Møtt veggen og deprimert

[anonymous87]

Hei.. vet ikke helt hva jeg søker i innlegget her. Trenger vel kanskje å bare få litt tanker ut og kanskje litt hjelp.

Jeg har slitt med tilbakevendene depresjoner hele livet. Har klart meg pg jeg har klart å pushe igjennom flere gangen. 
 

Men nå og akkurat denne gangen føles alt totalt umulig. Jeg er så ekstremt mentalt sliten, fysisk sliten, lei meg hele tiden, mye mer angst, og jeg har mistet kontollen i livet mitt. Jeg har null kontroll og har heller ikke energi og styrke til å ta tak i ting. Jeg orker såvidt å dusje.. det ser jævlig ut rundt meg, jeg har ikke lengre bil da den ble ødelagt + jeg har ikke råd til ny med ufør.. og jeg har klart å miste kontroll på hele økonomien i tillegg. 
jeg tør nesten ikke å åpne regninger. 
Alt går bare til helvete hver mnd. 
 

Jeg vet hvor jeg skal begynne, altså i det små, små mål og f.eks rydde og ta kontroll på økonomi til å starte med. 
Men det er så vanvittig tungt, og hver gang klarer jeg litt, men så skeier jeg ut igjen. 
 

Det ender med at jeg sitter å føler meg som verdens mest mislykka menneske. 
 

Jeg bor også hjemme atm(dette også får meg til å føle meg mislykket), også har jeg kjæreste. Vi sliter mye for tiden pga hvorfan jeg har det og hen ikke klarer helt å forstå akkurat hvor sliten jeg er og hvor tøft jeg har det.

Kan også nevne at jeg sliter med utmattelse fra før som kom fra akutt sykdom. 
 

Jeg klarer ikke alle forventningene rundt meg, og vil helst bare reise langt langt bort.. 

Er også lei meg fordi jeg ikke klarer å vise kjæresten hvor glad jeg er i hen og at jeg bryr meg for tiden. Kjæresten er også litt smådeprimert, så det er vanskelig å støtte hverandre. 
 

Hvor kan jeg starte med null energi og når jeg føler absolutt alt i livet mitt er mislykket? 
Jeg har det så vanvittig vondt.. 

 

vil ikke gå til psykolog eller terapeut.. gjort det før og det hjelper ikke..

 

Hilsen en fortvilet lei sjel 😔

[AnonymBruker]

Jeg opplevde dette for 7 år siden. Gikk rett til fastlegen, og fikk time med psykolog. Gikk i 4 år til offentlig psykolog, uten at det hjalp nevneverdig, annet enn å holde meg flytende. Nå går jeg til privat psykolog med avtalerefusjon, og merker så smått bedring etter 2 timer. 2 TIMER, helt sykt. Så mitt råd er å være mer kritisk og vurderende i forhold til behandler, det har tydeligvis enormt mye å si. 

Ellers er det dessverre klisjéene som har hjulpet meg mest: turer i naturen (viktig at det faktisk er i naturen, men gjør det du klarer), meditasjon, mindfulness, yoga, unngå stress/overeksponering for nyheter om alt det fæle som skjer, og å ringe en venn eller familiemedlem om jeg ikke klarer å møte de. Vit også at du ikke er alene, arbeidslivet og samfunnet generelt fungerer ikke slik det er nå, det ser man på alle som sliter. De fleste av oss er nok ikke ment for dette tempoet, materialismen, overfladisk status, prestasjonsjag, stresset, og rotteracet som A4-livet har blitt. Ei heller for å sitte inne foran en PC, for å sitte i bilen i kø hjem fra jobb, og så er det mørkt, og så er det på an igjen dagen etter. Det er rimelig meningsløst å leve slik, så unngå det om du kan.

Anonymkode: 167a1...1a4

[anonymous87]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg opplevde dette for 7 år siden. Gikk rett til fastlegen, og fikk time med psykolog. Gikk i 4 år til offentlig psykolog, uten at det hjalp nevneverdig, annet enn å holde meg flytende. Nå går jeg til privat psykolog med avtalerefusjon, og merker så smått bedring etter 2 timer. 2 TIMER, helt sykt. Så mitt råd er å være mer kritisk og vurderende i forhold til behandler, det har tydeligvis enormt mye å si. 

Ellers er det dessverre klisjéene som har hjulpet meg mest: turer i naturen (viktig at det faktisk er i naturen, men gjør det du klarer), meditasjon, mindfulness, yoga, unngå stress/overeksponering for nyheter om alt det fæle som skjer, og å ringe en venn eller familiemedlem om jeg ikke klarer å møte de. Vit også at du ikke er alene, arbeidslivet og samfunnet generelt fungerer ikke slik det er nå, det ser man på alle som sliter. De fleste av oss er nok ikke ment for dette tempoet, materialismen, overfladisk status, prestasjonsjag, stresset, og rotteracet som A4-livet har blitt. Ei heller for å sitte inne foran en PC, for å sitte i bilen i kø hjem fra jobb, og så er det mørkt, og så er det på an igjen dagen etter. Det er rimelig meningsløst å leve slik, så unngå det om du kan.

Anonymkode: 167a1...1a4

Takk for svar! Og du har så rett…

Problemet med turer og gå i naturen er jo at jeg er så utmatta. Jeg føler jeg ikke fysisk klarer, og har nesten lyst å gråte av tanken. 

Hvis jeg klarer max 500-1000 meter er det bra nok til å begynne? 
Og hva skal jeg gjøre med forventninger kjæresten har til meg? Hen ønsker jeg skal være mer tilstede og bruke mer tid med hen og barnet forstålig nok. Og dette ønsker jo jeg også, men det blir for mye å skulle være der for både meg selv, kjæresten, barnet hens, og min egen familie. 
Jeg klarer jo ikke å være der for meg selv engang  blir så lei meg over at jeg skuffer dem og ikke klare gi «bare minimum» en gang 😕