Føler at bekymringen tar over...

[AnonymBruker]

Hei

Denne er veldig lang og anbefaler ikke for de som har dårlig tid...

Jeg selv er frisk, fysisk iallefall. Men jeg har siden jeg vokste opp, vært veldig høysensitiv og er veldig introvert. Var ikke slik da jeg var liten,men ble det etterhvert da jeg staret på skolen(introvert). Uansett hva som har skjedd og skjedde med meg i oppveksten,har jeg alltid vært bekymret for andre og tenkt på deres følelser.

I de siste 8-9 årene med barn, har bekymringen vært ekstra mye og jeg føler jeg går ned en mørk vei der tankene ikke gir slipp og jeg gleder med til å sovne og helst ikke våkne. (Er ikke suicidal). Er bare ikke glad når jeg våkner om morgenen, fordi det slår meg med engang at problemene er der og det er ingenting jeg kan gjøre med det. Men som alle andre, så må man stå opp og man går i automodus.

Siden jeg var barn har vi slitt mye med økonomien. Mens alle andre i klassen hadde ferier og reiste,var jeg og familien min på åkeren og jobbet. I helgene også fra april-okt. Pengene gikk til felles husholdning. Dette var ok for meg og mine 2 brødre, da vi er oppdratt til å ta vare på hverandre. 

I 1-10klasse var jeg mye mobbet og utestengt. Var mye på toalett eller gangen i friminuttene. Fikk noen venner i vgs. Fikk kjæreste da og er sammen med han fortsatt nå i en alder av 38.

Tilbake til familien. Jobbet for oss helt til jeg var 18 år. Da bestemte jeg at jeg skal ha pengene. Fordi pengene som var til felles gode ble brukt til noe annet, bla at min far hadde en på si, i utlandet som han sponset. Vi alle barna brøt ut og krevde lønn for arbeidet. Ang min far, var vi uvenner i flere år etter at det kom fram at han var utro. Det var nien ggr vi møttes utenfor butikken el liknende og vi gikk forbi hverandre som ukjente. Jeg husket denne følelsen. Det var et av de verste. Uansett, for 7 år siden så fant vi ut at han hadde kreft og bare noen mnd igjen å leve. Jeg prøvde å være der for han og var det helt til sisten. Han døde 2mnd før jeg fødte mitt andre barn.

Siden utroskapen kom ut, skilte de lag og min eldste bror fikk huset. Det er ok for oss andre. Men min mor måtte absolutt flytte inn hos meg. Fordi hun ikke vil bo med svigerdøtrene. Så da var vi 5stk i huset. Huset med 2 soverom. Så hun har slått seg ned i stuen med sovesofa og er der stort sett hele dagen. Vi liker det ikke, fordi vi har bare 1 sofa i stuen(veldig liten stue. Hele huset er 70kvm). Men vi kan ikke kaste henne ut.

Min bror. Med hjerteproblemer men som ikke gidder å ta fri fra jobben. Jobber helt til han kollapser,da får han sykemelding i 1mnd. Han har en datter på 14 år og hun er god og snill. Men mye turbulens i ekteskapet ellers. 

Min eldste bror. Off. Her er det mye surr. Fikk seg en kone som alltid jobber kun 50% og gidder ikke mer enn det. Hun er aldri bekymret for økonomi og bruker det hun vil. Han er alltid bekymret for økonomien. Flere ggr hadde de ikke nok til regninger men hunbrydde seg ikke. Selv om de har barn. Mye turbulens her og. Men barna da... off her er det mye surr. Har 2 barn på 15 og 17 nå. Den på 17 sliter mye psykisk og flyttet til meg for 5 år siden og nektet og se familien sin siden. Plutselig ble vi 6 stk. Så jeg og mannen og mine 2 barn bodde i samme rom og niesen i 1rom og min mor i stua. Bodde hos meg i 3 år før jeg sa at jeg ikke orket mer. jeg klarte ikke lenger å bo i samme rom som barna,der vi var 4stk. Og ikke er eet bra for dem, de trenger privatliv og ro. samtidig ville ikke niesen på skole eller bupa eller noe som helst. Ja barnevernet har vært med i bildet hele veien. Vi gikk rundt i huset på eggeskall. Følte at jeg som tante skuffet henne og foreldrene da jeg sendte henne på fosterhjem.her han hun vært i par år. Driver nå med dop og rus osv. Stikker innom hos meg for mat osv nien ggr i mnd. Er så bekymret for henne men samtidig klarer jeg ikke å hjelpe. Pappen er som et vrak siden dette skjedde. Han har ikke sett henne på 5 år. Sliter med å sove,spise og jobber på spreng for å forsørge familien mens kona fortsetter å være likegyldig til økonomi problemet.

Den andre dattera hans. Hun var så snill. Men etter at storesøsteren flyttet ut og isolerte seg. Skjedde det samme med henne. Hun opplevde mobbing og utestenging på skolen i nesten samme grad som søstra og tok samme valg som søstra. Nektet å gå på skole og mnd ble til år. Nå i siste ungskole året har hun startet litt og litt og komme tilbake. Men personligheten,som den glade og snille jenta, er borte. Nå er hun ikke annet enn en redd jente og skyr mennesker. Bupa og bv har vært her hele veien. Også denne broren har en hobby på si der han lager og selger ting på sommeren og vinteren. Jeg hjelper han med regnskap,papirer og kassesystem og alt papirarbeid. Så han kan konsentrere seg om selve delen der han selv jobber med henda. År etter år. Har vært der siden starten. Skaffet betalingssystemer, bankterminaler, etterhvert vipps osv. Måtte lese meg opp i tonn av regler og hvordan man ordner med alt dette. jeg er sliten. Det er regnskap som skal føres,rapportering, årsregnskapet (som jeg får hjelp til med fra regnskapsfører), regler og nye regler. Jeg er så sliten. Men han er ikke akademisk flink og kan ikke papirarbeid. Har prøvd en gang å drite i det og ba han ordne selv. Fikk varsel om tvangsmulkt og inkassoer og masse masse greier osm jeg brukte lang tid på og ordne opp. Så tør ikke gir slipp igjen.

Min mor da. Som har flyttet inn hos meg og mannen siden de brøt, har bodd hos meg i 11 år. Det var ok da vi ikke hadde barn. Men da min to barn kom så ble det trangt. De er nå 7 og 9. Hun har hele livet slitt med smerter, migrene og et annet komplisert sykdom som hun ble ufør for. Hun er nå alderspensjonist, får medisin for disse sykdomme for å holde dem i sjakk. Men, så har hun slitt med appetitten de siste 5 årene. Noen mnd spiser hun bra og går opp flere kg. Etterfulgt av noen mnd der hun ikke spiser og mister masse kg. Går slik opp og ned. Har vært hos legen mange ggr og de sier at hun skal bare ta næringsdrikk. Jeg må hele tiden tvinge henne i mat, kjøper næringsdrikk og vitaminer osv. Baker kaker og lager mat jeg tror hun vil spise. Men hun nekter. Føler at jeg hele tiden må prøve å finne en måte å få i henne mat. Noen dager spiser hun ikke, noen dager får hun i seg en brødskive. Hun har bare ikke appetitt og nekter å spise. Jeg går rundt og er konstant bekymret for henne (og alle andr og prøver å finne noe som kan lokke appetitten.

Men.min største bekymring er mine barn. Jeg er bekymret for alle mine familiemedlemmer. Hele tiden. Men da mine barn kom, og alle andre problemer kom. Så har det ballet på seg. Min eldste har allergi for egg,gluten og laktose. Jeg må hele tiden finne på å lage mat og middager uten disse 3 komponentene og river meg i håret hele tiden. Fordi disse er jo nesten i alle typer mat. Selvfølgelig finnes det erstatninger og vi bruker dem. Men de er gode bare til en viss grad. Og jeg må hele tiden tenke alternativer når det kommer til matlagingen. Hun har slitt mye med venner siden barneskolen. Det er så mye drama og tårer blandt jentene. Og en ny bølge er på vei. KLassen skal få en ny elev og det er en hun kjenner og er på fritidsaktiviteter med som hun ikke liker. Hun her er derimot veldig keen på bestevenninna, og forfølger henne Nar de er på disse aktivitetene. Hun har søkt seg inn i skolen og klassen og gruppen til bestevenninna og min datter. Da de går i samme gruppe. En ny drama er på vei. 

Min sønn. Han har alltid vært positiv og glad og hatt mange venner helt siden bhg. I 1klasse fikk han en ny bestevenn. Plutselig flytte han(familieproblemer) i høst og min sønn startet i 2klasse uten sin bestevenn. Det ble litt angst og tristhet selv om han lekte med noen andre,både barn han kjente fra før og nye. Ble fort bestevenn med en ny gutt, men han nye har problemer og skal flytte. Jeg bare tenker. Hva FFF... 

Jeg føler det er noe hele tiden. 

Jeg går og er bekymret hele tiden. Skulle ønske jeg er ego og driter i alle. Men dems følelser er mine følelser. Dems bekymring er mine bekymringer. hva er galt med meg...? Jeg føler jeg ikke lenger har glede av livet. Og gleder meg ikke til å våkne. 

 

Anonymkode: 36bcd...1fd

[AnonymBruker]

Klarte ikke lese alt. Men du må først og fremst prioritere dine barn og mann. Du kan jo ikke redde alle. Når du tar alt ansvar disse voksne Skulle ha tatt selv, så trenger jo ikke de løfte en finger. Skulle jeg latt noen av de bo hos meg, hadde det vært niesene. Og ingen andre. 

Anonymkode: d87f8...a15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Klarte ikke lese alt. Men du må først og fremst prioritere dine barn og mann. Du kan jo ikke redde alle. Når du tar alt ansvar disse voksne Skulle ha tatt selv, så trenger jo ikke de løfte en finger. Skulle jeg latt noen av de bo hos meg, hadde det vært niesene. Og ingen andre. 

Anonymkode: d87f8...a15

Hun største niesen bodde hos meg da hun var 12 år. Og flyttet til fosterhjem 3 år senere.

Det er ikke det at de ikke løfter en finger. Men at de har egne problemer og selv er i sorg etter å ikke kunne se og være med dattera si. Også har han den minste dattera som også sliter...og økonomien osv... han har masse masse problemer.

Anonymkode: 36bcd...1fd

[AnonymBruker]

Selvfølgelig skal jeg prioritere mine barn. Men samtidig kan jeg ikke forkaste mine familie. Heller ikke Min egen mor. Hva er logikken i det? At jeg nå gjør alt for at barna mine skal ha det bra. Og når jeg blir gammel og trenger hjelp så skal de drite i meg og kun ta vare på sine barn??

Anonymkode: 36bcd...1fd

[AnonymBruker]

Oi, her var det mye! 
Jeg forstår ikke helt hvorfor moren din fremdeles bor hjemme hos dere? Kan du ta kontakt med kommunen og høre om omsorgsbolig eller trygdeleilighet? Hjemmesykepleie kan avlaste dere i boligen slik at du får tilbake hjemmet ditt, høres helt håpløst ut slik det er nå 🥺 

ang nevøen din som du hjelper; han kommer aldri til å lære det om du fortsetter å hjelpe han med papirarbeid. I stedet for å gjøre alt nå, kan du gi han ansvar for 1 ting, og når han mestrer det, så kan du legge til andre oppgaver? 
Ellers er ikke han ditt ansvar, han er voksen. Du gjør han en bjørnetjeneste, rett og slett! Folk er litt sånn, hvorfor skal jeg gidde å gjøre det når noen andre rydder opp etter meg? 
 

Niesen din som er rusmisbruker er heller ingenting du kan noe for eller gjøre det med. Her må du sette grenser for deg selv. Synes du det er greit at hun kommer innom for litt mat i blant, så er det fint. 
en rusmisbruker vil ikke bli frisk før den ønsker det selv. 
 

det høres ut som om du legger hele verden på dine skuldre, du må forsøke å sette grenser for deg selv slik at du kan fokusere på deg og dine barn. Ingen kan ikke gjøre alt, det går ikke! Skriv ned hva du ønsker i livet, legg en plan slik at du kan se det svart på hvitt og start med å sette grenser. Det er tøft i starten, men det kommer til å bli bedre, jeg lover deg! 

Anonymkode: c5674...b3e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Selvfølgelig skal jeg prioritere mine barn. Men samtidig kan jeg ikke forkaste mine familie. Heller ikke Min egen mor. Hva er logikken i det? At jeg nå gjør alt for at barna mine skal ha det bra. Og når jeg blir gammel og trenger hjelp så skal de drite i meg og kun ta vare på sine barn??

Anonymkode: 36bcd...1fd

Det finnes en mellomting mellom å gjøre alt og drite i foreldrene sine, heldigvis. Det finnes en middelvei der man kan få hjelp fra det offentlige med det grunnleggende som oppfølging med mat, medisiner og hygiene. Også kan du fremdeles være der for moren din, men i litt mindre grad. 

Anonymkode: c5674...b3e

[AnonymBruker]

Her må du skjære gjennom alle disse problemene. Hvilke av disse mange problemene er faktisk dine problemer? 

Det er vel bare det at mora di bor hos deg?Hjelp moren din å skaffe seg en egen bolig. Er hun trygdet så har hun vel en egen inntekt? 

Resten av slekta må faktisk klare seg selv. Alle greiene du beskriver som du bekymrer deg for er ikke noe du kan ta ansvar for. 

Les deg opp om grensesetting. 

 

 

 

Anonymkode: 824e2...059

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Oi, her var det mye! 
Jeg forstår ikke helt hvorfor moren din fremdeles bor hjemme hos dere? Kan du ta kontakt med kommunen og høre om omsorgsbolig eller trygdeleilighet? Hjemmesykepleie kan avlaste dere i boligen slik at du får tilbake hjemmet ditt, høres helt håpløst ut slik det er nå 🥺 

ang nevøen din som du hjelper; han kommer aldri til å lære det om du fortsetter å hjelpe han med papirarbeid. I stedet for å gjøre alt nå, kan du gi han ansvar for 1 ting, og når han mestrer det, så kan du legge til andre oppgaver? 
Ellers er ikke han ditt ansvar, han er voksen. Du gjør han en bjørnetjeneste, rett og slett! Folk er litt sånn, hvorfor skal jeg gidde å gjøre det når noen andre rydder opp etter meg? 
 

Niesen din som er rusmisbruker er heller ingenting du kan noe for eller gjøre det med. Her må du sette grenser for deg selv. Synes du det er greit at hun kommer innom for litt mat i blant, så er det fint. 
en rusmisbruker vil ikke bli frisk før den ønsker det selv. 
 

det høres ut som om du legger hele verden på dine skuldre, du må forsøke å sette grenser for deg selv slik at du kan fokusere på deg og dine barn. Ingen kan ikke gjøre alt, det går ikke! Skriv ned hva du ønsker i livet, legg en plan slik at du kan se det svart på hvitt og start med å sette grenser. Det er tøft i starten, men det kommer til å bli bedre, jeg lover deg! 

Anonymkode: c5674...b3e

Det er ikke niesen, men eldstebroren som jeg hjelper med papirarbeid. Han er den som "mistet" barner sitt for 5 år siden og ikke sett henne siden.  Har prøvd å la han ordne alt. Som sagt, så fikk han masse inkasso og tvangsmulkt osv. Så det gikk ikke. Hadde det fortsatt og jeg ikke ryddet opp,hadde han måtte selge huset. Så her tør jeg ikke prøve igjen. 

Jeg vet ikke hva jeg vil med tråden.. jeg føler bare at jeg er på vei inn i en depresjon da jeg ikke lenger finner glede. Kun bekymring. 

Anonymkode: 36bcd...1fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Selvfølgelig skal jeg prioritere mine barn. Men samtidig kan jeg ikke forkaste mine familie. Heller ikke Min egen mor. Hva er logikken i det? At jeg nå gjør alt for at barna mine skal ha det bra. Og når jeg blir gammel og trenger hjelp så skal de drite i meg og kun ta vare på sine barn??

Anonymkode: 36bcd...1fd

Mora di er voksen og klarer å bo i egen bolig. Oppfølging av henne bør egentlig kommunen ta seg av. Noe de ikke gjør så lenge du gjør det. 

Broren din bør ta seg sammen, og ikke skylde på alt og alle andre fotcdet han ikke klarer selv. Med mor ute av huset, kunne du fint ha stilt mer opp for niesene som er mulig å redde. Syntes moren din er litt frekk som ikke har valgt å flytte selv.....

Anonymkode: d87f8...a15

[katties]

Moren min hadde min bestemor boende hos seg veldig lenge. Det gikk helt fint når bestemor passet på huset og ain 3gen helse, men etter hvert ble det mye problemer med både fysiske og psykiske ting. Moren min prøvde å håndtere det i mange år, men etter hvert måtte hun sende bestemor på omsorgsbolig. Det finnes steder det det både er tilrettelagt for en del hjelp OG at folk skal kunne klare en del selv. Er man heldig så er det ikke så langt unna heller, så man kan dra på besøk eller ha besøk uten av man har en ekstra person boende hos seg.

Jeg tror et av de større problemet med storebroren din er at han sitter på et hus der DU faktisk eier en del. Vet ikke hva som skjer med denne delene om han går konkurs, MEN igjen: Dette skal faktisk ikke være ditt ansvar.

Du bryr deg mye, men når skal noen bry seg like mye om deg da? Du må jo ha en fin tid med barna også. Når det var mye stress hjemme under ungdomstida mi (vokste også opp under veldig fattige vilkår, my jobb, bare klær fra loppemarked, ingen klasseturer som kostet noe, kunne ikke gå i bursdager) så var det å flytte ut det jeg ønsket mest. 

Du må passe på at de som er voksne her ikke bare venner seg godt til at de alltid får hjelp og glemmer at DE skal ha ansvaret for sitt eget liv. Man skal kunne hjelpe, men da skal den som blir hjulpet også prøve minst like hardt.

[AnonymBruker]

Høres ut som du tar på deg andres problemer og gjør dem til dine egne. 

Jeg vet det ikke er enkelt, men jeg har selv kuttet familiemedlemmer ut av livet mitt. Her høres det ut som at det er enkelte du ikke har kapasitet til å "ta vare på". Slutt å sy puter under armene deres og la de kjøre seg selv i grøfta, om så. Også får du søke sykehjemsplass til din mor. Du har gjort nok frivillighetsarbeid. 

Det du skal konsentrere deg om nå er deg selv, din mann og dine barn. Alle de andre får seile sin egen sjø. 

Har du hørt om kognitiv terapi? Det kunne kanskje vært noe for deg. 

Anonymkode: 3d31c...40e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Høres ut som du tar på deg andres problemer og gjør dem til dine egne. 

Jeg vet det ikke er enkelt, men jeg har selv kuttet familiemedlemmer ut av livet mitt. Her høres det ut som at det er enkelte du ikke har kapasitet til å "ta vare på". Slutt å sy puter under armene deres og la de kjøre seg selv i grøfta, om så. Også får du søke sykehjemsplass til din mor. Du har gjort nok frivillighetsarbeid. 

Det du skal konsentrere deg om nå er deg selv, din mann og dine barn. Alle de andre får seile sin egen sjø. 

Har du hørt om kognitiv terapi? Det kunne kanskje vært noe for deg. 

Anonymkode: 3d31c...40e

Er veldig klar over dette. Og som sagt prøvd å la dem ordne selv. Og det som skjedde var at om jeg ikke steppet inn, kunne inkassovarselet som var på 80kr som ble til 8000kr, kunne gått enda verre. Og bedriften som fikk tvangsmulkt kunne ende verre. Alt kunne ende med at broren mister boligen osv. Har også prøvd å få min mor til å bo hos de 2 andre brødrene som faktisk har rom til overs, men hun vil ikke. Jeg vil aldri kaste ut min egen mor, akkurat som min egen mor aldri kastet ut meg i oppveksten. Akkurat som jeg aldri vil kaste ut mine egne barn. 

Jeg har også tenkt tanken at jeg faktisk kan være glad og fri for bekymring hvis jeg driter i alle som har problemer. Men jeg vet innerst inne at jeg kan aldri være den personen.

Når det gjelder mine barn, er det også en grense jeg har nådd personlig. Jeg, introvert som hater å snakke med andre og være med andre. Har pushet meg selv helt siden eldste gikk i bhg, med å være sammen med andre foreldre. For at de skal bli kjent med meg,med oss som familie. Slik at barna våres kan leke fritt. Men så skifter barna venner hele tiden og jeg må ta den runden på nytt og igjen. Jeg føler jeg vil bare synke ned i en hule og bli der. 

Det er bare for mye.

 

 

Anonymkode: 36bcd...1fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Er veldig klar over dette. Og som sagt prøvd å la dem ordne selv. Og det som skjedde var at om jeg ikke steppet inn, kunne inkassovarselet som var på 80kr som ble til 8000kr, kunne gått enda verre. Og bedriften som fikk tvangsmulkt kunne ende verre. Alt kunne ende med at broren mister boligen osv. Har også prøvd å få min mor til å bo hos de 2 andre brødrene som faktisk har rom til overs, men hun vil ikke. Jeg vil aldri kaste ut min egen mor, akkurat som min egen mor aldri kastet ut meg i oppveksten. Akkurat som jeg aldri vil kaste ut mine egne barn. 

Jeg har også tenkt tanken at jeg faktisk kan være glad og fri for bekymring hvis jeg driter i alle som har problemer. Men jeg vet innerst inne at jeg kan aldri være den personen.

Når det gjelder mine barn, er det også en grense jeg har nådd personlig. Jeg, introvert som hater å snakke med andre og være med andre. Har pushet meg selv helt siden eldste gikk i bhg, med å være sammen med andre foreldre. For at de skal bli kjent med meg,med oss som familie. Slik at barna våres kan leke fritt. Men så skifter barna venner hele tiden og jeg må ta den runden på nytt og igjen. Jeg føler jeg vil bare synke ned i en hule og bli der. 

Det er bare for mye.

 

 

Anonymkode: 36bcd...1fd

Du må jo være villig til å gjøre endringer i livet ditt, ellers kan du ikke forvente at situasjonen din endrer seg. Du sier du "aldri kan være den personen". Her er første feil. Klart du kan, men du må jobbe med tankegangen din. Du må endre tankemønster. Derfor jeg spurte om du har prøvd kognitiv terapi. 

Ja, så hva så om broren din mister huset? Det er jo ikke ditt problem. I Norge har vi nav og andre instanser som er til for å hjelpe folk som er så inkompetente som din bror tydeligvis er. Sett deg ned, snakk med din bror. Forklar han at du er ferdig å hjelpe han, at han må ta ansvar selv. Ferdig. 

Snakk med din mor, forklar at nå må hun ut av huset ditt og bo et annet sted. Spør om hun vil prøve å få seg plass på sykehjem/omsorgsbolig, eller om hun vil bo hos en av dine brødre. Å be en forelder flytte ut av huset ditt er ikke det samme som å kaste ut sitt eget barn, kan ikke sammenlignes. Hun er voksen. 

Du må begynne å sette grenser og slutte og la deg utnytte. La voksne familiemedlemmer ta ansvar for seg selv. Så tar du ansvar for deg. 

Anonymkode: 3d31c...40e

[AnonymBruker]

Det er barna dine som betaler prisen for at du ikke klarer å sette fornuftige grenser med slekta. Dere er minst 5 stykker som deler to soverom i en liten leilighet med en syk bestemor som okkuperer stua hele dagen. Du skriver mye om hvor kjipt det var å være fattig som barn, men hvordan tror du dette oppleves for barna dine?

Moren din hadde hatt det mye bedre i en egen leilighet, hvorfor i alle dager mener du det er bedre å bo sammen?

Anonymkode: 824e2...059

[fru Alving]

Enten må du fortsette som du gjør, eller så må du ta ansvar for deg selv og dine egne barn. Din familie får bare ødelegge seg om det er det de vil, du kan ikke innlosjere og ta ansvar for kreti og pleti. Du har hatt en dysfunskjonell oppvekst og har nok ikke lært å sette grenser eller hva som kjennetegner en normal familie.

Om broren din lar regner gå til inkasso, ja så la ham det. Om moren din blir fornærmet av å måtte bo alene, ja la nå henne bli det.

Tenk på deg selv, og din egen næremste familie. det betyr ikke at du skal slå hånden av mor og søsken, men du utsletter deg selv slik du nå holder på

 

[Rainstorm2.0]

Har du hørt om codependency? Tror boken "Codependent no more" av Melody Beattie kunne vært noe for deg. 

De som er "medavhengige" skiller ikke mellom seg selv og andre, og har en tendens til å ta ansvar for alle rundt seg, i stedet for å dekke egne behov. Det er absolutt mulig å gjøre noe med det, men du må være villig til å investere tid i deg selv, og på sikt gi slipp på å blande deg i andres liv. De må få leve sine liv, med sine feil og mangler, det er deres business. Men ditt liv, dine grenser, det er din business. 

Det er også kanskje interessant å se at det du anklager andre for, å ikke ta ansvar for seg selv og sette grenser, det er akkurat det du også gjør! Er ikke det et paradoks? Jeg tror bestemt på at ved å selv ta ansvar for seg, så viser man andre et godt eksempel på at det er mulig, og det er den beste måten å påvirke de rundt oss til å ta gode valg for seg selv. 

Det er forståelig at du og søskenene dine har flere like mestringsstrategier da dere har vokst opp i ca. samme hjem. 

Lykke til! 

[AnonymBruker]

17 hours ago, AnonymBruker said:

Er veldig klar over dette. Og som sagt prøvd å la dem ordne selv. Og det som skjedde var at om jeg ikke steppet inn, kunne inkassovarselet som var på 80kr som ble til 8000kr, kunne gått enda verre. Og bedriften som fikk tvangsmulkt kunne ende verre. Alt kunne ende med at broren mister boligen osv. Har også prøvd å få min mor til å bo hos de 2 andre brødrene som faktisk har rom til overs, men hun vil ikke. Jeg vil aldri kaste ut min egen mor, akkurat som min egen mor aldri kastet ut meg i oppveksten. Akkurat som jeg aldri vil kaste ut mine egne barn. 

Jeg har også tenkt tanken at jeg faktisk kan være glad og fri for bekymring hvis jeg driter i alle som har problemer. Men jeg vet innerst inne at jeg kan aldri være den personen.

Når det gjelder mine barn, er det også en grense jeg har nådd personlig. Jeg, introvert som hater å snakke med andre og være med andre. Har pushet meg selv helt siden eldste gikk i bhg, med å være sammen med andre foreldre. For at de skal bli kjent med meg,med oss som familie. Slik at barna våres kan leke fritt. Men så skifter barna venner hele tiden og jeg må ta den runden på nytt og igjen. Jeg føler jeg vil bare synke ned i en hule og bli der. 

Det er bare for mye.

 

 

Anonymkode: 36bcd...1fd

Hvis du nekter å gjøre noen endringer så kan du ikke forvente endring. Du har ikke svart på hvorfor moren din ikke kan bo i egen leilighet?

Anonymkode: 824e2...059