Avvist av familien fordi jeg ikke ønsker barn.

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvilken kategori dette innlegget passer under, derfor legger jeg det her, så kan det eventuelt flyttes hvis det blir feil. 

Jeg er en kvinne i begynnelsen av førtiårene som helt siden tenårene har vært sikker på at jeg ikke vil ha barn. En beslutning jeg fortsatt står fast ved. Jeg får ofte spørsmål om hvorfor ikke, og til det har jeg ikke noe eksakt svar. Kanskje fordi jeg ble alvorlig mobbet som barn/ungdom. Kanskje fordi jeg vokste opp i et hjem med en humørsyk far. Kanskje fordi vi i perioder hadde få resurser, som lærte meg å drømme om hva jeg ville ha i livet. Eller kanskje fordi jeg har liten interesse for barn. Godt mulig jeg hadde valgt bort barn likevel, om min oppvekst hadde vært perfekt, men det får vi aldri vite.

Jeg har vært sammen med mannen min i over tjue år, han har alltid respektert mine valg, og er rett og slett en fantastisk mann. 

Resten av min familie er det verre med. Særlig etter mine søsken begynte å få barn. Min mor er ikke lenger mentalt tilstede pga sykdom, men har tidligere alltid meglet ved konflikter. Min far derimot er gammeldags og konservativ. Ikke på en religiøs måte, men på en tradisjonell måte. Han mener han har fasiten på hva som gjør en kvinne lykkelig: hjem og barn.

Jeg har fulgt drømmene mine, og er svært tilfreds med livet. På grunn av mine valg har jeg i årevis motatt giftige stikk og angrep mer/mindre pent innpakket fra familien. Spesielt fra min far. Noen ganger fra min bror, som har stor familie. Og i det siste fra min søster, som for kort tiden siden fikk sitt første barn. 

De giftige stikkene fra min far har økt betraktelig siste årene, antagelig fordi jeg nærmer meg overgangsalderen. 

For snart et år siden pratet vi om livet og jeg fortalte ham hvor lykkelig jeg var. I stedet for å være glad på min vegne, sa han kort fortalt at jeg gjorde en alvorlig feil ved å ikke få barn. 

Og der rant begeret over. Så langt har jeg oversett/snakket bort denne giften, men der og da klarte jeg ikke det lenger. Det ble en stygg krangel. Fæle ord ble sagt fra begge sider. Til slutt ba ham meg om å gå. For første gang i mitt liv, ble jeg kastet ut av mitt barndomshjem. 

Siden den dagen har vi ikke utvekslet et ord. Jeg prater fremdeles med min bror, svigerinne og svoger. Min søster har gradvis stengt meg ute de siste ukene. Våre siste samtaler har vært som å høre min far gjennom henne. Og hun har periodevis brukt harde ord mot meg. Jeg skjønner hun er frustrert, at hun gjerne vil at ting skal bli som før. Det ønsker jeg også, minus all giften, for vi hadde det hyggelig sammen som familie også. Eneste min far trenger å gjøre, er å invitere meg tilbake. 

Men det skjer tydeligvis ikke. I mellomtiden sitter jeg med følelsen av å være mindre verdt (for dem) enn mine ikke-eksisterende barn. 

Heldigvis har jeg et godt liv, en flott mann, en fantastisk svigerfamilie og et godt sosialt nettverk rundt meg. 

Jeg klarer meg uten dem, men skjønner jeg har splittet oss og synes selvsagt dette er trist. Gjør jeg feil ved å stå opp for meg selv? Å ikke akseptere giften? 

 

 

Anonymkode: cdd2e...724

[AnonymBruker]

Hvorfor skal du gjøre noe du ikke vil? Man må ikke få barn for å ha en mening med livet. Hvorfor skal du bruke tiden på noen som ikke respekterer dine valg? Trist at familien din er sånn da.

Du tar et godt valg å aldri få barn, hvis du ikke ønsker selv. Er oppskriften på anger for resten av livet det, barn kan føle slikt

Anonymkode: 7b69e...87d

[AnonymBruker]

Kunne hatt en viss forståelse om det var ingen barnebarn, men genene er videreført, biologiske innstinktet er ivaretatt.
Du får prøve å forsone deg med dem, prøve å forklare at du antagelig er blitt for gammel uansett (om dette stemmer eller ikke trenger ikke å ha betydning). Du har jo familie, så gi  valget om å akseptere dere eller miste kontakten med deg.  

Anonymkode: 2b749...8f9

[Topsi]

Så trist å høre at andre ikke respekterer at du har det bra med de valgene du har gjort.... 

[herzeleid]

Er det kanskje en fare for at dette er et klassisk tilfelle der begge parter sitter og venter på at den andre skal strekke ut en hånd, til det er for sent? Her høres det jo ut som det er vel så mye "formen" på diskusjonen som er problemet som innholdet, og jeg tror en kan stå opp for seg selv, være tydelig på hva en aksepterer og ikke og samtidig beholde husfreden "noenlunde". 

Jeg skal ikke si hva som er riktig for TS, men jeg tror jeg ville tatt kontakt og snakket ut på en ordentlig måte heller enn å vente på den andre. 

[AnonymBruker]

Nei herlighet, er oppfører seg skikkelig dårlig mot deg. Bare la dem leve sitt liv og konsentrer deg om gode mennesker i livet. 

Jeg kommer fra en stor familie hvor familieliv har vært satt høyt. Men i alle familier er jo noen som ikke får barn? Uten at det trenger å problematiserer og hakkes. 

Gi bæng i dem nå. De kommer vel krypende tilbake etter du er 45

Anonymkode: ff4ee...94e

[AnonymBruker]

Helt sykt å gi giftige stikk til sitt eget barn fordi de velger et liv som gjør seg lykkelig. Er ikke barnebarna han allerede har nok, liksom? Wtf. 
 

Unngå han så godt det går. Minner meg om svigersøsteren min som snakker ned om folk uten barn foran oss uten barn 🤦🏻‍♀️ “Han er sånn frivillig barnløs type” på en nedlatende måte. Vi ler av henne etterpå, men men det hadde nok såret om det var fra mine egne foreldre. Enkelte tror at de har fasiten på et lykkelig liv kun basert på hva de selv behøvde. Gjerne litt enkle og trangsynte mennesker. 

Anonymkode: ee51a...ce5

[AnonymBruker]

Du kan tydeligvis ikke vente noen forståelse fra faren din. Da har det ingen hensikt å ta opp temaet med han heller. Å sitte og ønske noe som ikke er, blir helt bortkastet. I og med at det var han som ba deg dra, tenker jeg at du kan la han være med god samvittighet.

Søsteren din som har et lite barn selv har nok å styre med. Kanskje er det frustrasjonen som snakker når hun er ufin. Jeg hadde avsluttet samtalen/ besøket fort hvis det ble ubehagelig. Men jeg hadde heller ikke brent alle broer. Husk at det er søsknene dine du forhåpentligvis skal ha mest med å gjøre resten av livet. Ikke faren din.

Anonymkode: 1d002...654

[AnonymBruker]

On 1/30/2024 at 10:53 AM, AnonymBruker said:

Jeg vet ikke hvilken kategori dette innlegget passer under, derfor legger jeg det her, så kan det eventuelt flyttes hvis det blir feil. 

Jeg er en kvinne i begynnelsen av førtiårene som helt siden tenårene har vært sikker på at jeg ikke vil ha barn. En beslutning jeg fortsatt står fast ved. Jeg får ofte spørsmål om hvorfor ikke, og til det har jeg ikke noe eksakt svar. Kanskje fordi jeg ble alvorlig mobbet som barn/ungdom. Kanskje fordi jeg vokste opp i et hjem med en humørsyk far. Kanskje fordi vi i perioder hadde få resurser, som lærte meg å drømme om hva jeg ville ha i livet. Eller kanskje fordi jeg har liten interesse for barn. Godt mulig jeg hadde valgt bort barn likevel, om min oppvekst hadde vært perfekt, men det får vi aldri vite.

Jeg har vært sammen med mannen min i over tjue år, han har alltid respektert mine valg, og er rett og slett en fantastisk mann. 

Resten av min familie er det verre med. Særlig etter mine søsken begynte å få barn. Min mor er ikke lenger mentalt tilstede pga sykdom, men har tidligere alltid meglet ved konflikter. Min far derimot er gammeldags og konservativ. Ikke på en religiøs måte, men på en tradisjonell måte. Han mener han har fasiten på hva som gjør en kvinne lykkelig: hjem og barn.

Jeg har fulgt drømmene mine, og er svært tilfreds med livet. På grunn av mine valg har jeg i årevis motatt giftige stikk og angrep mer/mindre pent innpakket fra familien. Spesielt fra min far. Noen ganger fra min bror, som har stor familie. Og i det siste fra min søster, som for kort tiden siden fikk sitt første barn. 

De giftige stikkene fra min far har økt betraktelig siste årene, antagelig fordi jeg nærmer meg overgangsalderen. 

For snart et år siden pratet vi om livet og jeg fortalte ham hvor lykkelig jeg var. I stedet for å være glad på min vegne, sa han kort fortalt at jeg gjorde en alvorlig feil ved å ikke få barn. 

Og der rant begeret over. Så langt har jeg oversett/snakket bort denne giften, men der og da klarte jeg ikke det lenger. Det ble en stygg krangel. Fæle ord ble sagt fra begge sider. Til slutt ba ham meg om å gå. For første gang i mitt liv, ble jeg kastet ut av mitt barndomshjem. 

Siden den dagen har vi ikke utvekslet et ord. Jeg prater fremdeles med min bror, svigerinne og svoger. Min søster har gradvis stengt meg ute de siste ukene. Våre siste samtaler har vært som å høre min far gjennom henne. Og hun har periodevis brukt harde ord mot meg. Jeg skjønner hun er frustrert, at hun gjerne vil at ting skal bli som før. Det ønsker jeg også, minus all giften, for vi hadde det hyggelig sammen som familie også. Eneste min far trenger å gjøre, er å invitere meg tilbake. 

Men det skjer tydeligvis ikke. I mellomtiden sitter jeg med følelsen av å være mindre verdt (for dem) enn mine ikke-eksisterende barn. 

Heldigvis har jeg et godt liv, en flott mann, en fantastisk svigerfamilie og et godt sosialt nettverk rundt meg. 

Jeg klarer meg uten dem, men skjønner jeg har splittet oss og synes selvsagt dette er trist. Gjør jeg feil ved å stå opp for meg selv? Å ikke akseptere giften? 

 

 

Anonymkode: cdd2e...724

Du gjør ingenting galt.

vil bare si , at jeg kjente meg igjen i mye. Du er ikke alene om å ha det sånn.

Jeg har også fått stikk og blitt indirekte fortalt at jeg tar feil valg i livet. Og direkte fått mye negative komentarer isteden for å være glad på mine vegne.

Jeg klarer ikke a4 livet og har tatt mange utradisjonelle valg, mange impulsive valg og hvor jeg skifter mye retning , jeg har hatt det spennende og helt fantastisk og jeg var lykkelig men dette var / er veldig frustrerende for min familie.

det er veldig slitsomt å måtte forsvare dette hele tiden, og ha de samme diskusjonene og bli møtt med skuffelser når du selv opplever å få til drømmene dine som du blir stolt av.Det gjør til slutt at jeg prøver ikke virke så lykkelig selv, jeg demper meg, eller lar vær å involvere eller fortelle om ting og til slutt mindre kontakt, og det er også feil.

min Bror derimot, har gjort det meste riktig, hus, (i hjembyen) barn biler , fast jobb , samme sports interesser som min far osv osv. han får og mye støtte både emosjonelt og økonomisk.

jeg får også høre om og om igjen av mor om at det hadde vært kjekt om jeg fikk barn. I mange år har jeg fortalt henne at det ikke er for meg, det gir meg nesten dårlig samvittighet.

dette resulterer i at de egentlig ikke kjenner meg lenger, når jeg er på besøk er jeg en litt mer tilpasset versjon av megselv på flere områder slik at det er husfred og hyggelig.

Ble et veldig langt innlegg om bare meg ( mye å få ut når jeg satt igang) 😅

men ihvertfall jeg skjønner deg så godt men det er dessverre ikke så mye å gjøre med, glad på dine vegne at du har andre fine mennesker i livet ditt. Kanskje din far innser sine feil og inviterer deg tilbake, hvis ikke så kanskje det er for det beste , for den giften er ikke hyggelig 😏

kvinne 38

Anonymkode: 10833...c77

[Proxima]

On 1/30/2024 at 11:32 PM, herzeleid said:

Er det kanskje en fare for at dette er et klassisk tilfelle der begge parter sitter og venter på at den andre skal strekke ut en hånd, til det er for sent? Her høres det jo ut som det er vel så mye "formen" på diskusjonen som er problemet som innholdet, og jeg tror en kan stå opp for seg selv, være tydelig på hva en aksepterer og ikke og samtidig beholde husfreden "noenlunde". 

Jeg skal ikke si hva som er riktig for TS, men jeg tror jeg ville tatt kontakt og snakket ut på en ordentlig måte heller enn å vente på den andre. 

Jeg har så mange ganger tenkt det samme, at jeg forsiktig skal ta kontakten, prøve å få i gang en dialog. Desverre var det slik det begynte, at jeg forklarte at dette ikke var greit. Og til det svarte han, at dersom jeg ikke tillot ham å si det han mente om mine valg og liv, ville han ikke snakke med meg om annet heller. Alt eller ingenting. 

Ts

Endret 1. februar 2024 av Proxima

[AnonymBruker]

Du har tydeligvis ikke noe verdi for din familie annet enn hva du kan gro i livmora.

Ts, du har ikke splittet familien. Det er det din far som har gjort.

Ta vare på de som tar vare på deg. Mennesker som ikke aksepterer deg og dine valg, har heller ikke rett til å være en del av ditt liv 

Anonymkode: 033a9...16f

[AnonymBruker]

Trist å høre at din far ikke respekterer deg og at din søster har stengt deg ute. Du har ikke gjort noe galt og har ingenting å beklage deg for, og tvert imot burde de respektert deg.

Det er ikke noe annet å gjøre enn å lev livet med de som gir deg glede og støtter deg for den du er og hva som gir deg lykke. Ingen har med å gjøre om du har fått barn eller ikke. Personlig ville jeg vært såpass forbanna for respektløsheten at jeg ville ikke tatt opp igjen kontakt inntil far beklaget seg. 

Anonymkode: f0900...e44

[Gjest rainstorm]

Jeg tenker at livet er for kort til å bruke tid på folk som ikke respekterer en, kommer med stikk og hele tiden gir en følelsen av å ikke være bra nok. Man har ikke frikort til å behandle andre som dritt bare fordi man er i familie - snarere tvert i mot. Sånn jeg ser det skal familie støtte hverandre og stille opp for hverandre. 

Om du skal ha barn eller ikke er 100 prosent ditt valg. Din far og søster har ingenting med dette. De er giftige, og skylder deg en stor unnskyldning for måten de har behandlet deg på. Fram til du får det ville jeg ikke brukt så mye som én kalori på å prøve å «fikse» det. Du har ikke gjort noe galt, du har bare levd ditt liv og vært lykkelig! 

Dersom du en dag får den unnskyldningen, så kan du selv velge hva du vil gjøre. Du skylder dem ingenting. Men det er de som har gjort noe galt og deres jobb å prøve å fikse det!

Bravo for at du ikke finner deg i å bli behandlet sånn! 

[AnonymBruker]

Jeg kjenner på dette selv, har merket litt sånn «annerledes» holdning i familien mot meg fordi jeg ikke har barn. Men på samme måte som for deg så er det mitt liv. Mitt reproduktive liv er ikke noe de kan styre og kontrollere. Vi er ikke avlsdyr.

Du er glad og lykkelig, det er dette din familie burde bry seg om. Faren din er så fastlåst i sine egne konservative ideer og jeg synes ikke det er du som skal strekke ut hånda her. Kanskje savnet etter deg vil endre meningen hans, få han til å tenke, men hvis ikke er det ikke verdt å prøve å forsones.

Anonymkode: c0eba...b4e

[Proxima]

On 2/1/2024 at 12:33 AM, AnonymBruker said:

Du gjør ingenting galt.

vil bare si , at jeg kjente meg igjen i mye. Du er ikke alene om å ha det sånn.

Jeg har også fått stikk og blitt indirekte fortalt at jeg tar feil valg i livet. Og direkte fått mye negative komentarer isteden for å være glad på mine vegne.

Jeg klarer ikke a4 livet og har tatt mange utradisjonelle valg, mange impulsive valg og hvor jeg skifter mye retning , jeg har hatt det spennende og helt fantastisk og jeg var lykkelig men dette var / er veldig frustrerende for min familie.

det er veldig slitsomt å måtte forsvare dette hele tiden, og ha de samme diskusjonene og bli møtt med skuffelser når du selv opplever å få til drømmene dine som du blir stolt av.Det gjør til slutt at jeg prøver ikke virke så lykkelig selv, jeg demper meg, eller lar vær å involvere eller fortelle om ting og til slutt mindre kontakt, og det er også feil.

min Bror derimot, har gjort det meste riktig, hus, (i hjembyen) barn biler , fast jobb , samme sports interesser som min far osv osv. han får og mye støtte både emosjonelt og økonomisk.

jeg får også høre om og om igjen av mor om at det hadde vært kjekt om jeg fikk barn. I mange år har jeg fortalt henne at det ikke er for meg, det gir meg nesten dårlig samvittighet.

dette resulterer i at de egentlig ikke kjenner meg lenger, når jeg er på besøk er jeg en litt mer tilpasset versjon av megselv på flere områder slik at det er husfred og hyggelig.

Ble et veldig langt innlegg om bare meg ( mye å få ut når jeg satt igang) 😅

men ihvertfall jeg skjønner deg så godt men det er dessverre ikke så mye å gjøre med, glad på dine vegne at du har andre fine mennesker i livet ditt. Kanskje din far innser sine feil og inviterer deg tilbake, hvis ikke så kanskje det er for det beste , for den giften er ikke hyggelig 😏

kvinne 38

Anonymkode: 10833...c77

Kjenner meg igjen. Jeg har også dempet meg blandt familie, selv om jeg innvendig sprudler over av ting/hendelser jeg gjerne skulle delt med dem. 

Det gjør at de ikke kjenner meg særlig lenger, selv om de gjerne merker at jeg er mer stille/tilbakeholden. Har pleid å svare at jeg er trøtt, noe som ofte har gitt dem mulighet til å være giftige. Så da må jeg fake en tilpasset person, noe jeg absolutt kan leve med. Det er ikke så viktig å være meg selv blandt dem, det er nok av andre personer som kjenner den egentlige meg. 

Ts 

[katties]

Jeg har snart 3 barn, og jeg kommer ALDRI til å forandre mening her: folk SKAL IKKE TVINGES til å få barn! Det er faktisk ikke din far som skal ha ansvaret for dem, og han har tydeligvis allerede vist at han hadde ikke vært god til det uansett. Jeg vil at mine egne barn skal være lykkilige, og om det innebærer å ikke ha egne barn, så la det være slik! Avslutter hele min (og mannen sin) lange, velutdannede slekt etter våres barn... greit. 

Det eneste jeg håper er at du ikke snakket stygt om fine nivøer og nieser, eller søsknenes liv med barn når dere kranglet.

[AnonymBruker]

... jeg kan ikke fatte og begripe at folk som har egne unger, som de elsker over alt på hele jorden, tenker at det er en god idé til å presse andre til å få barn de ikke ønsker. 

"Jeg elsker mitt barn og vil ønsker mitt barn det beste i hele verden. Tanken om å la mitt barn vokse opp i et hjem de ikke er ønsket i, er helt utenkelig, men du burde ha barn som du ikke ønsker!" 

Liksom... Det er nok barn i fosterhjem og i barnehjem (inkl. utenfor Norge), og alle synes synd på disse barna, men la oss presse folk som ikke ønsker å være foreldre, til å få barn likevel... 

Uansett, husk at familie ikke nødvendigvis må være de man er beslektet via DNA! Kanskje du har venninner med barn som du er verdens beste ekstra tante for, og ellers din manns familie. Forsøk å bruke tiden og energien din på folk som er gode å ha i livet, så håper jeg du finner familien din der ❤️

Anonymkode: 77e18...ae7

[Goodtimes]

Jeg tenker at det er UTROLIG BRA at du står opp for deg selv. 

Man skal aldri tvinges til å få barn og i hvert fall ikke behandles annerledes fordi man velger å ikke få barn. 
Du har gjort alt riktig. 

Det er ikke din jobb å fikse dette. Det er din far og delvis din søster som har oppført seg på en elendig måte og da føler jeg at det er de som bør ta det første steget for å fikse dette. 

Det er godt at du har en fin svigerfamilie, mann og venner å støtte deg på!! Stå i det 🙂

[Marita007]

Selvfølgelig skal du stå opp for deg selv og ikke akseptere at de ikke respekterer dine valg! Valget er heller ikke noe du trenger å rettferdiggjøre eller begrunne overfor din familie. Det er ditt liv, ditt valg. Ingen kan kreve at du skal ha barn.

[lille_fiol]

Fortsett å stå opp for deg selv, det familien din driver på med er jo psykisk utpressing, helt sykt opplegg å skulle legge hele din verdi i om du er barnløs eller ikke, ganske vanlig å ikke ha barn i dag. Ta vare på deg selv og den snille mannen din❤️ og drit i resten så godt du kan...