Hvor lenge kan man egentlig holde ut uten kjærlighet, og er det sånn et livslangt forhold skal være?

[AnonymBruker]

Vi har tre barn og vært sammen i 18 år. Småbarnstiden er over og alle er på skole nå.

 

Det steget om å gå ut av forholdet sitter langt inne av mange grunner, og ofte fordi jeg har tenkt at alle forhold blir slik til slutt.. 

 

Vi krangler mye. Ofte høylytt, men da er ikke barna der. Mye diskusjoner med barna tilstede, og jeg har oftere sett at størstemann mekler litt mellom oss, slik som «å dere er så barnslige, kan dere ikke bare slutte». 
Vi krangler om økonomi. Der jeg f eks vil bruke litt og pusse opp, så vil han aldri. Jeg må alltid mase. Det høres småtteri ut, men blir sliten av det i lengden ja. Vi har hus til 7 mill, og lån på 2.8. Vi har ingen studielån og tjener vel tilsammen 2 mill. Han vil ikke leie inn folk, og han gidder heller ikke gjøre noe selv. Det blir irritasjonsmoment. 
Vi har ikke sex. Men vi kysser heller aldri, har aldri en date. Aldri klem eller kjærtegn. Han prøver seg noen ganger, men jeg klarer ikke at det eneste kjærtegnet er at han skal stappe tissen sin i meg når vi ikke har vært borti hverandre på mange uker. Vi kan jo begynne med en klem tenker jeg… De gangene jeg «tar en for laget» så føler jeg nesten at jeg blir kvalm, at det er helt snålt å være borti han. Kan neppe være bra… 

Vi har hele tiden hatt fokus på barna føler jeg, med det offer at vi som par har lidd. Alltid barna i senga, barna har vært sent oppe osv, så ingen alene tid. 
Når hans mor også er her og ommøblerer og tar seg til rette, så føler jeg han heller lar meg bli seg enn å si ifra til henne.. Så jeg føler ikke jeg betyr noe for han.. 
Så har tenkt, hvor lenge gidder man. Skal man holde ut så barna får rommene sine og huset sitt til de flytter ut? Alle her i nabolaget er sammen og har hus, så det kommer til å bli flaut og ekkelt og alt som er… 🥲 
 

 

Anonymkode: 20035...3cf

[AnonymBruker]

Virker som at du først og fremst ser på ham som en minibank, vaktmester og fasade, og ikke et egentlig menneske?

Anonymkode: 8c1f2...28a

[AnonymBruker]

Mann her. Kjenner meg igjen. Hold ut, det blir bedre. Jeg begynte med meg selv. La til side all frustrasjon, skuffelse, tårer og innestengt sinne, tok på et smil og bestemte meg for å være lykkelig fra en dag til en annen.  Da snudde det. Da jeg var glad, brøt jeg den onde sirkelen. Nå har vi hatt det bra lenge.

Anonymkode: 1d6b3...97c

[Trolltunge]

Sett i gang med å pusse opp selv. Kvinner kan også gjøre slikt. 

Totalt sett høres det ut som et stusselig forhold å være i, men synes rådet fra AnonymBruker...97c er godt. Å begynne med seg selv er det beste. Han kan ikke krangle alene, så du krangler jo du også. Kjærtegn, date og å gjøre noe sammen kan du også ta initiativ til. Når dere har sklidd litt fra hverandre er kanskje å gjøre noen kjekke aktiviteter sammen best å begynne med. Få noe å snakke om før man dekker til romantisk middag for to. Kanskje noe du vet han liker som du også kunne tenke deg? Ikke avskyr iallefall, for det skal jo helst være kjekt. 

Vil du pusse opp så kan du vel bare gjøre det. Du finner alt på YouTube har jeg kommet frem til, om man lurer på hvordan noe gjøres. Jeg er den som pusser opp hos oss. En gang kunne jeg ingenting jeg heller, men det er lite som er vanskelig egentlig. Min mann har forøvrig blitt litt hektet han også nå, og vil gjerne hjelpe til nå. Det er jo gøy når det blir fint. Skulle jeg vente på ham opp gjennom årene hadde imidlertid lite/ingenting skjedd. 

Ellers er jo det å gå et alternativ, men mye kan reddes om man klarer å snu om på det som har blitt feil.