Slutt eller være sammen for barnet?

[AnonymBruker]

Vi har ikke vært sammen veldig lenge, datet/møtt hverandre hver helg og det var gøy. Så fikk vi barn og flyttet sammen. Vi krangler ikke, men jeg irriterer meg mer og mer over ting som rengjøring og oppførselen som raping, promping og det å «glemme»  å vaske hender etter dobesøk. Jeg gleder meg faktisk når han er borte og jeg har huset for meg selv noen timer. Det føles akkurat nå mer som et vennskap enn som et kjærlighetsforhold. Jeg grubler mye om jeg kanskje bare slutte hele greia eller om jeg bør vente for barnet i hvertfall til barnehagen-tid begynner, i tilfelle noe (eller jeg) forandrer seg og ser ting annerledes. Hele barnestell tar jeg stort sett alene uansett og klarer meg fint. Jeg har fortsatt min egen plass å bo og ofte tenker jeg at jeg har veldig lyst å bare dra tilbake dit med barnet. Skal jeg vente? Hvor lenge skal jeg vente? Er det håp at det blir bedre og det er bare meg som ser alt negativ pga hormoner? 

Anonymkode: 6f5e8...d2f

[Blod]

Barnet har det bedre om du har det bra. Hvis han ikke gjør de grunnleggende tingene nå er det ikke sannsynlig at han vil gjøre det senere, og irritasjonen din vil ikke bli mindre. 

[AnonymBruker]

Gjør det slutt for barnet. Dette blir aldri bra!!

Anonymkode: c6231...4b3

[AnonymBruker]

Kan si med 100% sikkerhet, dette er begynnelsen på slutten. Forstår deg godt at du irriterer deg over slikt, og har selv bedt en ex ryke og reise siden han aldri klarte å lære seg normal sosial folkeskikk. Ble rett og slett pinlig berørt de gangene vi hadde venner på besøk og lignende. Joda skulle selvsagt sett dette tidligere, men noen ganger viser heller ikke enkelte sine ekte sider før de er blitt varme i trøyen.

Nei ta den eneste riktige avgjørelsen og kom deg videre, finn en som vil jobbe sammen med deg og ikke bare mot/irritere deg. Den irritasjon du kjenner på vil vokse og vokse og til slutt er det barnet som lider. 

Anonymkode: c041e...256

[petterm]

Bedre å skille lag nå enn å vente.

[AnonymBruker]

Vanskelig å si, for vi vet jo svært lite om deres situasjon. Ut i fra det lille du forteller, ville jeg nok ikke blitt i forholdet. Men kan det bedres ved at dere snakker sammen, prøver veiledning hos familievernkontoret eller lignende? Kan det tenkes at du angrer deg, om du gjør det slutt og han etterhvert finner ei ny ei? Eller er du der at du helt garantert 100% har mistet alle romantiske følelser for han, og heller ikke ser for deg at de vil kunne komme tilbake heller? 
 

Og ja, hormoner spiller nok en rolle. Men hvor stor rolle det spiller, kan ikke vi svare på. Det er jo også helt vanlig at man irriterer seg mer og mer over kjæresten sine uvaner, i takt med at følelsene forsvinner. Raping, promping og ikke vaske hendene er jo ganske usjarmerende. En ting er jo om det kommer en rap eller promp i blant, men om han gjør det bevisst hele tiden er det avtennende. Selvsagt blir det noe annet om han lider av en mage/tarm-sykdom, men jeg regner med at han ikke gjør det siden du ikke nevner det. Og det å ikke vaske hender er bare ekkelt. Så da er det kanskje bedre å gjøre det slutt, før det ender opp med at du avskyr han så ekstremt at du vanskelig klarer å forholde deg til han og samarbeide rundt deres felles barn. 
 

Hvor lenge du skal vente, kommer helt an på situasjonen. Tenker du at det er verdt å prøve mer for å sjekke om forholdet bedres, eller er du helt sikker på at dette ikke går mer? 

Anonymkode: e5ccf...b53

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du bør ta en prat med han. Fortelle han at du vil han skal hjelpe mere til med husarbeid hvis du vil det, evnt lage en liste over hvem som gjør hva. Eller at dere har hvert deres ansvarsområde. Gi han en sjangse eller flere, å bare forlate nå synes jeg blir dumt. Han må jo først få vite at du synes det er noe galt, så han har en sjangs til å rette det opp. Å fortelle han at du synes det er ekkelt at han fjerter, raper og at du synes han bør vaske fingeren etter dobesøk. Men kanskje når han neste gang gjør det, spørr han om han heller kan gå bort å gjøre det fra nå av. 

Dere har barn i lag, man skal ikke bare gå "med en gang" om det ikke er noen som virkelig psyker en ned eller slår deg. Man må kommunisere først og fortelle hva man vil ha forandring på. Han vet kanskje ikke at du synes fjerting osv er feil for deg. Kanskje han er vant til ei dame som ikke brydde seg om det. Mannen min fjerter, jeg fjerter, det går fint. Vi er alle forskjellige.

Han kan tro at dere har det helt fint, så prat med han. Mange mannfolk skjønner ikke hint, men trenger å få vite ting. Barnet deres fortjener at dere kommuniserer med hverandre. Så anbefaler jeg dere å av og til ha en date, uten barnet. Om dere drar ut på kino, bowling etc eller om dere bare er hjemme og spiser middag sammen, det er opp til hva dere vil. Vi hadde kjærestekvelder og kjæresteturer innimellom, det gjorde oss godt i alle fall. Vi kan enda ha det av og til. 

Tror det er bedre for deg å vite at du gjorde alt du kunne, før du evnt forlater. Å at han fikk en reel sjangs. Spesielt siden dere har barn sammen. Virker som alt for mange på denne nettsiden mener det bare er å forlate, uansett hvor lite problemer man har.  Mye kan fikses med kommunikasjon. 

Anonymkode: 1fd2d...3a0

[AnonymBruker]

Tenker du at det er greit at barnet ditt blir oppdratt til promping og raping og manglende hygiene? For det er det som kommer til å skje om du forlater ham uten å ta tak i problemet. Barnet ditt kommer også til å bli skilt, av samme grunn.

Jeg foreslår heller at du tar det opp med ham, på en ok måte. Det kan jo hende at han skjerper seg?

Anonymkode: 0a9ee...1db

[AnonymBruker]

Gjør det slutt for barnets skyld!

Anonymkode: 7ce3a...b54

[Gjest theTitanic]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Vi har ikke vært sammen veldig lenge, datet/møtt hverandre hver helg og det var gøy. Så fikk vi barn og flyttet sammen. Vi krangler ikke, men jeg irriterer meg mer og mer over ting som rengjøring og oppførselen som raping, promping og det å «glemme»  å vaske hender etter dobesøk. Jeg gleder meg faktisk når han er borte og jeg har huset for meg selv noen timer. Det føles akkurat nå mer som et vennskap enn som et kjærlighetsforhold. Jeg grubler mye om jeg kanskje bare slutte hele greia eller om jeg bør vente for barnet i hvertfall til barnehagen-tid begynner, i tilfelle noe (eller jeg) forandrer seg og ser ting annerledes. Hele barnestell tar jeg stort sett alene uansett og klarer meg fint. Jeg har fortsatt min egen plass å bo og ofte tenker jeg at jeg har veldig lyst å bare dra tilbake dit med barnet. Skal jeg vente? Hvor lenge skal jeg vente? Er det håp at det blir bedre og det er bare meg som ser alt negativ pga hormoner? 

Anonymkode: 6f5e8...d2f

Er barnet så lite så vil bruddet fort bli glemt. Du sier du gjør alt med barnet likevel.  Bedre nå enn senere.  Senere vil det være ødeleggende for barnet. 

Alternativet er vel ikke at han kan lære seg hygiene, boevne og ansvar? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.1.2024 den 0.03):

Vi har ikke vært sammen veldig lenge, datet/møtt hverandre hver helg og det var gøy. Så fikk vi barn og flyttet sammen. Vi krangler ikke, men jeg irriterer meg mer og mer over ting som rengjøring og oppførselen som raping, promping og det å «glemme»  å vaske hender etter dobesøk. Jeg gleder meg faktisk når han er borte og jeg har huset for meg selv noen timer. Det føles akkurat nå mer som et vennskap enn som et kjærlighetsforhold. Jeg grubler mye om jeg kanskje bare slutte hele greia eller om jeg bør vente for barnet i hvertfall til barnehagen-tid begynner, i tilfelle noe (eller jeg) forandrer seg og ser ting annerledes. Hele barnestell tar jeg stort sett alene uansett og klarer meg fint. Jeg har fortsatt min egen plass å bo og ofte tenker jeg at jeg har veldig lyst å bare dra tilbake dit med barnet. Skal jeg vente? Hvor lenge skal jeg vente? Er det håp at det blir bedre og det er bare meg som ser alt negativ pga hormoner? 

Anonymkode: 6f5e8...d2f

Vet ikke hvem som er sykest her. TS eller dere som svarer 😅

Hør! 
Man går rett og slett ikke fra barnefar på bakgrunn av promp og rap. Ærlig talt. Hva blir det neste ?? «Jeg vil skilles siden jeg har funnet ut at mannen tisser og bæsjer i do».

Har du ikke hatt kroppslære i din skolegang? Vet du hvordan menneskekroppen fungerer, sånn overordnet? 

Du setter deg ned med din samboer og forteller at dette er et så stort problem for deg at du føler på avsky og vurderer å avslutte forholdet. Han må prompe og rape i skjul heretter og hvis han ikke tar det alvorlig kommer du til å flytte ut. Kommunikasjon, kommunikasjon! 

Anonymkode: 25a53...c82

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Vet ikke hvem som er sykest her. TS eller dere som svarer 😅

Hør! 
Man går rett og slett ikke fra barnefar på bakgrunn av promp og rap. Ærlig talt. Hva blir det neste ?? «Jeg vil skilles siden jeg har funnet ut at mannen tisser og bæsjer i do».

Har du ikke hatt kroppslære i din skolegang? Vet du hvordan menneskekroppen fungerer, sånn overordnet? 

Du setter deg ned med din samboer og forteller at dette er et så stort problem for deg at du føler på avsky og vurderer å avslutte forholdet. Han må prompe og rape i skjul heretter og hvis han ikke tar det alvorlig kommer du til å flytte ut. Kommunikasjon, kommunikasjon! 

Anonymkode: 25a53...c82

Nå nå, på KG ropes det "dump!" over en lav sko for mindre ille ting enn promp og rap 🙂

Legger han ikke ned dolokket? Dump han.

STÅR han og tisser?? Dump han!

Kom han sent hjem? Han er utro!! Dump! Dump! Dump!!!

 

Anonymkode: 5ae2e...9f6

[AnonymBruker]

Hvis det ikke er noe verre enn mistet følelser og irritasjon over ting som enkelt kan fikses, ville jeg hvertfall funnet ut om det hadde noe med dine hormoner eller om en eller begge av dere har litt barseldepresjon. Det er normalt å glemme hverandre litt i småbarnstiden, og hvis det pågår for lenge, forsvinner nesten alltid følelsene. Men de kan komme tilbake om begge ønsker å jobbe og klarer å prioritere det. Vil anbefale å prate med noen.

Anonymkode: 00247...e18

[AnonymBruker]

Når det er sagt TS. Du nevner også dette med arbeidsfordeling i hjemmet. Ønsker derfor å realitetsorientere deg på denne biten også. 

Jeg kjenner mange menn. Har vært samboer med de, har venner som er gift med de, familiemedlemmer som har barn med de. Disse mennene er leger, snekkere, advokater, tannleger, uføre, butikkarbeidere og friskere.
Det er en ting alle disse har til felles: damen de har hjemme står for 70-90% av arbeidsoppgavene som er relatert til barna og hjemmet.

Jeg har enda til gode å høre eller se en mann som gjør mesteparten for å få Hus AS og Familie AS til å gå rundt. Å skulle DU finne den 1/1.000 000 000 mannen som er slik, har det virkelig hendt et mirakel!

Lykke til 😇

Anonymkode: 25a53...c82

[AnonymBruker]

Bare fordi dere har blitt foreldre sammen trenger dere nødvendigvis ikke bo sammen. Har ei venninne som har to barn med kjæresten sin og de bor ikke sammen. De fikk faktisk sin første i like omstendigheter som deg. Kanskje det hadde fungert for forholdet deres? 

Anonymkode: f8478...037