Hvilke diagnoser har du som er i full jobb?

[AnonymBruker]

Panikkangst som holdes noenlunde i sjakk nå etter terapi

Endrometriose

 

Jobber 100% som lektor i ungdomsskolen

Har 4 sykedager de siste 7 årene (covid i 2020), ellers er jeg heldig og har holdt meg frisk. 

Anonymkode: c5415...425

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

For noe tull. Alle skjønner at folk i jobb også har sykdommer, men de har mildere versjoner enn de som er ufør av samme diagnose.

Ufør har ikke noe med hvilken diagnose å gjøre, eller at man har fått en diagnose. Det handler kun om man har evne til å arbeide eller ikke med den sykdommen man har. 

Jeg har to sykdommer og jobber fullt, mens andre med særlig den ene sykdommen er helt uføre. Det er fordi jeg har et mildere tilfelle, mens de som er uføre er hardt rammet. Det er da helt logisk og noe alle skjønner, ingen går vel rundt og tror at folk med milde sykdommer blir uføre.

Og hvem i alle dager tror alle som jobber er hundre prosent friske? De eneste jeg har hørt påstå dette er folk her på kg som er syke og jobber, og påstår uføre ikke tror folk i jobb også kan være syke. Selvfølgelig vet uføre at folk i jobb også kan være syke, de har gjerne jobbet mens de har vært syke i mange år selv.  

Anonymkode: f041e...74d

Tja, jeg vet om flere med samme diagnose som meg som er friskere enn meg, orker mer enn meg, men er uføre. Jeg hadde ikke orket det de orker om jeg ikke hadde jobbet en gang.

jeg har flere diagnoser i tillegg. Jeg hadde nok hatt bedre livskvalitet om jeg ikke jobbet, eller i det minste jobbet redusert. Om jeg jobbet 50% så hadde jeg hatt mindre smerter og utmattelse, kunne jeg kanskje trent litt, vært sosial, fått gjort mer hjemme. I steden «bruker jeg meg opp» på å jobbe.

men hvordan skulle jeg gått frem? Jeg klarer knapt å være borte fra jobb. Det sitter så langt inne. Og hvis jeg orker å gå en tur, så orker jeg å være på jobb også, tenker jeg. Og så blir det masse styr med arbeidsgiver, lege og nav! Det virker kjempeslitsomt, og jeg hadde sikkert følt meg helt jævlig. Og hva hvis man ikke får innvilget ufør da? Jeg orker ikke fattigkassa heller!

nei, vi får se. Enn så lenge så går det greit. Men for kroppen min og min livskvalitet så bør jeg kanskje gjøre noe…

Anonymkode: 305c5...a96

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke hvorfor så mange velger å skade seg selv bevisst ved å være 100% i arbeidslivet, når man sliter så mye med helsa som mange skriver her i tråden. Det er et valg man tar, uten å tenke over konsekvensene. Dere kommer garantert til å falle sammen på et tidspunkt, og var det da verdt det? Det er bedre at flere er 50% uføretrygdet, enn at alle kjører seg selv i grøfta - og etterhvert blir 100% uføretrygdet. Dere skal jo ha et liv utenom jobben, noe helsevesenet i mitt tilfelle har vært tydelig på.

Jeg ble anbefalt 100% uføretrygd for å sikre inntekstevne og økt livskvalitet av helsevesenet og NAV, men jeg er ikke en av de som har det aller verst. Mye av det jeg sliter med er sammensatt, men absolutt levebart. Helsa svinger, så jeg kan ha gode perioder uten noen særlige symptomer. Og dårlige perioder som trigges av stress, som da setter meg helt ut - og jeg må bruke flere uker for å hente meg inn igjen. Likevel er jeg glad for at jeg slipper å bekymre meg over hvor mye eller lite jeg klarer å jobbe - fordi jeg har fast inntekt resten av livet.

Målet mitt i fremtiden er å klare og jobbe tre dager i uken. Typ man-ons-fre.

Anonymkode: 89378...2da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg forstår ikke hvorfor så mange velger å skade seg selv bevisst ved å være 100% i arbeidslivet, når man sliter så mye med helsa som mange skriver her i tråden. Det er et valg man tar, uten å tenke over konsekvensene. Dere kommer garantert til å falle sammen på et tidspunkt, og var det da verdt det? Det er bedre at flere er 50% uføretrygdet, enn at alle kjører seg selv i grøfta - og etterhvert blir 100% uføretrygdet. Dere skal jo ha et liv utenom jobben, noe helsevesenet i mitt tilfelle har vært tydelig på.

Jeg ble anbefalt 100% uføretrygd for å sikre inntekstevne og økt livskvalitet av helsevesenet og NAV, men jeg er ikke en av de som har det aller verst. Mye av det jeg sliter med er sammensatt, men absolutt levebart. Helsa svinger, så jeg kan ha gode perioder uten noen særlige symptomer. Og dårlige perioder som trigges av stress, som da setter meg helt ut - og jeg må bruke flere uker for å hente meg inn igjen. Likevel er jeg glad for at jeg slipper å bekymre meg over hvor mye eller lite jeg klarer å jobbe - fordi jeg har fast inntekt resten av livet.

Målet mitt i fremtiden er å klare og jobbe tre dager i uken. Typ man-ons-fre.

Anonymkode: 89378...2da

Hvordan er dette mulig? De fleste må stå i jobb til dem stuper. Var enklere før,men nå hjelper det ikke om man så er lam fra ørene og ned engang. 

Anonymkode: e6e81...4c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg forstår ikke hvorfor så mange velger å skade seg selv bevisst ved å være 100% i arbeidslivet, når man sliter så mye med helsa som mange skriver her i tråden. Det er et valg man tar, uten å tenke over konsekvensene. Dere kommer garantert til å falle sammen på et tidspunkt, og var det da verdt det? Det er bedre at flere er 50% uføretrygdet, enn at alle kjører seg selv i grøfta - og etterhvert blir 100% uføretrygdet. Dere skal jo ha et liv utenom jobben, noe helsevesenet i mitt tilfelle har vært tydelig på.

Jeg ble anbefalt 100% uføretrygd for å sikre inntekstevne og økt livskvalitet av helsevesenet og NAV, men jeg er ikke en av de som har det aller verst. Mye av det jeg sliter med er sammensatt, men absolutt levebart. Helsa svinger, så jeg kan ha gode perioder uten noen særlige symptomer. Og dårlige perioder som trigges av stress, som da setter meg helt ut - og jeg må bruke flere uker for å hente meg inn igjen. Likevel er jeg glad for at jeg slipper å bekymre meg over hvor mye eller lite jeg klarer å jobbe - fordi jeg har fast inntekt resten av livet.

Målet mitt i fremtiden er å klare og jobbe tre dager i uken. Typ man-ons-fre.

Anonymkode: 89378...2da

Enig! Før eller siden kommer smellen og da gjerne når de kommer over 50 år, for da forandrer kroppen seg og man får mindre energi. Selvsagt gjelder det ikke for alle, men for mange er det slik. Jeg jobben 70 % men hvor lenge det går før jeg må få uførprosent vet jeg ikke. Av og til er det nesten ikke mulig å få kroppen i gang om morgenen og det sliter på det psykiske også. 

 

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Hvordan er dette mulig? De fleste må stå i jobb til dem stuper. Var enklere før,men nå hjelper det ikke om man så er lam fra ørene og ned engang. 

Anonymkode: e6e81...4c4

Mulig? Kroppen sier stopp selv den, så da har man ikke valg. Jeg skjønner ikke hvordan folk kan tro at i alle tilfeller så er det bare å presse og presse. I går var jeg så sliten i kroppen at jeg ikke greide å reise meg etter jobb og sette koppen min i oppvaskmaskinen og det er ikke et liv! 

Anonymkode: c8d55...980

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.1.2024 den 15.35):

Enig. Er det en tråd for å fremme hvor flinke de er til å jobbe selvom de er syke? 

Anonymkode: d9b2e...1fc

I alle dager! Hva er galt med å stå i jobb og bidra, så de som ikke kan får brukt velferdsstaten? Det handler ikke om å skryte, men kanskje motiverende for de som tror de ikke klarer å jobbe. 

Anonymkode: ad454...4f3

[Gjest Anonyme-meg]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg forstår ikke hvorfor så mange velger å skade seg selv bevisst ved å være 100% i arbeidslivet, når man sliter så mye med helsa som mange skriver her i tråden. Det er et valg man tar, uten å tenke over konsekvensene. Dere kommer garantert til å falle sammen på et tidspunkt, og var det da verdt det? Det er bedre at flere er 50% uføretrygdet, enn at alle kjører seg selv i grøfta - og etterhvert blir 100% uføretrygdet. Dere skal jo ha et liv utenom jobben, noe helsevesenet i mitt tilfelle har vært tydelig på.

Jeg ble anbefalt 100% uføretrygd for å sikre inntekstevne og økt livskvalitet av helsevesenet og NAV, men jeg er ikke en av de som har det aller verst. Mye av det jeg sliter med er sammensatt, men absolutt levebart. Helsa svinger, så jeg kan ha gode perioder uten noen særlige symptomer. Og dårlige perioder som trigges av stress, som da setter meg helt ut - og jeg må bruke flere uker for å hente meg inn igjen. Likevel er jeg glad for at jeg slipper å bekymre meg over hvor mye eller lite jeg klarer å jobbe - fordi jeg har fast inntekt resten av livet.

Målet mitt i fremtiden er å klare og jobbe tre dager i uken. Typ man-ons-fre.

Anonymkode: 89378...2da

Her kommer det igjen, det er et valg man tar. 

Så jeg kan egentlig kaste inn håndkle, velge å bli ufør. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

En ting er klinkende klart:mange her kommer til å møte seg selv i døra! 

Jeg var frisk i kropp og hode jeg til jeg passerte 53,men da skjedde det ting som gjorde at helsa gikk rett til bunns. I et fysisk yrke vet jeg ikke hvor lenge jeg kommer til å holde jobb. Men poenget er: plutselig kan det smelle for de som snakker om de "late, umoralske snylterne" og. 

Og du har en diagnose så kan den forverres så du ikke greier å jobbe selv om du vil. 

Livet og helsa har ingen garantier. 

Anonymkode: c8d55...980

Ingen garanti, og synd du opplevde det. Samtidig kan man ikke ta å sykmelde seg, eller jobbe redusert for noe som mest sannsynlig aldri vil skje. 

Anonymkode: ad454...4f3

[AnonymBruker]

Jeg jobbet i 8 år med kronisk sykdom. Hadde fa vært sykmeldt i 4 år før jeg gikk i full jobb i butikk. Turnus var 5 og 6 dager i uken annenhver uke. 

Så gikk det gradvis værre, og tilslutt kollapset kroppen fulstendig  og ble 100% sengeliggende. Nå 11 år etterpå er jeg mer oppe enn liggende,  og har 5% jobb i rolig butikk. 

Så jeg vet ikke helt om det var verdt det å jobbe 100% jeg med kronisk sydom.....

Anonymkode: 3de92...33d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Ingen garanti, og synd du opplevde det. Samtidig kan man ikke ta å sykmelde seg, eller jobbe redusert for noe som mest sannsynlig aldri vil skje. 

Anonymkode: ad454...4f3

Nei, det er ikke det jeg sier heller, man sykemelder seg ikke for ingenting. MEN når kroppen sier fra så bør man ikke bare kjøre på som før men prøve å tilrettelegge om man kan. 

Anonymkode: c8d55...980

[AnonymBruker]

Jobber i en analyse/senior stilling i en offentlig etat så det er vell noen som tenker at det går fra samme "potten" som uføretrygdede får sin "lønn". 

Men har jobbet 100% i ulike rolle på tvers av privat og offentlige etater siden jeg var 18 år, nesten 30 år yrkesaktiv. Kun et tilfelle av sykemelding ifb med en operasjon, sykemeldt i 30 dager i ettertid.

Fra det som plager meg mest til minst av diagnoser i et yrkesaktivt liv ; 

- IBS/Chrons ( de blir ikke helt enig). Hvorfor? Selvforklarende, men mage problematikk er ugunstig i et høy stressende miljø.

- ADHD ( diagnosert som voksen, umed ) forklarer mye men krever til tide mye av meg for å fungere i et ordinært løp. 

- Astma, allergier og atopisk eksem. Ikke kjempe big deal men påvirker gjerne søvnkvalitet og våkenhet som kan være utfordrende.

- Elers dahlers kan være noe ekstra slitsomt ifht sittende stilling over tid. Plages ikke nevneverdig da min livsstil består av mye trening og da med tyngde på styrketrening. 

Alt i alt er det eneste jeg medisineres for Astma, allergier når det slår ut og eksem når det kommer å går. Men jeg bruker nok en hel del mere energi på å være i arbeid enn andre, spesielt mageproblemene som ødelegger mye. 

Elendige gener sier heldigvis ikke noe om evnen til å stå i arbeid, å håper at jeg kan fortsette som vanlig i et par tiår til ☺️

Anonymkode: c4dd1...0a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.1.2024 den 22.12):

Leddgikt, fibromyalgi med mange symptomer som blandt annet ibs og utmattelse. Nakkeprolaps, av og på med depresjon. 

Jobber som sykepleier i tre delt turnus og jeg har barn. 

Anonymkode: 02cb3...f90

👏 til deg. Vet om andre som er uføre pga det.

Anonymkode: 80b2b...a34

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Hvordan er dette mulig? De fleste må stå i jobb til dem stuper. Var enklere før,men nå hjelper det ikke om man så er lam fra ørene og ned engang. 

Anonymkode: e6e81...4c4

Ingen jeg kjenner står i jobb til de "stuper", og de fleste har barn de skal ta seg av i tillegg til lange dager på jobb. Det er fordi de ikke har alvorlige helseproblemer. 

Anonymkode: ec3b6...e6a

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

👏 til deg. Vet om andre som er uføre pga det.

Anonymkode: 80b2b...a34

Du skjønner ikke at alle diagnoser kommer med forskjellig alvorlighetsgrad? Noen med leddgikt går på fjellturer, andre klarer knapt røre seg. 


 

Anonymkode: ec3b6...e6a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Enig! Før eller siden kommer smellen og da gjerne når de kommer over 50 år, for da forandrer kroppen seg og man får mindre energi. Selvsagt gjelder det ikke for alle, men for mange er det slik. Jeg jobben 70 % men hvor lenge det går før jeg må få uførprosent vet jeg ikke. Av og til er det nesten ikke mulig å få kroppen i gang om morgenen og det sliter på det psykiske også. 

 

Mulig? Kroppen sier stopp selv den, så da har man ikke valg. Jeg skjønner ikke hvordan folk kan tro at i alle tilfeller så er det bare å presse og presse. I går var jeg så sliten i kroppen at jeg ikke greide å reise meg etter jobb og sette koppen min i oppvaskmaskinen og det er ikke et liv! 

Anonymkode: c8d55...980

Nettopp! Er det jeg mener. Men hva skal til for å bryte det selvdestruktive mønsteret?  Man blir jo proppet full i tabletter. 

Anonymkode: e6e81...4c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ingen jeg kjenner står i jobb til de "stuper", og de fleste har barn de skal ta seg av i tillegg til lange dager på jobb. Det er fordi de ikke har alvorlige helseproblemer. 

Anonymkode: ec3b6...e6a

Kanskje du ikke kjenner så mange over 50.som har barn de må ta seg av?

Anonymkode: e6e81...4c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Heldig? Jeg har tatt et valg, det valget som er best for meg. Det verste jeg vet er når missunnlige folk sier jeg er heldig. Alle kan lage sin egen lykke og ta egne valg. 

Anonymkode: c8d55...980

Javel,er det noe man selv kan velge?? Fortell er du snill. 

Anonymkode: e6e81...4c4

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Kanskje du ikke kjenner så mange over 50.som har barn de må ta seg av?

Anonymkode: e6e81...4c4

De færreste over 50 har små unger. Men siden jeg selv er ca 50 så kjenner jeg nok gangske mange over 50 som har ungdom i hus, og de er samtidig i full jobb. Og nei, de jobber ikke til de "stuper", fordi de har ikke alvorlige helseproblemer. 

Anonymkode: ec3b6...e6a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg forstår ikke hvorfor så mange velger å skade seg selv bevisst ved å være 100% i arbeidslivet, når man sliter så mye med helsa som mange skriver her i tråden. Det er et valg man tar, uten å tenke over konsekvensene. Dere kommer garantert til å falle sammen på et tidspunkt, og var det da verdt det? Det er bedre at flere er 50% uføretrygdet, enn at alle kjører seg selv i grøfta - og etterhvert blir 100% uføretrygdet. Dere skal jo ha et liv utenom jobben, noe helsevesenet i mitt tilfelle har vært tydelig på.

Jeg ble anbefalt 100% uføretrygd for å sikre inntekstevne og økt livskvalitet av helsevesenet og NAV, men jeg er ikke en av de som har det aller verst. Mye av det jeg sliter med er sammensatt, men absolutt levebart. Helsa svinger, så jeg kan ha gode perioder uten noen særlige symptomer. Og dårlige perioder som trigges av stress, som da setter meg helt ut - og jeg må bruke flere uker for å hente meg inn igjen. Likevel er jeg glad for at jeg slipper å bekymre meg over hvor mye eller lite jeg klarer å jobbe - fordi jeg har fast inntekt resten av livet.

Målet mitt i fremtiden er å klare og jobbe tre dager i uken. Typ man-ons-fre.

Anonymkode: 89378...2da

Det blir ganske alvorlig for velferdsstaten om alle blir uføretrygded 50%. 
ikke misforstå- jeg har ikke masse fordommer mot uføretrygdede eller noe. Men for at noen skal kunne være uføre må også enda flere jobbe. For det er jo det vi gjør, vi jobber slik at du og andre skal kunne være uføre. Også får du det til å høres ut som om jobb er et onde- det er jo ikke nødvendigvis slik at jobb er kun ork selv om man har diagnoser. Fra mitt ståsted er jeg glad jeg ikke er uføretrygded. Jeg slipper å styre med NAV, jeg har kollegaer jeg kan slarve, sparre med, utvikle meg med og ikke minst lære av. Livet hadde vært ufattelig mer fattig uten jobben. Ensomt og fattig, ikke hatt noe å gå til. Den rutinen og ansvaret som skjerper hjernen og holder meg klar og våken. Beundringen når andre kollegaer mestrer arbeidsoppgaver på innovative måter, inspirasjonen jeg får av det, som en vitamininnsprøytning. Jeg sier det alltid til kollegaene men jeg tror ikke det vet hvor inderlig jeg mener det. 
For jobb kan være inspirerende og gi ny energi. Det er så mye mer enn å bare ta bussen dit hver dag og gjøre noe nyttig. Det er en egen fin verden hvor du får utfordret deg selv og skapt nye vennskap. 

Anonymkode: f3fef...86a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

De færreste over 50 har små unger. Men siden jeg selv er ca 50 så kjenner jeg nok gangske mange over 50 som har ungdom i hus, og de er samtidig i full jobb. Og nei, de jobber ikke til de "stuper", fordi de har ikke alvorlige helseproblemer. 

Anonymkode: ec3b6...e6a

Nei,er jo ikke folk som ikke har helseproblemer som "stuper"  Er jo selvsagt dem som har det må du skjønne. 

Anonymkode: e6e81...4c4