Hvor går grensen?

[AnonymBruker]

Jeg og sønnen min flyttet inn med barnefar i sommer. Dette var ikke en forhastet beslutning. Jeg og barnefar har brukt over to år på å se om ting fungerer imellom oss og jeg har observert hvordan han er med sønnen sin. Vi bodde i en annen kommune, så vi har jo ikke sett hverandre daglig i denne tiden. Jeg selv følte at barnefar hadde modnet mye siden jeg gjorde det slutt sist ( 10 år siden ) og hadde veldig lyst til å gi oss en sjanse. Men nå når vi har flyttet inn så ser jeg endringer jeg som mor og kjæreste ikke liker. Sønnen vår blir veldig mye rettet på, får lite oppmerksomhet, får en del kritikk og far har store krav til sønnen. Dette ser jeg har resultert i at sønnen vår snakker lite med far,tør ikke si sine meninger,tør ikke vise at han er lei seg og hver gang han søler eller mister noe så er hans første reaksjon og se på far for å se om han så noe. Dette er veldig vondt for meg å se. Når jeg selv prøver å gi far råd på hvordan han best mulig kan få en god relasjon med sønnen så reagerer han med sinne og sier jeg blander meg inn i hans rolle som far. Jeg kan heller ikke fortelle far noe som plager meg eller om det er noe jeg skulle ønske han gjorde ting litt annerledes. Da blir det skriking og sinne og ifølge han så sier jeg at alt han gjør er feil og at han gjør ingenting rett. Jeg er veldig flink til å fortelle om positive ting han gjør. Dette fordi jeg vet han trenger mye bekreftelse og skryt. Min tanke her er jo at jeg ikke vil at sønnen min skal ha det sånn. Han har grått på sengekanten til meg flere ganger siden vi har flyttet inn. Han savner også vennene sine fra tidligere. Når far har kommet har han sluttet å gråte for å skjule at han er lei seg. ( Han er 11 år ) Overreagerer jeg hvis jeg har lyst til å flytte ut og tilbake? Har noen evt noen andre forslag? Er så rådvill. Ser for meg at far vil bli rimelig sint på meg om vi flytter og at jeg får skyld for å ødelegge forholdet til han og sønnen. Dette vil nok sønnen vår få høre ofte ser jeg for meg. Før vi flyttet inn gikk det veldig fint og snakke med far om tanker og følelser. Han tok også initiativ med sønnen sin, var aktiv med han osv. Nå har også far samvær med sin datter annenhver helg. Her er han stikk motsatt. Forståelsesfull, sympatisk, skryter,blid og oppmerksom. Hun er 3 så forstår jo selvfølgelig at de ikke skal møtes på samme måte, men det å være sympatisk,blid, motiverende og kjærlig bør jo begge få uavhengig av alder tenker jeg:/. Det er mye sinne og fra far sin side i helt ubetydelige sammenhenger ( vel og merke min oppfatning da ). Både til meg og vår sønn. Vi er vant til harmoni og kjærlighet og dette er så langt ifra det. Nå skal det sies at jeg selv ikke har hatt en farsfigur og har lite å sammenligne med. Hvordan er fedrene med sønnene sine og hva skal man egentlig forvente? Jeg og sønnen min har bodd alene i 10 år og har vært vant til vår lille verden. Sønnen vår er en flott gutt med stort hjerte. Litt kresen er vel det som er mest "strevsomt". Hvordan skal jeg gå frem for å få en god samtale med far her? Han har tidligere gått i terapi og fått påvist ptsd. Så han er veldig rask til å legge alt på diagnosen og ikke ta noe ansvar. Det var en i et annet forum som foreslo familievernkontoret, men ser for meg at dette er helt uaktuelt for far da han ikke i noen omstendigheter vil stilles i dårlig lys :/ vil jo bare at vi skal ha det fint og harmonisk, men rådvill på hvordan jeg skal få det til.

Anonymkode: 9ae71...5e0

[AnonymBruker]

Det høres jo ikke ut som en god situasjon i det hele tatt. Jeg skjønner godt at du vil flytte ut igjen og det høres jo også ut som den beste løsningen. Veldig rart at far har forandret seg sånn bare fordi dere flyttet inn da.. 

Anonymkode: 8bba9...8ec

[AnonymBruker]

Ah…du glemte å ta opp temaet om dere fungerer som foreldre sammen… parforhold er en ting, hans forhold alene til sønnen en annen. Men komboen kan bli eksplosiv ja. 
 

uansett, far har åpenbart med seg mye bagasje, og du også. Om ikke fvk er aktuelt ville jeg brukt penger på privat familierådgiver. Dere trenger det skal dette ha en sjans. Mulig dere begge bør i terapi hver for dere også…

Anonymkode: 0a4cf...3b1

[AnonymBruker]

Jeg ville flyttet jo før jo heller, for at gutten ikke skal bli mer skadet. For skadet blir han når han er redd for å vise hvem han er!

Siden mannen ikke vil i parterapi tenker jeg at løpet uansett trolig er kjørt. Eneste andre som ev. kan forsøkes, det er om du får ham med på et slikt foreldrekurs som bv arrangerer, cos-kurs, eller hva de heter.

Men jeg tror ikke du bør bruke mye tid på å tenke på dette, for jo lengre tid som går, jo mer skadet blir gutten din.

Ring bv og hør hvilke foreldrekurs de har som kan passe for dere. Og vil ikke mannen bli med, da bør heller du og gutten flytte tilbake dit dere bodde før, hvor gutten har sitt trygge nettverk i venner og aktiviteter som kan bygge ham opp igjen.

❤️

Ps - du skriver ikke om mannen har gått i terapi for den ptsd'en han skal ha. Om ikke burde han ta ansvar for egen helse og søke psykologhjelp. Og om han har gått i behandling før, da bør han søke om å få komme til en traumespesialist, siden han nå er i ferd med å gi egen sønn traumer for livet med måten han behandler gutten på...

Anonymkode: 99339...6b6

[kvinne1983]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det høres jo ikke ut som en god situasjon i det hele tatt. Jeg skjønner godt at du vil flytte ut igjen og det høres jo også ut som den beste løsningen. Veldig rart at far har forandret seg sånn bare fordi dere flyttet inn da.. 

Anonymkode: 8bba9...8ec

Er nå den veien tankene mine går. Det viktigste for meg er at sønnen min har det bra og da er det min oppgave og sørge for at han har det. Han gikk i terapi før vi flyttet inn, men sluttet der en mnd før innflytting. Mulig at det har noe og si. I tillegg så skal han plutselig ta hensyn til noen hele tiden. Mulig det ble litt mye å forholde seg til, derav stor endring. Er nå tydelig at han har vanskeligheter, men det skal ikke gå på bekostning av min sønns trivsel og oppvekst:/ 

[kvinne1983]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg ville flyttet jo før jo heller, for at gutten ikke skal bli mer skadet. For skadet blir han når han er redd for å vise hvem han er!

Siden mannen ikke vil i parterapi tenker jeg at løpet uansett trolig er kjørt. Eneste andre som ev. kan forsøkes, det er om du får ham med på et slikt foreldrekurs som bv arrangerer, cos-kurs, eller hva de heter.

Men jeg tror ikke du bør bruke mye tid på å tenke på dette, for jo lengre tid som går, jo mer skadet blir gutten din.

Ring bv og hør hvilke foreldrekurs de har som kan passe for dere. Og vil ikke mannen bli med, da bør heller du og gutten flytte tilbake dit dere bodde før, hvor gutten har sitt trygge nettverk i venner og aktiviteter som kan bygge ham opp igjen.

❤️

Ps - du skriver ikke om mannen har gått i terapi for den ptsd'en han skal ha. Om ikke burde han ta ansvar for egen helse og søke psykologhjelp. Og om han har gått i behandling før, da bør han søke om å få komme til en traumespesialist, siden han nå er i ferd med å gi egen sønn traumer for livet med måten han behandler gutten på...

Anonymkode: 99339...6b6

Hei og takk for svar❤️ tenker nok at dette er noe jeg må ta tak i raskt. Så ville gjerne ha litt flere hoder som tenkte sammen med meg. Jeg bør nok sette meg ned med barnefar og fortelle han alvorligheten i dette og sette krav til videre behandling hvis han fortsatt vil ha oss der. Så ordne en barnevakt og ta en ordentlig prat med far. Er nå mye som ligger å ulmer også fordi jeg unngår å prate om viktige ting pga sønnen vår. Vil spare han for disse reaksjonene. Nå er det ikke tilfelle at han bare er sint å sur hele tiden, så vi har mange fine øyeblikk også. Alle tre. Men ofte jeg som motiverer til positiv interaksjon mellom dem (forhåpentligvis så skjult som jeg ønsker). Og far glimter nå til selvfølgelig nå og da. De siste dagene nå har han for eksempel snakket litt mer med sønnen sin , spurt hvordan han har hatt det på skolen og om han koser seg med Fortnite spilling sammen med kompisene og andre små ting. Mistenker at han skjønner han har gått litt for langt og at han må gjøre noen endringer for at vi skal bli værende. Men så har verken jeg eller sønnen min tid til å være med på eventuelle runder. så får nok bli terapi igjen og i tillegg må han også erkjenne at det er et problem å ta tak i. Dette er ikke noe jeg kan akseptere og heller ikke en oppførsel sønnen min skal bli vant til. Men så vil jeg nå ikke løpe som første løsning og tenker derfor at en alvorlig prat og krav kan være en start. Jeg har nå tidligere tatt opp ulike situasjoner og synspunkter jeg har vært uenig i og der har det blitt mye gaslighting og null forståelse. Men dette har jo skjedd litt stykkevis for å minimere reaksjoner Tenker nok det er lurt med en alene kveld her. Takk for innspill og at du tok deg tid 🙂

[kvinne1983]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ah…du glemte å ta opp temaet om dere fungerer som foreldre sammen… parforhold er en ting, hans forhold alene til sønnen en annen. Men komboen kan bli eksplosiv ja. 
 

uansett, far har åpenbart med seg mye bagasje, og du også. Om ikke fvk er aktuelt ville jeg brukt penger på privat familierådgiver. Dere trenger det skal dette ha en sjans. Mulig dere begge bør i terapi hver for dere også…

Anonymkode: 0a4cf...3b1

Kombinasjonen er nok ikke det beste vil jeg si. Min rolle er kjærlig, tolmodig, motiverende og åpen. Far er nok ikke der. Derfor blir det nå lite støtte fra meg til far når han irettesetter vår sønn. Mest fordi jeg synes mye av det er totalt unødvendig å påpeke. Våkner for sent synes far ( sønnen vår kommer alltid tidsnok til skolen ), ser på tlf når han henter seg vann ( også? Tenker jeg ), sier au litt for mye osv...( Hvis han dunker hånden borti noe eller stanger i noe for eksempel), man sier da au om man får vondt. Jeg tenker nok at det kan virke som litt oss mot far og det er jo absolutt ikke bra det heller ( ikke sagt disse ordene konkret, men jeg kan godt komme med en kommentar som "gjør det noe da?") Far har gått i terapi, men bør nå absolutt gå en ny runde der. Jeg selv har gått lenge i terapi og har avsluttet der. Mye bearbeiding og aksept. Det eneste som kan henge litt igjen i kroppen er nok å slippe inn andre enn min sønn helt inn. Og min reaksjon med å ta avstand fra vanskelige situasjoner følelsesmessig. Går mest i realitet tenkning. Takk for svar!