Er det vanlig å føle seg så ensom?

[AnonymBruker]

Hei. Er det vanlig å føle seg ensom?

Jeg har samboer og barn. Jeg har slekt i nabohuset.

Jeg har en jobb jeg liker godt. Kolleger Jeg liker godt.

Men jeg føler meg ensom, og i grunn ekskludert. 

Nå fylte ei jeg prater mye med år, og jeg hadde håpet jeg ble invitert. Nope. Det var bare for " de nærmeste".

Greia med folk er at de er så innmari hyggelige,  man kan le sammen og ha god kjemi. Yes, tenker jeg! Så håper man at kanskje man har fått ei venninne,  men nei. Er ikke deprimert

Anonymkode: 37abc...a8e

[AnonymBruker]

Ja, det er vanlig. 

Anonymkode: fcee5...36e

[AnonymBruker]

Det er veldig vanlig å bare invitere de nærmeste, ka  hende du må sette et eksempel å invitere henne. Kanskje du skal det? Eller spørre om hun blir med å finne på noe? Kino? Kveld med strikking? Hva enn dere liker? Gå en tur? 

Anonymkode: 3db1f...982

[AnonymBruker]

Tar du initiativ til å finne på ting med folk da?

Anonymkode: 82309...ffa

[AnonymBruker]

Det handler vel mer om at du har høye forventninger. Jeg vil påsta at det er ikke en selvfølge at hvis man har god connection med noen så betyr det at det vil føre til et vennskap.. Det er da ren høflighet å være hyggelig mot noen, og le sammen der det føles naturlig 🙃 Jeg kan da ha god kjemi med folk over tid uten at det fører til et vennskap utenfor arenaen jeg møter de på. F.eks på hobbyer, frivillig arbeid, fester, jobben etc. Og da prater jeg mye med de samme personene, et par ganger i uken. De jeg anser som mine nærmeste venner, har jeg hatt i over 10 år. Jeg ble kjent med dem på skole og studier, men jeg prater ikke med dem hver uke. Kan godt gå et par uker uten, men jeg vet jo at jeg har dem uansett.

Ønsker du et vennskap må du legge inn en innsats. Du kan ikke bare stå der, og håpe på at du blir invitert eller tro at dere vil utvikle et vennskap uten å ta initativ. Da må du være først på og spørre. Det tar TID å utvikle et nært vennskap. 

Jeg synes absolutt ikke at det er rart at du ikke ble invitert til hun som fylte år, om dere ikke har vært så mye sammen på fritiden tidligere. Hun anser nok deg som en bekjent, selv om dere snakker mye.

Anonymkode: 1bb46...6d6

[AnonymBruker]

Tror folk har veldig ulikt sosialt behov. Mange kvinner har jo ikke noe sosialt liv utover mann, barn, øvrig familie og omgang med kollegaer, men føler seg ikke ensom før de blir forlatt av mannen eller når barna flytter ut. 

At noen er hyggelig forplikter dem ikke til vennskap. Kanskje du kan lete litt mer målrettet etter nye venner? Begynne med frivillig arbeid, noe foreningsliv eller se litt etter nettjenester for vennskap? 

Anonymkode: 8b263...3b2

[AnonymBruker]

Tror alle kan kjenne på ensomhet i den situasjonen du beskriver ts. Utenforskap er vel mer det det rette ordet. Man kommer derimot ikke utenom at et nært vennskap er noe man etablerer over tid og man har selv ansvar dor å investere i vennskap. I et godt og nært vennskap både gir og får man. Man kan gi av tiden sin, tilstedeværelse, hjelp og støtte. Om en venn er i en vanskelig situasjon er man på banen. Man prøver å finne en måte å hjelpe personen. Enten det er skyss, hjelp i hjemmet, flyttehjelp o.l. Da har man med en gang vist det lille ekstra i vennskapsforholdet og ofte er det ikke mer som skal til for at man blir sett på som en nær venn. Så før du kjenner på utenforskap i denne relasjonen. Hva har du gjort for personen som du mener gjør deg til en nær venn…utenom å ‘ha ledd sammen’? Hvor lenge har du kjent henne?

Før du går løs på følelsen av ensomhet. Hva med å se på hva du kan gjøre for å være en god venn som er der når du trengs mest.

Anonymkode: 40ee5...b3a

[Maskinfører]

Mistet min mor når jeg var  23 år og nå 16 Desember 2023 mistet jeg min far jeg besøkte han på sykehjemmet hver dag fra klokken 17:00-22:15  nå er jeg ugift og barnløs har aldri følt meg så ensom og alene som jeg gjør nå 

[AnonymBruker]

Maskinfører skrev (13 minutter siden):

Mistet min mor når jeg var  23 år og nå 16 Desember 2023 mistet jeg min far jeg besøkte han på sykehjemmet hver dag fra klokken 17:00-22:15  nå er jeg ugift og barnløs har aldri følt meg så ensom og alene som jeg gjør nå 

Dette er jo en åpenlys ensomhet som du kjenner på fordi du er alene i en av livets største livskriser❤️

Hva med å på sikt bruke din livserfaring til å være der for andre i vanskelige situasjoner? Meld deg inn i Røde kors. Bidra i frivillighetsarbeid. Her fra er veien kort til nye og gode vennskap. Jeg kjenner ingen i Røde kors som kjenner på sterk ensomhetsfølelse. Fordi de opplever å være viktige for noen. Og for samfunnet.

Anonymkode: 40ee5...b3a

[Maskinfører]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Dette er jo en åpenlys ensomhet som du kjenner på fordi du er alene i en av livets største livskriser❤️

Hva med å på sikt bruke din livserfaring til å være der for andre i vanskelige situasjoner? Meld deg inn i Røde kors. Bidra i frivillighetsarbeid. Her fra er veien kort til nye og gode vennskap. Jeg kjenner ingen i Røde kors som kjenner på sterk ensomhetsfølelse. Fordi de opplever å være viktige for noen. Og for samfunnet.

Anonymkode: 40ee5...b3a

Ja det er jo det verst av alt jeg fikk jo ikke vokse opp hjemme heller så den dagen han sovnet inn så hadde vi tapt 16 år 1992-2008 ❤️💔 ja er medlem av Røde Kors men er jo ikke alle som er åpen om sorg og sånn mange ser på det som privat så er redd for å tråkke folk for nær er bare 35 år ja det kan bli gode vennskap ut av sånn ja de er jo viktige jeg kom bort fra mine 2 halvsøsken også vi hadde felles mor og mamma bodde sammen med far i 27 år før hun gikk bort høsten 2011