Flytte hjemmefra

[AnonymBruker]

Hei! Jeg er i midten av 20 årene og har nå kjøpt meg leilighet. Jeg har studert i hjembyen så har bodd hjemme hele livet. Nå nærmer innflytning seg og jeg føler på en stor angst rundt det. Synes det er så rart og aldri mer bo hjemme sammen med foreldrene mine. I det siste har jeg kun kjent på at jeg gruer meg til å flytte og finner ingen glede i det. Blir irritert på meg selv for at jeg kjenner på disse følelsene, jeg må jo være den eneste personen oppi 20 årene som gruer seg til å flytte hjemmefra. Når jeg har vært i leiligheten for å male eller flytte inn ting får jeg en skikkelig ekkel magefølelse, synes det er så rart. Jeg vil jo ikke bo hjemme for alltid med foreldrene mine, det er jo på tide å bli voksen. Samtidig synes jeg følelser oppi dette er veldig vanskelig. Har grått mye og får en panikkfølelse inni meg. 

Rotete innlegg og mange vil nok tenke at jeg bør ta meg sammen. Men jeg håper det er noen der ute som har hatt de samme følelsene som meg som kan komme med noen gode ord og tips!

Anonymkode: 99437...c9b

[AnonymBruker]

Selv om du skal flytte hjemmefra kan du likevel overnatte hos foreldrene dine. De synes sikkert også at dette er vanskelig. Hvis du trenger en overgang der du sover litt her og litt der for å bli trygg, så gjør du det.

Alt nytt er skummelt! Men det meste blir gøy når det ikke er nytt lengre.

Anonymkode: 2f6fb...3b4

[AnonymBruker]

Du vil oppdage hvor deilig det er å komme hjem til deg selv etter at du har vært ute på noe. Familien tar sikkert imot deg når som helst, så det er bare å dra på besøk når du har anledning. Eller de kan komme til deg.

Hjemme i leiligheten din kan du lage det koselig, akkurat sånn som du vil ha det. Du er din egen herre, og vil føle deg voksen når du ser hvor fint du mestrer hverdagen. Tryggheten vil komme. Og så kan du invitere folk på besøk!

Anonymkode: 2863d...c50

[AnonymBruker]

Det går fortest over hvis du tillater deg selv å bli litt trist/redd, uten å grave deg ned i det. Sett av et tidspunkt hver uke der du ikke bruker distraksjon som metode og bare lar følelsene ta litt overhånd. Etter den første gangen ser du sånn ca hvor mye tid du må sette av neste gang. 

Husk på at du er ganske heldig som trives så godt hjemme hos foreldrene dine at det kjennes trist å flytte hjemmefra. Det er et godt utgangspunkt, da har du mye godt å ta med deg til eget hjem!

Anonymkode: de5a0...cee

[AnonymBruker]

Tusentakk for fine svar! Jeg skal prøve mitt beste å se positivt på det, samtidig som jeg tar det i mitt tempo og tillater meg selv å føle på sorgen. Jeg er veldig heldig som har et så godt forhold til foreldrene mine og jeg vet at jeg alltid kan komme dit når jeg vil. Det føles rart ut å ikke skulle bo i huset jeg har bodd i hele livet, men håper hjemmefølelsen kommer i den nye leiligheten også.

Anonymkode: 99437...c9b

[AnonymBruker]

Det tar litt tid å bygge seg et nytt hjem, for min del var det viktig å øve seg på å trives i eget selskap.

Jeg fikk hjelp av mamma til å gjøre det koselig, pynte, male osv.

Nå er jeg hjemmeværende (kronisk syk), mannen jobber 100% og barnet vårt er i barnehage 5 dager i uken, så selvom jeg har fått en familie er jeg mye alene. Ting jeg gjør i hverdagen hjemme for å trives kan være 

Rydde og vaske så det blir rent og koselig, finne meg noe tidsfordriv (lese bok, finne meg en tv serie som jeg ser helt alene, ordne meg en god frokost og en kopp te, ta en lang dusj, ha hårkur, ansiktsmaske og pleie meg selv litt ekstra, fargelegge, strikke, sette på musikk). 
 

Jeg lar også ofte tv stå på som bakgrunnsstøy, da føles det ikke så tomt og stille 😅

Noen ganger reiser jeg hjem til mine foreldre på middag og overnatting. 
 

Du kan invitere dine foreldre på middager, og du kan spørre om de (eller en av de) vil overnatte hos deg litt i starten, til du blir litt vant og trygg på leiligheten. 
 

Inviter venner på besøk. Bak en kake, lag middag eller inviter på vin, filmkveld eller lignende. 
 

Det er helt vanlig at man reagerer når man flytter hjemmefra, jeg hylgrein når mamma og pappa kjørte meg til mitt nye sted, og fikk ikke sove første natten. Da var jeg 18 år og startet på skole 6 timer hjemmefra så jeg visste også at jeg var langt unna og ikke bare kunne reise hjem. Men det gikk seg fort til og etter det året på skolen flyttet jeg til en annen by😅

Det kan godt være du kjenner på en følelse av mer frihet og selvstendighet etterhvert, og du får jo mer privatliv. Du kan gjøre som du vil, og trenger ikke ta hensyn til andre enn deg selv. Om du vil lage mat klokka 02 på natten så trenger du ikke være redd for å vekke noen, om du vil stå på badet i 3 timer så gjør du det. Om du ikke orker ta oppvasken før du legger deg så kan den stå til dagen etter uten at noen bryr seg, du kan se på hva du vil på tv, ha besøk av hvem du vil - når du vil uten at noen trenger å vite det 🤭 

Når du møter en kjæreste er det også mye mer frihet og privatliv, man kan gå rundt naken i leiligheten, ha sex hvor som helst og når som helst uten å være redd for at mor og far skal høre/se noe😂 

Skulle livet drite på seg og du trenger hjelp/støtte til noe så vet du at dine foreldre bare er en telefon unna, da ringer du 😊 Jeg flyttet hjemmefra for 15 år siden, og snakker fortsatt med mamma og pappa hver eneste dag på tlf, FaceTime, snap osv ❤️ 
 

Jeg har også reist hjem i ferier, og det gjør vi nå også (jeg, mannen og barnet), selvom vi bare bor 40 minutter unna de 😊 

Anonymkode: 85eaa...368