Det er jo helt vanlig for slanke mennesker å tenke gjennom hva kan spise og ikke spise?

[AnonymBruker]

11 hours ago, aksase said:

Det er vel ingen som har noe mer bevisst forhold til mat enn hva vi overvektige har. Vi teller kalorier, leter etter sunn mat, spiser mat med lav GI, tester all verdens slankekurer. Lavkarbo, fettkutt, protein, Grete Roede, Nutrilett, trening, forbrenning, små porsjoner... Vi jobber med alt dette og har gjort det i mange år. Vi overvektige kan ofte mer om kosthold og ernæring enn fastlegen vår. Vi er eksperter på dette. Mange av oss har lest og forsket på dette i flere tiår.

Men det funker ikke. Det funker ikke fordi kroppen maser hele tiden om mer. Få minutter etter et måltid vil kroppen ha mer. Hjernen jobber på høygir. Mat, mat, mat, mer mat... Vi klarer ikke å konsentrere oss om jobb eller andre aktiviteter. Vi må spise litt mer for å få noen minutters arbeidsro til å gjøre andre ting, før hjernen skrur over på mat igjen..... det er et helvete!!
Vi kan selvsagt, på ren viljestyrke, la være å spise når hjernen ber om det. Og det funker. En dag, en uke, kanskje noen måneder. Men så ryker det, for vi orker ikke å kjempe hvert sekund og minutt av hver dag. Vi gir etter, til slutt, for å få noen minutters ro i hjernen.

Det likner på å ha ADHD. En slags mat-ADHD som gjør oss stresset og hyperaktive inntil vi får mat og hjernen hviler en kort stund før den begynner matmaset igjen. Dette kan drive folk til vanvidd. Folk gir opp, spiser når hjernen ber om det, og kjøper stadig større klær.

• Noen klarer ikke å legge på seg om de prøver. De orker bare ikke å spise nok, fordi de bare blir mette og kvalme.
• Noen kan klare å spise nok til å bli overvektige, men det koster ikke mye å unngå det, så det går greit. Det er bare å stoppe når man er mett, og å trene litt. Trening er gøy og gir overskudd.
• Noen blir blir overvektige, men klarer å kjempe seg ned i vekt igjen og bli der, selv om det koster enormt med viljestyrke, hver dag. Det er et slit. Sulten gnager. Trening gjør vondt, og det er slitsomt, men dere vet at det må til, og dere gjennomfører.
• Og så er det vi som har så stort matsug at vi ikke klarer å kontrollere det. Vi blir bare større. Vi kan sulte oss ned i vekt over noen uker eller måneder, før det ryker og vi går opp igjen. Ofte blir vi tyngre og større for hver slankekur. Trening er et tungt helvete som vi ikke klarer å motivere oss til. Det er verre enn tannlegen. Vi vet at trening og redusert kaloriinntak fungerer, men vi klarer ikke for bare helvete å få det til. 

Dere som sier at det bare står på viljestyrke, har i verste fall en mild variant av mat-ADHD som dere klarer å overvinne med litt disiplin. Vi som har kjempet mot overvekten i 20-30-40-50 og 60 år, vet at det er ikke så enkelt. Vi trenger hjelp.

Det finnes medisiner mot ADHD som roer hjernen og gjør at folk med denne sykdommen kan leve mer normalt.

Nå har det kommet medisiner som også kan roe hjernen til oss med mat-ADHD. Medisinen kan dempe sultfølelsen og gi oss et forhold til mat og sult som likner alle dere som klarer å styre matinntaket på egenhånd, akkurat som ADHD-medisin kan hjelpe ADHD-syke med å fungere mer normalt. Medisinen fungerer ikke for alle, men den hjelper mange. Nå som legevitenskapen vet mer om hva som fungerer, vil det komme flere effektive medisiner som kan hjelpe oss "mat-ADHD'ere".

Overvekt er en kronisk, og ofte arvelig sykdom. Noen klarer å håndtere sykdommen selv, men for noen er sykdommen mer alvorlig, og disse trenger hjelp. 

 

 

TOTAL ansvarsfraskrivelse 😂 God job 👍

Anonymkode: 7fed3...f0c

[AnonymBruker]

aksase skrev (12 timer siden):

Det er vel ingen som har noe mer bevisst forhold til mat enn hva vi overvektige har. Vi teller kalorier, leter etter sunn mat, spiser mat med lav GI, tester all verdens slankekurer. Lavkarbo, fettkutt, protein, Grete Roede, Nutrilett, trening, forbrenning, små porsjoner... Vi jobber med alt dette og har gjort det i mange år. Vi overvektige kan ofte mer om kosthold og ernæring enn fastlegen vår. Vi er eksperter på dette. Mange av oss har lest og forsket på dette i flere tiår.

Men det funker ikke. Det funker ikke fordi kroppen maser hele tiden om mer. Få minutter etter et måltid vil kroppen ha mer. Hjernen jobber på høygir. Mat, mat, mat, mer mat... Vi klarer ikke å konsentrere oss om jobb eller andre aktiviteter. Vi må spise litt mer for å få noen minutters arbeidsro til å gjøre andre ting, før hjernen skrur over på mat igjen..... det er et helvete!!
Vi kan selvsagt, på ren viljestyrke, la være å spise når hjernen ber om det. Og det funker. En dag, en uke, kanskje noen måneder. Men så ryker det, for vi orker ikke å kjempe hvert sekund og minutt av hver dag. Vi gir etter, til slutt, for å få noen minutters ro i hjernen.

Det likner på å ha ADHD. En slags mat-ADHD som gjør oss stresset og hyperaktive inntil vi får mat og hjernen hviler en kort stund før den begynner matmaset igjen. Dette kan drive folk til vanvidd. Folk gir opp, spiser når hjernen ber om det, og kjøper stadig større klær.

• Noen klarer ikke å legge på seg om de prøver. De orker bare ikke å spise nok, fordi de bare blir mette og kvalme.
• Noen kan klare å spise nok til å bli overvektige, men det koster ikke mye å unngå det, så det går greit. Det er bare å stoppe når man er mett, og å trene litt. Trening er gøy og gir overskudd.
• Noen blir blir overvektige, men klarer å kjempe seg ned i vekt igjen og bli der, selv om det koster enormt med viljestyrke, hver dag. Det er et slit. Sulten gnager. Trening gjør vondt, og det er slitsomt, men dere vet at det må til, og dere gjennomfører.
• Og så er det vi som har så stort matsug at vi ikke klarer å kontrollere det. Vi blir bare større. Vi kan sulte oss ned i vekt over noen uker eller måneder, før det ryker og vi går opp igjen. Ofte blir vi tyngre og større for hver slankekur. Trening er et tungt helvete som vi ikke klarer å motivere oss til. Det er verre enn tannlegen. Vi vet at trening og redusert kaloriinntak fungerer, men vi klarer ikke for bare helvete å få det til. 

Dere som sier at det bare står på viljestyrke, har i verste fall en mild variant av mat-ADHD som dere klarer å overvinne med litt disiplin. Vi som har kjempet mot overvekten i 20-30-40-50 og 60 år, vet at det er ikke så enkelt. Vi trenger hjelp.

Det finnes medisiner mot ADHD som roer hjernen og gjør at folk med denne sykdommen kan leve mer normalt.

Nå har det kommet medisiner som også kan roe hjernen til oss med mat-ADHD. Medisinen kan dempe sultfølelsen og gi oss et forhold til mat og sult som likner alle dere som klarer å styre matinntaket på egenhånd, akkurat som ADHD-medisin kan hjelpe ADHD-syke med å fungere mer normalt. Medisinen fungerer ikke for alle, men den hjelper mange. Nå som legevitenskapen vet mer om hva som fungerer, vil det komme flere effektive medisiner som kan hjelpe oss "mat-ADHD'ere".

Overvekt er en kronisk, og ofte arvelig sykdom. Noen klarer å håndtere sykdommen selv, men for noen er sykdommen mer alvorlig, og disse trenger hjelp. 

 

 

Overvektige bør slutte med alle kurer og isteden gi  kroppen den maten den trenger hver dag. Og trene !

Anonymkode: 8e550...a2c

[AnonymBruker]

Da jeg var slank, ofret jeg ikke mat en tanke. Jeg spiste nøyaktig hva jeg ville og trengte ikke å begrense meg med noe. Jeg spiste pizza, drakk sjokolademilkshake fra McDonalds, spiste flere kakestykker i bursdager, og drakk en del alkohol i helgene. Alt innenfor normalen altså, men tenkte aldri på å måtte begrense meg fordi jeg veide det samme uansett. Frem til jeg var 34 år og ble gravid var jeg tynn, så jeg var voksen og slank i mange år. Så nei, slanke mennesker er ikke nødvendigvis slanke fordi de passer på hva de spiser, eller spiser veldig sunt og lite. 

Så ble jeg gravid. På grunn av bekken og andre problemer ble det mye stillesitting i graviditeten, og jeg la på meg noen kilo som måtte slankes bort. Det var et sant helvete å bli kvitt de kiloene, og nå må jeg ligge svært lavt på antall kcal for å ikke gå opp i vekt. Null pizza og et bittelite kakestykke i bursdag. 

Så kcal inn og kcal ut er ikke alltid riktig når det kommer til vekt, så enkelt er det rett og slett ikke. Jeg har innsett at jeg resten av livet må "passe vekten".

Anonymkode: 431d5...b51

[AnonymBruker]

Ts, slik er det for deg, slik er det ikke for meg.
Jeg har vært svært slank hele livet, og spiser absolutt alltid det jeg vil og tenker aldri på vekta. Hvis jeg sier nei til bakst på jobben er det fordi jeg ikke vil ha bakst, digre kanelboller gjør meg kvalm og uvel, og det fortrenger mat jeg egentlig har lyst på. En kanelbolle eller marsipankakestykke til fredagskaffen en god stund etter lunsj: Godt, jeg spiser, særlig hvis det er lenge til middag. Til morgenmøtet mandag kl.09.00 og jeg ikke har spist frokost: jeg avstår. Det handler aldri om å holde vekta, det handler om at jeg nettopp spiser det jeg vil når jeg vil, men først og fremst: Jeg spiser vanlige måltider med vanlig sunn mat i vanlige mengder fordi det er det man gjør, det er vane og rutine og nødvendig. En bolle til kaffen en gang i uka eller i måneden er vanlig og kan være godt (det er ikke noe jeg "craver"). Hver dag, ikke vanlig, ikke godt.
Er jeg sulten, plager det meg ikke, jeg spiser ved neste måltid. Er jeg mett, spiser jeg littegrann uansett. Det er svært enkelt og aldri noe jeg tenker på.  

Sjokolade, potetgull osv som jeg liker, har jeg ikke vane for å handle inn, og spiser det derfor i passende mengder, for eksempel lørdag kveld. Det er et spørsmål om helse og økonomi, være et godt forbilde for barna og gi dem gode vaner som er enkle å forholde seg til.Frokost, matpakke, middag og kveldsmat. Kake i selskap, litt godteri på lørdag, det kan fint avvikes men det jo sjeldent: sjokolade på skitur, vafler hvis vi får besøk, vi deler på pizza og potetgull og har "vanlige" posjoner, overspising skjer jo ikke når det er tomt når det er tomt. 
Jeg tror jo mange slanke har det som meg, ikke alle har det som deg.

Jeg ville aldri funnet på å trene ekstra eller løpe fordi jeg har spist noe/mye (eller kalt noe et "etegilde").

Anonymkode: 087b8...fa4

[aksase]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Ts, slik er det for deg, slik er det ikke for meg.
Jeg har vært svært slank hele livet, og spiser absolutt alltid det jeg vil og tenker aldri på vekta. Hvis jeg sier nei til bakst på jobben er det fordi jeg ikke vil ha bakst, digre kanelboller gjør meg kvalm og uvel, og det fortrenger mat jeg egentlig har lyst på. En kanelbolle eller marsipankakestykke til fredagskaffen en god stund etter lunsj: Godt, jeg spiser, særlig hvis det er lenge til middag. Til morgenmøtet mandag kl.09.00 og jeg ikke har spist frokost: jeg avstår. Det handler aldri om å holde vekta, det handler om at jeg nettopp spiser det jeg vil når jeg vil, men først og fremst: Jeg spiser vanlige måltider med vanlig sunn mat i vanlige mengder fordi det er det man gjør, det er vane og rutine og nødvendig. En bolle til kaffen en gang i uka eller i måneden er vanlig og kan være godt (det er ikke noe jeg "craver"). Hver dag, ikke vanlig, ikke godt.
Er jeg sulten, plager det meg ikke, jeg spiser ved neste måltid. Er jeg mett, spiser jeg littegrann uansett. Det er svært enkelt og aldri noe jeg tenker på.  

Sjokolade, potetgull osv som jeg liker, har jeg ikke vane for å handle inn, og spiser det derfor i passende mengder, for eksempel lørdag kveld. Det er et spørsmål om helse og økonomi, være et godt forbilde for barna og gi dem gode vaner som er enkle å forholde seg til.Frokost, matpakke, middag og kveldsmat. Kake i selskap, litt godteri på lørdag, det kan fint avvikes men det jo sjeldent: sjokolade på skitur, vafler hvis vi får besøk, vi deler på pizza og potetgull og har "vanlige" posjoner, overspising skjer jo ikke når det er tomt når det er tomt. 
Jeg tror jo mange slanke har det som meg, ikke alle har det som deg.

Jeg ville aldri funnet på å trene ekstra eller løpe fordi jeg har spist noe/mye (eller kalt noe et "etegilde").

Anonymkode: 087b8...fa4

ÅÅhhhh!!

Det må være fantastisk å ha et så avslappet forhold til mat. At det faktisk er samsvar mellom hva kroppen trenger av næring og hva hjernen maser om. At du er så lite plaget av sult og så enkelt kan "overse" sultfølelsen er vanskelig å forstå for meg. Når jeg blir sulten, er det umulig å overse. Sliter med å fokusere på andre ting når sultfølelsen kommer og er nødt til å spise noe for å dempe sulten og kunne fokusere på andre ting igjen. 

Nå har jeg nettopp begynt på Wegovy. Det jeg håper på, er at denne medisinen skal bidra til at mitt forhold til sult, metthet og mat vil likne på det du beskriver. I så fall vil det å gå ned i vekt, og holde en lav vekt bli superenkelt.

 

[Vinterjenta]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Overvektige bør slutte med alle kurer og isteden gi  kroppen den maten den trenger hver dag. Og trene !

Anonymkode: 8e550...a2c

Det er i seg selv en kur. 

[Vinterjenta]

Jeg trener jevnlig hver uke (kondis og styrketrening 3 dager). Jeg begrenser meg på søtsaker, og prøver å spise så få karbohydrater jeg kan. Sjekka en kaloriteller en gang, spiser under gjennomsnittet. Likevel går jeg ikke ned i vekt. Men skeier jeg ut med en kraftig middag (tradisjonell husmannskost) så fyker jeg opp i vekt. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.1.2024 den 9.25):

Ref debatten om 16 ukers helvete. Til info så har jeg ikke sett programmet, og ikke satt meg veldig godt inn i debatten etter at en deltaker stod frem om tanker etter programmet, men har lest litt her og der. 

Jeg skjønner at det kan være en stor omveltning å radikalt endre livsstil, fra å omtrent spise og drikke det kan ønsker, til å måtte spise og drikke både mindre og bedre for å nå en vekt man ønsker. 

Men slik jeg ser det er det normalen for slanke mennesker å tenke gjennom hva kan spise og ikke. Ellers hadde man jo ikke vært slank. Jeg har alltid vært slank, og sånn sett har jeg ikke perspektivet til en overvektig som skal leve som en normalvektig.

Men jeg må hele tiden vurdere hva jeg spiser. Det er noe som stort sett går automatisk, ettersom jeg er vant til det. Men jeg ser ikke på dette som sykelig, det er helt normalt.

Jeg hadde også gått opp i vekt om jeg hadde spist nøyaktig det jeg hadde lyst på. Jeg har jo mye mer lyst på pizza enn grønnsaksgrateng. Og spiser jeg pizza tar jeg 1-2 pizzastykker, selvom jeg sikkert kunne spist 3-4. Står ofte over bakst på jobb, for hadde jeg tatt et kakestykke eller en muffins hver gang en kollega hadde bakt, så hadde det vært flere ganger i uken. Og igjen, hadde jeg alltid spist det jeg har lyst på, så hadde jeg også gått opp i vekt.

Jeg kan også fint gå eller løpe en tur etter et etegilde, det er godt for både kropp og hode. Har aldri tenkt at det er sykelig heller, det er normalt. 

Men igjen, for en person som har plutselig har begynt å leve som jeg beskriver, så oppleves det kanskje sykelig? 

Vil gjerne høre deres tanker rundt temaet. 

Anonymkode: 821b1...725

Alle tynne - normalt slanke mennesker jeg kjenner spiser det de vil når de vil det. Uten å tenke så mye over hva de spiser. 

Noe trener, noen gjør det ikke. 

For meg ser det ut til å handle om når de føler seg forsynt og tilfredse. De spiser ofte nøyaktig det samme som jeg, men i mindre mengder. De kjenner på metthet. Jeg har aldri kjent noen metthet eller en følelse av å være forsynt. Ikke før jeg har spist alt for mye. Så jeg må stoppe å spise uten å kjenne at jeg har fått nok. Og det er faktisk vanskelig. 

Min mann er en slank kar på 190 og 85 kilo. Han trykker i seg 6-8 fine knekkebrød til frokost, med masse pålegg og majones. Han forsyner seg minst 2 ganger av middagen og er ikke redd for fete sauser eller godt med poteter. Han spiser en skål chips flere ganger i uka, og koser seg med en øl i ny og ne. 

Jeg veier 100 kilo og er 165 cm høy. Jeg spiser to tynne rugsprø med skinke og agurk til frokost. Jeg holder meg til en porsjon middag og ligger unna potetene, risen eller pastaen. Jeg spiser ikke etter kl 18. Og jeg ligger unna sukker og snacks bortsett fra litt på lørdagskvelden. Med dette kostholdet holder jeg vekten, men jeg går ikke ned. 

Vi har omtrent samme aktivitetsnivå. Han trener ikke, jogger ikke etc. Vi går mye turer. 

Anonymkode: 4fa2b...bf2

[exictence]

ytmnd skrev (På 28.1.2024 den 9.53):

Det er en evig kamp! Maten i dag er så kaloririk, hvertfall det som schmake godt 😅

Det er sant. I hvert fall mye av moderne mat vi finner i butikkene. Det er mye kunstige aroma med dårlig fett og hvitt sukker som man har klart å mikse sammen til sånn at det smaker himmelsk, og er lettvint.

Men vi har mye naturlig mat også. Det skal noe til å konkurrere i smak med all lokkematen med fett og sukker. Men jammen kan man også tilvenne seg dette naturlige, som faktisk da også smaker himmelsk etter at man har tilvendt seg det, og at man også venner seg til å noen ganger være ordentlig sulten før man spiser. 

Sult er den beste kokk, sies det.

Være seg bevisst og ha rutiner og selvkontroll, da kommer man langt

[Vinterjenta]

exictence skrev (30 minutter siden):

Det er sant. I hvert fall mye av moderne mat vi finner i butikkene. Det er mye kunstige aroma med dårlig fett og hvitt sukker som man har klart å mikse sammen til sånn at det smaker himmelsk, og er lettvint.

Men vi har mye naturlig mat også. Det skal noe til å konkurrere i smak med all lokkematen med fett og sukker. Men jammen kan man også tilvenne seg dette naturlige, som faktisk da også smaker himmelsk etter at man har tilvendt seg det, og at man også venner seg til å noen ganger være ordentlig sulten før man spiser. 

Sult er den beste kokk, sies det.

Være seg bevisst og ha rutiner og selvkontroll, da kommer man langt

Mat som ikke er ultraprosessert er ofte mye bedre å spise for kroppen.