Alene med følelsene / usikker i megselv

[AnonymBruker]

I fare for å skrive ett altfor lagt innlegg og mye detaljer for å komme til poenget føler jeg allikevel jeg må gi litt info om forhistorie før jeg kommer til dilemmaet.

I korte trekk har jeg hatt en oppvekst hvor det var lite eller ingen snakk om følelser, og jeg ble ofte straffet psykisk om jeg i andres øyne følte/ utrykte noe som var feil.

Jeg har alltid vært en veldig selvstendig person, og alltid «normal» jente, med «vanlig» liv kan man si.

Jeg er diagnostisert med adhd, og har levd bra med det helt til jeg forandret rammene  i livet mitt for ett år siden og tok flere valg som ga meg ett mer a4 liv enn jeg har hatt tidligere. 

Jeg går nå til psykolog for å få hjelp med mine utfordringer i forhold til dette, hvor det største problemet er regulering og forståelse av følelser og da og kommunikasjon , spesielt rundt følelser.

min samboer i 10 år blir jo dessverre påvirket av dette som en pårørende.

Nå til poenget, dette er 2 gang jeg opplever dette, jeg har vannskelig for å sette ord på hva som egentlig skjer, men i forkant hadde vi en helt ok samtale om akkurat det å kommunisere og misforståelser osv. Det går greit, men sliter med at jeg føler meg missforstått, og så klarer jeg heller ikke selv å forklare meg, jeg mister tråden i det jeg selv skal si, og føler meg rett og slett dum, men allikevel kjenner jeg på sterke følelser av at jeg bare vil bli forstått.

samtalen er forsåvidt over, men sitter igjen med en veldig intens følelse av udugelighet, skam da jeg ikke husker de siste setningene for 10 min siden, prøver å kverne og så blir ting mer og mer blankt, som jeg går meg vill i mine egne tanker og oppå det mitt negative nedsnakk til meg selv, så blir det ekstremt kaos og jeg klarer ikke tenke føler bare veldig sterkt forskjellige følelser, mest skam fordi jeg føler som jeg gjør, men også ensomhet eller savn etter trøst.

jeg kommer i gråt og føler jeg blir en annen, jeg har ikke kontroll på meg selv jeg skriker som en unge, samboer begynner å spørre en hel del spørsmål, men jeg klarer ikke svare, jeg blir bare mer urolig inni meg med alle spørsmålene, jeg klarer ikke prate  jeg bare gråter. Min samboer blir oppgitt og overser det, og gjør andre ting som om alt er normalt. Det skaper en slags mer panikk inni meg, jeg vil bare bli trøstet, og holdt som en liten unge men samtidig skammer jeg meg for det som skjer.

Til slutt ber jeg han om å bare holde rundt meg, men han sier nei, han virker også ganske irritert og går i mot meg med masse spørsmål og sier at jeg må ta meg sammen.

Det gjør utrolig vondt inni meg, jeg har lyst å si det føles ut som et panikk anfall, men jeg vet ikke om det er riktig. Men jo mer han aviser meg jo mer urolig og panikk blir det, samtidig mer skam og samvittighet for at jeg er slik. Jeg vil ikke være sånn. Jeg har ikke kontroll i øyeblikket på følelsene men har ikke rett til å føle det heller så jeg «gjemmer» meg.

I dag , sitter jeg igjen med en vond følelse av at jeg ikke er verdt noe og skjønner ikke hvorfor han ikke kan bare holde meg, har han ikke evne til empati.(?) Men jeg har også en like sterk følelse av skam, kunne selvfølgelig ønske det aldri skjedde. Jeg føler meg ekstremt dum og flau over hvordan jeg skrek som ett barn. Ingen voksne gjør det. Hvordan skal jeg forklare det, og burde jeg be om unnskyldning (?)

skriver her for å høre utenforståendes perspektiv . Jeg har ikke noe kontakt med familie på den måten, og ingen nære nok venner jeg kan fortro meg til, jeg vil ikke skape mer uro i meg selv med å dele dette med venner.

Anonymkode: 0ca49...17c

[AnonymBruker]

Høres ut som du har vært, og blir, utsatt for gaslighting.

Anonymkode: 433ed...6ae

[AnonymBruker]

Dere må enten gjøre det slutt eller begynne i parterapi. Han ødelegger forholdet når han oppfører seg sånn. Her er jo du flink som setter ord på hva du behøver og ber ham om det rett ut, mens han latterliggjør deg når du er på ditt svakeste. Ikke Ok. 

Anonymkode: c0470...a79

[AnonymBruker]

Hei,

Har lignende oppvekst og bokstavkombinasjon som deg, og fant meg også en partner som stilte meg til veggs i dialoger mye. Da jeg begynte å gråte, trykket han på enda flere knapper, før han til slutt bare «overså» meg og reaksjonen min. 
 

Jeg fant ut at det han gjorde lignet veldig på hvordan mine foreldre møtte mine følelser i barndommen. Latet som at ingenting hadde skjedd, unngikk øyekontakt og trakk seg unna fysisk. Det at jeg ble så redd i nåtid, dreide seg om at jeg aldri fikk den emosjonelle støtten da jeg var liten. Har fått påvist kptsd hos psykolog nå i senere tid (relasjonstraumer). Jeg sier ikke at det nødvendigvis gjelder deg, men kanskje det kan hjelpe deg med å forstå 😊

Jeg har alltid vært «normal», pliktoppfyllende og grei, men helst unngått å kjenne på hvordan jeg har det, for da kommer alle følelsene på en gang. Har heller holdt det inni meg eller jobbet meg i hjel for å unngå å kjenne på ting. Har vært vant med at det å ha meninger og egne behov har ført til psykisk straff og ensomhet.

Kjæresten min og jeg har det veldig godt i dag, men vi trengte begge å forstå hverandres mønster. Han blir hissig når han blir redd, og gjorde meg derfor enda mer trigget. Nå forstår han meg bedre, og jeg forstår hans mønstre, og da harmonerer det mye bedre.😇

Anonymkode: 837b6...292

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Hei,

Har lignende oppvekst og bokstavkombinasjon som deg, og fant meg også en partner som stilte meg til veggs i dialoger mye. Da jeg begynte å gråte, trykket han på enda flere knapper, før han til slutt bare «overså» meg og reaksjonen min. 
 

Jeg fant ut at det han gjorde lignet veldig på hvordan mine foreldre møtte mine følelser i barndommen. Latet som at ingenting hadde skjedd, unngikk øyekontakt og trakk seg unna fysisk. Det at jeg ble så redd i nåtid, dreide seg om at jeg aldri fikk den emosjonelle støtten da jeg var liten. Har fått påvist kptsd hos psykolog nå i senere tid (relasjonstraumer). Jeg sier ikke at det nødvendigvis gjelder deg, men kanskje det kan hjelpe deg med å forstå 😊

Jeg har alltid vært «normal», pliktoppfyllende og grei, men helst unngått å kjenne på hvordan jeg har det, for da kommer alle følelsene på en gang. Har heller holdt det inni meg eller jobbet meg i hjel for å unngå å kjenne på ting. Har vært vant med at det å ha meninger og egne behov har ført til psykisk straff og ensomhet.

Kjæresten min og jeg har det veldig godt i dag, men vi trengte begge å forstå hverandres mønster. Han blir hissig når han blir redd, og gjorde meg derfor enda mer trigget. Nå forstår han meg bedre, og jeg forstår hans mønstre, og da harmonerer det mye bedre.😇

Anonymkode: 837b6...292

Takk for at du deler dette, 

jeg har faktisk i det siste tenkt på nettop dette med kpstd, at det kan være noe i det i forhold til at jeg blir veldig skremt av å ikke bli forstått/ akseptert .Men jeg tørr ikke nevne det til noen, jeg er redd for å bli den som skal skylde på andre ting og at jeg må ta ansvar for mine egne reaksjoner og følelser. Og er redd for å være for mye/ byrde. Føler ofte skam og skyldfølelse og ofte når jeg skal prøve å kommunisere følelser, og forklare hvordan jeg har det så tar de indre følelsene litt over hånd, ord stokker seg og så tilpasser jeg det jeg sier osv til noe jeg tror er bedre akseptert. Så blir det ett stort virrvarr.

Hvis jeg kan spørre, hva var det som gjorde at det løste seg litt hos deg og din relasjon? Var det at du fikk diagnosen?

 

Anonymkode: 0ca49...17c