. Det føles alltid alvorlig og jeg mister lett hodet der ting som kunne vært løst som diskusjon blir en krangel. Jeg får en overveldende sår og smertefull følelse av krangler, rømmer gjerne fra hele situasjonen i sinne og gråter mye fordi jeg har det så vondt innvendig. Har og som regel panikk for at den andre ikke vil snakke med meg igjen. Tar ofte litt lenger tid før jeg tar kontakt da, fordi jeg ikke er i balanse og redd ting eskalerer igjen. Vet ikke om det var sånt du tenkte på?

Anonymkode: d4637...057

[AnonymBruker]

Jeg har bare delvis "borderline", og er ikke helt sikker på hva du mener med episoder. Men for min del vil vel kanskje det regnes som de gangene det bare bobler over av følelser inni meg, sinne, tristhet, fortvilelse, desperasjon og alt mulig på en gang. Et salig kaos som føles uutholdelig intenst. Det er så vondt at jeg føler det fysisk og jeg føler at jeg må rive ut hjertet eller noen av organene mine for at det skal stoppe å gjøre så vondt. 

Hvor lenge det varer varierer, det aller mest intense varer nok maks et par timer i strekk, selv om det føles som en evighet. Noen ganger går det over og alt er helt fint og greit etterpå, men som oftest så går det i bølger hvor det når toppen av intensiteten, også roer det seg litt før det tar seg opp igjen osv. Alle disse følelsene gjør at jeg blir veldig fysisk og psykisk urolig, og når det roer seg litt kan jeg bli utrolig nedstemt og føle meg deprimert. Jeg er vel inne i en sånn periode nå, og den har vart egentlig siden før jul. 

Noen ganger går det faktisk over av seg selv, hvis jeg klarer å holde hodet litt i fatning og bare holde ut (musikk kan hjelpe meg en del her). Noen ganger trenger jeg noen å snakke med (enten miljøpersonalet der jeg har vært innlagt, eller så har jeg oppfølging fra kommunen jeg kan ringe til). Noen ganger tar jeg beroligende medisiner (som kan fungere utrolig bra, men som jeg av en eller annen grunn alt for sjelden husker at jeg faktisk kan ta). Og litt for mange ganger skader meg jeg selv for at det skal gå over. 

Anonymkode: eb109...bfa

[AnonymBruker]

Dette kan bli spennende lesning.  Artig å se om de har samme oppfatning om hendelser,tanker,reaksjoner som dem det går utover. 

Anonymkode: c8db7...810

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dette kan bli spennende lesning.  Artig å se om de har samme oppfatning om hendelser,tanker,reaksjoner som dem det går utover. 

Anonymkode: c8db7...810

Hva mener du med det? 

Anonymkode: eb109...bfa

[AnonymBruker]

Jeg føler jeg skal sprekke av følelser.. fortvilelse, katastrofetanker, desperasjon, sinne.. gråter veldig mye, i timesvis i strekk.. det hjelper for meg å ligge på gulvet.. er rastløs og urolig.. klarer ikke få tankene vekk fra det som har skjedd.. klandrer mye den andre i denne perioden. Er så såret. Ender ofte med selvskading av noe slag. 
 

Når stormen er over kan jeg klare å se at mye var selvforskyldt og skapt i eget hode. Men ikke midt i det. 

Anonymkode: 2806c...c99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Hva mener du med det? 

Anonymkode: eb109...bfa

Jo,den listen er lang og følelsesladet. 

En ting er det som man kan Google seg til. En helt annen ting er hva personen opplever før,under og etter. 

 

Anonymkode: c8db7...810

[AnonymBruker]

Jeg har borderline med paranoide trekk, har lært meg at så fort jeg merker følelsene tar overhånd om det så er sinne, tristhet eller andre typer følelser , så vasker jeg, trener eller gjør håndarbeid. Bare for at kroppen skal fokusere på noe annet.  Funker perfekt for meg. Men skal sies at jeg har gått i terapi i snart 15 år 🙂 

Lar det ikke gå ut over noen andre uansett. 

Anonymkode: 9eb00...efd

[AnonymBruker]

Episoder? Borderline er ikke kjennetegnet av episoder. Det er ikke en psykoselidelse

Anonymkode: 5dc2b...e51

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Episoder? Borderline er ikke kjennetegnet av episoder. Det er ikke en psykoselidelse

Anonymkode: 5dc2b...e51

Nå skulle ikke vi pårørende fortelle, men som kona til en med borderline kaller vi det så absolutt episoder. Selv om de ikke er psykotiske. Det er likevel episoder der traumer og følelser tar overhånd, og vedkommende handler ubehagelig/særdeles lite rasjonelt/hyterisk/overfølsomt eller hvordan man vil beskrive det. 

Anonymkode: 0a5b4...c85

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Episoder? Borderline er ikke kjennetegnet av episoder. Det er ikke en psykoselidelse

Anonymkode: 5dc2b...e51

På engelsk snakkes det gjerne om "episoder".

Anonymkode: 7d295...5e3

[AnonymBruker]

Takk til dere som har svart 

Anonymkode: 7d295...5e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Nå skulle ikke vi pårørende fortelle, men som kona til en med borderline kaller vi det så absolutt episoder. Selv om de ikke er psykotiske. Det er likevel episoder der traumer og følelser tar overhånd, og vedkommende handler ubehagelig/særdeles lite rasjonelt/hyterisk/overfølsomt eller hvordan man vil beskrive det. 

Anonymkode: 0a5b4...c85

Takk for nyttig innspill! Grunnen til at jeg presiserte at jeg ønsker å høre fra personer som selv har borderline, og ikke de rundt, er at jeg har sett hvordan tråder om dette temaet kan foregå.

Anonymkode: 7d295...5e3

[AnonymBruker]

CA

80% innoversinne. Dvs skader meg selv. Oppkast og sulting.

20% sint dvs får jeg en "episode" der jeg er redd for å bli forlatt av en nær meg ( kun kjæreste) menn som trigger den,ingen andre. Da kan jeg si sårende ting, kaste noe i veggen,true med selvmord om han forlater meg,si at vedkommende har lurt meg,ikke elsker meg,anklage motparten for utroskap,løgn++

 

80% nummer 1 skjer hver dag

20% nummer 2 skjer sjeldent. Spørs hvordan jeg blir møtt. Noen ganger i året. Hvis det er et dårlig forhold skjedde det ukentlig.

 

Det handler kun om fortvilelse og redsel. Hvorfor? Når man har blitt sviktet av alle fra man var liten, utsatt for vold,overgrep også i voksenlivet osv så er man vant å leve kun i "helvete" og det kan dessverre gå utover en snill kjæreste også. Fordi man vet ikke hva noe trygt er.

 

Terapi hver uke. Viktig. 

 

 

Anonymkode: b93a1...5ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.2.2024 den 11.42):

Takk for nyttig innspill! Grunnen til at jeg presiserte at jeg ønsker å høre fra personer som selv har borderline, og ikke de rundt, er at jeg har sett hvordan tråder om dette temaet kan foregå.

Anonymkode: 7d295...5e3

Ja det har jeg også, og det gjør vondt også for oss som elsker en som har borderline. 

Om folk forsto at de med borderline er fryktelig redde/i emosjonell ubalanse når de får sine episoder, og istedenfor å reagere tilbake husker på at vedkommende har borderline, og trygger vedkommende og roer ned situasjonen, da er det ikke så vanskelig å forholde seg til. 

Vi har alle behov for støtte fra noen innimellom, så det er ikke verre enn å evne å gi det når den ned borderline trenger det som mest. De nødvendige samtaler og diskusjoner kan man likevel ha, men ikke akkurat når vedkommende er helt i ubalanse. Da et det ingenting å hente uansett, for vedkommende klarer ikke å være rasjonell akkurat da. Det er sykdommen, ikke hvordan vedkommende er. (Man begynner naturligvis ikke å krangle med en som har epileptiske anfall heller akkurat når det pågår. Same shit!)

Det verste man kan gjøre ved en episode er å gå i angrep/henge seg på å være urimelig. Da eskalerer det. Ved å trygge forsvinner det temmelig fort. 

Min kjære gir meg støtte når jeg trenger det også, så dette går begge veier. Lojaliteten hans fordi jeg takler og forstår er også enorm. 

Så går han til psykiater jevnlig, og det hjelper jo på, så jeg ikke blir psykolog for ham for ofte. Det som er vanskelig å takle har ham da en å snakke med om. 

Vi lever et godt samliv med dette. 

Anonymkode: 0a5b4...c85