Hvorfor slutter jeg ikke å tenke på han?

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg brøt ut av en lengre relasjon med en mann, for 6mnd siden. Vi date’a i 8 mnd. Dette er en mann jeg hadde veldig store følelser for, på godt og vondt. Han var den som ga meg en trygg og varm følelse, den som gjør at man føler som det vakreste og mest ønskelige i verden. Han inkluderte meg i alt, og ville ha av tiden min og meg mest mulig. Nærkontakt var hans kjærlighetsspråk, og siden dette også er mitt, føltes det utrolig fint å få det i retur. Sexen var også helt utrolig god. 

På annen side… i starten når vi ble eksklusive og ikke skulle ligge med andre, løy han til meg i 2 mnd. Fant det selvsagt ut på en fest, fordi denne tilfeldige dama som jeg møtte fortalte om mannen jeg date’a. Hun omtalte han som sin «nye store kjærlighet». Vipps satt vi der begge sjokkerte og forvirra. Jeg konfronterte han fåtalls dager etter, han gråt og kunne ikke huske avtalen vår. For meg hang det virkelig ikke på grep, for vi snakka virkelig ordentlig om det, men han skyldte på lite søvn, stress og uro i hverdagen. Vi prøvde på nytt..
Generelt, over tid, ga han meg en følelse av å være lenket til han, basert på fysisk kontroll (han dukka spontant opp på jobben min) for å vite hvor jeg var og hva jeg gikk i for klær. Han kunne kysse på meg foran kollegaer og beundre meg intenst - fint og ubehagelig samtidig. Jeg prøvde å si det ikke passa seg, men han brydde seg ikke. Han kunne også ringe meg ved stengetid på jobb og ba meg komme ut for å bli kjørt hjem. Passet det ikke skulle han kjøre meg dit jeg evt skulle, og hvis han ikke fikk det var jeg ikke tillit verdig. Jeg følte min verden på mange måter var hans verden. Og hvis han stilte spørsmål som jeg ikke var fortrolig å svare på, ble han skeptisk og snakket til meg om at jeg ikke ga han bekreftelse. Noen ganger følte jeg han var ute etter å provosere meg, og at dette tente han… jeg ble sliten og lei veldig ofte. Alt for ofte.
Nå må jeg også legge til at denne mannen har vært i voldelige relasjoner med to ekser, hvor både han og hans barn har vært utsatt for vold. Han har også ADHD, men mener han ikke behøver medisiner. Hans eget valg.

Jeg forstår at jeg har hatt med en traumatisert mann å gjøre, som jeg tror innerst inne ville gi meg «rett» kjærlighet. Han fikk det ikke til… jeg brøt ut av relasjonen for 6 mnd siden, og vært på dates siden. Men det er ingen som gir meg denne følelsen om å være viktig nok, vakker nok og nødvendig nok. Jeg føler meg som andres tidsfordriv selv når jeg er åpen om at jeg er seriøst innstilt. Jeg unngår sex for tidlig, jeg unngår å dra hjem til andre før det har gått et par treff, og jeg er rolig i min tilnærming. Og hodet mitt tenker; «gjorde jeg feil med å avvise han jeg hadde? Burde jeg vært mer open minded?». Og så kommer fornuften til meg «er du helt fjern? Han var jo ikke bra for deg! Du avbrøt for en grunn». Vi ble aldri kjærester, men jeg savner han stadig vekk. Jeg undrer på hva som kunne blitt. Hvorfor klarer ikke hue mitt å gi slipp? Det er nesten så jeg håper han tar kontakt igjen. Samtidig er jeg redd for at dette er ettervirkning av å hatt med et «usunt» menneske å gjøre. Hvordan får jeg han bort fra hodet mitt? Jeg føler meg helt håpløs. Helt håpløs. 

Anonymkode: 3cee0...11c

[AnonymBruker]

Mitt inntrykk er at denne mannen er veldig manipulerende og kontrollerende, han har ett sett regler for seg selv og helt andre regler for deg. Jeg leser psykopatoppførsel.

Har jeg rett tenker du på ham fordi han manipulerte deg, fikk deg til å miste dine egne grenser. Slike menn ønsker at du skal ha alt fokus på dem - for slik har de kontroll på deg, slik kan de fortsette å manipulere og psyke deg ned.

Jeg tror du hadde fått en helt annen historie enn han fortalte deg hvis du hadde snakket med hans to ekser...

Vær glad du slapp unna ham!

Anonymkode: 962d3...d21

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hei,

Jeg brøt ut av en lengre relasjon med en mann, for 6mnd siden. Vi date’a i 8 mnd. Dette er en mann jeg hadde veldig store følelser for, på godt og vondt. Han var den som ga meg en trygg og varm følelse, den som gjør at man føler som det vakreste og mest ønskelige i verden. Han inkluderte meg i alt, og ville ha av tiden min og meg mest mulig. Nærkontakt var hans kjærlighetsspråk, og siden dette også er mitt, føltes det utrolig fint å få det i retur. Sexen var også helt utrolig god. 

På annen side… i starten når vi ble eksklusive og ikke skulle ligge med andre, løy han til meg i 2 mnd. Fant det selvsagt ut på en fest, fordi denne tilfeldige dama som jeg møtte fortalte om mannen jeg date’a. Hun omtalte han som sin «nye store kjærlighet». Vipps satt vi der begge sjokkerte og forvirra. Jeg konfronterte han fåtalls dager etter, han gråt og kunne ikke huske avtalen vår. For meg hang det virkelig ikke på grep, for vi snakka virkelig ordentlig om det, men han skyldte på lite søvn, stress og uro i hverdagen. Vi prøvde på nytt..
Generelt, over tid, ga han meg en følelse av å være lenket til han, basert på fysisk kontroll (han dukka spontant opp på jobben min) for å vite hvor jeg var og hva jeg gikk i for klær. Han kunne kysse på meg foran kollegaer og beundre meg intenst - fint og ubehagelig samtidig. Jeg prøvde å si det ikke passa seg, men han brydde seg ikke. Han kunne også ringe meg ved stengetid på jobb og ba meg komme ut for å bli kjørt hjem. Passet det ikke skulle han kjøre meg dit jeg evt skulle, og hvis han ikke fikk det var jeg ikke tillit verdig. Jeg følte min verden på mange måter var hans verden. Og hvis han stilte spørsmål som jeg ikke var fortrolig å svare på, ble han skeptisk og snakket til meg om at jeg ikke ga han bekreftelse. Noen ganger følte jeg han var ute etter å provosere meg, og at dette tente han… jeg ble sliten og lei veldig ofte. Alt for ofte.
Nå må jeg også legge til at denne mannen har vært i voldelige relasjoner med to ekser, hvor både han og hans barn har vært utsatt for vold. Han har også ADHD, men mener han ikke behøver medisiner. Hans eget valg.

Jeg forstår at jeg har hatt med en traumatisert mann å gjøre, som jeg tror innerst inne ville gi meg «rett» kjærlighet. Han fikk det ikke til… jeg brøt ut av relasjonen for 6 mnd siden, og vært på dates siden. Men det er ingen som gir meg denne følelsen om å være viktig nok, vakker nok og nødvendig nok. Jeg føler meg som andres tidsfordriv selv når jeg er åpen om at jeg er seriøst innstilt. Jeg unngår sex for tidlig, jeg unngår å dra hjem til andre før det har gått et par treff, og jeg er rolig i min tilnærming. Og hodet mitt tenker; «gjorde jeg feil med å avvise han jeg hadde? Burde jeg vært mer open minded?». Og så kommer fornuften til meg «er du helt fjern? Han var jo ikke bra for deg! Du avbrøt for en grunn». Vi ble aldri kjærester, men jeg savner han stadig vekk. Jeg undrer på hva som kunne blitt. Hvorfor klarer ikke hue mitt å gi slipp? Det er nesten så jeg håper han tar kontakt igjen. Samtidig er jeg redd for at dette er ettervirkning av å hatt med et «usunt» menneske å gjøre. Hvordan får jeg han bort fra hodet mitt? Jeg føler meg helt håpløs. Helt håpløs. 

Anonymkode: 3cee0...11c

Klassisk Narsissistisk mann som er svært farlig manipulerende! Du vil føle deg fanget en god stund til emosjonelt. Hold ut. Husk blokker han overalt.

Anonymkode: 15381...b73