Har man egentlig noe å leve for/verdi uten mann og barn?

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg er 38 år gammel, og for gammel for å kunne etablere meg/finne noen. Eller at det strengt tatt virker umulig. Har det ellers topp, men en god familie og venner, en super jobb og en fin leilighet som jeg eier selv.

Men, bare tenker at jeg er så anderledes.. at det er de med mann og barn som har et virkelig liv. Jeg er bare.. en statist i andres liv på en måte.. 

Anonymkode: be66f...8cd

[AnonymBruker]

Jeg er gift uten barn, så ikke helt i samme situasjon, men også utenfor på visse måter. 
Syns det er helt OK, stort sett. Har virkelig ikke tenkt at livet ikke er verdt å leve. Hverken for meg eller mine barn- og manneløse venninner. 
De med mann og barn er vel like mye statister i ditt liv som du er i deres..? 

Anonymkode: b4665...533

[AnonymBruker]

Jeg har barn (ikke mann), og jeg har det litt på samme måte når jeg ikke er en del av den typiske sammensetningen med et par med barn. Føler meg utenfor og at det er lite å leve for. 

Anonymkode: e172f...c24

[AnonymBruker]

Du har levd i 38 år, har hele den tiden vært bortkastet da? Aldri et godt øyeblikk? 

Du er hovedpersonen i ditt liv, å de statist. Og motsatt, de hovedperson i sitt og du statist. 

Anonymkode: d044f...a5b

[Anononyma]

Så trist at du føler det sånn! Må innrømme at jeg følte det sånn en gang i tiden jeg også. Det hjalp da jeg fikk hund, for hunden var jeg alt og hunden ble mitt alt. Vi hadde det fint i tosomheten vår vi ❤️

Et dyr kan hjelpe på mange områder og er bevist godt for psykisk helse. Dersom du har lyst, mulighet, økonomi og hjerterom til en liten firbeint venn vil jeg anbefale det på det sterkeste!

Og du… du skal leve i 40-50-60 år til, det er mye som skal skje på de årene av verdi både for deg og andre ❤️

[AnonymBruker]

Vel... 

Jeg følte jeg omtrent mistet all verdi med mann og barn. All egenverdien min ble borte, og jeg ble bare denne rollen, kone og mor, hun som tar seg av barn, hus og mann. Selvfølgelig elsker jeg barna mine, men jeg hadde mer å leve for før jeg fikk dem, nå er det "bare" dem, på en måte. Alt det andre forsvant. Jeg er i jobb, altså, men den er liksom bare et bittelite hjørne nederst i livet mitt som hele tiden må ofres og kuttes i pga barn, og blir dermed enda en kilde til barnerelatert dårlig samvittighet.

Forøvrig har du fortsatt tid. Altså, familie er nydelig på sin måte, og jeg hadde sikkert vært lei meg om jeg ikke fikk det, men livet var enklere før. 

Anonymkode: 686fe...24d

[AnonymBruker]

Jeg er også alene, men med barn. 

Jeg har prøvd å være familie også. 

Jeg følte meg mer som en statist i familien. Ikke statist, kanskje, men skuespiller. Det var ikke riktig for meg, og jeg var langt mer ensom. 

Man må finne lykken inni seg selv. Ingen andre kan gi deg lykke, det er kun kortvarig. 

Anonymkode: f9ffa...9ab

[AnonymBruker]

Høres ut som du kanskje kan trenge å snakke med noen? Det er virkelig ikke sunt tror jeg å se på seg selv som en statist i andre sitt liv.... Hva med å fokusere på de mulighetene du har, som andre ikke har? Du har sikkert mulighet til å bidra mye på mange arenaer, som i politikken, en ideell organisasjon eller innen kunst eller kanskje som fosterhjem, da? Se på muligheter, ikke begrensninger!

Anonymkode: d471c...646

[AnonymBruker]

Må ikke ha mann og barn for å ha verdi. Tror disse tankene kommer fra negative holdninger, fra sånne sure mennesker som at man MÅ ha familie og kritiserer alle som gjør det motsatte av hva de vil.

Du er et helt ordinært menneske og er verdt noe som alle andre.

Anonymkode: 9a01a...dba

[AnonymBruker]

Sånn må du ikke tenke! Du har jo en verdi i å være deg. Du har en verdi for samfunnet. Du har ressurser du kan bruke på gode ting for deg selv og andre. Er da ikke å ha barn som definerer hvem man er, det er isåfall veldig trist. 

Anonymkode: c2d3f...447

[AnonymBruker]

Det blir helt hva du gjør det til selv, hvis du skal fortsette å synes synd på deg selv resten av livet, ja da får du er traust liv.

Anonymkode: ed107...6f6

[AnonymBruker]

Barn kan du vel fortsatt prøve å få?

Anonymkode: a3ba7...f7c

[AnonymBruker]

Barna våre har bare en gjesteopptreden i våre liv. Når de begynner på skolen er de så og si ute av livet. Da er det venner som gjelder. Så blir det kjærester. Så etablerer de seg.

Finn deg en kjæreste, hund, hobby eller deltidsjobb. Eller alt sammen 🤠

Anonymkode: 20e64...e07

[AnonymBruker]

Aldri forsent å finne kjærligheten. 

Men lev livet, du kan gjøre akkurat hva du vil det er bare fantasien som setter grenser. 

Hilsen en mor. 

Anonymkode: a4a49...1a8

[AnonymBruker]

Ts her. Tusen takk, det hjalp å høre dette. Jeg kan jo uansett ikke bare legge meg ned...

Anonymkode: be66f...8cd

[AnonymBruker]

Har du aldri gjort noe godt i livet ditt, stilt opp for andre, vært en venn, jobbet, betalt skatt? Hvis du er 38 år kan du ikke ha sittet og glodd på kg hele livet heller, så jeg vedder ganske mye på at du har gjort ting av verdi i livet. 

Anonymkode: c8061...58f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ts her. Tusen takk, det hjalp å høre dette. Jeg kan jo uansett ikke bare legge meg ned...

Anonymkode: be66f...8cd

Du kan det. Men ikke veldig bærekraftig på sikt

Anonymkode: 20e64...e07

[AnonymBruker]

Kjenner mange i 40 årene uten barn (har to selv, er 44). Både frivillig og ufrivillig. De er på ingen måte statister i mitt liv. Vi reiser på ferie sammen, både med hele familien min og dem i alle former. Flere barnefamilier, flere enkeltpersoner, bare veninneturer, på ferie sammen med mange barnløse og min familie, mange barnløse og mange familier osv. 

Finner også på ting i hverdagen sammen, gjerne ukentlig. Trening, cafe, kino, vin, maling, klatring, sykling. Hobbyer generelt. 

Mitt liv består mye av legging av barn, bade barn, mate barn, handle inn til barn, skolearbeid, og er mer rutinepreget som konsekvens av barn. De barnløse har sine egne rutiner, men er mer fleksible. 

Begge alternativene er for meg "verdige" liv for å si det litt klønete. Det er mye hva man gjør det til utfra ønsker og realistiske muligheter (økonomi, helse, bosted osv spiller inn her). 

Anonymkode: dce72...b0a

[Virrevirrevapp]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Hei,

Jeg er 38 år gammel, og for gammel for å kunne etablere meg/finne noen. 

Anonymkode: be66f...8cd

Jeg fant min kjæreste da jeg var 39...

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Ts her. Tusen takk, det hjalp å høre dette. Jeg kan jo uansett ikke bare legge meg ned...

Anonymkode: be66f...8cd

Var i langvarig forhold som hadde mange sider som aldeles ikke var bra, men hverdagen god på et vis likevel. Kjente når jeg ble alene da jeg var 37 at det kan virkelig være godt det også! Man skal ikke undervurdere hvor godt det kan være å bare ha seg selv å bekymre seg over 😅 Jeg har mine særheter og tenkte jeg tror ikke jeg orker noe nytt forhold, men det var jo litt gøy å kikke på hva som er der ute etter mange år i forhold. Havnet på et par datingapper når jeg var 38 selv, pratet med en som bodde nær meg. Vi tok det sakte, begge hadde vært i lengre forhold og trengte tid, men nå har livet aldri vært bedre. 

38 er så absolutt ikke for sent til å møte noen om det er det du ønsker, men livet alene er ikke null verdt det heller. For alle dine nærmeste er det DU som betyr noe, ikke hvem du måtte ha ellers i livet

Anonymkode: f808a...1f0