Mor som tenker på alt, far er motsatt

[AnonymBruker]

Jeg og mannen har tre barn. Jeg har et hode som kverner hele tiden. Mye bekymringer, men jeg er også slik som liker planlegg slik at jeg er forberedt. Her hjemme er jeg alene om det meste av ting som husarbeid, handling , følge opp unger osv. Det gjør at jeg bruker mye energi på å ha oversikt. Men det som er mest slitsomt er bekymringer  over ting som kan skje barna osv. Jeg ser så mye farer. 
 

Mannen min er helt motsatt. Lever i nuet og tar lite ansvar hjemme, han må ha beskjed om det meste. Har lite oversikt over barnas kalender osv. men å irritere seg over alt jeg tenker på, det gjør han. Og jeg får høre det. 
 

Noen andre bekymra mødre som har det slik? Hvordan klarer dere å slippe kontrollen? 

Anonymkode: 1a559...376

[Sofakona]

He he det er som å lese meg..ja jeg er den som bekymrer meg over alt,tenker på alt, planlegger, legger budsjett...han en den som lever i nuet og bekymre seg ikke ( ikke det å da)

La oss si det er noe med et av barna....noe som "kan" være farlig eller skummelt...da er det jeg som googler,tenker, bekymrer meg etc...jeg som bestiller time til legen etc...han...helt med ro.

Og det betyr ikke at han Ikke bryr seg..men at han er den rolige av oss..han holde føttene og hode mitt planta på jorda. Uten han hadde jeg blitt noko he he

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg og mannen har tre barn. Jeg har et hode som kverner hele tiden. Mye bekymringer, men jeg er også slik som liker planlegg slik at jeg er forberedt. Her hjemme er jeg alene om det meste av ting som husarbeid, handling , følge opp unger osv. Det gjør at jeg bruker mye energi på å ha oversikt. Men det som er mest slitsomt er bekymringer  over ting som kan skje barna osv. Jeg ser så mye farer. 
 

Mannen min er helt motsatt. Lever i nuet og tar lite ansvar hjemme, han må ha beskjed om det meste. Har lite oversikt over barnas kalender osv. men å irritere seg over alt jeg tenker på, det gjør han. Og jeg får høre det. 
 

Noen andre bekymra mødre som har det slik? Hvordan klarer dere å slippe kontrollen? 

Anonymkode: 1a559...376

Her og..  ahd gjør det virkelig ikke lettere , han har unnskyldning på å slippe alt. Husker ikke noe eller klarer å følge opp. Slitsomt for meg som drar hele lasset alene med barn og alt som hører med. Men han er en god mann.

Anonymkode: f4113...dea

[AnonymBruker]

Sofakona skrev (5 minutter siden):

 

Og det betyr ikke at han Ikke bryr seg..men at han er den rolige av oss..han holde føttene og hode mitt planta på jorda. Uten han hadde jeg blitt noko he he

Men her blir mannen min rasende sint på meg, og sier jeg er helt på bærtur. Han holder ikke akkurat bena mine plantet på jorda, han får meg til å føle meg så dårlig at jeg… ja lager slike poster som det her for å se om jeg er unormal. 

Anonymkode: 1a559...376

[katties]

Her er det litt slik (men min holder styr på NOEN ting som jeg ikke trenger å tenke på), men det er jo en del situasjoner der han drøyer ting ut til det faktisk blir et problem. F.eks.: måker ikke snø, selv om jeg sier det bør gjøres rett etter at den er falt, ellers blir det tungt. Er hans ansvar (pga jeg har noen helseproblemer) og plutselig skjer det noe som gjør at vi MÅ ut (noen er akutt syk), og så er bilen snødde inn. Er mange lignende situasjoner der han mente han visste best, og så ble det som jeg sa. 

Én måte å håndtere slikt på er å sjekke med andre om de mener det samme om enkeltsituasjoner. Om utfallet faktisk ble som du trodde hvis din vs hans valg ble tatt, og skrive det ned og minne han, eller evt. deg selv på om dette er noe som har skjedd før og gjentar seg igjen. 

Endret 31. januar 2024 av katties

[AnonymBruker]

katties skrev (10 minutter siden):

Her er det litt slik (men min holder styr på NOEN ting som jeg ikke trenger å tenke på), men det er jo en del situasjoner der han drøyer ting ut til det faktisk blir et problem. F.eks.: måker ikke snø, selv om jeg sier det bør enten gjøres rett etter qt den er fælt, ellers blir det tungt. Er hans ansvar (pga jeg har noen helseproblemed) og plutselig skjer det noe som gjør at vi MÅ ut (noen er akutt syk), og så er bilen snudde inn. Er mange lignende situasjoner der han mente han visste best, og så ble det som jeg sa. 

Én måte å håndtere slikt på er å sjekke med andre om de mener det samme om enkeltsituasjoner. Om utfallet faktisk ble som du trodde hvis din vs hans valg ble tatt, og skrive det ned og minne han, eller evt. deg selv på om dette er noe som har skjedd før og gjentar seg igjen. 

Har et par venninner jeg pleier å høre med. De er ofte enige med meg, men om det er fordi de er like bekymret selv kan jo være😆

kjenner meg så igjen med det med snøen også. Her er vi alltid sist i nabolaget med måkingen. Må ofte låne snøfreseren til naboen fordi vår har ikke fungert på 2 år, og det kommer heller ingen gud å reparere den.  Vi har jo hatt mye dårlig føre i vinter og når det meldes på forhånd pleier jeg å handle mat o.l dagen før slik at jeg ikke måååååå gjøre slike ærend på slike dager. Men dette er jo helt fjernt for han, og jeg føler meg ofte som en sånn doomsday prepper. Når det var mye snøkaos bekymret jeg meg mye for skolebussen til barna feks. 

Anonymkode: 1a559...376

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Jeg og mannen har tre barn. Jeg har et hode som kverner hele tiden. Mye bekymringer, men jeg er også slik som liker planlegg slik at jeg er forberedt. Her hjemme er jeg alene om det meste av ting som husarbeid, handling , følge opp unger osv. Det gjør at jeg bruker mye energi på å ha oversikt. Men det som er mest slitsomt er bekymringer  over ting som kan skje barna osv. Jeg ser så mye farer. 
 

Mannen min er helt motsatt. Lever i nuet og tar lite ansvar hjemme, han må ha beskjed om det meste. Har lite oversikt over barnas kalender osv. men å irritere seg over alt jeg tenker på, det gjør han. Og jeg får høre det. 
 

Noen andre bekymra mødre som har det slik? Hvordan klarer dere å slippe kontrollen? 

Anonymkode: 1a559...376

Jeg er som deg, og innser at jeg nok er litt mye på kontroll. Samtidig er eksen så ansvarsløs at ting ikke hadde fungert i det hele tatt om jeg ikke tok tak. Vi gjorde nok hverandre også til en litt ekstrem versjonen (jeg mer kontroll og han mer slapp). Med tiden orker jeg ikke en manenbaby og ble skilt. Mistet helt respekten og klarte ikke være kjæreste. Han klarer i liten grad sitt ansvar og etter utprøving av samvær har vi landet på at han kan ha svært lite samvær fordi han ikke klarer å gi basal oppfølging 

Anonymkode: 9db3b...215

[katties]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Har et par venninner jeg pleier å høre med. De er ofte enige med meg, men om det er fordi de er like bekymret selv kan jo være😆

kjenner meg så igjen med det med snøen også. Her er vi alltid sist i nabolaget med måkingen. Må ofte låne snøfreseren til naboen fordi vår har ikke fungert på 2 år, og det kommer heller ingen gud å reparere den.  Vi har jo hatt mye dårlig føre i vinter og når det meldes på forhånd pleier jeg å handle mat o.l dagen før slik at jeg ikke måååååå gjøre slike ærend på slike dager. Men dette er jo helt fjernt for han, og jeg føler meg ofte som en sånn doomsday prepper. Når det var mye snøkaos bekymret jeg meg mye for skolebussen til barna feks. 

Anonymkode: 1a559...376

Ja, samme her 🙄 Lurer på om han noen ganger bare må kjenne på konsekvensene av egne valg og måtte rydde opp selv. Er jeg her også som passer på at vi har mat og handler inn hvis jeg vet at det kan bli veldig glatt og butikktur utgår. Passer heller ikke så godt at hvis han ikke skriver opp det han trenger av mat så tar han bare det JEG vanligvis spiser 😑 Nå har jeg bare begynt å minne han på at sist gang han valgte å gjøre "slik", så ble det "slik". Og så har jeg sluttet å skylde på "uforutsette omstendigheter" foran andre når det egentlig var godt forutsett, men han valgte å ikke ta tak i det.

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Men her blir mannen min rasende sint på meg, og sier jeg er helt på bærtur. Han holder ikke akkurat bena mine plantet på jorda, han får meg til å føle meg så dårlig at jeg… ja lager slike poster som det her for å se om jeg er unormal. 

Anonymkode: 1a559...376

Det synes jeg ikke er ok. Bekymringer blir ikke bedre av at man får kjeft for å ha dem. 

Anonymkode: 9b6df...055

[AnonymBruker]

katties skrev (40 minutter siden):

Ja, samme her 🙄 Lurer på om han noen ganger bare må kjenne på konsekvensene av egne valg og måtte rydde opp selv. Er jeg her også som passer på at vi har mat og handler inn hvis jeg vet at det kan bli veldig glatt og butikktur utgår. Passer heller ikke så godt at hvis han ikke skriver opp det han trenger av mat så tar han bare det JEG vanligvis spiser 😑 Nå har jeg bare begynt å minne han på at sist gang han valgte å gjøre "slik", så ble det "slik". Og så har jeg sluttet å skylde på "uforutsette omstendigheter" foran andre når det egentlig var godt forutsett, men han valgte å ikke ta tak i det.

Ja. Jeg har prøvd å bare la ting gå sin gang og se om han lærer av det, men da ender det ofte med at det var noen andre sin skyld. Sist det var ha-med-dag på barnehagen og han leverte uten at barnet hadde med noe, var det barnehagen som ikke hadde varslet godt nok osv. sykt irriterende holdning. I går fikk jeg beskjed om at jeg bare kunne drite i å kjøpe first price toalettpapir fordi når han tørket barnet gikk det hull på papiret. Så da var det min feil at han sto der med avføring på fingeren. Jeg tenker jo at hvis papiret jeg ikke kjøper er bra nok så har han lov til å kjøpe sitt eget favorittpapir. 

Jeg har også prøvd å innføre handleliste på felles app slik at begge har ansvar for å skrive opp når vi tar siste av noe, og så kan begge se hva som trengs å kjøpes når vi er på butikken. Men det fungerer jo ikke når det bare er jeg som bruker appen. Han kan fint dra innom butikken for å kjøpe snus og brus, men tenker ikke på å kjøpe noe annet. Jeg er helt kokt i hodet av å må følge med på alt. Han kan irritere seg over at jeg framstår kontrollerende, men samtidig så bidrar han jo til at jeg på en måte må være det. 

Anonymkode: 1a559...376

[AnonymBruker]

Vi har felles kalender som vi legger inn avtaler osv, og ting som må gjøres. Jeg opplever det fungerer godt. Man får varslinger. Utover det, så tror jeg rett og slett man må også selv øve på å gi rom og gi bort kontrollen. Og godta at ting ikke blir som det ville om man gjorde det selv. Jeg opplever ofte at det er mer at jeg blir for kontrollerende enn at mannen min ikke vil, som gjør at han trekker seg unna. For han føler «jeg kan ikke gjøre riktig uansett hva jeg gjør».

Anonymkode: ac60b...584

[Kontorotta]

Tja.

Her er jeg den som bekymrer meg lite. Jeg tenker så klart litt på konsekvenser, men der han kanskje tenker både fem og seks ledd frem, tenker jeg kanskje bare et eller to. Hvorfor bekymre seg hele tiden. Det meste ender bare opp med bekymringer.

Men når det gjelder timeplanen til barna, har jeg full kontroll. Dette interesserer meg. Jeg engasjerer meg i familien og har oversikt over hva som skjer når.

Når det kommer til praktiske ting som snømåking, og vedlikehold generelt, så stiller vi ganske likt. Begge to har glede av innkjørselen er godt måket. Begge to er avhengige av bilene når vi skal på jobb, så begge to skifter dekk i tide for eksempel, eller følger med på når bilene skal inn til service osv. 

 

[Bumoa]

Der du har full kontroll, og gir gjerne uttrykk for at du trenger å ha kontroll, ser nok ikke mannen din noen grunn til å ha kontroll. Du blir stresset før han og ordner opp lenge før han rekker å bekymre seg. Du må nok slappe mer av, og gi beskjed til han om det er noe du ikke klarer å vente med. Slapp av. Det ordner seg stort sett 😊

[AnonymBruker]

Mannen her er ganske lik, MEN han irriterer seg ikke over at jeg tar kontroll. Da hadde han fått høre det! Det er en grunn til at på verdensbasis er det å ha en mor i livet den viktigste faktoren for overlevelse. 

Anonymkode: a7a9d...ee7

[AnonymBruker]

Jeg har også kontroll her, kontroll på avtaler, familielivet, middager, osv.. mannen har fått konkrete oppgaver i hjemmet. Søppel og ute, ute er det bare en liten hekk som må tas og snø når det er vinter. Dette er oppgaver som det ikke går an å legge under en stol og vente med. Men har drar alltid strikken laaangt. Søpla er overfylt til randen, det går ikke lenger å lukke igjen skuffen på dag 2. Men jeg tar den ikke. Har prøvd å få han på banen med middag og handling men det sklir fort over på bare meg igjen. Minner han på at huset ikke vasker seg selv når han synes det ble mye jobb med den søpla. Som forøvrig hadde vært mye enkelte å ta når alt fikk plass i posen fordi han venter for lenge. Hvor er logikken? 😂

Anonymkode: aa5ae...6fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg og mannen har tre barn. Jeg har et hode som kverner hele tiden. Mye bekymringer, men jeg er også slik som liker planlegg slik at jeg er forberedt. Her hjemme er jeg alene om det meste av ting som husarbeid, handling , følge opp unger osv. Det gjør at jeg bruker mye energi på å ha oversikt. Men det som er mest slitsomt er bekymringer  over ting som kan skje barna osv. Jeg ser så mye farer. 
 

Mannen min er helt motsatt. Lever i nuet og tar lite ansvar hjemme, han må ha beskjed om det meste. Har lite oversikt over barnas kalender osv. men å irritere seg over alt jeg tenker på, det gjør han. Og jeg får høre det. 
 

Noen andre bekymra mødre som har det slik? Hvordan klarer dere å slippe kontrollen? 

Anonymkode: 1a559...376

Jeg tar mye av det tredje skiftet hjemme hos oss ja. Men etter av jeg først var utbrent i en periode og så yngstemann av tre fikk leukemi troppet mannen mer opp. For han har det jo i seg, selv om han syntes det var deilig da jeg bare ordnet alt. 
For min del så har jeg jobbet veldig med å slippe ansvaret. Hvis ansvaret er overlatt til mannen min så har han fått hele ansvaret uten at jeg har blandet meg. Det har betydd at barna ikke alltid har hatt med seg rett utstyr på skolen og møter har blitt glemt, men jeg har sitti så innmari hardt på henda mine og sett på flykrasjet skje. Når det hadde skjedd x antall ganger så skjønte mannen min at jeg ikke etterkontrollerte (selv om jeg visste om det), og så tok han etterhvert mer ansvar. 

Anonymkode: 37a6a...6bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Ja. Jeg har prøvd å bare la ting gå sin gang og se om han lærer av det, men da ender det ofte med at det var noen andre sin skyld. Sist det var ha-med-dag på barnehagen og han leverte uten at barnet hadde med noe, var det barnehagen som ikke hadde varslet godt nok osv. sykt irriterende holdning. I går fikk jeg beskjed om at jeg bare kunne drite i å kjøpe first price toalettpapir fordi når han tørket barnet gikk det hull på papiret. Så da var det min feil at han sto der med avføring på fingeren. Jeg tenker jo at hvis papiret jeg ikke kjøper er bra nok så har han lov til å kjøpe sitt eget favorittpapir. 

Jeg har også prøvd å innføre handleliste på felles app slik at begge har ansvar for å skrive opp når vi tar siste av noe, og så kan begge se hva som trengs å kjøpes når vi er på butikken. Men det fungerer jo ikke når det bare er jeg som bruker appen. Han kan fint dra innom butikken for å kjøpe snus og brus, men tenker ikke på å kjøpe noe annet. Jeg er helt kokt i hodet av å må følge med på alt. Han kan irritere seg over at jeg framstår kontrollerende, men samtidig så bidrar han jo til at jeg på en måte må være det. 

Anonymkode: 1a559...376

Det tredje skiftet, kalles det, og utføres oftest av kvinner. Det er økta hvor man tenker fremover og planlegger, slik at det er mat i hus, ungene har klær i forkant av ny sesong, ski og skøyter som passer, bursdager og høytider blir feiret, sykdom følges opp, alt med ungenes ve og vel følges opp. Når far ikke deltar i det tredje skiftet, så forstår han ikke hvor mye arbeid det er. Han kommer subbende til dekket bord, og skuffer som har tøy som passer. Og skjønner ikke hva det er for no mas.

Hvis han spiser din mat, så skriv navnet ditt på det for å reservere det. La han sulte.

Anonymkode: 72e96...673

[AnonymBruker]

Stikk ut før alle står opp slik han er nødt å ta ansvaret før barnehage/skole/jobb. Så får han realiteten.

Anonymkode: 4e562...e10

[AnonymBruker]

Ja det var slik her. Så fordelte vi alt ansvar, og det var hands off fra meg på absolutt alt som var hans ansvar, uansett konsekvenser. Da lærte han fort. Ble også så moden og ansvarlig at han begynte å se behov utover det som var fordelt av ansvar. For vi glemte selvfølgelig en del ting da vi fordelte. 

Anonymkode: 8dd53...6ad

[SPOCA]

Det er ikke slik her, men så forventer jeg også at han tar ansvaret, akkurat som han gjør det når det gjelder meg.

Når jeg leser disse trådene, tenker jeg, er det så rart at det blir sånn? For det virker som mange av dere damer heller ikke slipper mennene deres til. Hvorfor skal de gidde eller orke å ta ansvar, hvis man for det første ikke har noen forventinger til dem, hvis man for det andre ikke ansvarliggjør dem, og for det tredje antagelig ikke blir fornøyde når mannen først tar ansvaret? Hvis man aldri kan leve opp til en viss standard, vil man kanskje aldri gidde å prøve heller. Og det er ikke sikkert den standarden faktisk er den beste heller, når det er sagt. 

Dette minner meg litt om min samboer. I min verden en skikkelig ansvarsfull mann. Spør man hans eks, vil hun si at han er uansvarlig, en dårlig far og lat. Hennes ord, ikke mine. Det er mildt sagt en beskrivelse jeg overhodet ikke kjenner igjen, men så skal det vel sies at voldelige mennesker som misbruker andre, også har en tendens til å snakke ned de rundt seg. Og samboer intet unntak. For nei, det er riktig, han juicer ikke hver eneste dag, og ja, vi kan finne på å gi Toro tomatsuppe. Nei, vi samsover ikke med barnet på seks år, vi lar han sove i egen seng. I mors øyne er dette både farlig og forferdelig barneoppdragelse. Man er ikke god far om man ikke lager absolutt ALL mat fra bunnen av, og hvis man ikke strikker sitt eget tøy. 

La oss bare føye til at alle rundt er uenig med henne, inkludert x-antall instanser, som f.eks sosionom og BUP.

Ja, min samboer kan være litt surrete en gang i blant, men han har stort sett grei oversikt, det hender kanskje han glemmer en strømpebukse i barnehagen, og det kan hende at matboksen ikke er helt slik jeg ville laget den selv. Men stesønnen min har faktisk fine klær på kroppen som er tilpasset været, samboer er skikkelig flink til å følge opp timeavtaler med f.eks leger, og maten han lager tilpasses til og spises av "vårt" diagnosebarn. 

Uansett, mor til barnet var aldri fornøyd med hva far gjorde eller gjør. Havregrøten var litt for klumpete (det var én hendelse som skjedde én gang, men i følge mor er jo dette noe som da skjer HVER gang, for det er ikke lov å gjøre feil), han hadde feil strømpebukser (fordi det gikk hull på kneet mens barnet var i barnehagen, så barnet ble ikke sendt dit med hullete strømpebukse), far sier feil ting i møtene fordi han er grunnleggende uenig med mor i barneoppdragelse (mor mener at far er for streng fordi vi - både far og jeg - ønsker å sette tydelige grenser anbefalt av instanser rundt barnet for øvrig), mor kaller far for dårlig far fordi far ikke ønsker å proppe barnet fullt av ulike naturpreparater, til tross for far følger legenes anbefalinger. 

Det har heldigvis blitt mye bedre nå som mor nå er tvunget til å trekke seg tilbake. Hun har faktisk fått forbud mot å blande seg for mye. Og det tror jeg er viktig: ikke blande seg for mye i hvordan far gjør det. Far må faktisk finne sin måte å gjøre ting på, og far må faktisk få lov til å prøve og feile. Det virker som mange kvinner skal detaljestyre menn i så stor grad at de rett og slett føler avmakt, og dermed verken gidder eller orker. Og jeg skjønner faktisk det.

Så ts: kanskje på tide å faktisk stole på far, og la far ta det, ikke alltid være på vakt eller parat, la far faktisk få ansvaret? Far må ansvarligjøres for å faktisk føle ansvar også.

Endret 1. februar 2024 av SPOCA